id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_cb8a63b3c61746d7123cc5f82fddfc52233ccae1_206 | maalfrid_kystverket | 2,021 | en | 0.187 | Side 48 (51) 2NCSXJET3QJ __________________________________________________________________ ALS Laboratory Group Norway AS PB 643 Skøyen, N-0214 Oslo ALS avd. ØMM-Lab Yvenveien 17, N-1715 Yven E-post: Tel: + 47 22 13 18 00 Epost: Tel: + 47 69 13 78 80 Web: Arbetsmoment 1 1 MORO 4.54 % 2 2 NADO 1.52 % 2 2 NADO 0.7 % 2 2 NADO 0.8 % 2 2 NADO se vedl. 2 2 NADO % TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO µg/kg TS 2 2 NADO 0.76 mg/kg TS 2 2 NADO 2.0 mg/kg TS 2 2 NADO 3.54 mg/kg TS 2 2 NADO 4.96 mg/kg TS 2 2 NADO mg/kg TS 2 2 NADO mg/kg TS 2 2 NADO 4.7 mg/kg TS 2 2 NADO 10. |
firdafolkeblad_null_null_19791025_74_82_1_MODSMD_ARTICLE8 | newspaper_ocr | 1,979 | nn | 0.418 | Nytt bank lokale i Eikefjord. Forretningsbyg get til firma L. Langedal i Eike fjord er i desse dagar under ut viding med eit nytt tilbygg mot aust. Ca. 65 kv.m. golv areal skal Flora- Bremanger Spare bank leige til filial kontor. Byggearbei det går som plan lagt Øog vi reknar med innflytting kring månadsskifte november/desem ber i år, fortel ban ken sitt husorgan FBS-nytt. |
maalfrid_8e6dc4804b0ca2af8a59e3535cc32463fd66775b_10 | maalfrid_nord | 2,021 | no | 0.53 | 2)01.10.20 Forskningsutvalget 1)11.09.20 Råd for samarbeid med arbeidslivet – Nordland 1)09.09.20 Råd for samarbeid med arbeidslivet – Trøndelag 1)10.09.20 Internasjonalt utvalg: 1)23.09. |
maalfrid_379682d8c87f228b6e6d0796fc05cac997c734f2_36 | maalfrid_ssb | 2,021 | da | 0.266 | 0,94 nd: merisasj onsprodukter . eks. polyetylen, polytetrahaloetyetener, poiyisobutylen, polystyren, polyvinylklorid polyvinylacetat, polyvinylkloracetat og andre polyvinylderivater, polyakryl- og polymetakryiderivater, kumaronindenharpikser) |
maalfrid_3624a79e9d8f3ab4bcb1c47128795b67963595f3_132 | maalfrid_udir | 2,021 | no | 0.808 | hovedsak på norsk på barnetrinnet, mens engelsk i økende grad benyttes på mellomtrinnet. Læringsprosessene på ungdomstrinnet preges av at klassen først gjennomgår en tekst, lytter og leser. Deretter løser elevene oppgaver i tilknytning til teksten og svarer på spørsmål læreren stiller til teksten gjennom oppgavene. I grammatikkundervisning underviser læreren og elevene arbeider videre med innfyllingsoppgaver i læreboka. Grammatikken knyttes i liten grad opp mot læringsmålene og kontekstualiseres i liten grad i innholdet og sjangeren elevene skal produsere tekster i. Arbeidet foregår ofte individuelt men også i uformelle grupper på to til fire elever. En lærer beskrev læreboka for 10. klasse slik: «Dessverre, i en del bøker så er det jo slik at det er nesten at en leter opp svaret i boka.» For å få elevene til å reflektere, brukte læreren sine egne spørsmål for å fremme mer refleksjon rundt tema for teksten. Læringsprosessene som tas i bruk, peker i noen grad fram mot læringsmål og vurderingskriterier, men sammenhengen tydeliggjøres i liten grad for elevene i klasseromsdialogene og i arbeidsplanene. Forskerne ser at elevene lett kan oppleve aktivitetene som frittstående elementer i undervisningen, og at tilbakemeldingene i timene i liten grad settes i sammenheng med formativ vurdering. Aktivitetene vi observerte virker i varierende grad knyttet til de langsiktige læringsprosessene for innhold, språk og struktur i faget. I tilbakemeldingene på elevenes arbeid i samlet klasse tilpasser lærerne i noen grad spørsmålene til den enkelte elev. I klasseromsdialogene observerte vi utstrakt bruk av håndsopprekning i spørsmål- og svarsekvenser (jfr. IRE-sekvenser, se kap. 4). Praksisen kan virke stigmatiserende på enkelte elever. Elever som ikke rekker opp hånda slipper ofte å svare. Enten fordi læreren ikke vil eksponere elevene i åpen klasse, eller fordi læreren ikke gir elevene nok tid til å finne et svar. Når elevene ikke rekker opp hånda tolker læreren det som «usikkerhet, latskap eller begge deler» (Im 8–10). Vi ser at det er mer elevaktivitet og engasjement i klasser hvor elevene spørres direkte. Et typisk trekk ved klassediskusjonene er at samtalen går mellom læreren og enkeltelever – ikke på tvers mellom elever. Vi observerte at elevene også på dette trinnet i svært liten grad utfordres kognitivt i faget i klasseromsdialogene. Funnet kan knyttes til validitetsbrister i opplæringen. Lærernes kompetanse mht. spørsmål som metode for utvikling av refleksjon kan beskrives som mangelfull. Dette er et element i satsingen på «Vurdering for læring» som vi mener bør få større fokus. Ved en skole har lærerne introdusert skriveøkter som vurderingsform. «Vi kjører med skriveøkter, som består av at elevene skriver lengre tekster. |
maalfrid_cef49ec4743177c1c5e3ee054b63f5edc5d07051_252 | maalfrid_nve | 2,021 | fr | 0.314 | BILAG 112 RESULTATER FRA LABORATORIEANALYSER HULL 782-051P Prø ve Dybde w wp wL IP suu suo St sue Brudddef Jordart [m] [%] [%] [%] (kPa) (kPa) (kPa) [%] (kN/m) 9 9,55 33,9 24,5 7,0 9 9,65 33,1 48,0 5,0 9 9,80 10 10,00 10 10,25 34,5 50,0 5,0 10 10,35 33,1 22,0 35,0 13,0 42,2 3,9 10,8 19,3 Leire 10 10,45 33,8 10 10,55 33,4 10 10,80 11 11,00 11 11,15 32,9 24,5 15,0 11 11,25 33,5 11 11,35 33,9 22,0 36,0 14,0 37,9 3,7 10,2 19,1 Leire 11 11,45 35,8 57,0 4,0 11 11,55 34,3 57,0 4,0 11 11,80 Side 2 av 2 Prøvetaker: |
maalfrid_1864621f80558ad3e74867149a11cb1a1c30cd0f_26 | maalfrid_konkurransetilsynet | 2,021 | no | 0.758 | Konkurransetilsynet vil framheve at, når man adresserer de metodiske svakhetene i Oslo Economics analyser, støtter resultatene tilsynets beregninger. (233)Konkurransetilsynet har mottatt en oversikt over fakturaadressene til Avfall Sør Bedrifts kunder og har beregnet dekningsområder basert på disse. Beregningene viser at 80 prosent av kundene befinner seg mindre enn rundt 25 minutter fra anleggene ved Mjåvann og Sørlandsparken. Avfall Sør Bedrift henter videre avfall i fire kommuner, Kristiansand, Søgne, Songdalen og Vennesla. Tilsynet vil påpeke at hovedparten av adressene i de fire kommunene kan nås på 30 minutter fra mottaksanlegget ved Mjåvann. Konkurransetilsynet legger til grunn at (minst) 80 prosent av kundene i disse kommunene kan nås på 30 minutter fra Avfall Sør Bedrifts anlegg. (234)Det framkommer i høringssvarene fra næringsavfallsaktørene at vanlig henteavstand til mottaksanlegg er mellom 5 og 15 km. Norsk Gjenvinning hevder at normal henteavstand er på -- km, men fra deres interne dokumenter kommer det frem at lokale trafikale forhold i Oslo og Akershus gjør at "effective range" er på --- km. Avfall Sør Bedrift opplyser at maksimal henteavstand ligger på mellom -------- km. (235)Konkurransetilsynet er av den oppfatning at ovennevnte opplysninger indikerer at partenes mottaksanlegg har et geografisk dekningsområde på 30 minutter. En bedrifts dekningsområde kan være avhengig av flere faktorer. I den grad noen av anleggene i nærheten av Kristiansand vil ha lavere variable kostnader, og dermed større dekningsområde enn andre, vil det etter Konkurransetilsynets oppfatning gjelde partenes anlegg ved Mjåvann. (236)I det videre følger Konkurransetilsynet en konservativ tilnærming idet det legges til grunn at de andre anleggene i Agder har samme dekningsområde som det er beregnet for partenes mottaksanlegg. Figur 3 viser dekningsområdene for mottaksanleggene ved Mandal, Mjåvann, Lillesand, Grimstad og Arendal. 158 Konkurransetilsynet anser fakturaadresser som mindre godt egnet til beregning av anleggenes dekningsområder enn faktiske henteadresser, ettersom det ikke er gitt at avfallet faktisk hentes ved de aktuelle adressene. Det er imidlertid kun denne informasjonen tilsynet har tilgang til og resultatet av beregningene kan gi en indikasjon på utstrekningen av dekningsområdene. 159 Beregningene er gjort separat for de to anleggene. Dette betyr at vi kun kan fastslå at 80 prosent av kundene (fakturaadressene) er lokalisert mindre enn rundt 25 minutter fra anlegget ved Mjåvann og at 80 prosent er lokalisert mindre enn rundt 25 minutter fra anlegget i Sørlandsparken. 160 Sett bort fra Arnas høringssvar, hvor de hevder 1 time for container (brev fra Arnas 28. februar 2014). Jf. brev fra Retura Sør 11. februar 2014, brev fra RTA 12. februar 2014, brev fra Midtstøl Transport 12. februar 2014, brev fra Peter Løvaas Transport 12. februar 2014, brev fra MBT Vigeland Transport 13. februar 2014 og brev fra Hodnemyr Transport 10. februar 2014. 161 Jf. brev fra Advokatfirmaet Wiersholm 3. februar 2014. 162 Jf. brev fra Advokatfirmaet Wiersholm 13. februar 2014 ------------------------. 163 Jf. brev fra Avfall Sør Bedrift 17. februar 2014. 164 Blant annet vil skalafordeler i mottaksdriften og tilgang til effektive nedstrømsløsninger kunne ha betydning for anleggenes variable kostnader. Partenes anlegg har stor gjennomstrømning og ligger nært Returkraft og andre behandlingsløsninger. |
maalfrid_557a826e3ab5521f5e64b3f2389f11b3ee4e6fd9_19 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.84 | Om det ikke finnes utsikter til direkte nytte for deltakerne, må det som sagt finnes en forventning til nytte for andre/fremtidige pasienter som totalt sett overstiger risikoen i prosjektet. Men siden deltakeren da tar en risiko uten utsikter til direkte nytte – ofte kalt «netto risiko», er spørsmålet hvor stor netto risiko vi kan akseptere for samtykkekompetente deltakere i forskning. På dette spørsmålet finnes det ikke noen absolutt enighet eller et enkelt svar. Uttrykk som «akseptabel» risiko eller på engelsk «reasonable» risiko vil være førende her satt opp i mot «uakseptabel» eller «excessive» risiko. Men hvilken risiko som er «akseptabel» eller «reasonable» er ikke så lett å sette på en formel. En av grunnene til at det ikke er lett, er nettopp samtykket. Det er det informerte samtykket – altså prinsippet om frivillighet og autonomi - som kommer inn og rettferdiggjør at deltakere i forskning kan utsettes for mer enn minimal risiko, også i situasjoner hvor det ikke er utsikter til direkte nytte. Man kunne tenke seg at vi ikke tillot forskningsdeltakere å samtykke til betydelig mer enn minimal risiko, såfremt det ikke fantes utsikter for direkte nytte. Men som Wendler og Miller har påpekt, så tillater vi i deler av samfunnet vårt at individer tar stor risiko på vegne av samfunnsnytten – eksempelvis brannmenn eller soldater (Wendler & Miller 2007). Denne typen risikotakning for samfunnsnytten, vil også være viktig i mange typer forskning. De forskningsetiske vurderingene vil typisk nok måtte ta utgangspunkt i sammenlikninger mellom ulike samfunnsområder og hva vi mener det er akseptabelt at vi spør samfunnsborgere om å utsette seg for, for det felles beste. Det finnes intet fasitsvar på hva som er «akseptabel» risiko. Det eneste fasitsvaret som finnes, er at i forskningsprosjekter som dette, er det avgjørende at nettorisikoen er forstått, med andre ord at vi står overfor godt funderte samtykker. Dette bringer oss til et vesentlig forskningsetisk poeng: Det informerte samtykkets ulike funksjon i medisinsk forskning. Samtykkets funksjon i forskningsprosjekter med minimal risiko er ulik samtykkets funksjon i prosjekter med større risiko. I den siste typen forskningsprosjekter er etikken i prosjektet avhengig av at forskningsdeltakeren er godt informert om risker og eventuelle fordeler. Vi har tidligere påpekt muligheten for at forekomst av og alvorlighetsgrad av ulemper kan bli underkommunisert, på den annen side har det også forekommet at forskere har vært for forsiktige når det gjelder omtale av potensiell nytte for deltakerne. Det er derfor også viktig med gode nytteestimater. Ved prosjekter uten potensiell nytte for deltakerne må de gis god forståelse av hva han eller hun faktisk risikerer og at hun tar en risiko på egne vegne for fremtidige pasienters og eller fellesskapets beste. Vi må forhindre at deltakere, uansett informasjon, innbiller seg at deltakelse vil gi helsegevinst («den terapeutiske misforståelsen»), og at deltakeren ikke tror «prosjektet er ufarlig for meg siden REK har godkjent det». Dette innebærer at det i forskningsprosjekter med en definert risiko og uten utsikter for direkte nytte, kreves mye av samtykket, noe som igjen har (eller bør ha) betydning for man spør, man spør dem, og hvordan man forsikrer seg om at man (kun) får informerte, kompetente og frivillige deltakere. Prosjekter av en slik 1 Wendler D, Miller FG. Assessing research risks systematically: the net risks test. |
firdafolkeblad_null_null_19880218_86_14_1_MODSMD_ARTICLE22 | newspaper_ocr | 1,988 | nn | 0.83 | Kven er det som brakar? Ved lensmannskontoret i Flora har dei fått fleire telefonar frå folk som merkte eit kraftig brak som høyrdest på fleire stader i byen og ute i øygarden tysdagskvelden. Braket kom rett før klokka var 20.30, og det er mange teoriar ute og går. Nokre meiner det var eit jord skjelv. Andre meiner det kan ha vore eit overlydsfly,kanskje eit ja garfly frå Luftforsvaret eller kan liende eit utanlandsk fly. - Kanskje var det til og med eit sovjetisk fly, hevdar ein Firda Folke blad kom i snakk med. Sovjetisk eller norsk - ein har sjølvsagt rett til å gjette, men til nå har korkje lensmannen eller Firda Folkeblad klart å finne fram til per sonen - eventuelt objektet - som har forårsaka dette heidundrande bra ket denne kvelden. Tor sin hammar? For den saks skuld kan det ha vore overnaturlege krefter som har vore ute med trollskapen sin. at ein blandar inn fornuft og vit skap. Så kanskje får vi i avisa opp ringing frå ein okkultist som veit det store sanne svaret. Men inntil så lenge, får vi truleg smøre oss med tolmod. Og dessutan er det nok av brak ute i verda som er verd ein større notis i avisa enn ak kurat dette. Men høyrer nokon av lesarane våre fleire brak så berre ring... |
maalfrid_75c8b137a178b580c8966eeb7e5df6a55787206f_6 | maalfrid_nav | 2,021 | no | 0.932 | 2. Aetats bedriftsundersøkelse 2001 Formålet med Aetats bedriftsundersøkelse er at den skal gi innsikt i etterspørselssiden på arbeidsmarkedet, og kunne si noe om næringslivets og offentlige etaters behov for ulike typer arbeidskraft i den nærmeste fremtid. Dette bidrar til at Aetat kan yte bedre service overfor arbeidet med å rekruttere arbeidskraft med riktig kompetanse til ledige stillinger. De fleste Aetat fylke gir ut egne rapporter med resultater fra Bedriftsundersøkelsen. Dersom interessen knytter seg til detaljerte resultater fra særskilte fylker, bør man derfor henvende seg til de respektive Aetat fylke. Vi gjør oppmerksom på at Aetat Arbeidsdirektoratet i sine resultater har lagt vekt på å gjøre resultatene sammenlignbare mellom fylker. Dette kan innebære at det forekommer mindre avvik mellom våre og fylkenes resultater. Vi vil presentere en del resultater for yrker og næringer. Det er viktig å merke seg at inndelingen i yrker og næringer bygger på forskjellige klassifiseringsprinsipper. Næringen viser hva slags produksjon som hovedsakelig foregår i virksomheten, mens yrkesbetegnelsen viser hva slags arbeidsoppgaver som tilfaller et yrke. Innenfor den enkelte næring vil det finnes et bredt spekter av yrker. I Aetats bedriftsundersøkelse svarte 16.500 virksomheter, noe som ga en svarprosent på 70. Undersøkelsen ble gjennomført i tidsrommet fra februar tom april 2001. Sammenlignet med gjennomføringen av Aetats bedriftsundersøkelse fra tidligere år innebærer dette en fremskyving på om lag halvannen måned. Fremskyvingen kan ha påvirket resultatene. Virksomhetene det innhentes informasjon fra er trukket ut fra Bedrifts og foretaksregisteret. Utvalget trekkes tilfeldig, men er konstruert slik at det skal sikres representativitet i svarene på hovednæringsgruppe og fylke. De uttrukne virksomhetene blir, enten ved postalt, via bedriftsbesøk eller telefonisk, bedt om å gi vurderinger av sysselsettingsutviklingen i egen virksomhet det kommende året. Det stilles i alt 8 spørsmål. Spørsmålene avdekker virksomhetenes forventede produksjon det kommende året, anslag på antall ansatte om ett år i forhold til i dag, hvilke næringsgrupper som venter særlig stor etterspørsel etter arbeidskraft, og om virksomheten har rekrutteringsproblemer innenfor spesifikke yrker i dag. Bedriftsundersøkelsen er en årlig undersøkelse som utføres av Aetat. Undersøkelsen blir i stor grad utført ved Aetat lokal og Aetat fylke. Ettersom bedriftsundersøkelsen baserer seg på utvalg, vil det være usikkerhet knyttet til resultatene. Denne usikkerheten blir større, desto mer detaljert nivå det søkes informasjon på. |
wikipedia_download_nbo_Det forente solidaritets- og utviklingspartiet_305514 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.908 | '''Det forente solidaritets- og utviklingspartiet''' (burmesisk: , ofte forkortet '''UDSP''' fra engelsk: ''Union Solidarity and Development Party'') er et politisk parti i Burma registrert 2. juni 2011. Partiet er en videreføring av «Den forente solidaritets- og utviklingsforeningen» (Union Solidarity and Development Association, USDA), opprettet av militærjuntaen SLORC 15. september 1993. I parlamentsvalget 7. november 2010, landets første valg på 20 år, fikk partiet mer enn 80 prosent av stemmene. Partiets kandidat, Thein Sein, ble innsatt som landets president 30. mars 2011. |
maalfrid_43fc7803afabfa2e565c63b0784e8fc0276b70b3_0 | maalfrid_sivilforsvaret | 2,021 | no | 0.369 | Navn (blokkbokstaver) Øvelse/innsats Fødselsnummer (11 siffer) Navn på passasjer(er) Sted/dato 1) Skyssmiddel: Bil, bil med henger, offentlig transportmiddel m.v. |
altaposten_null_null_20160113_48_8_1_MODSMD_ARTICLE123 | newspaper_ocr | 2,016 | no | 0.621 | 18.00 Dagsnytt atten 19.00 Laserblikk på historlen (r) (2) Br. dokumentarserie fra 2014. Programleder: Hege Moe Erik sen, Gry Blekastad Almås. 20.55 Broen til Toscana (r) Norsk dokumentar. 21.25 Vikinglotto 21.35 Den mektige monsunen (1) Br. naturserie. Monsunen forvandler hvert år livet i og rundt det sørlige Asia. 22.25 Einars forsvinningsnummer (r) Norsk dokumentar. 23.25 Innesperret (r) 15.40 Mom (r) 16.10 Friends (r) 17.15 Two and a Half Men (r) 19.00 America's Funniest Home Videos (r) 19.30 4-stjerners middag (3) Triana Iglesias. Norsk underholdningsserie. 20.30 Barneavdelingen (I) Norsk dokumentarserie. Seks måneder gamle Mina, som er født med hofteleddys plasi, skal få satt hoften på plass. 21.30 CSI: Cyber (II) Am. krimserie. Cyber-tea met etterforsker det som ser ut som et hackerangrep på fly trafikksentralens kontrollsyste mer når et fly forsvinner i løse lufta. 22.30 I kveld med YLVIS LIVE (r) (2) Norsk underholdning. 23.30 CSI (r) 00.25 Castle (r) 01.25 Speciai Victims Unit (r) 02.20 CSI: NY (r) 03.05 CSI (r) 03.55 CSI: Miami (r) 05.30- 06.00 Video Surf (r) |
maalfrid_ce015dd544648e3ae7bc4377269c52309a68aa77_62 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.373 | 6. Pasienter med moderat til alvorlig kols og/eller tungpust BMRC grad 2 eller høyere, bør henvises til fysioterapeut for trening av styrke, utholdenhet og bevegelighet, opplæring i pusteteknikk, inkludert leppepust, og sekretmobiliserende teknikker. (Sterk) 7. Pasienten bør trene minst tre økter i uka med utholdenhet, styrke og bevegelighetstrening, hvorav to økter er veiledet og en er egentrening. (Sterk) 8. Ved mistanke om arteriell hypoxemi henvis pasienten til utredning med tanke på langtids kontinuerlig oksygenbehandling, og eventuelt oksygenbehandling ved bilkjøring eller lange flyreiser. (Sterk) 9. Underernærte pasienter må identifiseres for å kunne gis adekvate ernæringsråd. 10. Ergoterapi bør vurderes til pasienter med begrensninger i daglige aktiviteter hjemme og på jobb. 11. Banking, massasje og vibrering bør ikke inngå i behandlingen pga. manglende effekt. (Sterk) 12. Intermitterende oksygenbehandling bør ikke brukes. (Sterk) 13. Hjemmeventilasjonsbehandling bør ikke igangsettes. (Sterk) 1. Anthonisen NR, Connett JE, Kiley JP, Altose MD, Bailey WC, Buist AS, Conway WA Jr, Enright PL, Kanner RE, O'Hara P, et al. Effects of smoking intervention and the use of an inhaled anticholinergic bronchodilator on the rate of decline of FEV1. The Lung Health Study. JAMA. 1994 Nov 16;272(19):1497- 505. 2. Anthonisen NR, Skeans MA, Wise RA, Manfreda J, Kanner RE, Connett JE; Lung Health Study Research Group. The effects of a smoking cessation intervention on 14.5-year mortality: a randomized clinical trial. Ann Intern Med. 2005 Feb 15;142(4):233-9. 3. Eagan TM, Gulsvik A, Eide GE, Bakke PS. Remission of respiratory symptoms by smoking and occupational exposure in a cohort study. Eur Respir J. 2004 Apr;23(4):589-94. 4. Brunnhuber,K., Cummings, KM., Feist, S., Sherman, S., Woodcock, Putting evidence into practice: Smoking cessationJ. BMJ group 2007 5. Nici L, Donner C, Wouters E et al. American Thoracic Society/European Respiratory Society statement on pulmonary rehabilitation. Am J Respir Crit Care Med 2006; 173(12):1390-1413. 6. Ries AL, Bauldoff GS, Carlin BW et al. Pulmonary rehabilitation: Joint ACCP/AACV PR Evidence-based clinical practice guidelines. Chest 2007: 131: 45-425. 7. O'Donnell DE, Revill SM, Webb KA. Dynamic hyperinflation and exercise intolerance in chronic obstructive pulmonary disease. Am J Respir Crit Care Med 2001;164:770–777. 8. Aliverti A, Stevenson N, Dellaca RL, Lo MA, Pedotti A, Calverley PM. Regional chest wall volumes during exercise in chronic obstructive pulmonary disease. Thorax 2004;59:210–216. 9. Diaz O, Villafranca C, Ghezzo H, Borzone G, Leiva A, Milic-Emil J, Lisboa C. Role of inspiratory capacity on exercise tolerance in COPD patients with and without tidal expiratory flow limitation at rest. Eur Respir J 2000;16:269–275. |
firdafolkeblad_null_null_19911206_86_109_1_MODSMD_ARTICLE14 | newspaper_ocr | 1,991 | no | 0.603 | Ein ny serie med kartblad for Sogn Øog Fjordane viser at store delar av folkesetnaden i fylket finst i rasfarlege område. Mykje av busetnaden i fylket er langs fjordar, sjøar Øog i dalsider under bratte Øog rasfarlege fjell. i fylket, Bremanger, Selje, Vågs øy, Eid, Gloppen, Hornindal, Stryn, Jølster, Luster, Sogndal, Lærdal, Årdal Øog Aurland. Kartblad for Balestrand, Vik, Førde Øog Gaular er under arbeid. |
maalfrid_2db856a0120c980907497aaa1b64100356760379_10 | maalfrid_ntnu | 2,021 | no | 0.71 | Så lenge offentlige ressurser er knappe vil det være konkurranse om investeringsmidlene. Budsjettbeskrankningen medfører at et hvert prosjekt har en alternativkostnad, investeringsmidlenes beste alternative anvendelse. Nyttekostnadsanalyse er enkelt fortalt et beslutningsverktøy som summerer opp all nytten og kostnadene ved et investeringsalternativ med det formål å allokere samfunnets ressurser effektivt. En effektiv allokering av samfunnets ressurser innebærer at de blir anvendt der hvor verdien av anvendelsen er høyest. Bruk av nytte-kostnadsanalyse som beslutningsverktøy har en lang tradisjon i Norge. Helt fra den første veilederen på 70 tallet og frem til dagens praksis med krav til gjennomføring av samfunnsøkonomiske analyser hjemlet i Plan og Bygningsloven. KS1 ordningen ble innført i 2005 og skal sikre at konseptvalget i store statlige prosjekter skal undergis reel politisk styring. Som underlag for den politiske behandlingen av konseptvalget skal det blant annet utarbeides en alternativanalyse som skal inneholde nullalternativet og minst to andre hovedalternativer med angivelse av resultatmål (innhold, herunder ytelse, samt kostnad og tid), usikkerhet og finansieringsplan, herunder rammemessig innpassing. Alternativene skal bearbeides i en samfunnsøkonomisk analyse (Minken, Larsen et al. 2009). I den tradisjonelle nyttenvurderingen av en infrastrukturutbygging antas det at en velspesifisert nytte-kostnadsanalyse fanger opp alle relevante nyttevirkninger. Samfunnsøkonomiske analyser av infrastrukturtiltak i samferdselssektoren konsentrerer seg i dag om de direkte effektene i transportmarkedene: trafikantenes og vareeiernes tids- og pålitelighetsgevinster og monetære kostnader (kjørekostnader, billettkostnader, bompengekostnader), overskuddet til kollektivselskapene og de andre selskapene i sektoren (for eksempel bompengeselskaper, parkeringsselskaper, private selskaper som bygger og driver infrastruktur), budsjettvirkninger for det offentlige (kostnader vedrørende bygging og drift av infrastruktur, overføringer til og fra private selskaper i sektoren, budsjettvirkninger av endringer i inngangen av skatter og avgifter fra transportsektoren), ulykkeskostnader, støykostnader, kostnader ved utslipp av klimagasser og lokal luftforrensning. 1Store deler av dette avsnittet samsvarer med Minken, H. (2011). Merknader om mernytte. Arbeidsdokument ØL/2333/2011, Transportøkonomisk institutt. |
wikipedia_download_nno_Skisseblokk_89905 | wikipedia_download_nno | 2,021 | no | 0.541 | Fil:Sketch-book.jpg|mini|Skisseblokk og blyant. Ei '''skisseblokk''' er ei bok eller ei blokk med blanke sider for skissering som kan brukast av kunstnarar for å teikne eller måle som ein del av den kreative prosessen deira. Skissebøker kjem i ei rekkje former og storleikar, med varierte omslag, og ulike tal med sider. Skissebøker byrja som ein måte å gje ei lett tilgjengeleg tilførsel av teiknepapir i praktisk form av ei bok. Datateknologi har gjort det mogleg å utvikle digitale skissebøker. Ein kan bruka skissebøker på ulike måtar. Ei utstilling ved Fogg Art Museum ved Harvard University i 2006 peikte ut to hovudkategoriar for skisser: ''Observasjonar'' som går ut på å dokumentera verda ein ser, til dømes reiseskisser, naturstudiar og daglege inntrykk, og ''oppfinningar'' som følgjer dei indre tankane og idéane til kunstnaren. Schetsboek. Brooklyn Museum - Sketchbook, Tonal Sketches of Landscape, Coastal and Marine Subjects in Different Weather Conditions - William Trost Richards - overall.jpg|Skissebok på ''Brooklyn Museum''. Detail Da Vinci codex du vol des oiseaux Luc Viatour.jpg|Skisse av Leonardo da Vinci. Leonardo da vinci, figure geometriche e disegno botanico, 1490 circa, parigi, bibliothèque de l'institut de france.jpg|Skisse av Leonardo da Vinci. *''Denne artikkelen bygger på «Sketchbook» frå , den 12. januar 2013/15. april 2015.'' * Under Cover — Artists Sketchbooks" Exhibition at Harvard University Art Museums (Fogg) * Artists' Sketchbooks OnLine - created in 1998 by Scattergood-Moore - contains numerous links to sketchbooks and notebooks by contemporary and famous artists... * A PhD thesis by artist Paul Ryan from 2009, on how sketchbooks mean what they do, available online from The British Library's Ethos service. * '''Leonardo da Vinci''' (1452-1519) ** www.unmuseum. ** Leonardo-Da-Vinci-Sketch sketchbook 5, at www.scribd. *'''Rembrandt van Rijn''' (1606-1669) *'''Goya''' (1746-1828) * '''JMW Turner''' (1775-1851) ** Turner sketchbooks, Turner Bequest, Tate Britain * '''John Constable''' (1776–1837) * '''Conrad Martens''' (1801–1878) reiste saman med Darwin på «Beagle» som ekspedisjonskunstnar. ** The story of his sketchbooks from the Beagle expedition ** ** one of Cézanne' * '''John Singer Sargent''' (1856–1925) Sargent at Harvard — the Harvard University Art Museums' * '''Fleire amerikanske kunstnarar''': * '''Henry Moore''' (1898–1986): early drawings (1916-1939) |
maalfrid_10e0cf385975c0eebf9c00fc142b1f9179a520e0_32 | maalfrid_politiet | 2,021 | no | 0.882 | RPOD-2009-9 Side 33 kan være grunn til tilbakekalling hvor eieren har vist forbrytersk sinnelag, og særlig hvor vedkommende har forøvet voldskriminalitet. Flere mindre straffbare forhold kan også gi grunnlag for tilbakekall selv om ikke de enkelte straffbare forhold er utpreget alvorlige. Om en våpeneier ved en enkelt anledning gjør seg skyldig i uforsiktig eller uforsvarlig oppbevaring eller behandling av skytevåpen, bør dette føre til tilbakekall av våpenkortet såfremt ikke forholdet er bagatellmessig. Politiet bør også vurdere å tilbakekalle våpenkortet ved overtredelser av våpenforskriftens regler om oppbevaring av våpen og ammunisjon, samt i de tilfelle vedkommende nekter å samarbeide mht til kontroll av oppbevaringen, jf. våpenlovens § 27 a annet ledd, eller hvis vedkommende nekter å etterkomme pålegg mht oppbevaringen av våpen og ammunisjon. Besittelse av illegale våpen, også våpen som er vesentlig endret uten politimesterens tillatelse, bør vurderes strengt, ikke minst av allmenne hensyn. Tilbakekall av våpenkort bør alltid vurderes der eieren gis en ubetinget fengselsstraff, eventuelt samfunnstjeneste. Likeledes bør våpenkortet alltid vurderes tilbakekalt dersom eieren har fremsatt trusler eller utøvet vold i nære relasjoner (familievold). Det må vies særlig oppmerksomhet på de situasjoner der politiet er kjent med at det foreligger samlivsbrudd. Det er godt dokumentert at faren for voldsutøvelse øker i denne fasen. Tilgjengelighet til våpen vil derfor kunne utgjøre en fare for at volden fører til tap av liv. For øvrig vises det til Politidirektoratets veileder for politiets arbeid med vold i nære relasjoner fra desember 2008. Samfunnet og omgivelsene for øvrig har krav på den trygghet som ligger i at den som har skytevåpen i enhver sammenheng utviser en adferd som ikke gir grunn til tvil om hvorvidt vedkommende fyller de personlige forutsetninger for å kunne inneha skytevåpen. Det understrekes på nytt at det ikke er noen betingelse for tilbakekall grunnet straffbare forhold at vedkommende er blitt straffet. Det avgjørende er at politimesteren finner forholdet bevist, d.v.s. overveiende sannsynlig. Hvor vedkommende er frikjent ved dom for et forhold bør dette i utgangspunktet ikke benyttes som grunnlag for tilbakekall av våpenkort. Forøvrig kan det også tenkes at ikke-straffbare forhold kan tilsi tilbakekall fordi forholdet viser at vedkommende er upålitelig. Som eksempel kan nevnes at forberedelse av straffbare forhold som hovedregel er straffri såfremt forholdet ikke rammes av spesielle straffebestemmelser. I et tilfelle nærmet en person seg en annens hus med dynamitt med forbrytersk hensikt. Handlinger av slik karakter får åpenbart betydning for vurderingen av påliteligheten, selv om de ikke er straffbare. Også henlagte saker kan gi grunnlag for tilbakekall av våpenkortet. Det avgjørende vil være om etterforskningen har avdekket forhold som gir berettiget grunn til å tro at vedkommende ikke lenger kan anses som pålitelig i våpenlovens forstand. Tilbakekall bør også vurderes der vedkommende aldri har blitt straffet, men utviser en livsførsel som medfører at han til stadighet kommer i politiets søkelys. Ved psykiske lidelser som gir grunnlag for tvil om hvorvidt vedkommende er skikket til å inneha skytevåpen, skal våpenkortet omgående tilbakekalles. Etter direktoratets praksis er det av vesentlig betydning at vedkommende ikke gjenerverver våpen før det har gått så lang tid etter friskmelding at politiet kan være tilstrekkelig trygg på at situasjonen har stabilisert seg. Etter bestemmelsen i våpenloven § 10 annet ledd kan et våpenkort tilbakekalles hvis innehaveren ikke lenger har behov eller annen rimelig grunn til å ha skytevåpen. Bestemmelsen gir hjemmel til å tilbakekalle våpenkortet blant annet når våpeneier etter en periode ikke lenger har behov for våpenet. Som eksempel på dette kan nevnes hvor det er gitt tillatelse til å erverve rifle til beskyttelse mot isbjørn, men hvor behovet senere bortfaller, eller erverv til konkurranseskyting hvor vedkommende etter en kortere tid legger aktiviteten på hyllen. Det bør undersøkes om våpeneiere som har ervervet pistoler eller revolvere på grunnlag av medlemskap i skytterlag/klubb, har opprettholdt medlemskapet. Det understrekes at det spesielt er eiere av pistoler og revolvere som politiet i første rekke bør føre en spesiell kontroll med. |
maalfrid_d1f3765bae1d943e65114d914cedcc1c66a63117_18 | maalfrid_nord | 2,021 | no | 0.757 | På bakgrunn av Covid-19 epidemien blir en rekke vurderinger og eksamener ved Nord universitet endret. Endringer gjøres ih.h.t Midlertidig forskrift om tillegg til forskrift. 310.12019 nr 63 om studier og eksamener ved Nord universitet- Ekstraordinære tiltak som følge av koronaepidemien jmf § 2, Vurderingsformer ledd 1-3 For å imøtekomme dette, endres vurderingsform våren 2020 fra skoleeksamen til hjemmeeksamen for dette emnet (samme timetall dvs 5 timer). Compound assessment, grading scale A-E, Beste A, Ikke bestått F Compulsory Work, comprises 0/100 of the grade, grading scale Godkjent - Ikke godkjent. Written examination, 5 hours, comprises 100/100 of the grade, grading scale A-E, Beste A, Ikke bestått F. |
maalfrid_ef0045614247945bd14ce272f06f05b06895edef_97 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | nn | 0.709 | Nordsamisk har rundt 20 000 talarar (jf. Eberhard mfl. 2020), og i nesten heile perioden med samisk bokproduksjon har få eller i lange periodar ingen samiskspråklege lært å lese eller skrive på morsmålet sitt. Dette inneber at det kommersielle potensialet for samiskspråklege utgjevingar manglar, bøkene treng finansiering ut over salsinntektene for å komme ut. Som vi har sett, var den alt dominerande delen av samiskspråklege utgjevingar fram til andre verdskrigen religiøse. Dei vart gjevne ut av kristne forlag som til dømes . Den eine skjønnlitterære boka på samisk som vart gjeven ut i Noreg før 1970-talet, , gav forfattaren ut på eigen kostnad. Det økonomiske grunnlaget for den store auken i bokproduksjonen frå og med 1970- talet (jf. figur 5.1) kom av to politiske tiltak: For det første auka skolebokproduksjonen ved at nordsamisk kom inn i Mønsterplanen, slik at staten måtte finansiere utgjevinga av skolebøker på samisk. For det andre tok det til å komme skjønnlitterære utgjevingar, ved at det i 1971 vart oppretta ein komité for samisk litteratur under Karasjok bibliotek, finansiert av Norsk kulturråd. Čállagat-skriftseria (jf. avsnitt 2.3 ovanfor) var eit direkte resultat av dette. Norsk kulturråd løyvde 90 000 kr i året i 1971, gradvis auka til 651 000 kr for 1986, og innførte ei innkjøpsordning for samisk litteratur, kombinert med stipend for samiske forfattarar (NOU 1987: 34, s. 58). Ei anna viktig endring i vilkåra for samisk bokproduksjon skjedde i denne siste perioden: opprettinga av eigne samiske forlag, med forlagsredaktørar som la vekt på redigering og utgjeving av bøker på samisk. Forlaget gav ut bøker frå og med 1976, etter kvart kom også (1985), (1987), (1990), (1991) og (1999) til. Kombinasjonen av læreplanar, forlag og støtte til forfattarar og publisering var dei faktorane som måtte vere til stades før vi fekk den auken i bokutgjevingane vi ser i perioden 1990–94 (jf. figur 5.7). Overgangen frå to til ei rettskriving for nordsamisk frå og med 1979 fekk også konsekvensar for bokproduksjonen. Nordsamisk vart eit skriftspråk som sameina talarane over ei majoritetsspråksgrense, noko som også var eit sentralt argument for rettskrivingsreforma (jf. Magga 1994). Den viktigaste effekten av at alle nordsamar no hadde same skriftspråk, var at forfattarar frå finsk side fekk tilgang til støtteordningane den nye samepolitikken i Noreg førte med seg, og at dei samiske lesarane på norsk side fekk tilgang til ein mykje større litteratur. Bortimot halvparten av dei 50 skjønnlitterære verka som vart gjevne ut på 1980-talet i Noreg (figur 5.8), hadde forfattar frå finsk side av grensa. Statistikken over bokproduksjon på samisk i Noreg endrar seg i brå kast opp gjennom hundreåra. |
maalfrid_2bdcc867b98b6716796cdc905b550b68ec4617ca_9 | maalfrid_artsdatabanken | 2,021 | en | 0.933 | showed agalmid physonect siphonophores, likely Nanomia sp. (), actively swimming around. A range of colony sizes appeared to be present, but due to the quality of the recordings, limited field of view, and organism density, neither size nor water column stratified abundances colonies were possible to estimate. According to echosounder data from RV Håkon Mosby (6– 9 October 2015) and RV Helmer Hanssen (3-7 November 2015), the highest concentrations of the scrutinized category "Plankton" were found on the eastern side of Lyngenfjord Basin I and in the Arnøya basin (,). Elevated levels were also evident in the outer part of Kvænangen, east of Arnøya toward the open ocean, and even in coastal waters outside the fjord (. Echogram images from October clearly show dense registrations (sA 15, 000 mnm) also in the deeper depressions here, west of the island Loppa (,). The category "Plankton" showed mostly lower values in the upper part of the water column (150 m), although elevated values (SA 30–32 dB re 1(m nmi) were observed in regions with high values below 150 m depth. In the shallow inner fjords, the abundance of the category Plankton was very low both below and above 150 m (). In Lyngenfjord, denser registrations were recorded along the bottom in Basin I, but did not extend into Basin II (,). In October, RV Håkon Mosby recorded maximum sA values of30 000 mnm integrated over the water column from the 38 kHz echosounder (). One month later, RV Helmer Hanssen recorded integrated values of100 000 mnmaveraged over a 1 nmi distance (, Log 8624-8625, 7 November 2015) just east of the northern tip of the Lyngen peninsula. These night time recordings show very dense registrations throughout the water column, increasing toward the bottom, and seemingly extending into the epipelagic more than can been seen from the RV Håkon Mosby recordings 1 month earlier (). Maximum sA values recorded in November 2015 by RV Helmer Hanssen in the deeper part of the water column (bottom- 150 m) were3.5 times higher than what was recorded with RV Håkon Mosby 1 month earlier. |
maalfrid_bd7c1502211d95aa7dc0a019296c5596ace4a6b9_7 | maalfrid_nve | 2,021 | no | 0.914 | Prosjektlederen har hatt kontakt med rektorer for å sikre forankring mot skolens ledelse, noe som er viktig for å lykkes med den praktiske gjennomføringen av elevkursene. Prosjektlederen har også hatt møter med Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune, både med skoleadministrativt personell og politikere. Ordførerne i Ski og Oppegård besøkte sommerskolen i Ski 2019. Prosjektet har hatt kontakt med Utdanningsdepartementet, Utdanningsdirektoratet, Olje- # og energidepartementet og Justisdepartementet, Datatilsynet, private teknologiselskaper, IKT-Norge, Tekna, samt den amerikanske ambassaden for å informere og for å skaffe samarbeidspartnere og finansiering. Realfagssenteret ved NTNU og UiOs Center for Computing in Science Education ble også kontaktet, og viste positiv interesse for prosjektet. Informasjon om Cybersmart er også formidlet på ulike mediekanaler: NVEs (NVE, 2018), NSMs (Thon, 2018) (NSM, 2019) og Godalens nettsider (Godalen videregående skole, 2019). Prosjektet er presentert i et innlegg i Stavanger Aftenblad (Stavanger Aftenblad), Computerworld og på digi.no (Hagen & Grødem, 2019). Elevkurset i Stavanger ble presentert på TV Vest (TV-Vest, 2018). I tillegg har NTNU blitt vertskap for CyberSmart sin nettside (NTNU, 2018). Prosjektet ble også presentert på Rogalandskonferansen (Grødem & Dale, 2019) og i debatt på Sikkerhetsfestivalen på Gjøvik 2019 (Sikkerhetsfestivalen, 2019). Forankringsarbeidet og prosjektresultatene har ført til at prosjektet CyberSmart ble en del av nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse (Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, 2019). Realfagssenteret ved NTNU er positive til å overta prosjektet, og UiOs Center for Computing in Science Education sammen med UiO /Ifis forskningsgruppe på cybersikkerhet ser også muligheter for å tilby lærerkurs i cybersikkerhet som en del av lærernes etterutdanning i koding. Prosjektet er finansiert av NVE, NSM, Justis- og beredskapsdepartementet, Rogaland fylkeskommune og Oslo Grant. Finansiell støtte er vist i Tabell 3.1. I tillegg til dette er det lagt ned et betydelig arbeid i form av arbeidstimer fra samtlige partnere i prosjektet. Partnerne har bidratt med egeninnsats og utarbeidet undervisningsopplegg, samt stilt opp med fagressurser og undervisning. Denne innsatsen er ikke tallfestet. |
wikipedia_download_nno_Mount Melbourne_93666 | wikipedia_download_nno | 2,021 | nn | 0.856 | '''Mount Melbourne''' er ein massiv stratovulkan som ligg på kysten mellom Wood Bay og Terra Nova Bay i Victoria Land i Antarktis. Han vart oppdaga i 1841 av James Clark Ross, som namngav han etter Lord Melbourne, ein britisk statsminister då ekspedisjonen vart planlagt. Topografisk kart av Mount Melbourne (1:250 000 skala) Mount Melbourne er ein aktiv vulkan og er ikkje slipt ned av isbrear. Mange unge kjegler ligg i fjellsida og vulkanen kan ha hatt utbrot så seint som 1700- eller 1800-talet. Fumarolsk aktivitet finst langs sørkanten av krateret på toppen og langs ei linje gjennom toppregionen. *''Denne artikkelen bygger på «Mount Melbourne» frå , den 21. mars 2013.'' |
maalfrid_56986e6f2158526a93d8e84e55d7bab6eea5262b_0 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.836 | Kunnskapsdepartementet sender med dette på høring forslag til endring i forskrift om midlertidige regler for utdanningsstøtte som følge av utbruddet av covid-19. Denne forskriften ble fastsatt 1. juli 2020 og supplerer ordinær forskrift om utdanningsstøtte. For å sikre at studenter kan bidra med viktig arbeidsinnsats i helse- og omsorgssektoren under pandemien, foreslår Kunnskapsdepartementet å videreføre unntak fra Lånekassens inntektsgrenser for enkelte studentgrupper ut 2020. Dette gjelder for de samme studentgruppene som var omfattet av unntaket denne våren. For å hindre at studentgrupper som bidro ekstra i helse- og omsorgssektoren og beredskapsarbeid under pandemien skulle bli økonomisk skadelidende av dette, besluttet regjeringen å midlertidig oppheve inntektsgrensene for avkortning av stipend i Lånekassen for noen studentgrupper. Inntektsgrensene ble opphevet i perioden 1. mars til og med 31. august 2020 for studenter som arbeider i helse- og omsorgssektoren, politistudenter og studenter som blir beordret til beredskapsarbeid gjennom Heimevernet eller Sivilforsvaret, jf. Prop 117 S (2019‒2020). Selv om situasjonen med pandemien er mer oversiktlig nå enn i vår, gjelder fortsatt omfattende smittevernstiltak. Dette krever ekstra bemanning i helse- og omsorgssektoren for å verne om risikogrupper. Videre er det satt inn ekstra arbeidskraft på sykehus og teststasjoner for utstrakt testing av covid-19. Departementet ønsker ikke at studenter som bidrar i dette arbeidet skal bli økonomisk skadelidende av dette, og foreslår derfor å videreføre unntaket fra Lånekassens inntektsgrenser ut året 2020 for de samme studentgruppene som var omfattet av unntaket i vår. I dag er det et tak for hvor mye studenter kan tjene før Lånekassen reduserer stipendandelen, og stipend behovsprøves mot inntekt i ettertid. Nå foreslår departementet å videreføre et midlertidig unntak fra inntektsgrensene i kapittel 12 i forskrift om utdanningsstøtte fra og med 16. august til og med 31. desember 2020 for følgende mottakere av lån og stipend: - voksne, og studenter ved universiteter, høyskoler og fagskoler, uavhengig av hva de studerer, som arbeider i helse- og omsorgssektoren - norske studenter i utlandet, både de som arbeider i helse- og omsorgssektoren i Norge og de som eventuelt gjør dette i landet de studerer i - politistudenter som arbeider i politiet eller melder seg til beredskapsarbeid - studenter som blir beordret til beredskapsarbeid relatert til covid-19-pandemien gjennom Heimevernet eller Sivilforsvaret Studenter med barn vil heller ikke få redusert barnestipendet gjennom behovsprøving dersom ektefelle eller samboer i perioden unntaket gjelder jobber i helse- og omsorgssektoren, som politi eller blir beordret til beredskapsarbeid gjennom Heimevernet eller Sivilforsvaret. Departementet vurderer at videreføringen av unntaket skal gjelde med de samme vilkårene som tidligere. Dette innebærer at det ikke skilles mellom ordinært og ekstraordinært arbeid i unntaksperioden, men inntekten for perioden ses under ett for de aktuelle studentene. Studenter som havner over inntektsgrensen ved behovsprøving av stipend for 2020, vil få rett til en ny behovsprøving dersom de kan dokumentere at arbeidet i perioden 1. mars til og med 31. desember var relatert til covid-19-pandemien. |
maalfrid_3c729a543c1459d8b39d5ec78464f999ff23a882_84 | maalfrid_ssb | 2,021 | no | 0.778 | Nordsjøplan. Senter for Jordfaglig miljøforskning, Ås Arsoppgave for tekniske miljøtiltak fordelt på deltiltak. Ordinære søknader Jord ressursdata pd nasjonalt nivå. Norsk Institutt for Jord- #og Skogkartlegging, Ås Forurensningstilstand og behov for tiltak. Foredrag på "Kysten rundt", 8-10 februar. Statens forurensningstilsyn, Oslo Naturressurser og milk) 1988. Rapport 89/1. Statistisk sentralbyrå, Oslo- Kongsvinger Regionale sysselsettingseffekter av ulike krav til spredeareal for husdyrgjødsel. Rapport nr. 8 i "Landbrukspolitikk og miljøforvaltning". SEFO, Ås. Ikke publisert Avrenning av nitrogen, fosfor og jord fra jordbruk 1949 - 1979188. Rapport nr. 7 i "Landbrukspolitikk og miljøforvaltning". SEFO, As Arealbruk og husdyrgjødselmengder 1949 - 1979. N-og P-forbruk i husdyrgjødsel og kunstgjødsel i 1979. Rapport nr. 6 i "Land- I rsukspolitilik og miljøforvaltning". |
maalfrid_1bbc866d7f3f714d0b57dd12de2a51e1fa806faa_97 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.895 | Innstilling Komiteen revisjon av apoteklovgivningen m. v. 59 1926. I denne innstilling henstillet departementet å la utarbeide apotekavgiften beregnet på aettoinntekten kalenderåret. Utvalget utseg ikke nærmere om hvordan nettoavburde fastsettes. Det ga dog uttrykk at beskatningen burde innbringe det sam· 1/Ce beløp, som før, bare fordelt etter mere mtferdige grunnregler. I 1925 bl·e det oppnevnt en komite som utarbeide et motivert forslag til en reav medisinaltakstene, samt utrede øpørsm.ålet om en sterkere progresjon av apo· tebvgiftene. Flertallsinnstillingen kom 1928 en mindretallsinnstilling 1929. Revisjon reglene beregning av apotekavgiften ganske grundig behandlet. Flertallet at avgift av nettoavkastningen realiteten var det riktigste, men fant allikevel å kunne foreslå dette, bl. a. på grunn av kontrollarbeid myndighetene da få med apotekenes regnskaper. Flerogså hensyn at det muligens bli opprettet monopol på engroshandemedisiner. Derved ville den ujevnhet aøm oppstår apotekenes driftsomkostninger ulike fraktutgifter, elimineres. Det ble da forutsatt at det eventuelle monopol skulle varene fraktfrltt til alle apotek. Utmente at avgift på bruttoomsetningen ikke ville bli så urettferdig som tidligere. flertallets side ble det således fremsatt nye avgiftssatser, men det samme for avgiftsberegningen ble beholdt. Utvalgets mindretall foreslo at avgiften bare beregnes på resepturomsetningen. MedWna]direktøren sluttet seg prinsipalt til forslag. Subsidiært foreslo han OØltrent det samme som flertallet utvalget. Dleparlementet foreslo 1929 det avgiftsfrie av omsetningen forhøyetog dette ble vedtatt Stortinget. I 1931 ble det bestemt at omsetningen .av skulle fratrekkes omsetningsoppgaven før avgiften ble beregnet. Ved salg av beregner apotekene ingen avanse (bare av 10 for vanlige hnndelsomkostl 1'938, 1941 og 1943 ble avgiftene forfor apotek med omsetning over 75 000 k,:r:ooer. Fra 1949 kan apotekene omsetningsoppgavene foruten for insulin gjøre fradrag beløp som er kommet inn ved salg av andre særlig kostbare legemidler som med redusert avanse. Departementet beltemmer hvilke legemidler dette gjelder. Vor tiden gjelder det: Insulin, Streptomycin, Cortisonpreparater og plasmasubsti- I 1950 ble det oppnevnt et utvalg på 4 med· lemmer som skulle revidere de regler hvoretter medisinaltakstene blir utregnet. Komiteen skulle, likhet med den tidligere Medisinaltakstkomite også utrede spørsmålet om apotekenes avgift til statskassen. Komiteen utredet etter oppfordring sistnevnte del av mandatet først, og innstillingen om apotekavgiften ble avgitt 3. februar 1951. Komiteen foreslo at avgiftssystemet skulle forandres slik at avgiften ble beregnet av nettooverskuddet kalenderåret. For så vidt var forslaget enstemmig. Komiteen fremsatte videre forslag en tabell hvoretter avgiften skulle beregnes. Med hensyn dette hadde et mindretall (l medlem) et avvikende forslag. Komiteens flertallsforslag ble videre bearbeidet departementet av et dertil oppnevnt arbeidsutvalg, og deretter fremsatt som departementets forslag ny beregningsrnå.te for apotekavgiften St.prp. nr. 1 1951. Proposisjonen ble ikke realitetsbehandlet av Stortinget. stedet ble det gjort vedtak om .avgift på apotekenes omsetning som før. Høsten 1952 rettet Norges Apotekerforening en inntrengende henvendelse til departementet med anmodning om å få. lettelser apotekavgiften. Det ble da ettergitt en stor del av den iliknede apotekavgift,. samtidig som avgiftssatsene ble revidert slik: Den del av omsetningen som var innkommet ved salg av visse særlig kostbare legemidler samt insulin var ikke avgiftspliktig. Av den avgiftspliktige omsetning betaltes ikke avgift av de første kr. 200 000. Av de neste kr. skulle det betales 4: %. av de neste kr. 50 000 8 og av resten 10 avgift. løpet av høsten 1956 rettet Norges Apotekerforening flere henvendelser Sosialdepartementet om få kompensasjon for de økte Iønningsutgifter. Foreningen foreslo dels å få kompensasjon form av takstreguleringer og dels form av avgiftslettelser. Departementet fant det på bakgrunn av apotekenes driftsregnskaper for 1955 og den beregnete utgiftsøkning, rimelig at apotekene filik noe kompensasjon .1957. Ved Stortingsvedtak av 4. februar 1957 ble den avgift som var beregnet på apotekenes omsetning 1955 -1956 (og som forfalt betaling 1956_;_ 1957) nedsatt med 25 %. Ved annet Stortingsvedtak samme dag ble reglene for beregning av avgift av apotekenes omsetning 1956-57 forandret slik at de første 250 000 kroner av den avgiftspliktige omsetning var avgiftsfri, av de neste 50.000 kroner skulle det betales 4 % avgift, av de neste 100.000 kroner 8 % og av resten 10 avgift. De samme avgiftsregler er vedtatt for 1957---58. |
maalfrid_b58e1f2478d6447d2ca34e5db8e64f490884800b_38 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.815 | • 11 departementer og ~ 340 statlige myndigheter • Totale kostnader i 2015: 892 bn. SEK • Budsjettet er utviklet av regjeringen med Finansdepartementet som primær aktør - og ble vedtatt av Riksdagen (det svenske parlamentet) • Den svenske Riksdagen er den lovgivende myndighet. Regjeringen foreslår lover, endringer til Riksdagen og implementerer vedtak • 21 representanter/regioner, hvorav 20 har regionale forvaltninger som samarbeider gjennom SKL • Landstingene er politiske enheter, og medlemmene velges direkte av innbyggerne • Lenene finansieres hovedsakelig gjennom direkte skatter, som innkreves av kommunene, samt gjennom statlige bevilgninger (80-20) • Lenenes primære ansvar er helseomsorg • 290 primærkommuner med lokale forvaltninger, som samarbeider gjennom SKL • Primært finansieres de gjennom direkte skatter (80 %), samt begrensede bevilgninger fra staten (20 %) • Kommunene er svært selvstendige, selvstyrte enheter. I praksis blokkerer "prinsippet om finansiering" • De offentlige myndighetene i Finland er svært selvstendige, vertikalt og horisontalt • Regjeringen, Finansdepartementet og Riksdagen er de viktigste aktørene i utviklingen av statsbudsjettet, som først nylig har inkludert begrensede bevilgninger for digitalisering • Kommunene finansieres hovedsakelig gjennom lokale skatter. Det finansielle forholdet mellom staten og lokalt nivå styres av "prinsippet om finansiering'" • ESAM er en organisasjon som består av 19 statlige forvaltningsorganer og SKL, og er først og fremst en plattform for kommunikasjon og samarbeid mellom medlemmene • SKL er en politisk interesseorganisasjon som koordinerer innsatsen for kommunene og regionene • De svenske myndighetene har ikke en formell kontroll eller styringsmekanismer som er lokalisert sentralt i regjeringen. • Divisjon for e-forvaltning er den primære aktøren som utvikler politikk og koordinerer digitalisering på nasjonalt nivå. De har for tiden ikke en nasjonal strategi, og de diskresjonære bevilgningene er fortsatt svært begrenset. De samarbeider med lederne av forvaltningsorganene for å koordinere og • Finansdepartementet (Divisjon for e-forvaltning og ESV) er den viktigste aktøren som styrer digitalisering på nasjonalt nivå. Begge organisasjonene styrer primært gjennom myke virkemidler, f.eks. støtte, veiledning, er utdanningsmessig oppsøkende mv. • I 2014 ble avdelingen for eforvaltning flyttet fra Næringsdepartementet til MoF. MoF koordinerer og veileder forvaltningsorganer i staten på et strategisk og taktisk nivå, men det har ikke en operativ rolle • Finansdepartementet er den primære aktøren for styring på statlig nivå når det gjelder strategi og taktikk. Som en del av ledelsesansvaret kan de fastsette politiske prioriteringer og gi oppdrag til forvaltningsorganene, men de mangler sterke statlige virkemidler, f.eks. • ESV er en etat under MoF • eSam er et koordinerende forum på statlig nivå • Historisk har de blitt opprettet av regjeringen for ulike formål, f.eks. forskning, koordinering mv. • Det er begrenset sentral styring på statlig nivå. • SKL er den ledende koordinerende aktøren på regionalt nivå. De er involvert i strategi og taktikk, men har begrensede operative muligheter • er en utviklingsorganisasjon som var eid av landstingene, som skal utvikle felles digitale løsninger. Det blir nå kjøpt av SKL • Styring på regionalt nivå er svært begrenset • SKL har ingen sterke styringsvirkemidler. • Landstingene er selvstyrte, politiske enheter, og er derfor direkte ansvarlig for digitalisering innenfor sine tjenester. Svensk digitalisering på regionalt nivå er ganske avansert, men den er fortsatt svært fragmentert • Landstingene er de viktigste enhetene som styrer digitalisering på regionalt nivå. Dette kan ses på ehelseområdet. Selv om det er det politiske området med den mest sammenhengende strategiske ledelsen, sliter digitalisering fortsatt med interoperabilitet og koordinering. • Kommunene er den ledende enheten på lokalt nivå. Deres primære rolle er å tilby innbyggerne offentlige tjenester, for eksempel utdanning, barneomsorg mv., som kan være en lovpålagt eller frivillig ytelse. De er svært selvstendige, selvstyrt enheter • Sentral styring på kommunalt nivå i Sverige er svært begrenset. Kommunene er selvstyrte enheter, og den juridiske oppbyggingen og de avtalene som bestemmer strukturen i offentlig forvaltning, beskytter deres selvstendighet, f.eks. gjennom "prinsippet om finansiering" • SKL er den primære støttende enheten på lokalt nivå. SKLs rolle på lokalt nivå er først og fremst å koordinere og bistå kommunene, f.eks. utdanningsprogrammer, publiseringsstrategier, hjelpe med å bestemme standarder mv., og representerer kommunene når de samhandler med myndighetene. • SKL har en liten styrende rolle gjennom standardoppsett og retningslinjer, men det bør bemerkes at forholdet mellom SKL og kommunene er frivillig. SKL kan ikke bruke harde virkemidler for å styre kommunene • Nasjonale diskresjonære sentrale ressurser er begrensede. De sentrale aktørene har få økonomiske ressurser for digitalisering og tverrgående prosjekter. Samarbeidsprosjekter kan utføres frivillig, men de er ikke sentralt drevet • Divisjon for e-forvaltning i Finansdepartementet har 50 heltidsstillinger som arbeider med digitalisering • Divisjon for e-forvaltning i Finansdepartementet har SEK 45 mill. i diskresjonær finansiering • Årsverkskapasitet og økonomiske ressurser for digitalisering utbetales gjennom de enkelte departementer, forvaltningsorganer og på lokalt nivå. Selv om Sverige har vært tidlig ute med digitaliseringen, har de derfor slitt med siloutvikling • ESV har 6 årsverk som arbeider med regjeringens Digital First-plan. eSam har fem fast ansatte som koordinerer mellom medlemmene • ESV ble bevilget SEK10 mill. til digitalisering. Det svenske e-helseverket ble bevilget SEK 119 mill. i 2016 • SKL har 25 heltids- og 10 deltidsansatte • SKLs driftsbudsjett er på 30 mill., og de får ~40 mill. i året for prosjektspesifikt arbeid • Inera hadde 121 ansatte ved utgangen av 2015. Årsverk utbetales gjennom sykehus og landsting • Ineras omsetning i 2015 var på SEK 626 mill. • Ressursene er fordelt over de enkelte kommunene. • Ressursene er fordelt over de enkelte kommunene. • Ressursene er fordelt over de enkelte kommunene. • Ressursene er fordelt over de enkelte kommunene. 1) Regjeringen analyserer behovet for sentralisering av IT-gjennomsyn på statlig nivå. Flere enheter vurderes å kunne ivareta denne oppgaven, for eksempel Ekonomistyrningsverket Kilder: Struensee & Co. research og intervjuer. |
maalfrid_c76d5bbae246269aa63f368557372e1e7f561459_254 | maalfrid_nve | 2,021 | no | 0.836 | I blant forsterkes strandsonene med forbygningeL for å hindre utrasinger. Men oftere får utviklingen gå sin gang slik at forholdene stabiliserer seg på naturlig vis. Det hender ikke så sjelden at det blir gitt pålegg om at magasiner skal være fulle til bestemte tider. Begrunnelsen er da vanligvis hensyn til turistsesongen, nærhet til tettbebyggelse og hytteområder, trafikkårer m.v. For oversiktens skyld er det her valgt å dele emnet opp i tre avsnitt: a. Bygninger. b. Andre byggverk. c. Terrengarbeider. Det bygges to kategorier bygninger. Det er de som er nødvendige for den framtidige driften av kraftverket og derfor må være permanente og de som bare har funksjoner knyttet til anleggsdriften og derfor fjernes når den er over - de midlertidige. Blant de permanente står stasjonsbygningene i en særstilling. Tidligere ble kraftstasjonene for det meste bygget som frittstående bygninger i friluft. Unntaksvis skjer det også i dag. Men nå bygges de fleste som undergrunns kraftstasjonshaller. Mange av disse har vellykkede arkitektoniske utforminger. Ved inngangen til de underjordiske kraftstasjonene bygges portaler. De utformes høyst forskjellig. Fra de enkleste anonyme løsningene til mer markerte og prestisjefylte. Lukehusene kan skape spesielle visuelle problemer. Når de formes som selvstendige miniatyrhus og plasseres på kronen av store dammer, virker de lett som utiIpassede elementer "ute av målestokk" i forhold til dammen og landskapet omkring. Derfor søker en i størst mulig grad å bygge de funksjonene lukehusene har inn i selve damkroppen. De midlertidige bygningene på et anlegg kan være av mange slag. Vanligst er forskjellige typer brakker, verksteder, pukkverk m.v. Arealene som bebygges kan bli temmelig omfattende. Hver person skal ha sitt eget rom og i stor grad også egen parkeringsplass for bilen sin. Stor maskinpark krever omfattende verkstedsvirksomhet med tilhørende arealer. |
hardanger_null_null_19700304_58_17_1_MODSMD_ARTICLE9 | newspaper_ocr | 1,970 | nn | 0.633 | Under mildveret me hadde no med helga kom den første skreda i Velure-skredene om sundag og sperra vegen. Det var Inga stor skrede denne gongen, og etter det vart kaldare att, skulle det ikkje vera f åre for nye skred førebels. Det kom også ei mindre skrede på rasstaden like utanfor Folge fonntunnelen, men der vart vegen snart opna att. |
maalfrid_406f0ba28d3dd21950744cc2dcf01ab307b13b8f_15 | maalfrid_nlr | 2,021 | no | 0.62 | Annechen Bahr Bugge og Frode Alfnes Oppdragsrapport nr. 14- 2018, OsloMet https://docplayer.me/113602118-Oppdragsrapport-nr-annechen-bahrbugge-og-frode-alfnes-kjottfrie-spisevaner-hva-tenker-forbrukerne.html Spørreundersøkelse 1785 norske observasjoner 548 franske Vektet på: |
maalfrid_4a467ab3ea4c56a6ff123c86a9736c80f2dac448_102 | maalfrid_artsdatabanken | 2,021 | no | 0.89 | Med menes 'mer eller mindre lovmessig endring i artssammensetning, eventuelt også miljøforhold, over tid som følge av betinget av forstyrrelse'. Viktige begreper for å forstå suksesjoner er endringsgjeld som defineres som 'forventet framtidig endring i artssammensetning (summen av utdøingsgjeld og immigrasjonskreditt) som følge av ubalanse mellom aktuell artssammensetning og rådende miljøforhold', [extinction debt; et begrep som først ble brukt av Tilman et al. (1994), men som adresserer et fenomen som har vært kjent lenge], det vil si 'forventet framtidig lokal utdøing av arter som følge av ubalanse mellom aktuell artssammensetning og rådende miljøforhold (motstykke til immigrasjonskreditt; endringsgjeld er summen av immigrasjonskreditt og utdøingsgjeld)' og [immigration credit; et begrep først brukt av Jackson & Sax (2010)], det vil si 'forventet framtidig tilførsel av arter som følge av ubalanse mellom aktuell artssammensetning og rådende miljøforhold (motstykke til utdøingsgjeld; endringsgjeld er summen av immigrasjonskreditt og utdøingsgjeld)'. I den økologiske litteraturen skilles gjerne mellom , definert som 'suksesjon på uorganiske (minerogene) livsmedier', og , definert som 'suksesjon på mer eller mindre organiske livsmedier'. Suksesjoner er vanligvis, men ikke alltid, forårsaket av forstyrrelse. Andre forhold som kan forårsake suksesjoner er endringer i bakgrunnsverdiene for basale miljøegenskaper, f.eks. gradvise klimaendringer eller forsuring. En suksesjon varer til endringsgjelden er 'betalt' eller en ny forstyrrelsesbegivenhet inntreffer. Forstyrrelser, naturlige så vel som menneskebetingete, forårsaker suksesjoner hvis og bare hvis forstyrrelsesfrekvensen er så lav at 'tilbakebetalingen' av endringsgjelden kommer i gang før neste forstyrrelsesbegivenhet inntreffer. Systemer preget av aktiv destabiliserende forstyrrelse, kjennetegnet ved (relativt) høy forstyrrelsesfrekvens (Fig. B3–2), er derfor mer eller mindre kontinuerlig i en dynamisk tidlig- eller mellomsuksesjonsfase og framviser derfor i liten grad eller ikke i det hele tatt grad variasjon langs en suksesjonsgradient. Eksempler på slike systemer er åpen ur og snørasmark (T17), nakent sandskred og sandskred-eng [i NiN versjon 1 grunntyper 2 og 5 i hovedtypen åpen skredmark (T18)] og sanddynemark (T13)]. På naturmark finner vi pågående suksesjoner først og fremst i systemer preget av disruptiv og regulerende forstyrrelse (systemer med ekstremverdiregulering). Suksesjoner etter disruptiv forstyrrelse, f.eks. leirskred og fjellskred, er oftest primære suksesjoner. Disruptive forstyrrelsesbegivenheter kan også resultere i sekundære suksesjoner, f.eks. etter jordras [åpen skredmark (T18), grunntyper 3 nakent jordskred, 6 jordskred-eng og 7 jordskred-fukteng]. På grunnlag av sammenhenger mellom kategorier av forstyrrelsesintensitet og type av suksesjonsforløp, kan suksesjonsforløp kategoriseres som følger: 1. Suksesjon, oftest primær, etter naturlig disruptiv forstyrrelse, opphør av intensiv hevd i sterkt endret mark eller annet omfattende inngrep. a., definert som 'primær suksesjon som forventes ikke å nå ettersuksesjonstilstanden i løpet av (100–)200 år' b. , definert som 'sekundær eller primær suksesjon som forventes å nå ettersuksesjonstilstanden i løpet av 100(–200) år eller kortere tid' 2. Suksesjon, oftest sekundær, etter naturlig ekstremverdiregulerende forstyrrelse, opphør av ekstensiv hevd i semi-naturlig mark og/eller enkeltstående middels omfattende inngrep. Suksesjoner av denne typen vil nesten uten unntak være raske suksesjoner. |
maalfrid_1ca0e08614506f960616cebc333f1eff20f2ce69_55 | maalfrid_ssb | 2,021 | no | 0.453 | Verk som det er levert kraft til Område som forsynes direkte Nr. VI. Private verk bygd for alm. forsyning (forts.) Olen Elektr.lag 1937 1938 Sandeid Elektr.lag Olensjoen og gårdene Eide, Nerheim og Stumo I alt 1937 1938 Sogn og Fjordane Balestrand Ev. 1937 Esefj. og Sagatun 1938 skolekrets, unnt. 3 gårder (Thue, Flesje og Tuftedal) Balsnes Ev. L/1 1938 En del av Naustdal og Hjelmedalen i Eid A/S Borgund Kraftselskap 1937 Det meste av Bor- 1938 gund Fjærland Ev 1937 Indre Fjærland 1938 A/S Leinafalli 1937 Innen Aurland 1938 A/S Lyster Ev 1937 Den vestlige del av 1938 Luster L/1 Lærdal Kraftverk ..... • 1937 A/S Borgund Kraft-Lærdal 1938 selskap L/1 Naustdal Ev. 1937 En del av Naustdal 1938 A/S Sognefjordens Ullvarefabr. 2 1937 Sogndalsfjøra 1938 L/1 Undredal Ev. More og Romsdal 1 A/S Aura 1937 1938 2 A/S Brattvåg Kraftverk . . • • • • 1937 1938 3 Bævre Kraft 1937 1938 4 Geiranger Kraftverk 1937 1938 5 Gjerdsvika Ev. ...... • • • • 1937 1938 6 Hellesylt Kraftverk 1937 1938 7 Moltustrandens Ev. 1937 1938 8 Nesset Kraftverk 1937 1938 Se note 3 side 2. 2 Opprinnelig bygd industriell forsyning. Lilledalen og Sunndalsøra Brattvåg Glæremsvik, Bævre, Surna Geiranger Sogn unnt. 10 gårder Gjerdsvika i Sande En del av Sunnylven Moltustrandens skolekrets 4/ 5 av Nesset komm. |
maalfrid_3d384d1d99a13f4ec9b47a5827713bf9860a5a10_6 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.863 | tilbakebetalingskrav er at NAV mener at man har mottatt en ytelse lenger enn man hadde rett til. For eksempel kan det være slik at NAV mener at du fikk en samboer en stund etter at du fikk innvilget overgangsstønad, og at du derfor ikke hadde krav på overgangsstønad etter at du fikk samboer. Situasjonen kan imidlertid ha vært slik at din kjæreste kun bodde hos deg i noen uker, mens han lette etter et nytt sted å bo. I så fall kan du klage på vedtaket med den begrunnelsen at NAV har misforstått din livssituasjon, og at du har hatt krav på ytelsen i hele den perioden du har mottatt den. Som nevnt ovenfor er det en sentral forutsetning for NAV sin rett til å kreve feilutbetalinger tilbakebetalt at du som mottaker forsto eller burde ha forstått at utbetalingen var feil. Dersom du verken forsto eller burde ha forstått at det var en feil ved utbetalingen, er du i god tro. En senil pensjonist som er innlagt på et sykehjem kan for eksempel være i god tro om at han har mottatt for mye alderspensjon. NAV kan kreve feilutbetalinger tilbakebetalt selv om du var i god tro, men folketrygdloven § 22-15 setter da begrensninger for hvor mye NAV kan kreve tilbake av det feilutbetalte beløpet. NAV skal i slike tilfelle vurdere om et tilbakebetalingskrav vil være rimelig i din konkrete sak. NAV kan uansett ikke kreve mer av beløpet tilbakebetalt enn det du fortsatt har i behold når du blir informert om at det har skjedd en feilutbetaling. De alminnelige regler om foreldelse gjelder også for NAV sin mulighet til å kreve tilbakebetaling etter en feilaktig utbetaling. Foreldelse innebærer i denne sammenheng at NAV mister retten til å kreve at mottakeren av en feilaktig utbetaling skal betale beløpet tilbake. Foreldelsesfristen er som hovedregel tre år, men den kan være lenger i enkelte tilfelle. En foreldesesfrist på tre år innebærer at NAV ikke kan kreve tilbakebetalt ytelser som ble feilaktig utbetalt for mer enn tre år tilbake i tid. NAV vil normalt selv ha vurdert om et tilbakebetalingskrav er foreldet. Det kan imidlertid skje saksbehandlingsfeil, så det kan være nyttig for deg være oppmerksom på at NAV må reagere innen en viss tid dersom de mener at det har skjedd feilutbetalinger. Folketrygdlovens regler om tilbakebetaling er som nevnt kompliserte, og det kan være vanskelig å vite hva du skal gjøre dersom du får et tilbakebetalingskrav fra NAV. |
maalfrid_5b3522d1ded09d884f954e3ceddc702b4550d3d5_5 | maalfrid_uio | 2,021 | en | 0.973 | Stupidity makes for more work. If you're at the far end of the farm and you've forgotten to bring the box cutter or the pair of pliers, then it's a long walk back to the workshop to get them. But then again, some of the things that we do – some of the ways that we work – also make for extra work. Quite unnecessarily. Collecting the dead fish in the wheelbarrow? Vidar found it easy today. No wonder. If you're only getting ten or twelve out of each pen then you only need to make two or three journeys with the wheelbarrow. That's not so bad. But from time to time the fish start dying in larger numbers. Epidemics occasionally sweep through a fish farm. If things are going badly there may be thirty or forty dead fish coming out of each pen every morning. Then it's a different matter. You're sorry for the fish, yes, but you're sorry for yourself too. It's hard work, carting off all those fish in the wheelbarrow, and emptying them into the tank filled with formic acid. So then there's the question: isn't there a better way of doing things? That is what I ask myself. Time and again. And the answer is usually: yes. For instance, there's the forklift truck. And then there are large oblong polyurethane containers. Two meters by one-plus metre by one-plus meters. They're made to be lifted and stacked by forklifts. So I started to think. Could I adapt one of these containers? Was there any way we could avoid the business of manhandling all those fish? And the answer was: yes there was. It took a while, and it was a bit of a hodgepodge, but it worked just fine. First I cut out one of the walls of the container, most of the way up to the corner. Then I got a piece of pipework which would serve as a hinge and ran it along the top of the side I'd just cut out. From corner to corner. |
maalfrid_f75e6055b604f254e06771a357fdd3ea04afcdd6_102 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.878 | Hvis en programdeltaker mottar dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger eller foreldrepenger, skal kvalifiseringsstønaden reduseres krone for krone fordi disse ytelsene også er til livsopphold. Hvis deltakeren får etterbetalt nevnte ytelser for en periode vedkommende har mottatt kvalifiseringsstønad, kan kommunen kreve refusjon i beløpet til dekning av utlegg til samme formål og samme tidsrom. Se nærmere om vurderingen av hva som er samme formål og samme tidsrom i merknaden til § 26. Hvis en programdeltaker fremsetter krav om uføretrygd, skal programmet med tilhørende stønad stanses fordi deltakeren ikke lenger har arbeid som mål. Hvis deltakeren får etterbetalt uføretrygd fra opptil tre måneder før kravet ble satt frem, kan kommunen kreve refusjon i beløpet på tilsvarende måte som omtalt i avsnittet over. Kommunen kan også kreve refusjon i etterbetalt uføretrygd i de tilfellene kvalifiseringsstønaden likevel ikke ble stanset når krav om pensjon ble fremsatt. Arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad er ikke nevnt i bestemmelsen fordi personene som mottar disse ytelsene ikke har rett til kvalifiseringsprogram. Hvis en deltaker søker om en av disse ytelsene mens vedkommende er i program, skal programmet stanses. Etterlattepensjon og alderspensjon før fylte 67 år er heller ikke nevnt. En person som mottar en slik pensjon kan dermed beholde ytelsen ved deltakelse i program. Rett til program forutsetter imidlertid at ytelsen er svært begrenset. Deltakere i statlige arbeidsrettede tiltak har rett til individstønad. Denne retten kan utløse rett til dekning av ekstrautgifter som reiseutgifter til og fra tiltaket og stønad til barnetilsyn. Disse stønadene utbetales til programdeltaker og kommer i tillegg til kvalifiseringsstønaden. Individstønaden utbetales til kommunen gjennom ordinær rammefinansiering. Kvalifiseringsstønaden innvilges i samme vedtak som kvalifiseringsprogrammet, og kan påklages til fylkesmannen. Vedtaket skal opplyse om at stønaden kan samordnes med andre offentlige ytelser. Reduksjon i stønaden på grunn av mottak av andre offentlige ytelser til livsopphold gjøres administrativt med hjemmel i denne bestemmelsen. Beslutningen kan påklages til NAV-kontoret. Reduksjonen og begrunnelsen for den skal fremgå av saken. Avgjørelse om refusjon er enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen. Se nærmere omtale i merknaden til § 26. |
maalfrid_5a17f6956f925aba7a73336a79805ecb40a4e5d4_3 | maalfrid_nlr | 2,021 | no | 0.518 | Samme prinsipp som i Yara N-Sensor Estimerer N i overjordisk plantemateriale Anvendes bl.a for å utarbeide N-Prognose (NIBIO/NLR/Yara) |
maalfrid_4596774936f909d697b79ea1168c5a3d5aaa500e_17 | maalfrid_domstol | 2,021 | no | 0.758 | betalingsformidler. Det er i bevisføringen nevnt at Klarna og iTunes forestår betalingsformidling i kundeforholdene. Dette er også regulert i brukervilkårene. Det må altså noe mer til av involvering fra tredjemann før en står overfor en avtale som ikke faller inn under ordlyden. I de tilfellene en taler om her er kundens rettigheter i avtaleforholdet med NENT avhengig av at en kjøper en annen tjeneste fra tredjemann. NENTs egne brukervilkår viser til flere måter kunden kan betale for innholdet på. En metode beskrives somat kunden kan NENTs egne vilkår viser at tilgangen for kunden er avhengig av det andre kjøpet/avtaleforholdet. Brukervilkårene må forstås slik at NENT ikke kan kreve betaling av kunden ved bortfall av kjøp av «en annen tjeneste» fra tredjemann. Slikt krav krever en aktiv reetablering fra kunden. Dette stemmer også med forklaringen i retten om at signalet da stopper uten at det løper noen betalingsplikt for kunden. Straks denne koblingen (avtalen med distributøren) faller bort faller altså retten til å motta signaler fra Viaplay bort. Kunden må da ikke bare taste inn nye betalingsinformasjon, men ta standpunkt til Viaplays isolerte produkt(er), kunden må ta standpunkt til om han vil kjøpe tilgang for 299 kroner måneden, eller eventuelle andre produkter Viaplay tilbyr. Bortfall av avtalen med distributøren medfører altså at kunden aktivt inngår ny avtale om et nytt produkt, med en ny pris og med plikt til å betale til Viaplay. Selv om kunden hele tiden har vært bundet av brukervilkårene er den økonomiske realiteten derfor at kunden må reetablere kundeforholdet. Det må skje et nytt salg som helt ut er avhengig av kundens valg. Kunden må forhold seg til to motparter for å motta signalene fra Viaplay. Et sentralt forhold i kundeforholdet, kundens betaling og størrelsen på denne, reguleres av avtaleforholdet med distributøren. Dette taler mot at en står overfor NENTs egne kunder, en står overfor et trepartsforhold som går ut over betalingsformidling og annen teknisk eller praktisk tredjemannsinvolvering. Det er heller ikke klarlagt hvilke rettigheter kunden har overfor distributøren vedrørende mangler ved NENTs tjeneste. Eksempelvis om kunden kan holde tilbake betalingen (deler av denne) hvis leveringen fra NENT skulle svikte. Fordi avtalen ikke er gjort kjent for retten, må retten ut fra alminnelig bakgrunnsrett legge til grunn som mest sannsynlig at kunden vil har rett til å holde tilbake i alle fall deler av betalingen hvis distributøren ikke kan videreformidle Viaplays signaler på grunn av forhold på NENTs side. NENT har av hensyn til forretningshemmeligheter ikke fremlagt informasjon om avtaleforholdet mellom NENT og distributøren, ut over to bruddstykker. Det fremgår ikke der hvor mye NENT får betalt i slike tilfeller og om NENT er ansvarlig også overfor distributøren for mangler ved tjenesten. Ut fra forklaringene må det legges til grunn at NENTs får en andel av det kunden betaler til distributøren og at netto fortjenesten på disse kundene er omtrent den samme som for ordinære NENT-kunder. Betydelige deler av et avtaleforhold mellom kunden og leverandøren av TV-signaler er derfor avhengig av avtaleforholdet mellom kunden og distributøren. Det nærmere innhold av denne er ikke kjent for retten. Rettsforholdet mellom NENT og kunden påvirkes i praksis betydelig av innholdet i avtalen mellom NENT og distributøren. Faller avtalen med GET bort må kunden i realiteten reetablere et kundeforhold ved dels aktivt å taste inn ny betalingsinformasjon og dels ved å vurdere om en ønsker å betale en ny pris, herunder type abonnement. Disse forhold taler mot at en står overfor egne kunder. |
maalfrid_6e2ee6bbd13055900c751a9d589dd106f3c9e8d6_17 | maalfrid_sprakradet | 2,021 | no | 0.626 | Gran kommune vil foreta en vurdering av det innsendte materialet. Gran kommune vil vurdere materialet du har sendt oss. Det praktiseres samtidig behandling av årsbudsjett og økonomiplan. Gran kommune behandler årsbudsjett og økonomiplan samtidig. Ved endring av barnehageplass … Dersom du ønsker å endre barnehageplassen … Svar ventes innen tre uker. Gran kommune forventer at du svarer innen tre uker. Søknaden er behandlet. Vi har behandlet søknaden din. Klage må framsettes skriftlig. Ønsker du å klage, må du gjøre det skriftlig. |
maalfrid_20210bd276c393b0af713e829273fe0866c34f37_59 | maalfrid_norad | 2,021 | en | 0.933 | Resources Required:The following resources are required from the projects. Cost of hiring external evaluator Fee Travelling cost and DSA Cost of local transportation (to be arranged by the project) Cost of interpreter –as appropriate Cost of workshop as appropriate The duration of this contract is for 32 working days between May to July 10, 2017. The mission in Myanmar is expected in the second half of May 2017. The evaluation will comply with UN Norms and Standards. UN Evaluation Group (UNEG) ethical guidelines will be followed. All draft and final outputs, including supporting documents, analytical reports and raw data should be provided in electronic version compatible with WORD for Windows. Ownership of the data from the evaluation rests jointly with the ILO and the ILO consultants. The copyright of the evaluation report will rest exclusively with the ILO. Use of the data for publication and other presentation can only be made with the agreement of ILO. Key stakeholders can make appropriate use of the evaluation report in line with the original purpose and with appropriate acknowledgement. 1. Code of conduct form (To be signed by the evaluator) 2. Checklist No. |
maalfrid_85935679ea78120cd5d5be0d032b6e8ecc16bb57_54 | maalfrid_norges-bank | 2,021 | no | 0.54 | Ved rapportering om status for første halvår merka repre sentantskapet seg ressursbruken og at prognosen for året låg innanfor det godkjende budsjettet. På spørsmål gjorde sentralbanksjefen nærmare greie for kostnadene i NBIM i forhold til kapital under forvalting og kor stor del av kost nadene som er knytte til eigedomsforvaltinga. Utgreiinga og rapporten blei tekne til etterretning. Samla driftskostnader for året 2016 var 4,8 milliardar kroner (5,0 milliardar kroner i 2015). Netto driftsresultat der godtgjersle for forvaltinga av SPU er med, men ikkje kostnader knytte til representantskapet, var 895 millionar kroner (902 millionar kroner i 2015). Personalkostnader utgjorde 38 prosent av dei totale driftskostnadene. Netto driftsresultat var lågare enn budsjettert. Det kjem mellom anna av lågare pensjonskostnader, lågare prestasjonsbaserte honorar eksternt og internt, lågare auke i talet på tilsette i NBIM/NBREM og mindre bruk av innleigd arbeidskraft i sentralbankverksemda enn ein såg for seg ved budsjette ringstidspunktet. Driftskostnadene for forvaltinga av SPU i 2016 var 961 millionar kroner lågare enn estimert i budsjettet for 2016, og 193 millionar kroner lågare enn kostnadene i 2015. Hovudårsaka til at kostnadene har gått ned, er redu serte avkastingsavhengige honorar til eksterne forvaltarar som følgje av lågare meiravkasting, i tillegg til reduserte depotkostnader som følgje av lågare kapital under forval ting. Om lag 70 prosent av kostnadene er i utanlandsk valuta. Den isolerte effekten av ei svakare norsk krone ville ha auka budsjettet med 143 millionar kroner samanlikna med det godkjende budsjettet i norske kroner. Planlagt innkjøp av setlar og myntar som det var budsjet tert med i 2016, er utsett, og det har samanheng med utgi vinga av ny setelrekkje som blir sett i gang våren 2017. Ved utgangen av 2016 var det 915 fast tilsette i Noregs Bank, medrekna leiinga, den sentrale staben og internrevi sjonen (848 året før). 339 personar (322) var tilsette i sen tralbankverksemda. 568 personar (518) var tilsette i NBIM, medrekna 139 (122) tilsette i NBREM. Av dei sistnemnde var 17 tilsette (18) i dotterselskapa i Luxem bourg, Tokyo og London. I tillegg var det fem (seks) til sette i internrevisjonen og tre (to) i sentralbankleiinga (sentralbanksjef og visesentralbanksjefar). Dei tilsette i til synssekretariatet er ikkje rekna med i desse tala. Figur 14 viser veksten i talet på tilsette i Noregs Bank i perioden 2013–2016. Organisasjonen i NBREM blei etablert i 2014. Representantskapet har teke statusrapporten frå hovudsty ret til etterretning. Hovudstyret har styrt ressursbruken i 2016 innanfor det godkjende budsjettet og rapportert i tråd med budsjettreglementet for Noregs Bank. Kostna dene til forvaltinga av SPU er haldne innanfor den ramma som er godkjend av Finansdepartementet. Tabell 3 viser utviklinga i driftsresultat og investeringar i perioden 2015–2017 (faktisk og budsjettert) samla for Noregs Bank. Sjå òg figur 15, som viser kostnadsutviklinga i Noregs Bank frå rekneskap i perioden 2013–2016 og prognose i budsjett for 2017, målt i norske kroner. Hovudstyret skal utarbeide forslag til budsjett for kom mande driftsår. Budsjettet blir vedteke av representant skapet og gjort kjent for Finansdepartementet. Representantskapet har fastsett eit budsjettreglement for Noregs Bank som gjer greie for overordna retningslinjer og føresetnader for budsjettvedtak. I budsjettreglementet er det eit prinsipp at årleg vedtak omfattar den samla verk semda i Noregs Bank. Hovudstyret har vedteke utfyllande økonomireglement med prinsipp for økonomistyring og budsjettprosess. Når det gjeld ressursbruken til representantskapet, viser vi til eigen omtale lenger framme i rapporten. Ikkje inkludert sentralbanksjef, visesentralbanksjefar, internrevisjonen og tilsyns sekretariatet Sentralbanklova § 29 Vedteke av representantskapet 15. november 2012. Sist endra 5. |
maalfrid_008b155b7439c0e9df5919a0c40276020fd36ecd_61 | maalfrid_konkurransetilsynet | 2,021 | en | 0.959 | Source: NordReg 2006 It can be seen from table 3.4 that the seven large producers control approximately 60 per cent of the total production in the Nordic region. One way to obtain increased competition would be to induce more entrants to enter the market by making investments in production capacity. From a competition point of view, investments in increased production capacity by new producers/entrants have a more favourable effect than similar investments by incumbents. New production capacity built by incumbents does not necessarily contribute to more effective competition. For the last few years, new entrants have not made any major investments in new production capacity in the Nordic region. An incumbent will most likely have lower costs than a new entrant when making new investments.This is due to larger market related know-how as well as benefits from large scale operations.This implies that potential entrants meet higher barriers in the market for investments in new power production capacity.This may in the long run result in ineffective competition and thereby in higher end user prices. One difference in the incentives between entrants and incumbents, which may cause an incumbent to be more reluctant to carry out new investments, is that these investments may lower prices and thereby "cannibalise"some of the profits otherwise made by the incumbent. Several policy mechanisms affect a producer's decision to invest in new power production, for instance direct support schemes, regulatory mechanisms and other economic policy instruments. Incentives and political instruments may be useful in stimulating investments in new production capacities. However, it is important that they not destroy the market's ability to provide the economic signals for market players to make the correct investment decisions, but rather that the instruments support and improve the regulatory framework in which the investment decisions are taken. |
wikipedia_download_nno_Nordvision_67688 | wikipedia_download_nno | 2,021 | nn | 0.524 | '''Nordvision''' ('''NV''') er eit samarbeid mellom dei nordiske allmennkringkastarane NRK, DR, SVT, RÚV og YLE. Samarbeidet vart skipa i august 1959. Partnarane i Nordvision arbeider for å styrke allmennkringkasting i Norden gjennom samproduksjon, programutveksling og vitensdeling. Nordvision har også assosierte medlemmar i UR, KVF og KNR. *''Denne artikkelen bygger på «Nordvision» frå , den 4. september 2011.'' |
maalfrid_0484a95b8fd406843f5eb74fb9e32e10f6b1a994_57 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.691 | Lederskap og kompetanse er et av de tiltakene CREST (se kapittel 2) legger vekt på som viktig for sekundærforebygging. Flere av trossamfunnene har iverksatt kompetansehevende tiltak for sine ledere eller andre sentrale tillitspersoner. Disse tiltakene er et svar på et problem, eller en radikaliseringsårsak, som ingen av informantene adresserte direkte, men som ligger implisitt i tiltaket: nemlig at radikalisering kan blomstre fordi autoritetspersoner som har mulighet til å forebygge ikke er oppmerksom på problemet, ikke anerkjenner problemet eller ikke vet hvordan de skal møte det. Et eksempel på et slikt oppmerksomhets- og kompetanseskapende tiltak blant ledere i moskeene er imamopplæringsprogrammet gjennomført som et samarbeid mellom Bergen kommune og ledere ved moskeer i Bergen. Kommunen beskriver samarbeidet som «et ledd i arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme», med 19 imamer og styremedlemmer fra fire moskeer i kommunen (Bergen kommune 2016). Forskere fra Universitetet i Bergen foreleste om radikalisering og voldelig ekstremisme, med planlagte ytterligere forelesninger innen religionsdialog, ytringsfrihet og familierådgiving (ibid). Også i de andre byene er det satt fokus på å øke kunnskapen om ekstremisme. I en av moskeene i Oslo inviterte de en professor med ekstremisme som spesialfelt til moskeen for nettopp å belyse temaet. Flere informanter forteller om hvordan ekstremisme før 9/11 var et praktisk talt ikke-eksisterende fenomen, og også hvordan fokuset økte i omfang etter at konflikten i Syria startet. I en av byene har de arrangert kurs i moskeene som har som formål å sette lokale tillitspersoner i stand til å bli ledere i sitt eget miljø. Et slikt kurs ble etterspurt av moskeen. Den offentlige kursholderen oppsummerer denne kursingen slik: [Institusjonen] tilbyr et kurs for rollemodeller for det somaliske miljøet, og det er på kveldstid, der de har spurt '[k]an vi tilby noe innen vold, dialog, konflikthåndtering, for vi trenger den kompetansen innad i miljøet, for hvis vi skal stå sammen i krigen mot Al Shabaab, og krigen mot terrorisme, eller jihadisme, så trenger vi først og fremst å stå sammen som et somalisk folk'. Og det er veldig interessant, for tilbyr vi dem grunnleggende fenomen-/prosessforståelse, vi har dialog rundt vold som fenomen, ulike typer dialog og konflikthåndtering, tverrfaglig konflikthåndtering, og så skal de evne å videreføre dette på somalisk. I Oslo har de etablert et lederkurs som kalles «Dialogpilotene». Her sitter både muslimske og kristne menigheter, samt Humanetisk forbund, i styret. Utdanningsløpet tar sikte på å utdanne ungdomsledere til å føre dialog på skoler og ungdomsskoler, blant ungdom. Kort sagt bidrar trossamfunnene til forebygging gjennom tiltak ment å ruste ledere til å kunne innta en aktiv rolle i dette arbeidet. |
maalfrid_d166de3d0640667464cc6be37d97ebf3d9613d37_92 | maalfrid_ssb | 2,021 | da | 0.344 | Recettes du trafic Recettes du trafic des voyageurs. Il- #og frakt- Grande vitesse et Tilsammen. Ensemble. I alt. En tout. Total. Grande vitesse. Petite vitesse. Post. Reisegods. Poste. Bagage. Fraktgods. Ilgods. Sum. 3 167 038 52 765 5 797 77 6 4 716 768 1 064 757 174 028 1) Renteinntekter og inntekter ved automobildrift og dampskibsfart (jfr. kol. 87 og 88) |
maalfrid_2b5af55e2050aa60b7c1b2a2c246b6286179d021_0 | maalfrid_forsvaretsmuseer | 2,021 | es | 0.238 | /17 cm) NO 2 (167 mm) |
maalfrid_0591b1038404748bda3801a48db53db6afc0690a_13 | maalfrid_fhi | 2,021 | no | 0.869 | 3 Resultater fra populasjonsstudier og pasientserier ++ Brukes hvis alle eller de fleste kriteriene i sjekklisten er oppfylt. Kan også benyttes om manglende oppfylling av kriteriene med høy sannsynlighet ikke påvirker konklusjonene i studien. + Brukes hvis noen av kriteriene fra sjekklisten er oppfylt. Er pasientene fordelt tilfeldig (randomisert) til intervensjon og kontroll? Er randomiseringen skjult (consealed random allocation)? Er pasienter og behandlere uvitende (blindet) med hensyn til hvem som fikk behandling? Er den som vurderte resultatet og evt. analyserte dataene uvitende (blindet) om hvilken behandling pasientene fikk? Er gruppene like ved starten av forsøket? Er gruppene behandlet likt utenom intervensjonen? Er det gjort rede for alle pasientene som inngikk i forsøket og er de analysert ut fra sin opprinnelige gruppe (intention-to-treat)? |
maalfrid_9c18768acd4aaba21d6fe122e6a1a8175595e3c8_24 | maalfrid_dibk | 2,021 | en | 0.945 | of automatic building permission systems is the possibility of checking design solutions in advance, which might give a higher degree of predictability and reduce total production time (Hjelseth, 2013). This is supported by Shih et al. (2012) which emphasizes that a framework for a code-checking system should facilitate designers in various phases of the design process. Instead of spending a lot of resources developing a design that might not be accepted, the building design can be checked for compliance against the building codes in parallel with design development. Small iterations can ensure that the building design is developed in accordance with the applicable building codes from the beginning of design to as-built specifications, and so ensure that time, cost and quality targets are met. Numerous initiatives to develop compliance-checking applications are in existence. Some have their origin in government projects and others are strictly commercial ventures. International initiatives to develop compliance-checking applications are presented in Table 5. The initiatives are presented in the same order as they appear in the timeline at the end of this chapter. An important observation on the properties of the surveyed application is that the regulatory data representation is hard-coded into the system and is subject to manual updates by software experts. |
wikipedia_download_nbo_Loven om tilbakevending_147751 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.872 | '''Loven om tilbakevending''' (hebraisk: , ''ḥok ha-shvūt''; engelsk: ''Law of Return'') er en israelsk lov, opprinnelig fra 1950, da minnene etter andre verdenskrig og holocaust fortsatt var friske, som gir alle som er jøder, av jødisk avstamning, og deres ektefeller retten til å immigrere til Israel og få statsborgerskap. Den 5. juli 1950 vedtok Knesset, Israels parlament, punkt 5710-1950 Loven om tilbakevendig. Etterfølgende lovgivning om innvandringssaker kom med nasjonalitetsloven av 1952. Disse to lovgivningen kombinerer religion, historie, nasjonalisme og demokrati, på en unik måte for Israel. Tilsammen gir lovgivningen spesielle rettigheter til jøder med det mål å forenkle innvandring til jødenes nedarvede hjemland. Loven om tilbakevendig erklærer at Israel ikke bare utgjør et hjem for innbyggere i staten, men også til alle medlemmer av det jødiske folk overalt – om de så lever i fattigdom og frykt for forfølgelse eller i velstand og trygghet. Loven gir rett til tilbakevending til de født jøder (ved å ha en jødisk mor eller bestemor), de av jødisk ætt (ved å ha en jødisk far eller bestefar) og de som konverterer til jødedommen (ortodoks, reform, eller konservative trosretninger – ikke sekulære – selv om reforme og konservative konverteringer må finne sted utenfor staten, i likhet med sivile ekteskap) Tilbakevendingsloven ga rettslig grunnlag for en av sionistbevegelsens målsetninger – å skaffe en løsning til det jødiske folks problem ved gjenopprettingen av et hjem for det jødiske folk i ''Eretz Yisrael'', Israels land. I tilbakevendingsloven setter Staten Israel sionistbevegelsens «bekjennelse» i praksis, som lovet i Israels selvstendighetserklæring og anerkjent av Folkeforbundet i 1922, når det ble pålagt Storbritannia å etablere et jødisk nasjonalhjem, og av FN i FNs delingsplan for Palestina av 1947, som lå til grunne for etableringen av Israel som en uavhengig jødisk stat. Jødisk innvandring til ''Eretz Israel'' (Israels land) ble ikke bare sett på som en oppfyllelse av en religiøs kulturell visjon, men ble skildret som det ''eneste'' levedyktige valget for jøder som søkte tilflukt fra antisemittisk forfølgelse. Mens andre stater hadde nektet masseinnvandring av jødiske flyktninger arbeidet sionisttilhengerne i Palestina med en påtakelig politisk virkelighet ut fra lengselen etter et jødisk hjemland, og fremsatte det som et presserende middel for en fortsatt overlevelse. Det er enkelte andre land som også har lover som gir personer av bestemt avstamning rett til statsborgerskap. Tyskland har hatt en slik lov, som gir tyskkulturelle en slik rett, siden 1909. Også Irland, Hellas og Storbritannia har lignende lover. |
nordlandsavis_null_null_19681015_75_75_1_MODSMD_ARTICLE29 | newspaper_ocr | 1,968 | la | 0.128 | God orgetdebut for Knut Helbekkmo. |
maalfrid_ec43dbc300282be4207479690630f88d9270b915_20 | maalfrid_nbim | 2,021 | en | 0.894 | Pre-AGM disclosure from 2015 Evaluated 25 candidates in 2015 Identified 12 companies for further dialogue Three Pre-AGM voting intention disclosures in 2015 A further three disclosures so far in 2016 All voting decisions public on nbim. |
maalfrid_09e83053bf21426cf70b67df3f8f68c1096c18a8_5 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.651 | Rotmos kan lages av kålrot, sellerirot eller gulrot, gjerne blandet med litt poteter. Skyll og del i skiver. Skrell skivene og del dem i terninger. Skyll, skrell og del i skiver. Skyll, skrell og del opp poteten. Kok grønnsak og potet i vann til de er myke, ca. 20 minutter. Hell av vannet og mos grønnsak og potet med en rotmoser eller sleiv slik at det blir en jevn, fin masse. Bland inn melken. Kok opp ved svak varme. Smak til mosen med salt, pepper og sukker. |
maalfrid_569a72dae2eb86d724d3ab406eab14175850f736_17 | maalfrid_vegvesen | 2,021 | no | 0.694 | Forslag til planendring er utarbeidet for å legge til rette for sikres et noe større rigg- og anleggsområde i forbindelse med utbyggingen. I denne planbeskrivelsen er det redegjort for tiltakets påvirkning på omgivelsene. Utfra de vurderingene som er gjort, kan ikke Statens vegvesen se at tiltakene som hjemles innenfor plangrensene, vil ha vesentlige negative konsekvenser for miljø og samfunn. |
maalfrid_017d01361aee3e925471a7c96e9980311d856a0d_18 | maalfrid_nve | 2,021 | no | 0.842 | Dersom det ikke er driftsmessig forsvarlig å gi tilknytning til eksisterende nett vil nettselskapet begynne å skissere aktuelle løsninger som kan muliggjøre tilknytning. Dette innebærer først en områdevis vurdering av det totale behovet, og en vurdering av mulige løsninger som imøtekommer det identifiserte behovet. Videre besluttes en overordnet eller konseptuell løsning som presenteres for kunden som ønsker tilknytning. Omfanget av disse analysene varierer svært mye mellom ulike nettnivå, og med størrelsen på de aktuelle tiltakene. I likhet med analysene som foretas i fase 1 er arbeidet også i denne fasen hovedsakelig skrivebordsanalyser. Ressursbehovet er derfor begrenset i forhold til senere faser, men likevel langt større enn i foregående fase – der nettselskapet kun vurderer om tilknytning er driftsmessig forsvarlig. Av den grunn fremholder netteierne at de ikke igangsetter utredningene før de har fått tilstrekkelig informasjon til at henvendelsen vurderes som seriøs – eksempelvis ved at aktøren har konkretisert sitt behov, og dokumentert at den har kommet langt nok i sin planlegging til at netteier anser det som sannsynlig at prosjektet vil realiseres. Eiere av regionalnett forteller at de i denne fasen igangsetter en områdevis analyse for å kartlegge behovet for tiltak. I tillegg til det aktuelle prosjektet tar de blant annet hensyn til hvordan forventet forbruksutvikling, alder på nettet og andre planlagte prosjekter på produksjons- og forbrukssiden vil påvirke last- og flytforhold. Avhengig av det fremtidige behovet vurderes ulike løsninger for å gi tilknytning til prosjektet, herunder forsterking eller ombygging av eksisterende nett eller investering i nye anlegg. Dette kan være løsninger der det aktuelle prosjektet tilknyttes via en enkelt tilknytningsledning til eksisterende nett, eller mer omfattende løsninger som innebærer en omlegging av nettet i området. Det gjennomføres tekniske og økonomiske analyser for å sammenlikne de ulike alternativene. Noen netteiere benytter seg av innleide konsulenter til å utføre deler av dette arbeidet. Ved utredninger i transmisjonsnettet vil Statnett organisere arbeidet som en konseptvalgutredning, der de kartlegger behov, vurderer alternative tiltak og beslutter et overordnet løsningsforslag. I behovsvurderingen gjøres en helhetlig analyse av forventet lastutvikling og planlagte prosjekter i det aktuelle området. Statnett vurderer også om det er andre tiltak enn nettinvesteringer som kan løse det 12 Dette kan for eksempel innebære oppgradering av en eksisterende transformatorstasjon i tilknytningspunktet. identifiserte behovet. Konseptvalgutredningene kan være mer eller mindre omfattende, avhengig av størrelsen på tiltaket og antall relevante løsninger. Dersom aktuelle løsninger innebærer bygging av store nye kraftledninger er Statnett også underlagt kravene til ekstern kvalitetssikring av konseptvalget, jf. kapittel 4.6. Slike KVUer er vesentlig mer ressurskrevende å utarbeide enn de interne KVUene som gjennomføres i mindre saker. Netteierne fremholder at det allerede i denne fasen er et betydelig behov for koordinering med andre berørte netteiere og interessenter, som andre prosjekteiere, kommune og grunneiere. Dette kan være nødvendig både for å definere behovet og for å identifisere rasjonelle løsninger. Flere netteiere påpeker at det i denne fasen kan være krevende å avklare ansvarsfordelingen mellom ulike netteiere. Det skyldes blant annet at alternative løsninger i ulik grad kan innebære behov for tiltak på flere nettnivå, og at det ikke er åpenbart hvor det er mest rasjonelt å tilknytte det aktuelle prosjektet. Flere netteiere peker videre på at tilknytningsplikten er uklar på dette området, og at det bør fremgå tydeligere i reguleringen hvem som har utredningsplikt i ulike situasjoner. Statnett viser også til at selskapet i enkelte tilfeller påføres oppgaven med å utrede tiltak lenger ned i nettet fordi regionalnetteierne har lite ressurser eller kompetanse til å utføre egne analyser. En særlig utfordring for netteierne i denne fasen, og også i senere faser, er usikkerhet knyttet til hvorvidt det planlagte prosjekter vil realiseres eller ikke. De fleste netteiere melder om et stort volum av prosjekter og et stort utfallsrom for hvor mye som faktisk vil tilknyttes. Hvor stor andel som realiseres er avgjørende både for behovsanalysene, hva som er hensiktsmessig tilknytningsløsning, og om investeringer i det hele tatt bør gjennomføres. Flere netteiere opplever videre at det er krevende å vurdere realismen i ulike prosjekter. Dette fordi nettselskapene i praksis ofte selv må ta stilling til hvordan prosjekteierne vurderer lønnsomheten i sine prosjekter, og hvor sensitiv denne er for endringer som skjer etter at prosjektet er meldt, men før prosjekteier endelig er besluttet realisert. Dette er en kompleks oppgave da blant annet prosjekteiers tilgang på kapital, risikovurderinger og liknende er privat informasjon som kun prosjekteier besitter. Basert på vurderingen av behov og alternative løsninger foretar nettselskapene et overordnet løsningsvalg, eller konseptvalg, for tilknytning. Løsningen presenteres så for kunden sammen med et kostnadsanslag og en veiledende tidsplan for når tilknytning kan gjennomføres, i henhold til det som kreves etter tilknytningsplikten. |
wikipedia_download_nbo_E. B. Campbell vannkraftverk_257525 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.855 | '''E. B. Campbell vannkraftverk''' er en demning med installert kraftverk i Saskatchewan i Canada. Anlegget har installert 252 MW, og stod ferdig utbygd i 1966. Demningen som regulerer stasjonen kalles også Francois Finlay-demningen. Operatør er selskapet SaskPower. |
maalfrid_544a96889ea140a940ceee62f4dc2d4180e53088_2 | maalfrid_nve | 2,021 | no | 0.613 | Utført av Multiconsult Norge ASpå oppdrag for NVE Konsulent dok. nr. 10203549-RIG-RAP-007_rev01 Rev. nr. 1/25.11. Kontaktperson NVE: Idun Nessestrand Vefring og Ingrid Havnen Prosjektleder Multiconsult: Christian Rekdal Havnegjerde Utarbeidet av Multiconsult: Alberto Montafia og Ida Elise Overgård Kontrollert av Multiconsult: Christian Rekdal Havnegjerde/Håvard Narjord Faglig leder fag Multiconsult: |
wikipedia_download_nbo_Curtiss NC_431919 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.801 | '''Curtiss NC''' ('''Curtiss Navy Curtiss''', med kallenavnet «Nancy båt» (eller bare «Nancy») var en flybåt konstruert av et team hvor den norskættede Jerome Clarke Hunsaker deltok, og bygget av Curtiss Fly og Motor Company og brukt av United States Navy fra 1918 gjennom tidlig på 1920-tallet. Ti av disse flyene ble bygget, det mest berømte av disse er NC-4, var et av de første til å foreta en transatlantisk flyvning. Dette NC-4 er bevart ved National Naval Aviation Museum, NAS - Pensacola, Florida. Fil:Curtiss_NC-3_Instrument_Panel_(center_nacelle). 4 × Liberty L-12A (4 × 400 hk) Fil:Curtiss_NC-3_Azores_1919.jpg|miniatyr|NC-3 ved Azorene 1919. Maleri av NC-4 flyr over det iskalde Nord-Atlanteren * Curtiss NC (Nancy Boat) |
maalfrid_e9876586d205b1053daf829e2e191418e1c6bb78_81 | maalfrid_patentstyret | 2,021 | en | 0.728 | (111) (151) 2016.08.30 (180) 2026.08.30 (210) 201700207 (220) 2017.01.05 (540) (546) (730) George Williamson & Co. Limited, Manor Farm, Little Bedwyn Estate, GB-SN83JR LITTLE BEDWYN, NR MARLBOROUGH, Storbritannia (511) Klasse 21 Domestic utensils and containers; household containers; food containers; pots; tea pots; tea caddies; caddies for storing tea or coffee; decorative containers for storing tea or coffee; tea infusers; tea strainers; mugs, cups and saucers; non-electric apparatus for making or brewing coffee, tea, cocoa, chocolate or other beverages; parts and fittings for all the aforesaid goods. Klasse 30 Tea; dried tea; loose tea leaves; tea bags; fresh tea; herbal tea; fruit tea; iced tea; tea infusions; tea products; tea-based beverages; non-medicinal herbal tea and infusions; flavourings for tea and flavoured teas; flavourings of tea; coffee; ground coffee; artificial coffee; coffee essence and extracts; coffee products; cocoa; drinking chocolate; coffee flavourings; syrups; flavoured syrups; bakery products; pastry goods; confectionery, cakes and biscuits; chocolates and chocolate products; sugar; granulated and caster sugar; pre-formed sugar cubes; natural flavourings and sweeteners; food flavourings. 2017.04.04 (450) 2017.04. (111) (151) 2016.09.27 (180) 2026.09.27 (210) 201700210 (220) 2017.01.05 (540) (541) (730) Aderans Sweden AB, Box 30136, SE-20061 LIMHAMN, Sverige (511) Klasse 3 Soaps; perfumery, essential oils, cosmetics, hair preparations; cosmetic dyes, adhesives for affixing false hair, hair removal preparations, depilatory preparations, hair dyeing preparations, hair waving preparations, neutralizers for permanent waving, hair tonic, pomades for cosmetic purposes, powder, cleaning preparations, shampoos. Klasse 26 Braided hair, braids of false hair, false hair, hair ribbons, bows for the hair, hair beads, grips, slides, curl clips, hair curling pins, hair pins, hairnets, hair adornments, false moustaches, false beards, wigs, non-electrical hair curlers, toupees. Klasse 35 Retail services, including wholesale services, regarding hair care products, wigs, hair pieces, hair extensions and accessories therefore. Klasse 44 Hairdressing salons and hairdressing studios. 2017.04.05 (450) 2017.04.10 (111) (151) 2016.09.16 (180) 2026.09.16 (210) 201700217 (220) 2017.01.05 (540) (546) (730) DOVO Stahlwaren Bracht GmbH & Co. KG., Böcklinstr. 10, DE-42719 SOLINGEN, Tyskland (511) Klasse 8 Scissors, in particular hairdressing scissors, tailors' scissors, sewing scissors, embroidery scissors, household scissors, manicure scissors, cuticle scissors, pedicure scissors; manicure sets, pedicure sets; nail clippers; nail nippers, cuticle pliers; nail files; nippers; razors; shaving instruments; shaving sets; strops of leather (for sharpening razors); containers and cases for razors and shaving instruments. Klasse 21 Shaving brushes and shaving brush stands. 2017.04.04 (450) 2017.04. |
maalfrid_7cae38b49f1a4ba215651d4cc936c45e707f8fdf_2 | maalfrid_ntnu | 2,021 | en | 0.837 | from MDD data and test section forensic analyses, was found to take place in both P209 base and P154 subbase layers (Garg, 2003). Figure 1: Applied traffic wander patterns and wander distributions in the NAPTF tests The NAPTF flexible pavements constructed on the low strength (CBR=4) subgrades, low strength flexible conventional (LFC) and low strength flexible stabilized (LFS) |
maalfrid_d25556847a0bccca235bae6c939b6de49d7389cc_0 | maalfrid_landbruksdirektoratet | 2,021 | no | 0.775 | Møtet ble satt kl. 12:10 Til stede: Ottar Befring (leder), Steinar Hauge, Harald Mork, Knut Sjøvold (for Geir Grosberg), Bjarne Undheim, Stine Wohl Sem, Lars Eivind Haartveit, Kjetil Thu (for Jostein Frøyland), Per Odd Gjestvang, Dag Henning Reksnes, Wenche Lyngholm, Ola Jordhøy (for Inger Skjerve Bjartnes), Aud Borge (for Gabriel Joa), Elisabeth Varland, Grete Andreassen, Ole Festad Lund, Jørand Ødegård Lunde og Lina Mogstad Fra SLF: Nina Strømnes Rodem, Tor Erik Jørgensen, Håvard Mjelde, Øyvind Breen, Hilde-Kari Skarstein, Sveinar Skjevdal, Bjørn Skjeppe (sak 5- 7), Emil Mohr (sak 10), Tora Sandbu (sak 12) og Sigrun Rødset (sak 3 og 4) Forfall: Geir Grosberg, Inger Skjerve Bjartnes, Øyvind Bergstrøm, Gabriel Joa og Jostein Frøyland Lederen fastslo at møtet kunne gjøre vedtak. Dagsorden godkjennes uten merknader. Protokollen fra møtet i Omsetningsrådet 01.06.2004 godkjennes. |
maalfrid_fb431e7d1371c434a68441f956631752ffaf3b8e_90 | maalfrid_konkurransetilsynet | 2,021 | no | 0.857 | må skje til en egnet kjøper som har forutsetninger for å drive og videreutvikle virksomheten på Norsea-basen. (588)Forslagets vilkår 4 innebærer at St1 skal selge sin eksisterende virksomhet i Stavangerområdet, slik den bestod på tidspunktet for foretakssammenslutningen, til en egnet og uavhengig kjøper som skal godkjennes av Konkurransetilsynet. Etter tilsynets vurdering legger dette til rette for at kjøper vil kunne opptre som en effektiv konkurrent til partene og andre konkurrenter i MGO-markedet i Stavanger-området etter foretakssammenslutningen. (589)Ifølge forslagets vilkår 5a og 5b kan St1 ikke legge ned, stenge eller på annen måte forringe tankanlegget eller foreta handlinger som svekker konkurransekraften til den virksomheten som selges. Etter Konkurransetilsynets vurdering medfører disse vilkårene at St1 har påtatt seg forpliktelser som, sett i sammenheng med de øvrige tiltak som St1 har tilbudt, på en tilfredsstillende måte sikrer at salgsobjektet vil forbli konkurransedyktig frem til salget er gjennomført. (590)Forslagets vilkår 6 innebærer at St1 forplikter seg, i en periode på fem år etter at salget av virksomheten på Norsea-basen, til å ikke kontakte kjøper, baseeier eller andre innehavere av slike rettigheter i eller med tilknytning til Norsea-basen med sikte på å erverve slike rettigheter. Slike rettigheter kan i en periode på tre år etter Konkurransetilsynets vedtak uansett ikke erverves uten samtykke fra Konkurransetilsynet. Etter tilsynets vurdering bidrar dette vilkåret til at den nye aktøren kan drive virksomheten på langsiktig basis uten hinder av St1, også etter Konkurransetilsynets vedtak. (591)I henhold til forslagets vilkår 7 kan Konkurransetilsynet oppnevne en forvalter til å påse at St1 oppfyller sine forpliktelser etter vilkårene, der St1 skal fremlegge forslag til forvalter og mandat for oppdraget innen de frister Konkurransetilsynet setter. Ifølge forslagets vilkår 8 kan Konkurransetilsynet overlate oppdraget med å selge virksomheten til forvalter, dersom salget av virksomheten på Norsea-base i henhold til forslaget vilkår 4 ikke er gjennomført innen fra Konkurransetilsynets vedtak. (592)St1 har ikke fremsatt forslag til egnet kjøper av Norsea-basen i Stavanger-området. For å sikre at salget og øvrige forpliktelser gjennomføres i samsvar med vedtaket, har St1 foreslått at det inntas et gjennomføringsforbud. Ifølge forslagets vilkår 9 forplikter St1 seg til å gjennomføre vilkår 1 til 5, 7 og 8 før foretakssammenslutningen kan gjennomføres. Etter Konkurransetilsynets vurdering bidrar vilkår 7 til 9 til at det kan føres effektiv kontroll med at St1 overholder de vilkår som stilles i dette vedtaket. (593)Samlet sett finner Konkurransetilsynet at Circle K Norge eller ny aktør som gis tilgang til tankanleggene i Tromsø- og Harstad-områdene, samt en kjøper av St1s virksomhet på Norseabasen i Stavanger-området på de vilkår som fremkommer av forslaget, vil være egnet til å avbøte de konkurransebegrensende virkningene som oppstår som følge av foretakssammenslutningen. Videre påser vilkårene som oppstilles også at foretakssammenslutningen ikke kan gjennomføres før vilkårene er gjennomført, samt at det er mulig å føre en effektiv kontroll med at St1 overholder de vilkår som stilles gjennom dette vedtaket. (594)Konkurransetilsynet har etter dette kommet til at melders forslag til avhjelpende tiltak samlet sett vil avbøte de konkurransebegrensende virkningene av foretakssammenslutningen, jf. konkurranseloven § 16 annet ledd. (595)Konkurransetilsynet har på bakgrunn av ovenstående funnet at vedtaket ikke går lenger enn det som må anses nødvendig for å avbøte de konkurransebegrensende virkningene av foretakssammenslutningen. Vedtaket oppfyller således kravet til forholdsmessighet. (596)På denne bakgrunn og med hjemmel i konkurranseloven § 16 fatter Konkurransetilsynet vedtak med følgende slutning: |
maalfrid_b9447a23eecd924e3d463d46839f4865aeceef65_3 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.743 | gassutveksling. Et skjelett av bein, brusk, bindevev og ligamenter danner stillas, støtte og mekanisk grunnlag for bevegelse. Skjellettmuskler gir kroppsbevegelse og glatt muskelatur gir indre kroppsbevegelser. Dyr er energiforbrukende dissipative strukturer som krever tilførsel av energi i form av mat omsatt i et fordøyelsessystem med munn, svelg, mage, tynntarm, tykktarm, lever, pankreas (bukspyttkjertel) og anus. For å kunne frigi energien i maten trengs oksygen i respirasjon og gassutveksling, CO2 utskilles og dette skjer via luftrør og lunger, mens hjerte, blodkar og blod sørger for kroppssirkulasjon. Nyrer, urinveier og urinblære sørger for ekskresjon og osmotisk balanse. Et endokrint system med skjoldbruskkjertel, pankreas, binyrer og hypofyse regulerer kroppsaktiviteter. Lymfekjertler, lymfekar, lymfe, hvite blodceller, brissel (thymus), milt gir beskyttelse og forsvar mot sykdom og fjerner uønskede celler. Reproduksjonen sikres med testikler, eggstokker, livmor og kjønnsrør. Kroppen hos et menneske består av ca. 10 celler som samvirker i et hele. Det er gapkoblinger i plasmamembranen dannet av proteiner som gir cytoplasmatisk kontakt mellom cellene. Noen steder som i blod-hjernebarriæren er det trange koblinger mellom plasmamembranene for å hindre transport av uønskede stoffer fra blodet og inn i hjernen. Ytre signaler (lys- og lydbølger, luktstoffer, smaksstoffer, berøring) fra sensoriske reseptorer overføres via nerveceller til sentralnervesystemet. Det indre likevektspunktet kan endre seg via akklimatisering hvor dyret tilpasser seg endringer i det ytre miljø. Huden er kroppens største organsystem. Kroppen hos dyr er dekket av et beskyttende integument som deltar i beskyttelse, støtte og bevegelse (l. - dekke). Integumentet kan inneholde beskyttende skjoldstrukturer. Ytterst har huden en (overhud), bestående av lag med celler (keratinocyter) dekket av døde keratinocyter. Hos invertebrater kan epidermis bestående av ett cellelag være dekket av en ikkecellulær . Leddyrene skiller ut en beskyttende kutikula. Bløtdyr har en bløt epidermis med slimkjertler, og muslinger skiller ut et skall bestående av kalsiumkarbonat. Fisk er dekket av tannlignende skjell, og fisk og rundmunner produserer slim fra kjertler. Blekksprut har et mer komplekst integument bestående av kutikula, epidermis, bindevev og celler med lysreflekterende celler (iridocyter). Hos ledddyrene virker integumentet også som et ytre skjelett. Kutikula har ytterst en tynn og innerst en tykkere bestående av lag med kitin og protein. Kutikula kan være bløt og føyelig, eller kan innsettes med kalsiumkarbonat (kalsifisering) og bli hard som hos krepsdyr. Hos insekter blir kutikula hard (sklerotisering) ved at protein bindes sammen i et proteinkompleks kalt sklerotin. Ved hudskifte hos leddyr deles cellene i epidermis og det skilles ut enzymer som bryter ned det meste av prokutikula, og stoffene blir absorbert. Under den gamle kutikula blir det dannet en ny epikutikula og prokutikula. Hos vertebratene har huden ytterst en flerlaget (overhud) |
maalfrid_4b006660a0b8d2dc8c0729b8fbebd9c785e0e038_6 | maalfrid_nasjonalparkstyre | 2,021 | no | 0.837 | "Nasjonalparkstyret gir Bjørn Øverhaug dispensasjon fra vernebestemmelsenes § 3, punkt 1 for omsøkte tiltak på Øverhaugsvollen (131/27) i Vangrøftdalen. Det gis tillatelse til: 1.Oppføring av mindre overbygg over inngangsdør (tverrøste over inngangsdør) som omsøkt (1m ut fra vegg * 1,6 m bredt), samt påskjøting av dør med 10 cm. 2.Innsetting av et nytt vindu ved døra som omsøkt. 3. Hjemmel: Dispensasjonen er fattet med hjemmel i naturmangfoldlovens § 48. " Innstillingen enstemmig vedtatt. Hjemmel: Dispensasjonen er fattet med hjemmel i naturmangfoldlovens § 48. " |
wikipedia_download_nbo_Adnan_221856 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.847 | '''Adnan''' (arabisk: عدنان) er et mannsnavn med pre-islamsk arabisk opprinnelse og med betydningen «varig, den som slår seg ned». Navnet har samme etymologiske opprinnelse som Edens hage i Bibelen og den jemenittiske byen Aden. * Adnan Menderes (1899–1961) * Adnan Khashoggi (f. 1935) * Adnan Oktar (f. 1956) * Adnan Harambasic (f. 1973) * Adnan Sami Khan (f. 1973) * Adnan Haidar (f. 1989) |
maalfrid_edb0c14dff113637ab158a70d03419cc6d6e4195_5 | maalfrid_uio | 2,021 | da | 0.295 | 6. 8. 7. Tøyning 3x 30 sek. |
maalfrid_1f15b19afc83db85397b196848e0dc6fd736f0e4_26 | maalfrid_ssb | 2,021 | da | 0.312 | Tilgang. Nybyggede i Norge. Skagerakskysten 34 Nordsokysten 39 Det norske Havs Kyst 28 Nordishavets Kyst . . . . — Byer . . 59 Nybyggede i Ud- #Ellers tilkj Ate landet for norsk fra Regning. Udlandet. Antal. Tonnage. Antal. — 1 Tonnage. 74 42 417 5 1 240 79 43 657 16 9 823 63 33 834 Tilkjobte eller overflyttede fra indenlandske Steder. Antal. I Tonnage. 4 110 253 28 804 140 10 559 113 18 245 Landsdele. Antal. Tonnage. Smaalenene Akershus Hedemarken Buskerud Jarlsberg og Laurvik Bratsberg Nedenaes Lister og Mandal . . Stavanger Sondre Bergenhus . Nordre. . Romsdal Sondre Trondhjem . . • • Nordre — . • • • Nordland Tromso Finmarken Smaalenene Akershus Kristiania Buskerud Jarlsberg og Laurvik Bratsberg Nedenms Lister og Mandal . Stavanger Bergen Nordre Bergenhus . Romsdal Sondre Trondhj em . |
maalfrid_6bbc667dbf8656c81ec366e0976541b60e09e9e6_57 | maalfrid_ssb | 2,021 | no | 0.512 | FysH01 1. Utmerket 2. Meget god 3. God 4. Nokså god 5. Dårlig FysH02 1. Mye bedre nå enn for ett år siden 2. Litt bedre nå enn for ett år siden 3. Omtrent den samme nå som for ett år siden 4. Litt dårligere nå enn for ett år siden 5. Mye dårligere nå enn for ett år siden FysH03 MED VARIG SYKDOM ELLER LIDELSE MENES SYKDOM/LIDELSE SOM HAR VART I MINST 6 MÅNEDER ELLER NYERE SYKDOM/LIDELSE SOM EN REGNER MED VIL BLI VARIG 1. Ja 2. Nei FysH06 HVIS IO HAR NOEN SYKDOM, SKADE ELLER LIDELSE AV MER VARIG NATUR (FysH03=1) FysH04 HER KAN DET REGISTRERES MAKSIMALT TRE FORSKJELLIGE SYKDOMMER. 1. ____________________________ 2. ____________________________ 3. ____________________________ HVIS IO HAR NOEN SYKDOM, SKADE EL LIDELSE AV MER VARIG NATUR (FysH03=1) FysH05 1. høy grad 2. noen grad 3. liten grad 4. Ikke i det hele tatt FysH06 FLERE SVAR MULIG. VIS KORT 13. 1. Smerter i kroppen 2. Hodepine eller migrene 3. Kløe eller svie 4. Tett nese eller rennende øyne 5. Pustebesvær, kortpustethet eller tungpustethet 6. |
maalfrid_fe355aa6fa31f6db0df11f10c834f66e44998132_24 | maalfrid_ssb | 2,021 | oc | 0.196 | 0000 12 217 221 243 198 180 197 175 184 203 240 0100 1 255 219 243 218 209 166 163 232 157 207 0200 2 " 180 213 238 197 198 143 201 166 212 201 0300 3 " 171 202 181 180 146 133 192 189 148 156 0400 4 " 118 175 132 111 162 134 132 139 117 136 0500 5 " 132 120 97 134 117 107 115 124 115 94 0600 6 " 249 226 218 228 226 204 221 226 239 302 0700 7 • 390 396 398 454 437 480 419 454 512 478 0800 8 '' 434 460 594 524 558 523 538 584 508 556 0900 9 " 317 401 426 362 388 325 368 411 . 363 358 1000 10 " 443 478 509 448 420 455 484 490 441 483 1100 11 540 624 607 667 580 635 558 660 662 563 1200 12 " 621 682 755 686 616 704 709 731 734 690 1300 1 688 718 729 690 754 691 769 768 760 742 1400 2 " 873 886 881 935 959 954 917 966 989 897 1500 3 " 874 1 035 1 065 1 103 1 049 1 139 1 087 1 084 1 259 1 195 1600 4 " 908 961 1 059 983 1 060 1 027 994 976 1 184 1 079 1700 5 " 783 780 795 846 833 841 796 787 811 772 1800 6 " 726 705 722 726 652 754 640 745 714 699 1900 7 " 611 601 610 646 600 602 551 621 597 631 2000 8 " 482 520 545 521 508 502 476 500 526 458 2100 9 " 475 449 455 397 416 392 363 385 355 425 2200 10 " 423 400 349 366 321 334 323 337 315 428 2300 11 " |
maalfrid_52fd7550a36a8ce7068225502319c7cd16919d1a_2 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | ru | 0.162 | j-> >vi f C 6 u,, L lry 41. |
maalfrid_107e28eb3a107958e84d78dde371e6e6893e7999_139 | maalfrid_patentstyret | 2,021 | no | 0.214 | (111) 119213 (210) 19831309 (730) Cederroth AB, Box 715, SE-19427 UPPLANDS VÄSBY, Sverige (740) Bryn Aarflot AS, Postboks 449 Sentrum, 0104 OSLO, Norge 2014.10.16 (111) 122128 (210) 19843969 (730) Stosett AB, Hede Finnslätt, SE-46693 SOLLENBRUNN, Sverige (740) Zacco Norway AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, Norge 2014.10.22 (111) 123429 (210) 19843347 (730) KappAhl Sverige AB, Box 303, SE-43124 MÖLNDAL, Sverige (740) Awapatent AB, Box 5117, SE-20071 MALMÖ, Sverige 2014.10.23 (111) 132445 (210) 19853967 (730) KappAhl Sverige AB, Box 303, SE-43124 MÖLNDAL, Sverige (740) Awapatent AB, Box 5117, SE-20071 MALMÖ, Sverige 2014.10.23 (111) 136912 (210) 19880496 (730) ADVANSA B.V., Gilzeweg 51, NL-4861PM CHAAM, Nederland (740) Awapatent AB, Box 5117, SE-20071 MALMÖ, Sverige 2014.10.22 (111) 137949 (210) 19882600 (730) Combitech AB, SE-35180 VÄXJÖ, Sverige (740) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge 2014.10. (111) 146202 (210) 19900088 (730) Vik Ørsta AS, Postboks 193, 6151 ØRSTA, Norge (740) Curo AS, Industriveien 53, 7080 HEIMDAL, Norge 2014.10.24 (111) 147313 (210) 19900072 (730) Wittenborg ApS, C.F. Tietgens Boulevard 19, Fraugde, postboks 520, DK-5220 ODENSE SØ, Danmark (740) Zacco Norway AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, Norge 2014.10.20 (111) 148840 (210) 19903674 (730) ADVANSA B.V., Gilzeweg 51, NL-4861PM CHAAM, Nederland (740) Awapatent AB, Box 5117, SE-20071 MALMÖ, Sverige 2014.10.22 (111) 151503 (210) 19906080 (730) Arcus AS, Postboks 64, 1483 HAGAN, Norge (740) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge 2014.10.22 (111) 154105 (210) 19913623 (730) Arcus AS, Postboks 64, 1483 HAGAN, Norge (740) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge 2014.10.22 (111) 155166 (210) 19906717 (730) Arcus AS, Postboks 64, 1483 HAGAN, Norge (740) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge 2014.10. |
maalfrid_8e5875fc8ea341950cd54c69b0b5b58aed216aba_93 | maalfrid_nasjonalparkstyre | 2,021 | no | 0.657 | Sted Tiltakskategori Tiltaksbeskrivelse Pri Finansiering og Samarbeidsaktører Hvem gjennomfører tiltaket? Gjennomføringsperiode Intervall Oversl. (kr) Merknad Kjellerhaugvatnet naturreservat Uttak av fremmede arter Uttak av sitkaskog (plantefelt) Årlig 280 000 kr Anbefalt tiltak i forvaltningsplanen for Kjellerhaugvatnet (2009) og SNO SNO, Verneområdefor valter 2016 2016 Innenfor egne driftsbudsjett Anbefalt tiltak i forvaltningsplanen for Kjellerhaugvatnet (2009) Årlig 40 000 /år Anbefalt tiltak i forvaltningsplanen for Kjellerhaugvatnet (2009) Årlig 70 000 /år Anbefalte tiltak i skjøtselsplan for Hysvær (2009) og for Søla (2007) Årlig 60 000 /år Anbefalt tiltak i skjøtselsplan for Hysvær (2009) og for Søla (2007) Årlig 30 000 /år Anbefalt tiltak i skjøtselsplan for Lånan (2010) Sted Tiltakskategori Tiltaksbeskrivelse Pri Finansiering og Samarbeidsaktører Hvem gjennomfører tiltaket? Gjennomføringsperiode Intervall Oversl. (kr) Årlig 30 000 /år Anbefalt tiltak i skjøtselsplan for Skjærvær (2007) Lånan, Flovær, Skjærvær fuglefredningsområde Restaurering Jordforbedringstiltak pga. Årlig 5 000 /år Anbefalt tiltak i skjøtselsplan for Lånan (2010) og Vega beitelag. Årlig 20 000 /år Anbefalt tiltak i skjøtselsplan for Skjærvær (2007) og for Lånan (2010) Vegaøyan Verdensarv (ikke inkludert verneområdene) , Statens landbruksforvaltning, Vega beitelag. |
maalfrid_3e596f0b5d2f749d1674a6794225e21c5bfb2df0_0 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.504 | Dag Kvale (møteleder), Shuo-Wang Qiao, Kristian Bjøro, Kåre Birkeland, Bente Evy Halvorsen, Kristin Bjørnland, Magnus Dehli Vigeland, Elisabeth Kolflaath Semprini, Øystein Horgmo, stud.repr 1, stud.repr 2, Torbjørn Omland (observatør) Fra administrasjonen: Hans Mossin, Jorun Ur (referent) |
maalfrid_9767a59fd2918dbf2000794452d0c2683eec9943_3 | maalfrid_banenor | 2,021 | no | 0.86 | Når man står ute og togene passerer forbi, hører man støy. Denne støyen kalles luftoverført støy eller luftlyd, fordi den overføres i lufta. Når togene passerer, vil det også overføres vibrasjoner fra hjulene ned i skinnene, og videre via sviller og ballast til bakken. I bakken vil vibrasjonene forplantes bort til der man står, og kroppen kan føle vibrasjoner eller rystelser. Hvis man står inne i en bygning inntil banen, kan vibrasjonene på gulvet være kraftigere enn på bakken utenfor. Det er vibrasjonene med lave frekvenser man føler som rystelser. Det vil også overføres vibrasjoner med høyere frekvenser, og disse vil avstråle støy. Denne støyen kalles strukturlyd. Når togene passerer i tunneler vil det overføres vibrasjoner opp til overflaten, som avstråler strukturstøy. Denne vil på grunn av annen støy normalt ikke være hørbar utendørs. Hvis det imidlertid kommer bygninger over tunnelen, vil strukturstøyen forsterkes inne i rommene i forhold til utendørs, og vil i noen tilfeller være godt hørbart og gi sjenanse. |
maalfrid_029769adf849e53d9ee56ac2eae0ced2f8680071_84 | maalfrid_ssb | 2,021 | fr | 0.643 | (forts. suite): 54. Private funksjonærers lønningsforhold i oktober 1934. (Traitements des fonctionnaires privés dans le mois d'octobre 1934.) - 55. Telegrafverket 1933-1934. (Télégraphee et téléphones de l'État.) - 56. Norges postverk 1934. (Statistique postale.) - 57. Kommunevalgene 1934. ( Élections en 1934 pour lea conseils communaux et municipaux.) - 58. Norges handel 1934. (Commerce.) - 59. Sjømannstrygden 1932. Fiskertrygden 1932. (Assurances de l' État centre les accidents des marina. Assurances de l'État contre les accidents des marins pêcheurs.) - 60. Industriarbeidertrygden. Ulykkestrygden 1932. (Assurances de l'État contra les accidents du travail.) Folketellingen 1. desember 1930: VIII. Hovedoversikt over livsstillingsstatistikken. - Folkemengden fordelt efter livsstilling, alder og ekteskapelig stilling. (Recensement du décembre 1930: VIII. Aperçu principal de la statistique de professions. - La population répartie par les professions, l'dge et l'état civil.) - 62. Folketellingen desember 1930: IX. Barnetallet i norske ekteskap. (Recensement du décembre 1930: IX. Fertilité des mariages norvégiens.) - 63. Folketellingen 1. desember 1930: X. Boligstatistikk. (Recensement du Pr décembre 1930: X. Statistique d'habitation.) - 64. Norges Brandkasse 1932-1934. (Statistique de l'office national d'assurance contra l'incendie.) Pelsdyrtellingen 1. september 1934. ( Élevage des animaux à fourrure du 1"'' septembre 1934.) - 66. Norges private aktiebanker og sparebanker 1934. (Statistique des banques privies par actions et des d'épargne pour l'année 1934.) Det civile veterinærvesen 1933. (Service vétérinaire civil.) - 68. Norges fiskerier 1933. (Grandes pêches maritimes.) - 69. Norges bergverksdrift 1934. (Mines et usines.) - 70. Folkemengdens bevegelse 1921-1932. (Aperçu du mouvement de la population en Norvège pendant les années 1921-1932.) Landbruksareal og husdyrhold 1935. Representativ telling. (Superficies agricoles et élevage du bétail ds Vannes 1935. Recensement représentatif.) 72. Meieribruket Norge 1934. (L'industrie laitière de la Norvige en 1934.) - 73. Forsikringsselskaper 1934. (Sociétés d'assurances). - 74. Rekruttering 1930 og 1931. (Recrutement). - 75. Norges industri 1934. (Statistique industrielle de la Norvège.) Syketrygden 1934. (Assurance-maladie de l'État.) Mylnor og kvernar i Noreg. Etter uppteljingar i 1927-29. 2. bolken. (Moulins en Norvège. D'après recensements dans les années 1927-29. II.) 78. Sundhetstilstanden og medisinalforholdene 1933. (Rapport sur l'état sanitaire et médical.) 79. Norges jernbaner 1934-35. (Chemins de fer norvégiens.) 80. Skolevesenets tilstand 1932-34. (Instruction publique.) Norges kommunale finanser 1933-34. (Finances des communes.) - 82. Telegraf verket 1934-35. (Télégraphes et téléphones de l'État.) - 83. Folkemengdens bevegelse 1933. (Mouvement de la population.) |
wikipedia_download_nno_Joseph Robert Fisher_137626 | wikipedia_download_nno | 2,021 | nn | 0.533 | '''Joseph Robert Fisher''' () var ein advokat, journalist, redaktør, nordirsk unionist og forfattar fødd i Raffrey i grevskapet Down i noverande Nord-Irland. I karrieren si veksla Fisher mellom å vera journalist i dagspressa og advokat i London, å vera redaktør for Belfastavisa Northern Whig og å skriva bøker om irsk og europeisk politikk og presselovgjeving. Den mest framskotne, og truleg viktigaste rolla han har hatt, var å vera medlem Grensekommisjonen Fristaten/Nord-Irland (1924). I denne representerte han dei nordirske unionistane. Kommisjonen skulle fastsetja grensa mellom den irske fristaten og Nord-Irland. Joseph Robert var son av den lokale prebyterianske presten i Raffrey i grevskapet Down, Ringland Fisher. He hadde skulegang frå Royal Belfast Academical Institution, og studerte ved Queen's University, Galway, der han vart uteksaminert med BA i 1876. Fisher var utanriksredaktør for London Daily Chronicle til 1881 og assisterande redaktør for London Evening Standard. Han byrja å praktisera som advokat relativt seint, frå 1888, til 1900. Tidleg i 1900, då han flytta til Belfast, vart han redaktør i unionistavisa Northern Whig. Han var redaktør fram mot fyrste verdskrigen. John O. Stubbs: The Unionists and Ireland, 1914-18. I ''The Historical Journal'' Vol. 33 nr. 4 desember 1990. Då arbeidet i grensekommisjonen tok slutt i 1925, var Fisher 70 år. Han trekte seg då attende frå offentleg liv og flytta til den eksklusive overklasse- og kulturelitedominerte bydelen Hampstead i London. Han døydde, utan å ha vore gift, 26. oktober 1939. |
maalfrid_257cf93dbbe7098a1ed8afe9eaaf59db71ab1f01_15 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.482 | Trekksatsar for elevar i statlege og private skular 2020: For å lette overgangen til nytt inntektssystem blir det innført ei ny kompensasjonsordning for endringane i inntektssystemet som trer i kraft i 2020. Fordelinga av kompensasjonen tek utgangspunkt i dei samla fordelingsverknadene, inkludert avviklinga av den førre kompensasjonen for endringar i inntektssystemet, som blei innført i 2015. Kompensasjonen er innretta slik at alle fylkeskommunar blir heva til det same minimumsnivået, målt i kroner per innbyggjar. Differansen mellom fordelingsverknadene og minimumsnivået blir kompensert fullt ut gjennom kompensasjonsordninga. Den nye kompensasjonen sikrar at ingen fylkeskommunar får ein reduksjon i rammetilskotet på meir enn 70 kroner per innbyggjar som følgje av fordelingsverknadene og avviklinga av den førre kompensasjonsordninga. Kompensasjonen utgjer totalt 335 mill. kroner i 2020. Overgangsordninga sikrar at fordelingsverknadene av endringane i inntektssystemet i 2020 blir fasa gradvis inn over ein periode på fire år. Overgangsordninga tek utgangspunkt i dei samla fordelingsverknadene av det nye inntektssystemet, inkludert den nye fordelinga av kompensasjonen for endringar i inntektssystemet. Ordninga er innretta slik at fylkeskommunar som får ein reduksjon i rammetilskotet som følgje av endringane i inntektssystemet, får att 3/4 av reduksjonen gjennom overgangsordninga i 2020. Ordninga blir finansiert gjennom eit tilsvarande trekk for fylkeskommunane som får auka rammetilskot som følgje av det nye systemet. Skatteutjamninga jamnar delvis ut skilnader i skatteinntekter mellom fylkeskommunane. Skatteutjamninga for fylkeskommunane omfattar inntektsskatt frå personlege skattytarar og naturressursskatt frå kraftføretak. Fylkeskommunar med skatteinntekter under landsgjennomsnittet blir kompenserte for 87,5 pst. av differansen mellom eigen skatteinngang og gjennomsnittet i landet. Fylkeskommunar med skatteinngang over landsgjennomsnittet blir trekte for 87,5 pst. av differansen mellom eigen skatteinngang og landsgjennomsnittet. Skatteutjamninga blir berekna gjennom året, etter kvart som skatteinngangen ligg føre. Trekk eller tilskot gjennom skatteutjamninga blir lagt til eller trekt frå ved utbetaling av rammetilskot til fylkeskommunen. |
maalfrid_11186af758530736ee4aa7e0fe34888552a77d41_44 | maalfrid_sdir | 2,021 | en | 0.961 | under the fl ag of Panama, is in perfect condition. When asked how he feels about these inspections, Captain Sheng- Jou Yau, the ship's master, says that "we have too many fl ag State and port State controls under diff erent regional agreements although the standards are more or less the same". At this point of the conversation, a young seafarer, Ms Wang Chung- Hai, joins us. Th e young cadet breaks many stereotypes. She is one of the world's 1-2 per cent women seafarers and hopes to become one of the even rarer women offi cers or ship captains one day. Th e next ship we visit that day with Lt. Leone is quite diff erent. As it is in repair, he cannot eff ect a proper inspection today but he will certainly do so when welding and paint work is fi nished. A poster on board is impressive: "Some enclosed spaces on the ship may contain a dangerous atmosphere that will not support life". A euphemism for Dante's Inferno – that's at least the impression we have when one of the craftsmen in his oil and water resistant outfi t suddenly emerges from one of the holes giving access to the bottom of the ship. His mask protects him against the poisonous vapours emanating from the hold. We leave the ship with a drunken feeling … luckily, it is not followed by black-outs: according to the poster, "death is a guaranteed conclusion" in such a case. Th e ship inspector is less concerned about our personal impressions. He tells the ship's master to repair the ventilation system in the galley, buy some insecticide to get rid of fl ies and cockroaches and keep frozen fi sh separate from potatoes in the same refrigerator. According to Lt. Leone, these are "defi ciencies" that can lead to the detention of a ship. In Genoa, 25 out of 82 ships inspected under port State control have been detained in 2007. When asked about the worst ship he has ever seen, he says: "When I was still a cadet I accompanied an inspector on a vessel where even the life boat was not operational". Tighter controls under the Paris Memorandum of Understanding (MoU) on Port State Control, with new categories of ships to be controlled, have led to rising numbers of detentions in European ports over the last two years. Th e fi rst in the world, the Paris MoU aims at eliminating the operation of substandard ships through a harmonized INNEEDS REPAIRING. Th e ship inspector is not impressed with the ventilation system. Th ere are also fl ies and cockroaches in the galley. INSPECTION. Th e port state control offi cer goes on board to check that the ship comply with international standards. |
hardanger_null_null_19730711_61_53_1_MODSMD_ARTICLE12 | newspaper_ocr | 1,973 | nn | 0.7 | Bygg ut rekonvalesentheimane! sjølv betale eit mellomlegg. For dei gjestene som gjennom ein lenger sjukeperiode alt har fått vanskar med økonomien, blir dette ei økonomisk påkjenning som dei sjølv og familien ofte ikkje kan bere, skriv bladet. moderne rekonvalesentheimar. Kostnadene ved opphaldet må sjølvsagt variere frå heim til heim Refusjonen frå trygdekontora kan derfor ikkje vere den same for alle. All den stund opphaldet på rekonvalesentheim er eit supple ment til kostbart opphald på sju kehus, er det logisk at det fullt ut blir dekt av trygdemidlar, skriv «Trygd og Arbeid». Det må også dekkjast fullt ut når det er medi sinsk nødvendig for gjesten å ha einerom eller ha med ektemake eller følgje. Opphaldet og behandling på moderne sjukehus med høg spe sialisering og kostbart utstyr veg tungt på folketrygd-budsjettet. I åra framover kjem denne utgifts posten til å vege stadig tyngre. Utbygging av mange nok moderne rekonvalesentheimar vil motverke denne sterke utgiftsauken og sam stundes fylle eit påtrengjande be hov. Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke hai vedteke å oppmode dei som står for helse- og trygde stellet til a ta denne oppgåva opp til løysine: snarast råd. |
maalfrid_a16814852ae5ea4ddb31b7c85ca93b4ee8d69f3a_5 | maalfrid_havarikommisjonen | 2,021 | en | 0.973 | The information obtained is based on interviews with crew, conducted by the US Coast Guard (USCG) while the tanker was berthed in Los Angeles on 23 December 2015, on reports and internal documentation provided by the management company Thome Ship Management Pte. Ltd. 1.1.1 Background On 30 November 2015, after loading a Jet A1 product, the product tanker left Onsan in South Korea with estimated time of arrival (ETA) in Los Angeles for unloading on 22 December 2015. On Sunday 20 December, at sea while preparing for a USCG inspection that was to take place while the tanker was berthed in Los Angeles, the crew found that one lashing turnbuckle for the free-fall lifeboat had corroded. It was not possible to move the securing pin. The job of removing the rust was carried out there and then, but it was decided to do a more thorough job the next day. The chief mate explained to the able bodied seaman (AB) who was to carry out the work that the job only involved rust removal and painting of the turnbuckle. Early Monday morning, bosun 1, bosun 2 and the pumpman went to the bridge to discuss the work schedule for the day with the chief mate. The work consisted of preparations for the call in Los Angeles, including the maintenance job on the turnbuckle. |
maalfrid_0f2cfef1e461a5556442cba52d19ba59ee0b7717_74 | maalfrid_norad | 2,021 | en | 0.949 | The role ofNFOs in connection with pluralism and democracy 49 their founders(s)? Here, as elsewhere, accountability tends to become an issue when power and resources are delegated. Accountability is especially complex for the NGO channel in aid, due to the number of actors (different donors and different cooperating partners), different states and governments and the spatial distance between beneficiaries and organisation involved. International NGOs might obtain support from their own government, but since many organisations also work in many different sectors they can obtain funds from different government departments. Norwegian Church Aid, for example, got money from 10 chapters in the Norwegian state budget in 1991. In addition they can receive money from other bilateral donors, e.g. from the UN system and from international network organisations. An NGO in developing countries might in addition to these government donors be given support (in cash or in personnel etc.) by the national and local government, and from a number of international NGOs which again receive funds from a number of bilateral and multilateral donors. Beneficiaries contribute legitimacy, voluntary labour and small amounts of cash. Members of organizations or the public give money to support NGOs. All of these actors may be involved in one and the same project. This kaleidoscope creates unusually complicated mechanisms of accountability. The donor states control the lion's share of resources, and they also possess the means of acquiring knowledge of NGO activities by institutionalized reporting and accounting. NGOs that are intermediaries for funds to national NGOs will tend to institutionalize similar types of accountability and control mechanisms with their "partner". National NGOs that are receiving money either from foreign donors, the national state or international NGOs may also channel money to ad hoc groups or smaller NGOs, or as in Zimbabwe for example, to CBOs. Due to the number of levels and funders, this creates a complicated system, encompassing state borders, economic and social sectors, and widely different legal systems or formal accountability mechanisms. The strong ideological emphasis on alternative accountability mechanisms; "people's participation", "putting the last first", and the conviction of many NGOs that the marginalized groups are there to define and the NGOs only to provide, have blurred the realities of resource transfers, accountability and therefore also the role of NGOs in furthering democracy and pluralism. Resource transfers and accountability A starting point here is that the form and content of cooperation with "local recipient groups, organizations and governments" are linked to type and size of resource transfers. Official donors, and in some cases national governments (in general the public or the recipients are not in a similar position) are in a position to enforce accountability. The donors have power to sanction organisational behaviour. It is natural that when a government gives money to an organisation it will demand a certain level of influence on what actions is taken and in which ways. The recipients of NGO assistance do not have the same leverage. There are also exceptions to this "rule". In some cases the donors have become so dependent on local partners, that the local partners in reality exert considerable power over donors. Recipients for whom donors compete to support, as REST and ERA in Tigray and Eritrea and BRAC in Bangladesh, have had sanctional possibilities. They have been in a position to reject donors that have required responsive or explanatory accountability, by threatening to go to other donors. But in most cases, when the target groups are, for instance, poor women's association, landless farmers, or illiterate youngsters, their only available sanction is to refuse to participate. They can sanction action, but the international NGO can move to another country and the national NGO to another place. International development NGOs have more "exit options" regarding accountability downwards in the system than a Norwegian NGO working in Norway or a British NGO working in Britain. This general imbalance of power frames the structure of the accountability system within the NGO channel. In a situation in which there is only one main donor, and a private donor market which seems to dry out, competition pressure on organisational decision-making will increase. The greater the degree of similarity of goals and tasks among the organisations, the greater the level of competition that is likely to occur between them. Organisations will of course respond to the demands of groups in a given environment that control the most critical resources (Saxon-Harrold 1990: 128). Moreover, focus on fiscal accountability is easier to deal with than programme accountability or goal-measuring accountability, especially because development aid is an arena in which the public and the donors have insufficient knowledge of or lack of interest in assessing social impact. The imbalance between the policy and media concern for aid-money that cannot be accounted for, efforts to strengthen financial reporting systems, and the lack of interest in the overall development impact of NGOs, can be seen as reflections of these relations. |
maalfrid_4978063670b8939194e84ea9bbb2da52998bdcb2_63 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.74 | Tabell 47 – Mors arbeidssituasjon før barnet ble født i Spedkost 6 måneder 2006 sammenlignet med Spedkost 6 måneder 1998, andeler i % Mors arbeidssituasjon Spedkost 2006 (n=1986) Spedkost 1998 (n=2383) Utearbeidende, heltid 66 56 Utearbeidende, deltid 19 21 Hjemmearbeidende 2 7 Sykemeldt før hun ble gravid 1 2 Permisjon 1 1 Uføretrygdet 1 0.5 Under attføring 1 1 Student/skoleelev 6 7 Arbeidsledig 3 3 Annet 1 2 1Antall ubesvarte 2006: 67. Andeler er beregnet ut i fra antallet som har svart på spørsmålet. Tabell 48 – Andel (%) Astma/allergi hos barnets foreldre eller søsken Spedkost 2006 (n=1986) Spedkost 1998 (n=2383) Nei, mor/far/søsken har/har ikke hatt astma/allergi 53 57 Mor har/har hatt astma/allergi 25 24 Far har/har hatt astma/allergi 21 19 Søsken har/har hatt astma/allergi 15 14 1Flere enn én ett svar kunne rapporteres, slik at summen blir over 100 %. |
maalfrid_7332daeb067a3cdf05ab6bcc1176d93ea4297261_2 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.489 | Beregningsmodell i et 2016 - 2040 perspektiv Fakta tall Tap av inntekter fra nytt innt. System (50%) |
maalfrid_41a01a34be3ed1873c5323889f019169a59ae2ca_76 | maalfrid_patentstyret | 2,021 | en | 0.801 | (111) (151) 2011.01.31 (180) 2021.01.31 (210) 201108803 (220) 2011.08.04 (540) (541) Merket er et Ordmerke i standard font (730) BSH Bosch und Siemens Hausgeräte GmbH, Carl- Wery-Strasse 34, 81739 MÜNCHEN, Tyskland (DE) (511) Klasse:7 Electrical household and kitchen machines and apparatus (included in this class), in particular electrical kitchen machines and apparatus including grinders/crushers, mixing and kneading devices, fruit pressing machines, de-juicers, juice centrifuges, grinding machines, cutting devices, electrically powered tools, tin openers, knife sharpening devices and appliances and devices for making beverages and/or food, pumps for dispensing chilled beverages for use in combination with devices for chilling beverages; electrical waste disposers, namely waste grinders and waste compacting machines; dishwashers; electric machines and devices for cleaning laundry and clothing (included in this class), including washing machines, spin dryers; ironing presses, ironing machines, included in this class; electric household cleaning equipment, including electric window cleaning equipment, electric shoe polishers and vacuum cleaners, wet and dry vacuuming apparatus; parts for all the aforesaid goods included in this class, in particular flexible tubes, pipes, dust filters, dust filter bags, all for vacuum cleaners. Klasse:8 Curling tongs. Klasse:9 Electric apparatus and instruments, included in this class, namely electric irons; electric hair care implements, including brushes (styling), curling brushes (styling), hair shapers, stylers and smoothers; kitchen scales, bathroom scales; electrical foil sealing devices; remote operating, signalling and control apparatus (electric/electronic) for household or kitchen machines and utensils; recorded and unrecorded machine-readable data carriers for household equipment; electric vending machines for beverages or foods, automatic vending machines; data processing equipment and data processing programs for the control and operation of household equipment; parts included in this class for all the aforesaid goods. Klasse:11 Apparatus for heating, steam generating and cooking, in particular stoves, baking, roasting, grilling, toasting, defrosting and heating devices, water heaters, immersion heaters, slow cookers, microwave ovens, waffle irons (electric), egg-boilers, deep fat fryers (electric); electric tea and coffee makers, espresso coffee machines, automatic coffee machines (included in this class); refrigerating apparatus, in particular refrigerators, chest freezers, refrigerated cabinets, beverage-cooling apparatus, fridge-freezers, freezers, ice machines and apparatus; drying apparatus, in particular including tumble dryers, laundry drying machines, hand dryers, hair dryers; infrared lamps (other than for medical use); heating pads (not for medical purposes), electric blankets (not for medical purposes); ventilating apparatus, in particular fans, extractor hood filters, extractor hood equipment and covers for extractor hoods, airconditioning apparatus and devices for improving air quality, air humidifiers, deodorizers, fragrance dispensing apparatus (not for personal use); air purifying apparatus, apparatus for water supply and sanitary purposes, in particular including fittings for steam, air and water supply installations; water heaters, storage water heaters and instantaneous water heaters; kitchen sinks; heat pumps; parts for all the aforesaid goods, included in this class; mechanical taps (dispensers) for dispensing chilled beverages for use in combination with apparatus for chilling beverages. 2011.12.02 (450) 2011.12.12 (111) (151) 2011.06.21 (180) 2021.06.21 (210) 201108804 (220) 2011.08.04 (300) 2010.12.22, US, 85203901 (540) (541) Merket er et Ordmerke i standard font (730) Scotsman Group LLC, Suite 400, 2711 Centerville Road, DE19808 WILMINGTON, USA (US) (511) Klasse:11 Machines for producing and dispensing ice, namely, ice-making machines. 2011.12.02 (450) 2011.12.12 (111) (151) 2010.10.20 (180) 2020.10.20 (210) 201108806 (220) 2011.08.04 (300) 2010.06.17, EM, 009184847 (540) (541) Merket er et Ordmerke i standard font (730) Pharmalink International Ltd, c/o Third Floor, 31 C-D, Wyndham Street CENTRAL, HONG KONG, Kina (CN) (511) Klasse:5 Active ingredients in the form of fatty acids extracted from green lipped mussels for use in pharmaceutical preparations. 2011.12.05 (450) 2011.12. |
fylkestidendeforsognogfjordane_null_null_19560201_85_9_1_MODSMD_ARTICLE9 | newspaper_ocr | 1,956 | no | 0.459 | «Høvding» til Florø med full fargst. Fredag i tk s 3o~tid&n begynte de tørste snurperne å komme inn tru feltet. Blant de torste var i/amie gode H&cdina . .som kont inn mrt* en fangst på 1100 hl. Det var ikke til å undres over at ungrne ropte hurra i gatene da den kom inn påhavnen. |
maalfrid_6d463ff8a276ed27adc53b6e74a2020ad9ea0ac0_8 | maalfrid_patentstyret | 2,021 | no | 0.726 | (111) (151) 2010.01.28 (300) Ingen (210) 200911113 (220) 2009.10.28 (180) 2020.01.28 (540) (546) (550) Varemerke (591) (730) Rema 1000 AS, Grenseveien 88, 0663 OSLO, NO (740) Zacco Norway AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, NO (511) Klasse:9 Vitenskapelige, nautiske, geodetiske, fotografiske, kinematografiske og optiske apparater og instrumenter samt apparater og instrumenter til veiing, måling, signalering, kontroll, livredning og undervisning; apparater og instrumenter for styring, fordeling, transformering, akkumulering, regulering eller kontroll av elektrisitet; apparater for opptak, overføring og gjengivelse av lyd og bilder; magnetiske databærere, CD og DVD-plater; kassaapparater, regnemaskiner, databehandlingsutstyr og datamaskiner; brannslukningsapparater. Klasse:11 Apparater og innretninger for belysning, oppvarming, dampproduksjon, koking, kjøling, tørking, ventilasjon, vanntilførsel og sanitære formål; anlegg og apparater for luftkondisjonering; sengevarmere; varmeflasker, varmebekken, elektriske eller ikke-elektriske; elektriske oppvarmede puter og tepper, ikke for medisinsk formål; elektriske vannkokere (-kjeler); elektrisk koke- og stekeutstyr. (450) 06/10, 2010.02. (111) (151) 2010.01.28 (300) Ingen (210) 200911116 (220) 2009.10.28 (180) 2020.01.28 (540) (546) (550) Varemerke (591) (730) Rema 1000 AS, Grenseveien 88, 0663 OSLO, NO (740) Zacco Norway AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, NO (511) Klasse:7 Maskiner og verktøymaskiner; motorer (unntatt for landkjøretøyer), koblinger og anordninger for overføring av drivkraft (unntatt for landkjøretøyer); landbruksredskaper (andre enn manuelt drevne); motordeler (av alle slag); elektriske rengjøringsmaskiner og -apparater. Klasse:8 Håndverktøy og redskaper (manuelt drevne). (450)06/10, 2010.02.08 (111) (151) 2010.01.28 (300) Ingen (210) 200911114 (220) 2009.10.28 (180) 2020.01.28 (540) (546) (550) Varemerke (591) (730) Rema 1000 AS, Grenseveien 88, 0663 OSLO, NO (740) Zacco Norway AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, NO (511) Klasse:16 Papir, papp og varer laget av disse materialer, ikke opptatt i andre klasser, trykksaker, materialer til bokbinding; fotografier, skrivesaker og papirvarer; klebemidler for papirvarer og for husholdningsbruk; artikler til bruk for kunstnere; pensler; skrivemaskiner og kontorrekvisita (ikke møbler); instruksjons- og undervisningsmateriell (ikke apparater); plastemballasje (ikke opptatt i andre klasser). (450)06/10, 2010.02. |
altaposten_null_null_20150803_47_145_1_MODSMD_ARTICLE96 | newspaper_ocr | 2,015 | no | 0.731 | I år får de frivillige egne klær, helgepass og billett til frivillig festen som går av stabelen etter festivalen. - Alle vaktene er på cirka seks til syv timer per dag, og vi søker etter folk som kan jobbe både fredag og lørdag. Det beste er selvsagt om de kan jobbe begge dagene. Vi trenger også rigge hjelp med scenene i forkant og etter festivalen, sier Henriksen som ber de som vil være med, om å melde seg på via festiva lens hjemmeside. - Øverst på Aronnesrocken.no så finnes det en egen link/knapp som heter Frivillig. Man trenger ikke tidligere festivalerfaring, men vi forventer vi at de som stiller, møter opp til avtalt tid - med godt humør og som står på til tildelt arbeidsøkt er over, sier Henriksen. |
lovdata_cd_55190 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.683 | 6.1 Avleveringslisten skal være ordnet systematisk og normalt følge eget arkivskjema (vedlegg 1). Hvert arkivstykke (hvert bind, hver arkiveske eller lignende) føres opp særskilt og gis fortløpende nummerering. Dersom et arkivstykke inneholder flere mapper, angis innhold og tidsperiode for hver mappe. 6.2 I merknadsrubrikken skal det opplyses om arkivmateriale som skal være unntatt fra offentlighet, med henvisning til hjemmelen for dette. Ved gradert materiale angis gradering. Det skal føres egen liste for dette materiale. 6.3 Avleveringsblanketten skal ha de nødvendige opplysninger om organet, arkivskapende enhet og arkivmaterialet, jf. fellesblankett X-0063. Et eksemplar av de arkivnøkler som har vært i bruk ved arkivdanningen skal følge saksarkivet ved avleveringen, jf. arkivforskriften §5-4, fjerde ledd. 6.4 Ved avlevering av mikrofilm skal opptaksprotokollen vedlegges. |
maalfrid_af33ceed3114540e674d27dacc5feb90d692e460_2 | maalfrid_nokut | 2,021 | no | 0.833 | Fagskoleutdanning er yrkesrettet utdanning som bygger på fullført videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse. Fagskoleutdanning har et omfang på minst et halvt år og maksimalt to år som heltidsutdanning. Betegnelsen fagskoleutdanning er beskyttet gjennom fagskoleloven. For å kunne bruke betegnelsen fagskoleutdanning, må utdanningstilbudet være godkjent av NOKUT. Vurderingsprosessen starter med at en tilbyder søker NOKUT om godkjenning av et utdanningstilbud. Søknaden blir først gjenstand for en innledende vurdering, for å avklare om forutsetningene er til stede for videre behandling jevnfør fagskoletilsynsforskriften § 3-1. I den innledende vurderingen ser NOKUT blant annet på om styringsordning og reglement er tilpasset utdanningstilbudet og om tilbyder har et tilfredsstillende system for kvalitetssikring. Søknader som tilfredsstiller forutsetningene for behandling blir videre vurdert av eksterne, uavhengige sakkyndige oppnevnt av NOKUT. De sakkyndige vurderer søknaden opp mot de faglige kravene i fagskoletilsynsforskriften §§ 3-2 – 3-8. Til den sakkyndige vurderingen har NOKUT oppnevnt: Sidsel K. Solbrække Heidi S. Sørvik Når de sakkyndige har funnet at ett eller flere av de faglige kriteriene ikke er oppfylt på en tilfredsstillende måte, sendes et utkast til tilsynsrapport (kapittel 3) til tilbyder for kommentarer. Tilbydere kan da påpeke mangler eller misforståelser i de sakkyndiges innstilling. NOKUT tillater i tillegg mindre justeringer. De sakkyndige vurderer tilbakemeldingen fra tilbyder, før NOKUT konkluderer og fatter endelig vedtak. I denne rapporten er alle vurderingene som danner grunnlag for godkjenningen samlet. Tilbyder plikter å gjennomføre utdanningstilbudet slik det fremgår av denne rapporten og søknaden som ligger til grunn. Studenter kan lese rapporten for å få inntrykk av hvilken utdanningskvalitet de kan forvente. Yrkeslivet og andre samfunnsgrupper kan også orientere seg om den sluttkompetansen studentene sitter igjen med, og innholdet i utdanningen. |
maalfrid_14f273ef8e2a52cb98b9bc378bf962dd8c4d568a_81 | maalfrid_uio | 2,021 | de | 0.981 | ( 5-7) (a) Nun, völlig bedeutungsgleich sind "Wenn q, N p" und "Wenn q, (N) p" wohl doch nicht - sie sind wohl unter unterschiedlichen Bedingungen interpretierbar. Um einiges kategorischer, als es Kratzer selbst macht, wollen wir annehmen: Unterdrücktes Modal signalisiert, dass die Ordnungsquelle leer ist. Nichtleere OQ setzt sichtbares Modal voraus; verstecktes Modal verlangt die leere Ordnungsquelle. Die Ordnungsquelle für die Äusserung des Modalsatzes ((N) p), wo das Notwendigkeitsmodal implizit ist, muss die leere sein, damit eine Proposition ausgedrückt wird. Wenn die Ordnungsquelle nichtleer ist, muss ein Notwendigkeitsmodal explizit sein. (5-6)(a) und (5-7)(b) brauchen aus lauter Fakten bestehende externe Hintergründe, und die interne totalkonstante Basisproposition ändert nichts an der Leere der OQ. Umgekehrt ist offenes Notwendigkeitsmodal ein Zeichen - kein untrügliches - dafür, dass die Ordnungsquelle nichtleer ist. (5-6)(b) und (5-7)(a) jedenfalls werden wir schwerlich anders als im Hinblick auf intentionale Ordnungsquellen verstehen können, neben Umstandsbasen. Aber (5-8) etwa liegt da umgekehrt. Und im besonderen die im 1. Teil 6. Kapitel betrachteten Konditionale mit nicht(kann, das man als muss(nicht betrachten kann, laden keine OQ ein, der Unterschied zum blossen nicht liegt da auf einer etwas anderen Ebene. Der Unterschied zwischen offenem und nur-implizitem Notwendigkeitsmodal in Konditionalen - womit ich meine, dass das versteckte Modal keine OQ verträgt - liegt also auf der gleichen Ebene wie Unterschiede zwischen zwei Modalen, die zwar die gleiche Modalrelation ausdrücken, aber verschiedene Redehintergründe zulassen. Natürlich werden (5-6)(a) und (b) in der Praxis in ein und derselben Äusserungssituation zwei verschiedene Propositionen ausdrücken können; dem entspricht es, dass in der Praxis "darf" oder "soll" in einem Kontext eine normative OQ kriegen kann, wo es, wenn stattdessen "kann" oder "muss" geäussert würde, keine geben würde. Die semantischen Regeln idealisieren eben, was mit "Anpassungsregeln" ä la Lewis (1979) überbrückt werden kann; Kratzer formuliert (1981: 61) "in the style of David Lewis": "Rule of Accommodation: If the utterance of an expression requires a complement of a certain kind to be correct, and the context just before the utterance does not provide it, then ceteris paribus and within certain limits, a complement of the required kind comes into existence." |
maalfrid_5036ce8912758675f2805b22a7a5d482f26aba71_0 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.964 | «Kultur for læring» omfatter alle skoler og barnehager i alle kommuner i tidligere Hedmark fylke. Målet med prosjektet er at alle barn og unge skal vokse opp i en som motiverer til utdanning og deltakelse i samfunns- og arbeidsliv En samordnet innsats for barn og unges oppvekst og læring skal bidra til at: - faglige resultater i grunnskolen heves - gjennomstrømning i videregående opplæring øker - viktige aktører i oppvekstfeltet har et forpliktende samarbeid I dette arbeidet er kompetanseheving og utvikling av lærernes undervisningspraksis, et viktig virkemiddel. For å følge opp og evaluere arbeidet, skal den tredje kartleggingsundersøkelsen nå gjennomføres. Den første undersøkelsen, som ble gjennomført høsten 2016, hadde til hensikt å gi en oversikt over skolesituasjonen for å identifisere områder skolen burde videreutvikle. I den forrige som ble gjennomført høsten 2018 og i denne som gjennomføres 2020 vil fokuset være mer rettet mot eventuelle endringer i perioden, men også å identifisere nye områder skolen kan arbeide med. Målet er å arbeide med utdanningskvalitet i alle ledd. Dataene i undersøkelsen vil brukes på to måter: - Den enkelte skole og kommune får tilgang til resultatene fra Kartleggingsundersøkelsen gjennom en egen resultatportal for å både undersøke dagens situasjon, men også for å kunne analysere eventuelle endringer fra sist. Resultatene vil ses i lys av lærernes arbeid på den enkelte skole. Ingen data vil være tilgjengelig på grupper færre enn 7 personer. - Når skoler i ulike kommuner jobber med utviklingsarbeid vil det være behov for å evaluere underveis. Dataene vil også derfor brukes til forskning med mål om å evaluere hele «Kultur for læring» i sin helhet. |
altaposten_null_null_20081218_40_295_1_MODSMD_ARTICLE90 | newspaper_ocr | 2,008 | no | 0.871 | møte fremtiden, sier styrelede ren. Han påpeker at Altaposten hele veien har vært opptatt av å bygge opp en solid økonomi, noe som selvfølgelig aksjonærene er opptatt av. - Har TV-satsingeh gått ut over papiravi sa, slik Håkon Nilsen hevder? - Nei, tvert i mot. samtidig som det tas nye grep hele tiden for å bygge opp medie plattformene. Radioen øker sin oppslutning og TV Nord er i landstoppen. Nettsidene har svært gode tall og utvikles videre med lyd- og bildefiler. Nå kom mer også bakkenettet som gir et mediehus helt nye muligheter. til de ansatte. - Med den ferske info-kanalen er mediehuset helt i front i landet, samtidig som Nordavis AS har brukt mye kref ter på å få til en samisk dagsavis. - Jeg er rett og slett veldig impo nert, sier Wæraas. - Men TV-en går isolert sett ikke særlig bra og det gjelder å ha solid økonomi nårfinanskrisen kommer? - Som alle andre mediebedrifter må vi regne med tøffe tider. Styret følger utviklingen tett og må selvfølgelig ta grep hvis mot bakken blir lang og vanskelig. Desto viktigere at styret har gjort sitt for å fornye produktene i en helt ny verden de siste årene, sier han. |
maalfrid_bbdfcc5c398687a9a830828bc3e9a45352904045_153 | maalfrid_toll | 2,021 | no | 0.68 | - 113 - filamentgarn, inneholdende minst 90 vektprosent tekstilmaterialer - ellers Fremstilling fra garn 59.07 Tekstilstoff som er impregnert, overtrukket eller belagt på annen måte, malte teaterkulisser, atelierbaktepper eller liknende, av tekstilvevnad Fremstilling fra garn ELLER Trykking samt minst to forberedende eller ferdig- og etterbehandlende operasjoner (f.eks. rensing, bleiking, mercerisering, varmebehandling, ruing, pressing, anti-krympebehandling, sluttbehandling, dekatering, impregnering, stopping og nupping) hvor verdien av den ikke-trykte vevnaden ikke overstiger 47,5% av ferdigvarens pris fra fabrikk 59.08 Veker av vevde, flettede eller strikkede tekstilmaterialer, til lamper, ovner, tennere, lys eller liknende; gassglødenett og rundstrikkede varer til fremstilling av slike, også impregnerte: - gassglødenett, impregnerte Fremstilling fra rundstrikkede varer av gassglødenett - andre Fremstilling hvor alle anvendte materialer skifter posisjon 59.09 til 59.11 Tekstilvarer anvendelige til bruk i industrien: - pusseskiver eller ringer av annet materiale enn filt under posisjon 59.11 Fremstilling fra garn eller fra stoffavfall eller filler fra posisjon 63.10 - tekstilvevnad av det slag som vanligvis brukes i maskiner til fremstilling av papir eller til annen teknisk bruk, også filtet, impregnert eller belagt, rundstrikket eller i endeløs tråd med enkel eller dobbel varp og/eller veft, eller flat vevd med dobbel varp og/ eller veft som hører under 59.11 Fremstilling fra: - garn av kokosfibrer, - av følgende materialer: - - garn av polytetrafluor-ethylen, - - garn, sammensatt, av polyamid, belagt impregnert eller dekket med fenolharpiks, - - garn av syntetiske tekstilfibre av aromatiske polyamider, fremskaffet fra polykondensasjon av mfenylendiamin og isopatisk syre, - - monofil av polytetrafluoroethylen, - - garn av syntetiske tekstilfibre av polypfenylen terephthalamide, - - glassfibergarn, belagt med fenolharpiks og omspunnet med akrylgarn, - - blandingspolyester, - - monofilamenter av et polyester og en harpiks av terephtalisk syre og 1.4 syklohexanedincthanol og isopatisk syre, - - naturfibrer, - - kunstige stapelfibrer, ikke kardet eller kjemmet eller på annen måte bearbeidd for spinning, eller - - kjemiske produkter eller spinnmasse - andre Fremstilling fra: 28 For spesielle betingelser for varer laget av blandede tekstilmaterialer, se Innledende Anmerkning 5. 29 Anvendelsen av dette materialet er begrenset til fremstillingen av vevde stoffer av det slag som brukes i maskiner til fremstilling av papir. |
maalfrid_ff41b11be46ecd00b7a83d52e644e1df3716a4cc_40 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.688 | "What makes a prodigy" Rüdiger Gamm kan operere med 9. potens og 5. rot med stor nøyaktighet ….og aktiverer barkområder (røde) som ikke aktiveres hos "normale" |
bruvik_null_null_19580919_7_33_1_MODSMD_ARTICLE34 | newspaper_ocr | 1,958 | nn | 0.799 | Vanlege sjukdomar minkar. Men det kjem stendig nye sjukdomar til. I 1948 døydde 3 millionar men neske av malaria i tropene, mot berre 1,5 millionar i 1958. Tu berkulosen kravde 5 millionar liv i Asia i 1948, men har Tsidan gått tilbake. Ein koleraepidemi som braut ut i India i 1957, vart fort stogga gjenom ein lynak sjon av verdens helseorganisa sjon. Ein so frykta og omfattan de sjukdom som tyfus har vore, er i ferd med å koma bort frå statistikken, og talet på tilfelle av gul feber har falle til halv parten. Men i staden for desse sjuk domane har andre dødelege sjukdomar auka mykje. Halv parten av alle dødsfall mellom amerikanske born i alderen 5 til 9 år kjem av trafikkulukker. Og so mannefallet mellom midald rande menn viser ein aukande tendens. Serleg hjarte- og krins laupsjukdomar viser stor auke. Det vsame gjeld kreftsjukdoma ne. Misbruk av roande medika ment har auka mykje, og verkar nedbrytande på helsa. I småskulen, elevane sit og skriv. Stilt. Brått høyrest frå attarste ben ken: Me har fått ein kalv heime hjå, oss i natt. Jaså, sa læraren venleg, korleis] såg han ut, han då? Han far sa at han var nett som Oppigards-karane i fylla. Har.i sjangla, og så var han våt kring mulen, og så stødde han seg bortåt veggen og sa: Bø! |
maalfrid_65a5898ad7f54c54cbe08adb35ffde2c9ec82f6c_83 | maalfrid_ssb | 2,021 | da | 0.538 | 77 Justitssager 1892. 49 50 51 52 53 1 54 55 56 57 581 59 601 61 162163 64 Personer fra 30-40 Aar. Personer fra 40-50 Aar. Ugifte. Gifte. Enkemænd, Enker, Separerede, Fraskilte. Uopgivet. Ugifte. Gifte. Enkemænd, Enker" Uop- Separerede, givet. Fraskilte. M. K. M. K. M. K. M. K. M. K. M. K. M. _ K. M. K. 1 ••• 12 16 1 1 1 2 - .. 1 1 2 - o _ 1 I - 22 36 2 1 9 - 28 3 5 , 1 1 _ - _ 2 6 2 2 1 6.: 2 - 2 1 _ _ 1 _ 2 1 - 1 8 3 2 1 1 - 4 - - 2 75 il - 16 - - 1 34 - 1 2 - 1 92 10 74 il 7 ; 1 28 4 44 10 71 ii 46 1 3 10 - 1 9 2 7 - 1 48 , 2,- 2 1 3 2 6 1 11 - 1 5 1 1 1 2 - - 1 2 - i 22 1 2 _ - 2 - 1 _ - 1 - - 3 11 1 - 1 2 2 - 2 - - 168j 99 200 ,19 13 12 4 - 60 21 126i4 18 4 6 Forbrydelsernes Art. Forbr. m. Hensyn til Religion og Sædelighed. Statsforbrydelser m. V. (Straffel. Kap. 9). Forbr. m. d. off. Myndigh. Forfalskning af offentlige Dokumenter m. V. Mened. N ord. Drab. Fostermord m. V. Undlad. af at yde besv. Kv. forn. Bistand m. V. Legemsfornærmelse. Krænk. af Andres Frihed. Falsk Indklage for Retten. Ærekrænkelse. Voldtægt. Hor. Bigami. Blodskam. Orngjmn4.. mod Naturen. Ulovligt Samlevnet. Besvangrelse under misligholdt Ægteskabsløfte. Lei erm a alsforseel s e. Forførelse og Rufferi. Andre Løsagtighedsforbr. Tyvsfoi brydelse. Røveri. Underslag. kurssvig. Falsk. TTrigt, Forkl. for off. Mynd. Anden bedragersk Adfærd. Ulovl. Brug afAndr.Eiend. Mordbrand, Anden Ildspaasættelse. Beskad. afEiend. ell. Gods. Mishandling af Dyr. Forbr, i Embedsførelse. Forbr i Bestilling m. V. Forbr. mod Søfartsloven. Forbr. mod Jernbanelovg. Andre Forbrydelser. Tilsammen. |
maalfrid_976eea2549480fb5f6a900cbf83551be9ccca7cf_59 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.724 | Framlegget omfattar finansiering av vitskapeleg basert støtte til Landbruksdepartementet og SNT. Framlegget omfattar òg oppgåver Planteforsk skal utføre innan utvikling og kunnskapsformidling. For å gje fagleg grunnlag for verksemda til forvaltning i Landbruksdepartementet og SNT, skal Planteforsk utføre desse oppgåvene: – gi effektiv diagnostisering av skadegjerarar. Planteforsk skaffar oversikt over plantehelsa i Noreg – vere kunnskapsbase for forvaltning på områda plantesjukdommar, skadegjerarar og handsaming av floghavreproblem – skaffe data om ulike plantesortar som grunnlag for godkjenning/rettsvern av norske og utanlandske plantesortar – skaffe kvalitetssikra data som grunnlag for godkjenning av plantevernmiddel til bruk i norsk planteproduksjon – ha data og modellar som grunnlag for betre tilpassa gjødsling i heile landet. Dette skal gi grunnlag for betre utnytting av gjødsla og redusert næringsavrenning – skaffe sikre måle- og analysedata for næringssalter og plantevernmiddel i avrenningsvatn til overvakingsprogrammet for jordsmonn – gjennomføre effektive og kvalitetssikra analysar av restar av plantevernmiddel i norske og importerte vegetabilar som grunnlag for effektiv matvarekontroll – gjennomføre langvarige gjødsel-/referanseforsøk for å dokumentere langtidsverknad av ulike tiltak i jordbruket – utvikle automatiske rettleiingstenester Viktige oppgåver knytt til utviklingsarbeid og kunnskapsformidling er: – utvikle og finne fram til nye konkurransedyktige plantesortar for norske forhold – skaffe dyrkarane plantemateriale av godkjende sortar som er fritt for skadegjerarar – drive utprøving for å medverke til redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel – redusere kostnadene i grovfôrproduksjon – medverke til aktivt landbruk i dei nordlegaste delane av landet – gjere forskingsresultat tilgjengeleg for brukarane – ha kunnskap om kulturmark, beiting, biologisk mangfald m.m. utifrå eit kulturlandskaps- og dyrkingssynspunkt – skaffe meteorologiske data for varslingsteneste og forsking – fremme kunnskap om effektive dyrkingssystem som reduserer faren for avrenning av næringsstoff – gi presise råd til dyrkarane om bruk av plantevernmiddel og gjødsel Tenestene innafor desse områda blir delfinansierte av brukarane, enten ved avgift/gebyr eller ved direkte betaling for tenestene. Med utgangspunkt i den nye handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel, har Planteforsk oppgåver med å skaffe fram kunnskap for integrert plantevern, forsking på området, miljøkonsekvensar av plantevernmidddel, skadetersklar, varsling og prognosar m.m. Det er sett av 0,8 mill. kr til utvikling av analysemetodar for glyfosat i 2000, som er det mest selde plantevernmiddelet i Noreg. Det er i dag ingen norske laboratorium som kan gjere slike analysar. Fagsentra ved Planteforsk blei etablerte i 1995. Dei fire fagsentra er Sæter i Hedmark, Fureneset i Sogn og Fjordane, Tjøtta i Nordland og Svanhovd miljøsenter i Finnmark. Fagsentra skal medverke til lokal og regional næringsutvikling innan landbruk og miljø. Dei tilbyr òg tenester innan kunnskapsformidling og service. Fagsentra tek og på seg forskingsoppdrag, men då styrt av forskningssentra i Planteforsk. |
maalfrid_c5245f0871ab01068c6fb02c0528e8ec5cb1f286_265 | maalfrid_miljodirektoratet | 2,021 | en | 0.945 | Norway reports the source category HFCs and PFCs from refrigeration and air conditioning and other applications under the category 2F. See Table 4.39 for details. 2F1-2F6. Refrigeration and air conditioning, foam blowing agents, fire protection, aerosols, solvents, other applications. E E NO NO * Yes** 2F1-2F6. Refrigeration and air conditioning, foam blowing agents, fire protection, aerosols, solvents, other applications. 0.04 0.0 % 1 235.6 1 232.9 14.6 % 2 808 584.0 % -0. Table 4.40 shows the emission trends for 2F as a whole. The GHG emissions from this sector category were about 1.2 million tonnes in 2015, this is 14.6 per cent of the total emission from the IPPU- sector. The emissions from this sector decreased by 29.9 per cent from 1990 and the emissions decreased by 3.3 per cent from 2014 to 2015. The emissions were 44 tonnes CO2-equivalents in 1990 and have increased substantially over the years. The majority of the emissions are reported in 2F1 and these include minor emissions of PFC-218 in the years 2010-2015. HFCs and PFCs are mainly used as substitutes for ozone depleting substances (CFCs and HCFCs) that are being phased out according to the Montreal Protocol. They are used in varied applications, including refrigeration and air conditioning equipment, as well as in foam blowing, fire extinguishers, aerosol propellants and analysing purposes. There is no production of HFCs and PFCs in Norway. However, PFCs are emitted as a by-product during the production of aluminium. Due to, i.e., high taxation, the use of PFCs in product-applications has been very low. PFC-218 has been used as a commercial cooling agent. The amounts of imported and exported gases are found in registers from the Norwegian Directorate of Customs and Excise. All import of F-gases is covered in these registers, as Norway lays a tax on the import of F-gases (Ministry of Finance 2014). |
digistorting_2001_part6_vol-aia_part2 | parliament | 2,021 | no | 0.821 | ing fra kjemiske stridsmidler i Russland og andre østeuropeiske stater. Riksrevisjonens undersøkelse viser at prosjektene under handlingsplanen i noen grad har bidratt til dette. Rapporten viser imidlertid også at det har vært problemer i prosjektene, både i forhold til planlegging, gjennomføring og måloppnåelse. Blant annet er en rekke større investeringsprosjekter enten forsinket eller stoppet. Departementet uttaler at dette ofte er et resultat av at man fra norsk side har stilt krav til den russiske part som de ikke umiddelbart har kunnet akseptere eller innfri. Norske myndigheter har forsøkt å løse utfordringene i landsamarbeidet, blant annet ved å ta initiativ til utarbeidelse av en rammeavtale for samarbeidet. Men også prosjekter under denne avtalen har vist seg vanskelige å realisere. For eksempel har det vært problemer med oppgradering av lagerkapasiteten for et anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall i Murmansk. I dette prosjektet har problemene vært knyttet til planlegging, budsjettering og organisering. Riksrevisjonen vil understreke at det også er gjennomført vellykkede prosjekter under handlingsplanen. Eksempelvis er faren for en ulykke ved Kola kjernekraftverk redusert blant annet som et resultat av norsk bistand. Men det er også sannsynlig at kjernekraftverket vil bli gitt forlenget driftstillatelse fordi sikkerhetstilstanden ved kjernekraftverket er merkbart forbedret. Riksrevisjonen stiller spørsmål om dette er forhold som Utenriksdepartementet har vurdert i forbindelse med bistanden til Kola kjernekraftverk og andre tilsvarende prosjekter under handlingsplanen, og hvordan dette stiller seg i forhold til målsettingen om at arbeidet ikke skal forlenge verkets levetid. I den sammenheng vil Riksrevisjonen også peke på at det er beskjeden aktivitet knyttet til målsettingen om at handlingsplanen skal medvirke til redusert behov for atomenergi i Nordvest-Russland. Riksrevisjonen har merket seg at departementet er enig i at miljøkonsekvensanalyser bør gjennomføres for de mest omfattende prosjektene. Utenriksdepartementet medgir at det har hatt manglende kapasitet til oppfølging og vurdering av prosjektrapporter, men uttaler at situasjonen nå er bedret ved at det er tilsatt en person som skal ivareta slike oppgåver. Riksrevisjonen vil understreke betydningen av at Utenriksdepartementet har kapasitet til å ivareta ansvaret for handlingsplanen. Riksrevisjonen har merket seg at departementet nå vil foreta en kritisk gjennomgang av rapporteringsordningen og oppfølgingen av prosjektene under handlingsplanen, for prosjekter som administreres både av Utenriksdepartementet og av andre myndigheter. 5. UTENRIKSDEPARTEMENTETS SVAR Departementet har bl.a. svart følgende: "... Riksrevisjonen spør i sine bemerkninger (pkt. 4) om Utenriksdepartementet har vurdert bistanden til Kola kjernekraftverk opp mot spørsmålet om forlengelse av verkets levetid. Dette har siden samarbeidet med Kolakraftverket startet, vært et viktig tema. I utvelgelsen av konkrete sikkerhetstiltak har man hele tiden valgt tiltak som ikke skulle forbedre selve strukturen vea anlegget, og dermed ikke direkte bidra til å forlenge reaktorenes levetid. De norske tiltakene har hatt som målsetting å hindre alvorlige ulykker, ved å minske faren for menneskelige feil ved driften av kraftverket, samt ved installering av utstyr som nødstrømsaggregater, brannsikringsutstyr, lokalt telekommunikasjonsnett 0.1. Likevel har man vært oppmerksom på at også en generell bedring av sikkerheten vil kunne brukes som et argument for forlengelse av kraftverkets levetid. Spørsmålet har vært vurdert grundig, og man har konkludert med at man, på grunn av de alvorlige konsekvensene en ulykke ville ha for Norge, har sett seg tvunget til å arbeide for å bedre sikkerheten mens man venter på at anlegget skal bli nedlagt. Det har dessverre vært vanskelig å identifisere gode prosjekter rettet mot å finne løsninger for å aekke det totale energibehovet i Nordvest-Russland med alternative energikilder. Som nevnt i uttalelsen av 21. mars, har prosjekter vedrørende enøksamarbeid, alternative energikilder som vindmøller, bioenergi 0.1. vært støttet gjennom Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst- Europa. I tillegg følger man nøye det som gjøres på dette feltet ogsa i internasjonal sammenheng. Det kan også nevnes at man i mars 2001 vedtok under Atomhandlingsplanen å gi støtte til en studie ledet av Naturvernforbundet, som vil analysere mulighetene for å erstatte atomkraften med alternative energikilder ved en stengning av de eldste reaktorene på Kola og Leningrad kjernekraftverk. Prosjektet skal gjennomføres i samarbeid med russiske forskningsmiljøer, og er i initieringsfasen. Utenriksdepartementet anser Riksrevisjonens gjennomgang av arbeidet under Handlingsplanen for atomsaker som svært nyttig. Rapporten har avdekket sider ved arbeidet som kan styrkes. En del forbedringer er allerede gjennomført i trad med merknadene fra Riksrevisjonen. Samtidig er departementet i en prosess med en gjennomgripende diskusjon av organiseringen av Handlingsplanen for atomsaker, for å søke å effektivisere arbeidet." 6. RIKSREVISJONENS UTTALELSE På bakgrunn av departementets svar legger Riksrevisjonen til grunn at Utenriksdepartementet i hovedsak er enig i de funn og vurderinger som tas opp i saken. Riksrevisjonen har merket seg at det allerede er gjennomført forbedringer i tråd med funnene i revisjonen, og ser positivt på at departementet søker å forbedre og effektivisere arbeidet med Handlingsplan for atomsaker. Riksrevisjonen konstaterer at motsetningen mellom å bedre sikkerheten ved Kola kjernekraftverk uten samtidig å bidra til forlengelse av driften, er grundig vurdert fra departementets side. Riksrevisjonen viser til at en sentral forutsetning for bevilgningene var at forbedringer finansiert med norske midler ikke skulle bidra til en slik forlengelse, og vil understreke viktigheten av at dette aspektet blir vektlagt av departementet i den framtidige bistanden til usikre atominstallasjoner. Riksrevisjonen tar til etterretning at Utenriksdepartementet har iverksatt tiltak for å undersøke muligheten for alternative energikilder i Nordvest-Russland. Som et ledd i saksbehandlingen av dokumentet, foretok komiteen en studietur til Nord-Norge. Komiteen hadde et møte med fylkesmannen i Finnmark 18. januar 2002 for å diskutere hans erfaringer som deltager i handlingsplanen. 7. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Christian Holm og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til Dokument nr. 3:9 (2000-2001) Riksrevisjonens undersøkelse av regjeringens gjennomføring av Handlingsplan for atomsaker. Komiteen viser til at det har vært bred politisk enighet om at Norge skulle bidra økonomisk og engasjere seg politisk i arbeidet for å øke sikkerheten ved eksisterende atominstallasjoner i de norske nærområdene i Nordvest-Russland. Så langt er det bevilget i alt 590 mill. kroner til gjennomføring av handlingsplanen, og komiteen er tilfreds med at Riksrevisjonen har foretatt en nærmere undersøkelse av gjennomføringen av Handlingsplanen for atomsaker med tanke på mål- og resultatoppnåelse. Komiteen viser til Riksrevisjonens funn om svak måloppnåelse på området som omfatter behandling, lagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel. Komiteen mener det i for stor grad ble gitt penger til enkeltprosjekter uten at en på forhånd har vurdert grundig mulighetene for å nå de oppsatte mål for miljøresultater. gjeldende tidlig i handlingsplanperioden. For å unngå dette i fremtiden er det viktig at alle norskfinansierte prosjekter for atomsikkerhet i Russland må ha en uavhengig miljøvurdering før de vedtas. Komiteen vil understreke at det må være en avtalefestet forutsetning fra norsk side at alle de prosjekter som Norge skal være med på å finansiere skal kunne inspiseres av norske og evt. internasjonale eksperter både før, under og etter prosjektenes gjennomførelse, for å sikre at pengene brukes i tråd med intensjonene. Gjennom Norges innsats og bidrag har risikoen for en ulykke ved Kola kjernekraftverk blitt redusert betraktelig etter at det er gjennomført betydelige sikkerhetstiltak. Komiteen vil imidlertid peke på det dilemma som oppstår når disse iverksatte sikkerhetstiltak har gjort at det fra russisk hold er åpnet for en forlengelse av kraftverkets levetid. Komiteen er enig i at det i dette Kolaprosjektet i utgangspunktet var en uforenlig målkonflikt om å bedre sikkerheten ved kraftverket uten å forlenge dets levetid. Komiteen registrerer med tilfredshet at de norske bidrag til atomsikringsprosjekter i Russland har medvirket til at også andre land har engasjert seg og at det norske engasjement og initiativ som ble tatt mange år tilbake har medført at land som USA og EU-land nå deltar i et internasjonalt spleiselag for å løse problemene. På samme måte som Regjeringen har engasjert seg sterkt mot radioaktivt utslipp fra Sellafield-anlegget, vil komiteen be om at Regjeringen også engasjerer seg sterkt for å få Russland til å gi sin tilslutning til Londonkonvensjonens forbud mot dumping av atomavfall til havs. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Riksrevisjonens vektlegging av at ansvaret for å løse de sikkerhetsmessige utfordringer i forbindelse med atomsikkerheten i et land i første rekke ligger hos det landet som har ansvaret for å drive slik virksomhet. F 1 ert a 11 e t mener at en av de store utfordringene for bedret atomsikkerhet i Russland er å bidra både økonomisk og politisk, til at landets eget sivile atomtilsyn Gosatomnadzor (GAN) får bedre arbeidsvilkår og økt myndighet til seiv å utføre kontroll over alle atomanlegg i Russland og sørge for at sikkerhetsnormene følges. Flertall et peker på at mange norsk-finansierte prosjekter ikke har inkorporert krav om at GAN skal få kontrollere installasj onene før, under og etter at prosjektene gjennomføres, og mener at fullstendige kontrollmuligheter for GAN i framtiden må være en avtalefestet forutsetning i alle prosjekter for atomsikkerhet i Russland. F 1 ert a 11 e t viser til Rikrevisjonens påpekning av at det ikke er gjennomført noen vurdering av miljøkonsekvenser i forbindelse med forstudien for eventuell medvirkning til lager ved Majak, og at det har vært uenighet om valg av løsninger. atomforurensningen, men har en direkte motsatt virkning. F 1 e r t a 11 e t mener også at den norske støtten til bygging av jernbanevogner for frakt av radioaktivt avfall til Majak har vært feilslått. F 1 e r t a 11 e t viser til at Majak også er et militært anlegg som er utenfor internasjonal kontroll. I framtiden må Norge ikke støtte noen tiltak som bidrar til videre drift av reprosesseringsanlegget i Majak, eller støtte prosjekter som kan bli brukt i en russisk infrastruktur for mottak og lagring av brukt atombrensel fra andre land. F 1 e r t a 11 e t mener at frivillige milj øorganisasj oner, som for eksempel Bellona, har spilt en viktig rolle i arbeidet med å redusere atomtrusselen i Russland. Flertallet mener både norske og russiske NGOer må fa observatørstatus i møtene i den norsk-russiske kommisjonen for oppfølging av atomhandlingsplanen. Alle dokumenter som omhandler prosjekter innenfor atomhandlingsplanen bør også i framtiden som hovedregel være offentlig tilgjengelige. Flertallet viser til den uforenlige målkonflikten som Riksrevisjonen peker på, at sikkerhetstiltak på Kola atomkraftverk bidrar til å forlenge levetiden til atomkraftverket. Flertallet er tilfreds med den pågående nedtrapping i tiltak på Kola atomkraftverk, og at aktiviteten videreføres på et minimumsnivå kun for å opprettholde dialogen og sørge for at utstyret er i bruk, og at det holdes en stadig fokus på sikkerhet. Flertallet er kritisk til å finansiere tiltak på atomkraftverkene uten at dette knyttes til avtaler om stenging. Flertallet mener at en videreføring av atomhandlingsplanen ikke bør innebære nye vesentlige tiltak på atomkraftverkene. atomreaktorene, i tillegg til etablering av alternative energikilder. Flertallet peker på at forlengelse av driften ved atomkraftverkene vanskeliggjør utvikling av alternativer. Fastsettelse av stengningsdato vil være det beste incitament for utvikling av alternativer. Norges innsats bør rettes mot å få til avtale om stenging, på linje med hva EU har gjort i forhold til reaktorer i søkerlandene. Flertallet mener videreføring av handlingsplanen for atomsikkerhet må bygge opp støtteordninger som gjør det lønnsomt å stenge og demontere Kola atomkraftverk og satse på nye fornybare energikilder, energiøkonomisering og modernisering av eksisterende vannkraft. Flertallet understreker at sikkerhetsoppgradering ved Leningrad atomkraftverk kan medføre den samme målkonflikten som ved Kola atomkraftverk. Flertallet vil understreke at den samme målkonflikten også vil kunne være til stede i andre deler av atomsikkerhetsarbeidet Norge deltar i. Regjeringen bør vurdere innretningen på flere prosjekter med bakgrunn i dette. 8. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 3:9 (2000-2001) - om Riksrevisjonens undersøkelse av regjeringens gjennomføring av Handlingsplan for atomsaker - vedlegges protokollen. Innst. S. nr. 108 (2001-2002) SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen legge frem en handlingsplan for å stimulere til ansettelse av eldre arbeidstakere, herunder redusert eller fjerning av arbeidsgiveravgift for alle over 55 år." Eldre arbeidstakere besitter nyttig erfaring og kunnskap som samfunnet i høy grad har bruk for. I dagens situasjon hvor det generelt er mangel på arbeidskraft viser det seg likevel at stadig flere av eldre arbeidstakere går ut av arbeidslivet før den formelle pensjonsalderen. Forslagsstilleren mener det trengs økonomisk incitament for at flere arbeidsgivere skal "gjenoppdage" denne gruppe av arbeidstakere, som utgjør en stor arbeidskraftreserve. I dokumentet vises det til at i henhold til en avtale mellom Regjeringen og partene i arbeidslivet vil arbeidsgiveravgifiten for arbeidstakere over 62 år reduseres med 4 prosentpoeng fra 1. juli 2002. Dette er et positivt stimuleringstiltak for å holde på og rekruttere disse årsklasser. Et slikt tiltak bør imidlertid utvides. Allerede fra 50-årsalderen synker yrkesdeltakelse betydelig. Forslagsstilleren mener derfor at det bør vurderes om arbeidsgiveravgiften skal reduseres eller fjernes helt for alle arbeidstakere over 55 år. Dette vil utgjøre en økonomisk stimulans til arbeidsgivere i de områder der mangelen på arbeidskraft er størst. Forslagsstilleren peker på at med en befolkningsutvikling der det blir flere eldre og færre yngre, er det et mål å legge godt til rette for at eldre skal kunne jobbe lenger. utgiftsposter på offentlige budsjetter. Det vil redusere presset på et stramt arbeidsmarked og bidra til lavere pris- og lønnsstigning og trolig også lavere rente. Forslagsstilleren antar at dette sammen med effekten av en økt verdiskaping vil bety en betydelig nettogevinst for statskassen seiv om redusert inntekt fra arbeidsgiveravgiften til statskassen, vil bli betydelig. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Arne Austenå og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Leif Christian Johansen og Anita Apelthun Sæle, og fra Senterpartiet lederen Magnhild Meltveit Kleppa, er enig med forslagsstiller i at det er viktig å motivere til økt yrkesdeltakelse for eldre arbeidstakere. Behovet for arbeidskraft, særlig på mellomlang og lang sikt, gjør det nødvendig å motvirke avgang av eldre arbeidstakere fra arbeidsstyrken. Eldre arbeidstakere har dessuten en erfaring og en kompetanse som er viktig for både offentlig og privat sektor å nyttiggjøre seg. Komiteen viser til at i de siste 10-20 årene har utviklingen gått mot en gjennomsnittlig lavere avgangsalder fra arbeidslivet. Denne utviklingen må forsøkes reversert. Prognoser over befolkningsutviklingen viser at det vil bli stadig flere eldre og færre unge i Norge. derfor viktig å legge godt til rette for at eldre skal kunne være yrkesaktive lenger enn tilfellet er per i dag. Avtalen mellom Regjeringen og partene i arbeidslivet som innebærer at arbeidsgiveravgiften for arbeidstakere over 62 år reduseres med 4 pst. fra 1. juli 2002, er i denne forbindelse et positivt stimuleringstiltak. Komiteen har merket seg at Regjeringen i brev av 21. desember 2001 fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet til komiteen uttaler at dersom dette tiltaket gir den ønskede effekt, så vil man vurdere å foreslå en ytterligere reduksjon i arbeidsgiveravgiften for denne gruppen. Komiteen har videre merket seg at det også er iverksatt andre tiltak for å få eldre arbeidstakere til å bli værende i arbeidslivet. Senter for seniorpolitikk har for eksempel utarbeidet en femårig handlingsplan på området. Planen involverer Aetat, Direktoratet for arbeidstilsynet og trygdeetaten i det oppfølgende arbeidet. Tiltakene i handlingsplanen er bl.a. å mobilisere partene i arbeidslivet, iverksette forsøks- og utviklingsprosjekter, formidle kunnskap og erfaringer og stimulere til utdanning og kompetanseheving av dem som arbeider med seniorpolitikk. Stortinget vedtok i desember 2001 en økning i fribeløpet som alderspensjonister mellom 67 og 70 år kan tjene uten å få reduksjon i pensjonsutbetalingen fra folketrygden, jf. Ot.prp. nr. 4 (2001-2002), jf. Innst. O. nr. 14 (2001-2002). Dette tiltaket er ment å skulle stimulere eldre arbeidstakere til å delta lenger i arbeidslivet ved at de far mer igjen for arbeidsinnsatsen. Komiteen vurderer dette tiltaket som positivt. Komiteen viser til at den nylig nedsatte Pensjonskommisjonen har fått som en del av sitt mandat å vektlegge eldre arbeidstakeres incentiv til å fortsette i arbeidet ved utarbeidelsen av forslag til et nytt pensjonssystem. Videre skal Arbeidslovutvalget som en del av sitt mandat, vurdere hvordan man gjennom lovverket bedre kan forebygge utstøting av arbeidstakere som seiv ønsker å bli stående lenger i arbeidslivet. Komiteen ser frem til når disse utvalgenes vurderinger foreligger. Komiteen forutsetter at kommisjonen også foretar en gjennomgang av de ulike særaldersgrensene i de offentlige og private tjenestepensjonssystemene. Komiteen forutsetter at også spørsmålet om bortfall av fribeløpsgrensen etter 67 år blir vurdert av Pensj onskommisj onen. Komiteen viser også til at partene i arbeidslivet og myndighetene den 3. oktober 2001 ble enige om en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv. Komiteen viser til at denne avtalen også skal medvirke til bedre bruk av ressursene til eldre arbeidstakere i arbeidslivet og et mer inkluderende arbeidsliv. Komiteen mener at det er igangsatt hensiktsmessige og relevante tiltak de siste årene for å øke eldre arbeidstakeres yrkesdeltakelse. Det er nå viktig at de igangsatte tiltak følges opp og evalueres mht. måloppnåelse. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener på bakgrunn av dette at hvorvidt det bør utarbeides en handlingsplan på området, bør vurderes på nytt etter at tiltakene nevnt ovenfor har virket en tid, og deres effekt har blitt vurdert. Komiteen ønsker en tilbakemelding fra Regjeringen etter at man har vurdert hvorvidt reduksjonen i arbeidsgiveravgiften for arbeidstakere over 62 år har gitt den ønskede effekt. I den forbindelse ønskes også vurdert hvorvidt en arbeidsgiveravgiftsreduksjon for grupper med lavere alder vil være hensiktsmessig. Komiteen vil påpeke at det er behov for et mer menneskelig arbeidsliv, der færre blir utslitt og der de ansatte far nødvendig kompetansepåfyll som gjør at de kan fylle nye funksjoner og oppgåver. Etter- og videreutdanningsreformen er et helt sentralt virkemiddel for å oppnå dette. Det er avgjørende at myndighetene og partene finner fmasieringsformer for livsopphold knyttet til reformen, hvis en skal nå de målene som er satt for reformen og sikre at arbeidstakere ikke støtes ut på grunn av kompetansemangel. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil særlig påpeke at offentlig sektor har både ansvar og forbedringspotensial når det gjelder å sikre at offentlig sektor og omsorgs- og pleiesektoren har arbeidsforhold og bemanning som ikke medfører dårlig helse og utbrenthet. Slike perspektiver må være overordnet og førende for løpende drift, i omstillinger og i all budsjettering. Komiteen vil påpeke at økt mulighet til å kombinere arbeid og trygd er viktig. Dette ga Stortinget sin tilslutning til under behandlingen av Utjamningsmeldinga. Endringene forutsettes iverksatt. Alle økonomiske ytelser knyttet til slike kombinasjoner må gjennomgås slik at avkortingsreglene ikke demotiverer og gjør det ulønnsomt å være yrkesaktiv. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Dokument nr. 8:84 (2000- 2001) fra stortingsrepresentantene Siv Jensen og Harald T. Nesvik og Innst. S. nr. 252 (2000-2001) om å belønne dem som ønsker å bidra med sin arbeidskraft etter fylte 67 år. Flertallet viser til at sosialkomiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, i sine merknader mente det var nødvendig å legge forholdene bedre til rette for eldre som ønsker å yte en arbeidsinnsats. Flertallet mente regelverket for avkorting opplevdes som et hinder av mange som fortsatt ønsker å bidra i arbeidslivet. Det samme flertallet fremmet følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2002 legge frem forslag om å heve grensen for arbeidsinntekt som pensjonister mellom 67 og 70 år kan ha uten avkorting i pensjonen, fra 1 til 2 ganger folketrygdens grunnbeløp, og eventuelle andre endringer i lov om folketrygd som belønner den som ønsker å bidra med sin arbeidskraft etter fylte 67 år." Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil peike på at dette forslaget handlar om ei av dei mest sentrale utfordringane samfunnet står overfor i åra framover. Denne medlemen er sterkt uroa over auka tendensar til utstøting av eldre arbeidstakarar frå arbeidslivet. Dersom ein stadig større del av eldre arbeidstakarar av ulike årsaker går ut av ordinært arbeid, står vi i fare for å skape ei ny tapargruppe i Noreg. Ei slik utvikling har dramatiske konsekvensar både sosialt og økonomisk for den einskilde, men medfører også konsekvensar for samfunnsøkonomien. Denne medlemen har merka seg at statsråden i sitt svar til komiteen av 21. desember 2001, viser til ulike tiltak som er sette i verk for å sikre dei eldre arbeidstakarane. Det at ein har ulike einskildtiltak er etter denne medlemen sitt syn eit godt utgangspunkt for ein samla handlingsplan. Det er diverre slik at denne problematikken er aukande, noko som gjer det naudsynt å vurdere nye og tyngre verkemiddel. Denne medlemen ynskjer å sikre dei arbeidstakarane som vil delta i arbeidslivet ei reell moglegheit til dette. Ein slik plan må såleis omfatte både styresmakter og partane i arbeidslivet. Det er avgjerande naudsynt at ein innbyrdes forpliktar kvarandre til å finne løysingar utover dei tiltak ein har i dag. Denne medlemen fremj ar følgj ande forslag: "Stortinget ber Regjeringa leggje fram ein handlingsplan for å stimulere til tilsetjing av eldre arbeidstakarar, her medrekna reduksjon eller fjerning av arbeidsgjevaravgift for alle over 55 år." Komiteen foreslår på denne bakgrunn at dokumentet vedlegges protokollen. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Senterpartiet: Stortinget ber Regjeringa leggje fram ein handlingsplan for å stimulere til tilsetjing av eldre arbeidstakarar, her medrekna reduksjon eller fjerning av arbeidsgjevaravgift for alle over 55 år. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:14 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Morten Lund om en handlingsplan for å stimulere til ansettelse av eldre arbeidstakere, herunder redusert eller fjerning av arbeidsgiveravgift for alle over 55 år - vedlegges protokollen. Innst. S. nr. 109 (2001-2002) St.meld. nr. 9 (2001-2002) 1. SAMANDRAG 1.1 Innleiing 1.1.1 Bakgrunn og innhald Lov av 11. april 1980 om målbruk i offentleg teneste fastset at det minst kvart fjerde år skal leggjast fram ei stortingsmelding om dette temaet. Meininga med det nemnde lovpålegget er at Stortinget med jamne mellomrom skal få høve til å drøfta korleis det står til med tilhøvet mellom bruk av nynorsk og bokmål i staten, med utgangspunkt i det tilsynsarbeidet Kulturdepartementet har ansvaret for. Faneparagrafen i mållova slår fast at bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vera jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune. Dei nærmare reglane i lova gjeld likevel berre for statstenesta, ikkje i kommunar og fylkeskommunar. Regelverket om målbruk i staten kan enkelt sorterast i to delar etter kva prinsipp reglane byggjer på. Det eine prinsippet kjem til uttrykk ved at det er målforma til eit lågare statleg forvaltningsorgan, ein kommune, ein fylkeskommune eller ein privat part som eit statsorgan må retta seg etter i den skriftlege kommunikasjonen sin med desse. Tilsvarande må eit statsorgan i allment informasjonstilfang som i innhald eller med basis i tenestekrinsen til organet har særleg tilknyting til eit avgrensa geografisk område, retta seg etter den eventuelle fleirtalsmålforma som gjeld for dette området. Det andre prinsippet går ut på at eit statsorgan som hovudregel skal veksla mellom målformene i allment informasjonstilfang som ikkje er knytt til eit geografisk avgrensa område med fleirtalsmålform, slik at det over tid blir ei rimeleg kvantitativ fordeling mellom målformene. For statsorgan som dekkjer heile landet, skal det for tilfang som ikkje gjeld eit geografisk avgrensa område, vera minst 25 pst. av begge målformene. Meldinga frå 1997 hadde eit breiare perspektiv enn det som er strengt nødvendig etter lova. Ho tok opp verksemda i Norsk språkråd, fleire aspekt ved temaet språk og teknologi, og ho drøfta følgjene av den tiltakande fristillinga av statleg verksemd for reguleringa av tilhøvet mellom bokmål og nynorsk. Desse og andre språkpolitiske spørsmål vil det vera naturleg å arbeida vidare med innanfor ramma av ei seinare kulturmelding. Vi viser her til at presset på norsk språk og kultur i kjølvatnet av globaliseringa og den teknologiske utviklinga var eit tema som spesielt vart trekt fram da familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i 1999 bad departementet ta til å førebu grunnlaget for ei ny kulturmelding. I den meldinga som no ligg føre, vil dei nemnde spørsmåla berre bli behandla så langt det gjeld status og vidare prosedyre. Innleiingvis vil departementet likevel skissera nokre overordna språkpolitiske mål og kort drøfta dei generelle rammene for ein samla offentleg språkpolitikk. 1.1.2 Mål og rammer for språkpolitikken Det er eit språkpolitisk mål å hindra ei utvikling mot berre eitt norsk skriftmål her i landet, slik at nynorsk kan tryggja og styrkja posisjonen sin både som eit levande bruksspråk og som eit likeverdig offisielt skriftmål ved sida av bokmål. Med dei utfordringane vi ser i kjølvatnet av internasjonaliseringa og den teknologiske utviklinga, må vi i tillegg stilla opp som det overordna språkpolitiske målet å verna og styrkja norsk språk i det heile, slik at både bokmål og nynorsk kan bestå som fullverdige bruksspråk i alle delar av samfunnslivet, inn i det nye informasjonssamfunnet. I Noreg er bokmål og nynorsk språklege uttrykk for to ulike tradisjonar, to ulike kulturar, som opphavleg stod mot kvarandre og kjempa om nasjonalt hegemoni. Gradvis er konfliktelementet i desse sosiale og kulturelle motsetnadene nedtona, og bokmål og nynorsk må i dag oppfattast som integrerte delar i ein nasjonal felleskultur, som eit uttrykk for eit kulturelt mangfald som det ville vera eit stort tap å gi avkall på. Jamvel om tilnærming mellom bokmål og nynorsk ikkje lenger er aktuell normeringspolitikk, må vi rekna med at målformene framleis vil påverka kvarandre på ulike måtar, mellom anna i ordtilfang og ordleggingsmåte. Den viktigaste typen av verkemiddel i ein offentleg språkpolitikk vil vera avgrensa til å forma rammevilkår av ulike slag som gjer at språket har eit godt jordsmonn å veksa i. Skal eit språk haldast i hevd, må det brukast, og faren for at norsk som det naturlege bruksspråk blant nordmenn etter kvart vil bli trengd til sides av engelsk innanfor sentrale delar av samfunnslivet, synest i dag å framstå som den største utfordringa. I fleire samanhengar vil nynorsk vera særleg utsett i så måte, fordi dette er den minst utbreidde målforma, og fordi det av den grunn er meir krevjande å sikra gode rammevilkår. Tradisjonelt har uttrykket språkvern vore nytta om det å forsvara eit språk mot det presset som kjem utanfrå, medan språkdyrking meir gir assosiasjonar i retning av tiltak for å utvikla språket innanfrå. Begge desse omgrepa er nytta i lov om Norsk språkråd frå 1971, der det i innleiinga heiter at det skal "opprettes et råd for språkvern og språkdyrking". Departementet meiner at formuleringane i lova framleis dekkjer ganske godt det som bør vera innhaldet i ein språkpolitikk for framtida. Det kan likevel hevdast at det ligg noko visst defensivt i uttrykket språkvern, og at språkstyrking vil vera ei betre programerklæring. Arbeidet for styrking av norsk språk må i utgangspunktet byggja på eit føre-var-prinsipp. Den handlingsplanen Norsk språkråd har sett i verk for å styrkja norsk språk, og som er spekka med aktuelle tiltak, vil vera ein viktig reiskap i det vidare arbeidet. 1.2 Samandrag Eit kjernepunkt i reguleringa av tilhøvet mellom bokmål og nynorsk i staten er påbodet om minst 25 pst. av kvar målform i utoverretta informasjonstilfang. Kravet skal sikra at nynorsk blir så mykje brukt at det kan representera ei viss motvekt til den generelle bokmålsdominansen, og må sjåast i ein større språkpolitisk samanheng. Målet er at nynorsk kan tryggja og styrkja posisjonen sin både som eit levande bruksspråk og som eit likeverdig offisielt skriftmål. Samstundes er det overordna målet å verna og styrkja norsk språk i det heile, slik at både bokmål og nynorsk kan bestå som fullverdige bruksspråk i alle delar av samfunnslivet, inn i det nye informasjonssamfunnet. Det generelle grunnlagsdokumentet i dette arbeidet er den Plan for styrking av norsk språk som Norsk språkråd vedtok på rådsmøtet sitt i 2001. Det forskriftsfesta tilsynet med målbruksreglane vil framleis bli organisert slik at Kulturdepartementet held auge med dei andre departementa, medan Norsk språkråd innhentar og følgjer opp målbruksrapportar frå andre statsorgan. Det vart brukt noko meir nynorsk i stortingsdokument i åra 1997-2000 sett under eitt enn i perioden før, men framleis var det berre knapt 15 pst. nynorsk rekna etter samla sidetal. Siktemålet for tilsynsarbeidet er at alle statsorgana skal oppfylla minstekravet om 25 pst. av kvar målform fult ut. Utforming av konkrete tiltak må ta utgangspunkt i at målbruksreguleringa føreset respekt og godvilje for begge målformer, at all røynsle viser at tilsynsarbeidet nyttar, at særleg fagdepartementa må ansvarleggjerast, at kontrollaspektet i tilsynsarbeidet bør supplerast med fleire positive stimuleringstiltak, at det noverande lovgrunnlaget for målbruk innanfor statsforvaltninga i hovudsak bør stå ved lag, og at det er avgjerande at det framleis er ei plikt for den enkelte tilsette å skriva både bokmål og nynorsk. På dette grunnlaget vil det bli lagt til rette for ein ny giv for nynorsk målbruk i staten, ikkje ved å ta i bruk negative sanksjonar, men ved eit meir breispektra sett av verkemiddel, mellom anna med tilbod om hjelp til omsetjing, skriving og språkvask av større dokument. Departementet vil etablera ei språkkonsulentteneste knytt til sekretariatet i Norsk språkråd. Saman med Norsk språkråd vil departementet setja i gang eit treårig satsingsprosjekt der leiarengasjement, nynorskopplæring og etablering av faste rutinar for veksling mellom målformene vil vera sentrale element. Departementet vil arbeida vidare med spørsmål som gjeld verkeområdet for mållova, tilhøvet mellom språk og teknologi og ei omlegging av Norsk språkråd til eit meir utoverretta kompetanseorgan for norsk språk og vil koma tilbake til desse spørsmåla i ei seinare generell kulturmelding. Elles vil departementet raskt koma tilbake til Stortinget med framlegg om å oppheva føresegna i lov om Norsk språkråd om å støtta opp under utviklingstendensar som på sikt fører målformene nærmare saman. 1.3 Mål og tiltak for arbeidet framover 1.3.1 Grunnlaget for framtidige tiltak Kravet om minst 25 pst. av kvar målform vart forskriftsfesta i 1988. Likevel er det enno dei færraste statsorgana som kan dokumentera at dei kjem opp i minst 25 pst. nynorsk. I Innst. S. nr. 174 (1997-1998) uttalte fleirtalet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, at dei kvantitative minstekrava i mållova må oppfyllast. Eit anna fleirtal, alle unnateke Framstegspartiet og Høgre, slo fast at det er eit felles nasjonalt ansvar å sikra og styrkja nynorsk språk. Dette fleirtalet meinte at mållova er heilt sentral for vår evne til å ta vare på kulturarven og identiteten vår. Vi kan slå fast at jamvel om ein enno berre unntaksvis har nådd opp i minstekravet på 25 pst. sentralt informasjonstilfang, er nynorskbruken i staten i dag klart større enn før dette kravet vart forskriftsfesta i 1988. Til gjengjeld har det i denne perioden skjedd ei innsnevring av det som uomtvisteleg blir oppfatta som ein arena for statleg målbruk. I den grad til dømes organisatorisk fristilling av forvaltningsverksemder også fører til ei språkleg fristilling, vil noko av krafta gå ut av mållova som språkpolitisk og kulturpolitisk verkemiddel. Føresetnaden for å koma fram til ei rimeleg avklaring av kva verkeområde målbruksreguleringa bør ha, er at mållova blir lojalt etterlevd av alle statsorgan som organisatorisk høyrer til innanfor statsforvaltninga. Departementet skisserer i meldinga det prinsipielle grunnlaget for arbeidet vidare og for utforming av meir konkrete tiltak: (1) Mållova er eit avgjerande verkemiddel for å realisera det overordna språkpolitiske målet om å styrkja norsk språk som levande bruksspråk i alle delar av samfunnslivet, vel å merkja norsk språk definert som summen av to likeverdige målformer som utgjer integrerte delar av ein nasjonal felleskultur. Dette krev at nynorsk blir brukt i eit omfang som gjer at målforma er godt synleg i det offentlege rommet, og slik at nynorsk kan utvikla seg som eit levande bruksspråk over eit breitt område. (2) Reglane i mållova og særleg prinsippet om veksling mellom målformene byggjer dessutan på ein føresetnad om respekt og godvilje for begge målformer, både hos dei tilsette i staten, som skal praktisera reglane, og hos det allmenne publikum. Følgjeleg er det fyrst og fremst positive verkemiddel og stimuleringstiltak som må takast i bruk for å fremja ein offentleg målbruk i samsvar med lova. (3) Det kan registrerast ein markert auke i nynorskbruken i dei periodane og på dei områda der tilsynsarbeidet har vore mest aktivt. I røynda er det sidan 1993- 94 oppnådd mykje i høve til ressursbruken. Departementet har ikkje nytta meir enn om lag 40 pst. av eit årsverk på det meste, og Norsk språkråd opplyser å ha nytta eit heilt årsverk i 1999, men har elles ikkje vore oppe i meir enn eit halvt årsverk. Det er såleis ei grunnleggjande røynsle at tilsynsarbeidet nyttar, og det er ein klar samanheng mellom dei ressursane som blir sette inn i arbeidet, og dei resultata ein kan visa til. (4) Den mest effektive ressursbruken oppnår ein likevel når kvart enkelt organ oppfyller pliktene sine utan kontroll utanfrå. Det bør leggjast vekt på å innarbeida gode og stabile rutinar, slik at omfanget av nynorskbruken ikkje blir så avhengig av tilsynsarbeidet og dei ressursane som til kvar tid kan setjast av til dette. Det er med andre ord eit klart behov for å ansvarleggjera kvart enkelt statsorgan og særleg dei enkelte fagdepartementa. (5) Likevel er det ei grunnleggjande røynsle at tilsynsarbeidet er heilt nødvendig dersom ein skal ha von om at reglane blir etterlevde. liggja i botnen. I dette er det nødvendigvis eit visst innslag av kontroll, men det omfattar også mykje råd og rettleiing. Departementet vurderer det slik at det ikkje er grunnlag for å redusera kontrollaspektet, men føreset at ein auke i tilsynsaktiviteten må skje i form av meir hjelp og rettleiing og andre positive aktivitetar, dvs. at ein tek i bruk eit breiare spekter av verkemiddel enn det ein har kunna gjera dei seinare åra. (6) For statstilknytte institusjonar og verksemder utanfor statsforvaltninga kan det vera aktuelt å vurdera eit enklare og mindre omfattande regelsett enn summen av reglane i gjeldande lov og forskrift. Det kan også elles koma på tale å vurdera moglege lovtekniske justeringar. Departementet ser derimot ikkje behov for større substansielle endringar når det gjeld regulering av målbruken innanfor statsforvaltninga. (7) All regulering av statleg målbruk innanfor og utanfor forvaltninga byggjer på den føresetnaden at dei tilsette er i stand til å skriva begge målformene, i alle fall så pass godt at dei ved gjensidig hjelp og om nødvendig med supplerande opplæring kan prestera akseptable tekstar også på sidemålet. Departementet ser det som ein avgjerande føresetnad for å kunna handheva dei andre målbruksreglane innanfor statsforvaltninga at det framleis skal vera ei plikt etter lova at den enkelte tilsette skal bruka både bokmål og nynorsk. Det fundamentet som dette lovkravet i praksis byggjer på, er den obligatoriske sidemålsundervisninga i skolen. 1.3.2 Ny giv for nynorsk målbruk i staten I Innst. S. nr. 174 (1997-1998) uttalte eit fleirtal i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, alle utanom medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, at det trongst fleire sanksjonsrådgjerder, og at sanksjonar såg ut til å vera nødvendige både for å fa inn rapportar i rett tid og i samband med brot på lova. Departementet kan godt skjøna at både vanskane med å få inn rapportar frå mange statsorgan, og det at mange organ stadig synest å sjå meir eller mindre bort frå målbruksreglane trass i årvisse påminningar, kan gjera sitt til at ein av og til ønskjer at ein i tilsynsarbeidet kunne setja makt bak krava, eventuelt også i form av direkte tvangs- eller straffetiltak. Sanksjonar 0.1. vil skapa negative haldningar og gå mest ut over den målforma som har den veikaste posisjonen. Den framgangen som trass alt har vore i det statlege måljamstellingsarbeidet, tilseier heller ikkje at det er tid for å eksperimentera med slike verkemiddel. Departementet finn det difor ikkje aktuelt no å vurdera den typen straffe- eller tvangstiltak som ein lett kan koma til å tenkja på når ordet sanksjonar blir nemnt. Hovudgrepet for å skapa ein ny giv i nynorskbruken i staten må i staden vera å leggja enno større kraft i å utfylla kontrollaspektet med ymse former for støtte- og hjelpetiltak, mellom anna tilbod om hjelp til omsetjing, skriving eller språkvask i samband med utforming av større tekstar og dokument. statstilsette å bruka nynorsk, t.d. ved elektroniske skriveverktøy av ymse slag. Siktemålet må vera å byggja opp under positive språkhaldningar og leggja vekt på at arbeidet med språket i staten har ein kulturdimensjon ved seg som kjem i tillegg til at det skal ivareta behovet for effektiv kommunikasjon. Nøkkelen til å oppfylla kravet om minst 25 pst. nynorsk er at det finst instruksbaserte registrerings- og samordningsrutinar internt i det enkelte organet. Det er framleis departementet si vurdering, slik det vart slått fast i den førre språkmeldinga, at om ikkje dette ligg i botnen, nyttar det lite med andre tiltak og planar. I samsvar med det som vart varsla den gongen, og som familie-, kultur- og administrasjonskomiteen slutta seg til i Innst. S. nr. 174 (1997-1998), har departementet vurdert om det bør takast inn i forskrifta eit påbod om å etablera slike rutinar. Departementet har førebels kome til at det likevel ikkje er sikkert at eit nytt påbod er vegen å gå så lenge problemet nettopp er at det ikkje er stor nok respekt for dei krav og påbod som alt finst i regelverket. Saman med tanken om eit påbod i forskrifta er det elles peikt på behovet for nærmare retningslinjer for korleis dei interne rutinane kunne vera. Råd og rettleiing om dette har vore eit sentralt element i det tilsynsog oppfølgingsarbeidet Norsk språkråd har drive dei siste åra, og det er avgjerande at dette arbeidet held fram. I brev av 22. juni 1998 til departementet gjorde styret i Norsk språkråd framlegg om at det vart teke inn i § 1 i forskrifta eit punkt om at sentrale statsorgan har plikt til å levera rapport om målbruken innan 31. januar kvart år. Dette har departementet førebels vurdert på same måten som spørsmålet om rutinepåbod, men også rapporteringspåbod kan det bli nødvendig å vurdera på nytt i samband med ei samla regelverksjustering i kjølvatnet av meldinga. I fyrste omgang vil departementet i staden leggja større vekt på å ansvarleggjera kvart enkelt statsorgan, særleg fagdepartementa. Departementet vil vurdera nærmare ulike tiltak for korleis dette kan gjerast. Det er nødvendig at departementa meir jamleg må gjera greie for sin eigen målbruk. Det er meir effektiv ressursbruk dersom ein får kvart departement til å halda jamleg oversyn med sin eigen målbruk i staden for at mykje av oppfølginga blir basert på etterfølgjande kontroll frå eit tilsynsorgan. Departementet og Norsk språkråd vil halda fram praksisen med ei samla offentleggjering av den årlege målbruksstatistikken. Vi viser til det som vart sagt om dette i den førre meldinga og i merknaden frå fleirtalet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Innst. S. nr. 174 (1997-1998). Departementet har etter kvart kome til at det er behov for å vurdera nærmare korleis opplæringsfunksjonen knytta til norsk i statsforvaltninga, særleg nynorsk, bør innrettast. Vurderinga no er at denne funksjonen bør inngå som ein integrert del av tilsynsarbeidet og i større grad enn tidlegare tenkt ha karakter av ei språkkonsulentteneste, slik at opplæringselementet blir nøye knytt til konkret arbeid med utforming av tekstar for statsorgan som har hatt særlege problem med å fylla nynorskkvoten i eigen språkbruk. Departementet vil difor etablera ei slik konsulentteneste i tilknyting til sekretariatet i Norsk språkråd. Etter departementet si vurdering vil dette vera eit overlag viktig tiltak og på mange måtar vil innebera ei nyvinning for språkarbeidet i staten. Med utgangspunkt i prinsippa, styrkingstiltaka og justeringane som det er gjort greie for ovanfor, vil departementet saman med Norsk språkråd setja i gang eit satsingsprosjekt over tre år. Siktemålet vil vera at det store fleirtalet av statsorgan ved slutten av prosjektet skal oppfylla målbruksreglane fullt ut. 1.4 Status i arbeidet med andre språkpolitiske spørsmål 1.4.1 Verkeområdet for mållova Etter kvart som tidlegare offentleg verksemd tek nye organisatoriske former, vil målbruksreguleringa som kulturpolitisk instrument få stadig mindre å seia dersom ho heilt skulle avgrensast til å femna om berre den målbruken som skjer innanfor den tradisjonelle forvaltninga. Rettsleg sett er det i dag uklart i kva grad mållova gjeld for tidlegare forvaltningsbedrifter og forvaltningsorgan som no er fristilte og organiserte som eigne rettssubjekt, likeins for ulike typar verksemd som staten har skipa frå grunnen av på utsida av forvaltninga. Kjenneteiknet for dette konglomeratet av selskap, stiftingar 0.1. er at tilknytinga til staten er meir eller mindre klart til stades, sjølv om det ikkje er ein del av forvaltninga i trong meining. Ei arbeidsgruppe har sett nærmare på dette, men har ikkje kome med eit konkret framlegg til løysing. Arbeidsgruppa har skissert ulike alternativ for å avgrensa i kva grad målbruksreguleringa kan gjerast gjeldande for statstilknytte institusjonar og verksemder av ulike slag. Vanskane med å finna fram til rimelege avgrensingar i gråsona mellom offentleg og privat verksemd gjeld ikkje berre mållova. Tilsvarande spørsmål gjer seg gjeldande også for offentlegrettsleg lovgiving meir generelt. Mellom anna er det ein del av mandatet for eit offentleg utval nedsett av Justisdepartementet i desember 1999 å vurdera korleis verkeområdet for lova om offentleg innsyn kan avgrensast i høve til tradisjonell offentleg forvaltning som blir skild ut frå den ordinære forvaltninga. Grensene treng ikkje trekkjast parallelt for mållova og lova om offentleg innsyn, for lovene har ulikt formål. Likevel kan det vera uheldig å ta standpunkt til verkeområdet for mållova heilt uavhengig av den utgreiinga som no skjer i høve til lova om offentleg innsyn. innan 1. juli 2002. Departementet vil difor arbeida vidare med denne saka og vil koma tilbake til spørsmålet i ei seinare generell kulturmelding. I mellomtida rår departementet til at utskilde selskap og andre organ der det er rettsleg tvil, så langt råd er følgjer tilsvarande prinsipp for målbruken sin som dei som ligg til grunn for mållova. 1.4.2 Språk og teknologi Det at stadig meir av språkproduksjonen og den språklege kommunikasjonen blir teknologibasert, reiser mange nye språkpolitiske problemstillingar og tenderer og til å utvida den språkpolitiske arenaen. Språkmeldinga frå 1997 peikte på at det trongst eit offensivt handlingsprogram der både juridiske, administrative, språkteknologiske og økonomiske verkemiddel vart tekne i bruk. Det målet som vart skissert, var å kunna gi både nynorsk- og bokmålsbrukarane gode reiskapar til støtte for språkbehandling og å tilby relevante informasjonstenester 0.1. på begge målformer. Det vart og vist til eit framlegg i Kulturdepartementets handlingsplan for IT på kulturområdet frå 1997 om å skipa eit sekretariat for språkteknikk. Departementet har vurdert det foreslåtte sekretariatet for språkteknikk som eit nødvendig steg på vegen for å koma vidare i arbeidet for norsk språk i informasjonssamfunnet. Sekretariatet kom i operativ funksjon sommaren 2000 og vart knytt til sekretariatet i Norsk språkråd. Det er førebels dimensjonert til to årsverk. Det nye sekretariatet fekk gjennom Norsk språkråd i fyrste omgang i oppgåve å utarbeida ein handlingsplan for norsk språk og IKT Eit utkast låg føre i januar 2001, og etter gjennomgang i ei interdepartemental referansegruppe vart den endelege planen presentert i juni 2001. Her er det formulert følgjande åtte mål: 1. Det språklege mangfaldet i Noreg, Norden og Europa elles skal tryggjast i informasjonssamfunnet. 2. I Noreg skal IKT-baserte produkt og tenester ha norskspråkleg brukargrensesnitt og vera tufta på kunnskapar om norsk tale og dei to skriftformene våre. 3. Alle med norsk som morsmål skal ha lik tilgang til slike norskspråklege produkt og tenester og til å skaffa seg den kompetansen som krevst for å ha nytte av tilbodet. 4. Mengda av norskspråkleg programvare må aukast, særleg programvare på nynorsk. 5. Føresegnene i opplæringslova om språklege parallellutgåver av elektroniske læremiddel må oppfyllast i praksis. 6. Norsk språkteknologi må tuftast på kunnskap om og forsking i norsk språk (bokmål, nynorsk og dialektar) og relevant teknologi. 7. Noreg skal vera aktiv deltakar i det nordiske og vidare europeiske samarbeidet innanfor språkteknologi. 8. Standardisert norsk IKT-terminologi må utviklast og stillast til rådvelde. Både før og etter at planen vart lagd fram, har det vore arbeidt meir substansielt med særleg to hovudspørsmål. Det eine er korleis staten skal bruka marknadsmakta si til å syta for at dei vanlege dataprogramma skal vera å få både i ein nynorsk- og ein bokmålsversjon. Det andre er korleis ein skal gå fram for å få bygd opp ein såkalla språkbank, dvs. ei samling av norske språkressursar i form av store mengder tekst og tale som er elektronisk lagra og tilrettelagde for ulike typar bruk og gjenbruk, særleg tenkt nytta til utvikling av språkteknologiske produkt på norsk. Departementet vil i samarbeid med Norsk språkråd og andre relevante aktørar arbeida vidare med dei nemnde spørsmåla og koma tilbake til desse mellom anna i ei seinare generell kulturmelding. 1.4.3 Norsk språkråd Departementet vil arbeida vidare med å utgreia ei omlegging av Norsk språkråd i retning av eit meir utoverretta kompetanseorgan for norsk språk, med større vekt på rettleiing og informasjon og haldningsskapande arbeid. Dette må og sjåast i samanheng med skipinga av ei statleg språkkonsulentteneste som foreslått ovanfor og ideen om ein statleg språkkommisjon. Departementet vil koma tilbake til saka i ei seinare generell kulturmelding. Som ein del av arbeidet med å førebu ei slik omlegging vil likevel departementet raskt koma tilbake til Stortinget med framlegg om å oppheva føresegna i lov om Norsk språkråd om å støtta opp under utviklingstendensar som på sikt fører målformene nærmare saman. Dette vart også omtalt i meldinga frå 1997, og lovparagrafen er ikkje lenger i samsvar med den faktiske normeringsutviklinga dei siste tiåra. Å oppheva den sovande lovparagrafen vil likevel vera ei viktig symbolhandling. Det inneber ei endeleg stadfesting av at den såkalla tilnærmingslinja i forholdet mellom bokmål og nynorsk ikkje lenger er aktuell normeringspolitikk. 1.5 Administrative og økonomiske konsekvensar Dei økonomiske konsekvensane avgrensar seg til skipinga av ei statleg språkkonsulentteneste, førebels kostnadsrekna til om lag 3 mill. kroner. Reint administrativt vil tenesta bli knytt til Norsk språkråd. Dette prosjektet og dei andre tiltaka vil elles kunna gjennomførast innanfor etablerte organisatoriske og budsjettmessige rammer. 2. og Olemic Thommessen, frå Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, frå Kristeleg Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og frå Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til faneparagrafen i mållova der det slås fast at bokmål og nynorsk er likeverdige målformer som skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ i stat, fylkeskommune og kommune. Det er eit språkpolitisk mål at nynorsk skal ha ein trygg posisjon både som eit levande bruksspråk og som eit likeverdig offisielt skriftsmål ved sida av bokmål. Fleirtalet vil understreke kor viktig det er å styrke og verne det norske språk generelt, slik at både bokmål og nynorsk kan bestå som kulturspråk og fullverdige bruksspråk i alle deler av samfunnslivet. I fleire samanhenger vil nynorsk vere særleg utsett i så måte, fordi det er den minst utbreidde målforma, og at det av den grunn er meir krevjande å sikre gode rammevilkår. Fleirtalet vil peike på at staten og det offentlege har eit særleg ansvar gjennom sin språkbruk for å syte for ei god fordeling mellom bokmål og nynorsk. Fleirtalet vil peike på viktigheten av å oppretthalde begge målføre i allmennkringkastinga, både for radio og fjernsyn. Det norske språket står overfor store utfordringar i forhold til det stadig aukande presset frå andre språk, gjennom kommersielle interesser. For å ivareta og utvikle det norske språket som kulturuttrykk, er det viktig at dei programma som blir produsert, og har eit aktivt forhold til sidemålet. Gjennom allmennkringkasting når språklege variasjonar ut til alle, som er med på å ivareta vår egen identitet og egenart, som eit motstykke til det internasjonale kulturuttrykk. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, viser til at formålet med målloven i utgangspunktet er å verne retten til å anvende den målform som faller en naturlig eller som man velger, samt å hindre at en målform diskrimineres. Disse medlemmer støtter retten til valg av målform, men er imot enhver form for tvang og lovregulering som har til hensikt å påtvinge den enkelte å anvende en målform som ikke er frivillig. Språk og målform bør være resultatet av en naturlig prosess hvor individ, kultur og samfunn inngår. Enhver må kunne velge sitt hovedmål, men også respektere den andre målformens likeverd og berettigelse. Rapport om statleg målbruk 1997-2000 Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, viser til at deler av tilsynsarbeidet frå 1994 vart overført til Norsk språkråd. Kulturdepartementet har tilsyn med departementa, medan Språkrådet fører tilsyn med alle underliggjande statsorgan. trykksaker, tiltak for å stimulere fleire til å ta kurs i nynorsk forvaltningsspråk og hjelp til å finne fram til språkkonsulentar. Fleirtalet vil peike på at det i dei siste åra har vore lagt særleg vekt på å auke nynorskprosenten i nettsider, då Internett speler ei stadig viktigare rolle i informasjonsformidlinga. Fleirtalet har merka seg at det er stor variasjon når det gjeld rapporteringsrutinane frå ulike statsorgan, og vil understreke at alle statsorgana har plikt til å levere nødvendige opplysningar og rapportar om eigen målbruk. Mål og tiltak framover Fleirtalet har merka seg at nynorskbruken har auka etter at tilsynsarbeidet vart overført til Norsk språkråd. Sjølv om ein berre unntaksvis har nådd opp til målet om 25 pst. nynorsk i sentral informasjonstilfang, er nynorskbruken i staten i dag klart større enn før kravet vart forskriftfesta i 1988. Målet må vidareførast, og fleirtalet ser behovet for større bruk av nynorsk målbruk i staten, og støtter dei mål og tiltak meldinga går inn for. Fleirtalet deler departementet sitt prinsipielle grunnlag i sju punkt for arbeidet vidare og for utforming av meir konkrete tiltak. Fleirtalet er samd i at den obligatoriske sidemålsundervisninga i skulen er ein avgjerande føresetnad for å kunne handheve målbruksreglane innanfor statsforvaltninga. Fleirtalet har merka seg at det skal leggjast meir vekt på service, hjelp og støtte til statsorgana, og at det ikkje skal nyttast sanksjonar ved lovbrot. Det einskilde organet vert oppmoda om å nytte instruksar, og innføre interne samordnings- og registreringsrutinar. Fleirtalet støtter departementet sin strategi og planer om å etablere ei språkkonsulentteneste som skal vere knytt til sekretariatet i Norsk språkråd. Fleirtalet ser det og som svært positivt at departementet i samarbeid med Språkrådet vil setje i gang eit treårig satsingsprosjekt der leiarengasjement, nynorskopplæring og etablering av faste rutinar for veksling mellom målformene skal vere sentrale element. Fleirtalet føreset at dei fleste av statsorgana etter at satsingsprosjektet er avslutta, vil oppfylle målbruksreglane fullt ut og at 25 pst. nynorsk vert nytta. Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peike på at dersom det etter prosjektperioden på 3 år ikkje er ein monaleg framgang i arbeidet med å auke andelen nynorsk i statsorgana, bør det vurderast å forskriftsfeste interne instruksar i alle statsorgan for korleis målbrukslova skal oppfyllast. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det å ha som målsetning at en viss prosentandel av "svakeste" målform skal benyttes i offentlig tjeneste, i dette tilfelle 25 pst., virker rigid, begrensende og byråkratisk. Det synes klart at dette påfører det offentlige et unødvendig og byråkratisk forsinkende ledd - som reduserer effektiviteten og evnen til å oppfylle målsetningene til de respektive etater. lys av behovet for modernisering og effektivisering av det offentlige bør slike bestemmelser fjernes. Disse medlemmer menerenhvernormaltutrustet nordmann har evnen til å forstå begge målformer. Dette er språkets kjerne: kommunikasjon. En levende språkkultur vokser ikke frem gjennom tvang, kontroll og reguleringer. Disse medlemmer mener at man i altfor lang tid har satt de to målformene opp mot hverandre - dette tjener ingen hensikt. Det synes klart at nynorsk skriftkultur har tilført den norske kulturarv verdifulle skatter, men det har vært i form av enkeltmenneskers engasjement og ikke statlig overstyring. Det er ikke tall og prosentandeler som avgjør språkets levedyktighet, men menneskene som frivillig anvender det. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen om ikke å etablere ytterligere et kontrollorgan (språkkonsulenttjeneste), som har til hensikt å ytterligere styre valg av målform i statlige organ." "Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at man ikke setter i verk tiltak som har til hensikt å øke omfanget av en målform ved hjelp av lovreguleringer, og som søker å øke omfanget og virkeområde til gjeldende mållov." "Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at tjenestemenn i statlige organ skal kunne benytte den målform som faller dem naturlig. Henvendelse til en etat på bokmål kan besvares på nynorsk hvis det er tjenestemannens målform og vice versa." "Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at statlig selskap som har skiftet driftsform, fortrinnsvis til aksjeselskap, skal være unntatt reguleringer og forskrifter som omfatter statlige organer i målloven." "Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget om en revisjon av målloven slik at den er i samsvar med statistisk materiale gjengitt i stortingsmeldingen, slik at den faktiske anvendelse av målform i forhold til andel av den norske befolkning legges til grunn for lovens formål og gjennomføring." Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at departementet i meldinga varslar at ein vil arbeide vidare med fleire språkpolitiske spørsmål og kome tilbake til dei i ei seinare generell kulturmelding. Denne medlemen vil understreke at stoda for norsk språk og språkpolitikk bør vere eit sentralt emne i den komande kulturmeldinga. forvaltningsbedrifter og forvaltningsorgan som no er fristilte og organiserte som eigne rettssubjekt. Ei arbeidsgruppe, som vart nedsett i januar 1999, la fram rapporten sin sommaren 2000, men har ikkje lagt fram eit konkret framlegg til løysing. Fleirtalet har merka seg at departementet vil arbeide vidare med dette og kome attende til spørsmålet seinare. Fleirtalet meiner det er viktig at dette vert avklara snarast råd. Fleirtalet har merka seg at sekretariatet for språkteknikk som er knytt til Norsk språkråd kom i operativ funksjon sommaren 2000 og førebels er dimensjonert til to årsverk. Fleirtalet er samd i dei mål som er nedfelt i Handlingsplanen for norsk språk og IKT slik det er referert i meldinga. Fleirtalet vil peike på den store mangelen det er på nynorsk programvare. Som ein av Noregs største ITkundar, rår det offentlege samla over eit sterkt økonomisk verkemiddel til å krevje at produsentane utviklar nynorskversjonar. Fleirtalet viser til at Stortinget fleire gonger har understreka at viss ikkje staten tek den kulturpolitiske styringa jiår det gjeld språk og IT, vil tilfeldige programvareutviklarar kunne leggje føringer på utviklinga av norsk språk. Fleirtalet har merka seg at departementet legg opp til at den varsla kulturmeldinga skal innehalde vurderingar om korleis staten skal bruke marknadsmakta si til å syte for at dei vanlege dataprogramma skal vere å få både i ein nynorsk- og ein bokmålsversjon. Fleirtalet har merka seg at det skal arbeidast vidare med å utgreie ei omlegging av Norsk språkråd, slik at det vert eit meir utoverretta kompetanseorgan for norsk språk. Det skal leggjast meir vekt på rettleiing og informasjon og haldningsskapande arbeid. Skipinga av ei statleg språkkonsulentstilling og ideen om ein statleg språkkommisjon, må sjåast i samanheng med denne omlegginga. Fleirtalet støtter departementet sitt syn på at "den sovande paragrafen" om på sikt å føre målformene nærare saman, må opphevast. Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner departementet bør ta inn ein ny paragraf i lov om målbruk i offentleg teneste som sikrar at vanlege dataprogram som vert kjøpt av staten, ligg føre på begge målformer. Ein slik lovparagraf må supplerast med ei eiga forskrift. Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at i samband med sjukehusreforma har fleire av dei statlege helseføretaka handla utan å ta omsyn til lov om målbruk i offentleg teneste. I brev av 23. januar 2002 uttaler statsråd Valgerd Svarstad Haugland følgjande: "Når det gjeld føretaka som no er danna med heimel i helseføretakslova, er det Kultur- og kyrkjedepartementet si vurdering at tilknytinga til staten er så sterk at vi førebels har trekt den konklusjonen at dei klart fell inn under verkeområdet for gjeldande mållov. Fleire av dei sakene som har vore framme i media den siste tida, viser dessutan at det er sterkt ønskjeleg å få ei snarleg avklaring på spørsmålet." Etter desse medlemene si meining, tyder dette på at det trengst reglar som vil hindre organa i å unndra seg målbruksreglane i mållova. Desse medlemene vil difor be Regjeringa snarast å fastsetje at målbrukslova gjeld fullt ut overfor dei statlege helseføretaka på alle nivå, og set difor fram følgjande framlegg: "Stortinget ber Regjeringa snarast leggje fram for Stortinget framlegg til endring av målbrukslova slik at tidlegare statsorgan som fristilles og organiseres som eigne rettssubjekt, vert omfatta av målbruksreglane." Administrative og økonomiske konsekvensar Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, har merka seg at dei økonomiske konsekvensane i samband med å skipe ei statleg språkkonsulentteneste, førebels er kostnadsrekna til 3 mill. kroner, og at tenesta administrativt skal knytast til Norsk språkråd. Satsingsprosjektet for øvrig skal gjennomførast innanfor etablerte organisatoriske og budsjettmessige rammer. Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peike på at statistikken i tabell 2.5 i meldinga viser at berre 12 av 78 lover (15,4 pst.) i perioden 1997-2000 kom på nynorsk. Etter desse medlemene si meining bør det vere ei målsetting at så viktige dokument som framlegg til lovtekster føreligg på begge målføre, då dette også gir saksordførar ein meir reell moglegheit til å nytte retten sin til å velje målform på lovteksten. 3. FORSLAG FRÅ MINDRETAL Forslag frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringa snarast leggje fram for Stortinget framlegg til endring av målbrukslova slik at tidlegare statsorgan som fristilles og organiseres som eigne rettssubjekt, vert omfatta av målbruksreglane. Forslag frå Fremskrittspartiet: Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen om ikke å etablere ytterligere et kontrollorgan (språkkonsulenttjeneste), som har til hensikt å ytterligere styre valg av målform i statlige organ. Forslag 3 Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at man ikke setter i verk tiltak som har til hensikt å øke omfanget av en målform ved hjelp av lovreguleringer, og som søker å øke omfanget og virkeområde til gjeldende mållov. Forslag 4 Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at tjenestemenn i statlige organ skal kunne benytte den målform som faller dem naturlig. Henvendelse til en etat på bokmål kan besvares på nynorsk hvis det er tjenestemannens målform og vice versa. Forslag 5 Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at statlig selskap som har skiftet driftsform, fortrinnsvis til aksjeselskap, skal være unntatt reguleringer og forskrifter som omfatter statlige organer i målloven. Forslag 6 Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget om en revisjon av målloven slik at den er i samsvar med statistisk materiale gjengitt i stortingsmeldingen, slik at den faktiske anvendelse av målform i forhold til andel av den norske befolkning legges til grunn for lovens formål og gjennomføring. 4. TILRÅDING FRÅ KOMITEEN Komiteen har elles ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere slikt vedtak: St.meld. nr. 9 (2001-2002) - om målbruk i offentleg teneste - vert å leggja ved protokollen. Innst. S. nr. 110 (2001-2002) BAKGRUNN Stortingets presidentskap besluttet i 1983 at avtaler med fremmede stater om utviklingshjelp ikke lenger skulle forelegges Stortinget i det årlige traktatforelegget, men i stedet legges frem i den årlige stortingsmelding om Norges samarbeid med utviklingslandene. Bakgrunnen var dels det høye antall bistandsavtaler, dels det forhold at det for en meget stor del dreier seg om standardiserte avtaletekster. Siden ordningen med årlig stortingsmelding er opphevet, oversendes avtalene nå med brev fra vedkommende statsråd på samme måte som det ordinære traktatforelegget. Statsråden for utviklingshjelp har med brev av 18. januar 2002 oversendt nedenstående liste over bistandsavtaler som trådte i kraft i 2000.1 listen er avtalene oppført alfabetisk etter samarbeidsland og i kronologisk rekkefølge under hvert land. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har ingen merknader til avtalene og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Utenriksdepartementets forelegg av bistandsavtaler med fremmede stater som trådte i kraft i 2000 - vedlegges protokollen. Innst. S. nr. 111 (2001-2002) 1. SAMMENDRAG Riksrevisjonen la 9. november 2000 frem Dokument nr. 3:2 (2000-2001) om Riksrevisjonens kontroll med statsrådens (departementets) forvaltning av statens interesser i selskaper, banker, mv. for 2000. Dette er i samsvar med Stortingets instrukser for: - Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser i statsbedrifter, aksjeselskaper og enkelte organer mv. organisert ved særskilt lov, vedtatt 27. mai 1977, - Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av virksomheter organisert etter lov om statsforetak av 30. august 1991, vedtatt 10. mars 1992, samt - Instruks for Riksrevisjonens kontroll vedrørende Norges Bank, vedtatt 10. april 1987. For 2000 har Riksrevisjonen merknader til statsrådens forvaltning av Selskapet for industrivekst SF (SIVA). Merknaden går ut på at Riksrevisjonen er nektet innsyn i et dokument som omhandler spørsmål knyttet til Kommunal- og regionaldepartementets forvaltning av statens interesser i SIVA. Riksrevisjonen kan ikke gjennomføre de kontrolloppgaver som er pålagt av Stortinget, dersom forvaltningen skal bestemme hvilke dokumenter Riksrevisjonen kan få innsyn i. Videre orienterer Riksrevisjonen om enkelte forhold vedrørende statsrådens forvaltning under følgende departementer: Justis- og politidepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kulturdepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet. Forhold som er tatt opp er blant annet: virksomheter, samt fordeling av kostnader mellom selskap og aksjonær sett i forhold til allmennaksjelovens bestemmelser om utdeling fra selskapet. Riksrevisjonens kontroll omfatter 26 heleide aksjeselskapet 31 deleide aksjeselskaper, 6 statsforetak, 8 virksomheter organisert ved særskilt lov og 26 studentsamskipnader. Samlet aksjekapital i de heleide aksjeselskapene utgjør 6,95 mrd. kroner. De største er Den Norske Stats Oljeselskap AS (Statoil) med 4,94 mrd. kroner og Norsk rikskringkasting AS (NRK) med 1 mrd. kroner. Innskuddskapitalen i statsforetakene utgjør samlet 22,6 mrd. kroner. Høyest innskuddskapital har Statkraft SF med 19,25 mrd. kroner. Særlovsselskapene, herunder selskaper med begrenset ansvar, har en samlet grunnkapital/innskuddskapital på 5,5 mrd. kroner. I deleide aksjeselskaper hvor Riksrevisjonen har etablert kontroll, utgjør statens andel av aksjekapitalen 17,5 mrd. kroner, hvorav Telenor ASA med 8,4 mrd. kroner og Norsk Hydro ASA med 2,3 mrd. kroner er de største. Målet for Riksrevisjonens kontroll er å ha tatt standpunkt til om statsråden har utøvet sin oppgave som forvalter av statens interesser i selskaper, banker mv. i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Statsråden oversender årlig for hver enkelt virksomhet en beretning til Riksrevisjonen. I brev av 20. mars 2001 har Riksrevisjonen meddelt departementene at det er ønskelig for kontrollen at statsrådens beretning bl.a. inneholder opplysninger om hvordan styrings- og kontrollmyndigheten utøves, opplysninger og vurderinger om oppnådd resultat, eventuelle avkastningskrav og utbyttepolitikk, informasjon om spesielle forhold som er tatt opp i skriftveksel mellom departementet og selskapet, og vurdering av den enkelte virksomhets oppfyllelse av mål/krav m.m. måtte være gitt i stortingsdokumentet Trenden er at mottatte beretninger for regnskapsåret 2000 gir fyldigere informasjon enn tidligere, men i enkelte tilfeller gir beretningen fortsatt mindre informasjon enn ønskelig sett fra Riksrevisjonens side. Retningslinjer for departementenes ansvar for oppfølging av aksjeselskaper med statlig eierinteresse, statsforetak m.m. er gitt i § 22 i Økonomireglementet for staten, fastsatt ved kongelig resolusjon av 26. januar 1996. Her fremgår det bl. a. at det skal foreligge skriftlige retningslinjer som fastslår hvordan styringsog kontrollmyndigheten skal utøves overfor hver enkelt virksomhet utenfor statsbudsjettet, samt at det skal utarbeides instruks for innhenting av informasjon og hvilke kontroller/vurderinger som skal foretas i den forbindelse. Riksrevisjonen har mottatt kopier av skriftlige retningslinjer/instrukser for de fleste selskaper og statsforetak. Olje- og energidepartementet har av Finansdepartementet fått midlertidig dispensasjon fra kravet om å utarbeide retningslinjer for Statoil AS. Riksrevisjonens kontroll med statsrådens forvaltning av statens interesser i aksjeselskaper omfatter også deleide aksjeselskaper hvor staten ei er så mange aksjer at de representerer 50 pst. eller mer av stemmene, eller hvor staten ellers på grunn av aksjeeie eller ved statlig kontroll av selskapsinteressene har en dominerende innflytelse, jf. § 1 punkt 2 i instruks av 27. mai 1977.1 forhold til statlig deleide selskaper er Riksrevisjonens kontroll i første rekke rettet mot statsråden i rollen som eier, direkte eller gjennom underliggende etat/forvaltningsbedrift, sett i relasjon til rettigheter og plikter i henhold til lov og gjeldende regelverk. Deleide selskaper inngår ikke i oversendelsen til Stortinget med mindre resultatet av kontrollen gir grunnlag for bemerkninger eller orienteringer fra Riksrevisjonens side. Selskapene, med aktuell statlig eierandel, er oppført under det enkelte departement. Staten har i 2000 solgt alle eller deler av aksjene i følgende selskaper: Kommunalbanken AS, Norsk Medisinaldepot ASA, Statkorn Holding ASA og Telenor ASA. Riksrevisjonen har gjennomgått salgsprosessene. I løpet av 2000 solgte staten sin gjenværende eierandel i Kreditkassen ASA. 1.1 Komiteens generelle merknader Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Christian Holm og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til at Riksrevisjonen gjennom Dokument nr. 3:2 (2001- 2002) fortsetter praksisen med å redegjøre for statsrådens (departementets) forvaltning av statens interesser i selskaper, banker, mv. Komiteen påpeker at målet for Riksrevisjonens kontroll er å ta standpunkt til om statsråden har utøvet sin oppgave som forvalter av statens interesser i selskaper, banker mv. i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Komiteen fremhever viktigheten av at Riksrevisjonen i den forelagte form følger opp statens interesser. Komiteen har spesielt merket seg de anmerkninger Riksrevisjonen har kommet med i forbindelse med statsrådens forvaltning av Selskapet for industrivekst SF (SIVA). Komiteen finner de problemstillinger som her fremkommer så prinsipielle at de er omtalt særskilt og komiteen viser til sine særmerknader i saken senere i innstillingen. Komiteen har videre merket seg at Riksrevisjonen for 2000 har tatt opp enkelte forhold vedrørende statsrådens forvaltning under Justis- og politidepartementet, Kirke-, utdannings- og forskingsdepartementet, Kulturdepartementet, Landbruksdepartementet, Næringsog handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet. Komiteen registrerer at de forhold som er tatt opp er relatert til bl.a.: manglende retningslinjer i henhold til Økonomireglement for staten § 22, avholdelse og gjennomføring av generalforsamling, utforming og endring av vedtekter, nivået på egenkapitalen i enkelte virksomheter, samt fordeling av kostnader mellom selskap og aksjonær sett i forhold til allmennaksjelovens bestemmelser om utdeling fra selskapet. Komiteen ser alvorlig på dette og forutsetter at dette er forhold som blir rettet opp. Komiteen ber om en orientering vedrørende fremdriften når det gjelder å sikre at departementene utarbeider retningslinjer i henhold til Økonomireglementet for staten § 22. Komiteen vil i de følgende kapitler kommentere enkelte av sakene som er omhandlet i dokumentet. Når det gjelder de øvrige sakene i Dokument nr. 3:2 (2001- 2002) slutter komiteen seg uten ytterligere bemerkninger til Riksrevisjonens vurderinger og konklusjonen 2. KIRKE-, UTDANNINGS- OG FORSKNINGSDEPARTEMENTET 2.1 Slemdalsveien 7 AS Slemdalsveien 7 AS ble stiftet 3. juni 1998 som et statsaksjeselskap med Universitetet i Oslo som eier. Formål er å eie og forvalte eiendommen Chateau Neuf. Selskapets aksjekapital er på 2 457 000 kroner. Selskapet hadde ingen driftsinntekter i 2000 mot 10 552 kroner i 1999. Årsresultatet var et underskudd på 19 709 kroner mot et overskudd året før på 98 991 kroner. Selskapets egenkapitalandel var ved utgangen av 2000 på 18,9 pst. mot 26,4 pst. i 1999. Det er ikke avsatt utbytte for 2000 i selskapets regnskap. 12000 ble det kostnadsført 14 800 kroner i revisjonshonorar. Selskapet har ingen ansatte. På bakgrunn av mottatt beretning fira statsråden for regnskapsåret 2000 har Riksrevisjonen etablert kontroll med selskapet. I brev av 12. oktober 2001 har Riksrevisjonen bl.a. stilt spørsmål ved at selskapet ikke har regnskapsført driftsinntekter, og at aksjekapitalen ikke er ført i statsregnskapet for 2000. Saken er fortsatt til behandling i Riksrevisjonen. 2.2 Komiteens merknader Komiteen har merket seg at saken om Slemdalsveien 7 fortsatt er til behandling i Riksrevisjonen på bakgrunn av unnlatelse av føring av aksjekapital i statsregnskapet for 2000 samt ikke regnskapsførte inntekter. Komiteen forutsetter at forholdene snarest bringes i orden. 2.3 Statens lånekasse for utdanning Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen) ble opprettet i 1947 og er organisert ved lov av 26. april 1985 nr. 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter. Lånekassen har et grunnfond på 1 308 mill. kroner. Det bevilges årlig midler til Lånekassens virksomhet over statsbudsjettet. Årsregnskapet for regnskapsåret viser et driftsresultat før tap på utlån på 284,5 mill. kroner. Netto rentekostnader er 1 150 mill. kroner (renteinntekter 2 941 mill. kroner - rentekostnader 4 091 mill. kroner), andre driftsinntekter 6 880 mill. kroner (hvorav netto tilskudd fra staten er 6 870 mill. kroner), andre driftskostnader 5 446 mill. kroner (hvorav lønn, godtgjørelse, sosiale utgifter og andre administrasjonskostnader er 232,5 mill. kroner og stipend til elever og studenter er 4 912 mill. kroner). Ordinært tap på utlån er regnskapsført med 284,5 mill. kroner. Det regnskapsmessige driftsresultat etter ordinært tap på utlån er derfor null. Ved slutten av 2000 var 45 100 kunder under inkassobehandling mot 43 100 året før. Ved utgangen av 2000 utgjorde fordringene 4 120 mill. kroner fordelt på 39 092 låntakere. Tilsvarende tall for 1999 var 3 933 mill. kroner fordelt på 40 329 låntakere. 12000 behandlet Klagenemnda 249 saker, en nedgang på 25 saker i forhold til i 1999. Det ble gitt medhold i ni av sakene. Ekstern revisors revisjonshonorar utgjorde 390 281 kroner. I tillegg kommer honorar for andre oppdrag på 46 400 kroner. Tilsvarende tall for 1999 var henholdsvis 400 000 kroner og 1 090 000 kroner. Ved utgangen av 2000 var det registrert 350 årsverk i Lånekassen. 2.4 Komiteens merknader Komiteen har merket seg at antall inkassosaker i Statens lånekasse for utdanning har økt foruroligende i løpet av siste regnskapsår. Komiteen har videre merket seg at Statens lånekasse for utdanning av mange brukere oppfattes som byråkratisk og lite brukervennlig. Komiteen anmoder Regjeringen om å gjennomføre en evaluering av virksomheten, med særlig vekt på saksbehandlingsrutiner og eventuelle behov for kompetanseoppbygging. 3. KOMMUNAL OG REGIONALDEPARTEMENTET 3.1 Selskapet for industrivekst SF (SIVA) Selskapet for industrivekstanlegg, SIVA, ble etablert i 1968 etter lov av 25. juni 1965 om visse statsbedrifter m.m. og ble fra 1. januar 1993 omdannet til statsforetaket Selskapet for industrivekst SF (SIVA). SIVA skal være et nasjonalt foretak for økt verdiskaping og sysselsetting i distriktene. Konsernregnskapet omfatter 32 datterselskaper. Foretaket hadde per 31. desember 2000 en innskuddskapital på 514,5 mill. kroner mot 244,5 mill. kroner ved utgangen av 1999.1 innskuddskapitalen inngår 260 mill. kroner som er øremerket den statlige andelen av investeringen i IT- og kunnskapssenteret på Fornebu. I forbindelse med at 100 mill. kroner av SIVAs lån i statskassen ble konvertert til innskuddskapital, er det fra 1998 stilt krav om en avkastning på 6,5 pst. på den konverterte innskuddskapitalen. Dette avkastningskravet er innfridd for 2000. Konsernets driftsinntekter i 2000 var 219,7 mill. kroner mot 183,8 mill. kroner året før. Morforetaket SIVA hadde driftsinntekter på 141,7 mill. kroner i 2000 mot 120,5 mill. kroner året før. Konsernet fikk i 2000 bevilget 76,7 mill. kroner i tilskudd til næringsutvikling over kap. 552 Nasjonale programmer og tiltak for regional utvikling. Resultatregnskapet for konsernet viste i 2000 et overskudd på 21,5 mill. kroner mot et overskudd på 14,1 mill. kroner i 1999. Resultatregnskapet for morforetaket viste i 2000 et overskudd på 23,4 mill. kroner mot et overskudd på 13,4 mill. kroner i 1999. Per 31. desember 2000 var konsernets egenkapitalandel eksklusive minoritetsinteresser 30 pst. (19,6 pst. ekskl. Fornebu-bevilgningen) mot 19 pst. i 1999. Morforetaket har ved utgangen av 2000 en egenkapitalandel på 43,4 pst. (30,5 pst. eksklusive Fornebubevilgningen) mot 28,4 pst. i 1999. Kostnadsført revisjonshonorar for 2000 er 307 600 kroner for konsernet og 85 800 kroner for morforetaket. I tillegg kommer andre tjenester med 380 509 kroner for konsernet og 216 404 kroner for morforetaket. 12000 hadde foretaket gjennomsnittlig 40 ansatte. Innsyn i dokumenter Riksrevisjonen har overfor Kommunal- og regionaldepartementet bedt om å fa tilsendt kopi av et notat fra Regionalpolitisk avdeling om "SIVA - Framtidig organisering og geografidimensjon" (Dokument 1998/ 04753-21 i departementets journal), eventuelt at kopier begrenses til utdrag/områder i notatet som omhandler gjeldende og framtidig organisering/forvaltning av SIVA. Departementet har nektet innsyn i dokumentet. Det er ført korrespondanse med departementet om saken, og avslag om innsyn er senest opprettholdt i brev av 6. juli 2001 hvor det bl.a. blir anført: "Kommunal- og regionaldepartementet vil fastholde at det etter gjeldende rett må anses som tvilsomt hvor langt Riksrevisjonens rett går mht. overveieiser og diskusjonen Departementet vil i denne forbindelse vise til Regjeringens brev til Stortingets Presidentskap med uttalelse til forslaget til ny lov og instruks for Riksrevisjonen datert 30. april. Regjeringen uttaler her at etter Regjeringens vurdering innebærer forslaget til ny § 4 i lov om Riksrevisjonen en utvidelse av Riksrevisjonens innsynsrett sammenlignet med dagens rettstilstand. Regjeringen viser i denne forbindelse til uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling datert 11. juli 1980, gjengitt i vårt brev til Riksrevisjonen 30. mars. Det vises videre til at en ikke er kjent med uttalelser fra Stortinget som gir støtte til den rettsoppfatningen Riksrevisjonen er talsmann for. Det fremheves dessuten i uttalelsen at behovet for å bevare fortroligheten om Regjeringens og departementenes interne overveielser er anerkjent i parlamentarisk praksis. Regjeringen har på denne bakgrunn foreslått en bestemmelse om at Riksrevisjonen ikke kan kreve å gjøre seg kjent med dokumenter for Regjeringens eller departementets interne saksforberedelse som gir til kjenne overveielser av politisk karakter i en sak. For å legge til rette for at dokumenter ikke unntas innsyn uten at det er påkrevd har Regjeringen i sin uttalelse foreslått at det tas inn bestemmelse om at departementet skal vurdere om dokumentet likevel helt eller delvis skal gjøres kjent for Riksrevisjonen. Blant momentene som bør tillegges vekt nevnes om standpunktene og overveielsene allerede er kjent, om det i det enkelte tilfelle er et særlig sterkt behov for innsyn eller om det er snakk om en avsluttet sak. Som nevnt i vårt brev av 30. mars mener Kommunal og regionaldepartementet at det ikke bør gjøres endringer i den praksis forvaltningen har fulgt før Stortinget gjennom sin behandling av forslaget til ny lov og instruks for Riksrevisjonen eventuelt gir uttrykk for at en endring bør skje. Kommunal- regionaldepartementet fastholder derfor standpunktet om å ikke utlevere notatet om fremtidig organisering/forvaltning av SIVA. For ordens skyld; departementet står selvfølgelig til disposisjon for Riksrevisjonen mht. å gi alle opplysninger om departementets politikk pa det aktuelle området." Riksrevisjonen uttaler: Riksrevisjonens merknad til statsrådens forvaltning går på at Riksrevisjonen er nektet innsyn i et dokument som omhandler spørsmål knyttet til departementets forvaltning av statens interesser i SIVA. Dersom Riksrevisjonen skal kunne gjennomføre de kontrolloppgaver som er pålagt av Stortinget, på en tilfredsstillende måte, må det tilligge Riksrevisjonen å avgjøre hvilken informasjon og hvilke undersøkelser som er nødvendige for å utføre pålagte oppgåver. Riksrevisjonen vil også peke på at det gjennom langvarig praksis er lagt til grunn at lov om statens revisjonsvesen § 2 også gir rett til dokumentinnsyn, og i praksis har bare regjeringsnotater vært unntatt. Riksrevisjonens rett til informasjon omfatter derfor også innsyn i forvaltningens interne dokumenter når disse etter Riksrevisjonens oppfatning er relevante for å belyse den problemstilling som undersøkes. effektiv kontroll dersom den kontrollerte skal bestemme hvilke dokumenter kontrolløren skal få innsyn i. 3.2 Komiteens merknader Komiteen viser til at det har vært uenighet mellom departementet og Riksrevisjonen når det gjelder Riksrevisjonens innsyn i et notat fra Regionalpolitisk avdeling om "SIVA - Framtidig organisering og geografidimensjon" (Dokument 1998/04753-21), eventuelt innsyn i kopier begrenset til utdrag/områder i dette notatet som omhandler gjeldende og framtidig organisering/forvaltning av SIVA. Komiteen kan vanskelig se at det er forhold som tilsier at det aktuelle dokument ikke burde utleveres til Riksrevisjonen. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, stiller seg underende til departementets henvisning til regjeringens høringsuttalelse til forslag om ny lov og instruks for Riksrevisjonen som begrunnelse for avslaget og vil understreke at spørsmålet om Riksrevisjonens innsynsrett og prosedyrene ved denne, først vil bli endelig avklart når ny lov for Riksrevisjonen er vedtatt. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener spørsmålet om Riksrevisjonens innsynsrett og prosedyrene ved denne, først vil bli endelig avklart når ny lov for Riksrevisjonen er vedtatt. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, anmoder Regjeringen om å redegjøre for i hvilke andre konkrete saker Riksrevisjonen har blitt nektet dokumentinnsyn, og begrunnelsen for disse avslag. F 1 ert a 11 e t mener det vil være en fordel for alle parter å få klarhet i dagens praksis på dette feltet, før utkastet til ny lov for Riksrevisjonen legges frem for Stortinget. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det vil være naturlig at Regjeringen redegjør for i hvilke andre konkrete saker Riksrevisjonen har blitt nektet dokumentinnsyn, og begrunnelsen for disse avslag i forbindelse med forslag til ny lov for Riksrevisjonen. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Riksrevisjonens bemerkning om at det ikke vil være mulig å gjennomføre en effektiv kontroll dersom den kontrollerte seiv skal bestemme hvilke dokumenter kontrolløren skal få innsyn i. Disse medlemmer vil presisere at den begrunnelsen Kommunal- og regionaldepartementet har gitt for å nekte innsyn i det aktuelle dokumentet, ikke er holdbar. Disse medlemmer viser til Kommunal-og regionaldepartementets brev av 6. juli 2001 der departementet henviser til en over 20 år gammel lovtolkning fra Justisdepartementet, og manglende uttalelser fra Stortinget om Riksrevisjonenes adgangen til innsyn i interne dokumenter. Riksrevisjonen derimot viser til at praksis kun har avskåret Riksrevisjonen innsyn i regjeringsnotater. Disse medlemmer er av den oppfatning at Riksrevisjonens tolkning må legges til grunn frem til ny lovgivning regulerer Riksrevisjonens innsynsrett i interne dokumenter i forvaltningen. 4. SOSIAL- OG HELSEDEPARTEMENTET 4.1 Norsk medisinaldepot ASA (NMD) Forvaltningen av statens eierinteresser i NMD ble overført fra Sosial- og helsedepartementet til Næringsog handelsdepartementet i juni 1999, jf. St.prp. nr. 46 (1998-1999). NMD ble opprettet ved særlov 27. februar 1953. Selskapet ble omdannet til statsaksjeselskap 1. januar 1993 og ble på ekstraordinær generalforsamling i august 1999 omgjort til et allmennaksjeselskap. Formål er å drive handel med legemidler og gifter og andre varer, og virksomhet som står i forbindelse med dette, herunder å eie aksjer i andre selskaper. Konsernet består av morselskapet Norsk Medisinaldepot ASA og de heleide datterselskapene NMD Grossisthandel AS og NMD Apotekhandel AS. Selskapets datterselskaper ble stiftet høsten 2000 og har ikke hatt drift eller ansatte i 2000. NMD har en aksjekapital på 200 mill. kroner. Konsernets driftsinntekter var i 2000 på 6 169 mill. kroner mot 6 036 mill. kroner året før. Morselskapets driftsinntekter var i 2000 også på 6 169 mill. kroner mot 5 886 mill. kroner året før. Konsernets årsresultat i 2000 ble et overskudd på 3,6 mill. kroner mot et overskudd på 20,7 mill. kroner i 1999. Morselskapets årsresultat i 2000 ble 3,6 mill. kroner mot 20,7 mill. kroner i 1999. I regnskapet for 2000 ble det ikke avsatt utbytte. Per 31. desember 2000 var konsernets egenkapitalandel på 31,1 pst. mot 31,7 pst. i 1999. Revisjonshonorar er bokført med 505 000 kroner, og andre tjenester fra revisor er bokført med 279 400 kroner. I mars 1999 solgte staten ved Sosial- og helsedepartementet 17 pst. av aksjene i selskapet til den hollandske legemiddelgrossisten Apothekers Cosperatie OPG. U.A. (OPG), jf. Innst. S. nr. 193 (1998-99). I desember 1999 kjøpte 223 norske apotekere i alt 4 009 av statens aksjer i NMD og statens eierandel i NMD ble redusert fra 83 pst. til 80,99 pst. Nærings- og handelsdepartementet inngikk avtale med det tyske legemiddelkonsernet GEHE AG om salg av statens aksjer i NMD i mai 2001. Gjennomsnittlig antall ansatte i konsernet var 580 i 2000. Engasjement av advokat ved salg av aksjer Riksrevisjonen ba i brev av 15. september 2000 om å fa opplyst godtgjørelse og arbeidsoppgåver til en advokat som hadde bidratt i salgsprosessen. I brev av 28. november 2000 opplyser departementet at advokaten ble engasjert av departementet for å bistå i forhandlinger med Fondsfinans ASA om deres betingelser for å tilrettelegge salget av NMD-aksjer. Departementet ba senere advokaten om å overta forhandlingene med OPG fram til salgsprosessen var gjennomført. Advokaten har mottatt totalt 755 034 kroner som salær for bistand ved salget av NMD-aksjer. Departementet opplyser i brev av 5. april 2001 at det ikke kan finne noen skriftlig dokumentasjon med hensyn til de ovennevnte engasjementene, og legger til grunn at avtalene har vært muntlige. Departementet har opplyst at den engasjerte advokatens arbeid med å bistå i forhandlinger med Fondsfinans ASA om deres betingelser for å tilrettelegge salget av NMD-aksjer er honorert av departementet med 156 000 kroner etter faktura 26. mars 1999.1 følgebrevet til fakturaen av 26. mars 1999 opplyser advokaten at fakturaen gjelder honorar for arbeid i perioden 21. september 1998 til og med 31. januar 1999. Denne perioden ligger i tid 10 måneder og mer etter at avtalen med Fondsfinans ASA om tilretteleggeroppdraget ble inngått den 24. november 1997. Departementet opplyser i brev 18. juni 2001 at den engasjerte advokaten mener fakturaen ikke knytter seg til engasjementet vedrørende forhandlinger med Fondsfinans ASA, men til engasjementet vedrørende diskusjoner med utenlandske investorer og forhandlingene med OPG om kjøp av aksjer. Departementet opplyser videre at firmaet advokaten var tilknyttet på det aktuelle tidspunktet senere er oppløst, og at dokumenter og regnskap ikke lenger er lett tilgjengelig. Departementet finner det derfor riktig å forholde seg til egne regnskapsregistreringer og konkluderer med at departementets honorering av advokaten for å bistå i forhandlingene med Fondsfinans ASA begrenser seg til de 156 000 kroner som ble fakturert 26. mars 1999. Den engasjerte advokaten fakturerte NMD for arbeidet med å overta forhandlingene med OPG fram til salgsprosessen var gjennomført. Det framgår av følgebrevet av 26. mars 1999 til fakturaen til departementet at advokaten ville fakturere NMD for arbeidet i forbindelse med intensjonsavtale, Shareholders Agreement m.m., og at han håpet at departementet fant denne avgrensingen/avregningen i orden. Departementet opplyser i brev 5. april 2001 at det ikke ble utarbeidet noe svar fra departementets side. I brev av 18. juni 2001 opplyser imidlertid departementet at de i ettertid ser at disse utgiftene i henhold til aksjeloven § 3-6 trolig burde vært belastet departementet. Riksrevisjonen tar departementets svar til etterretning. 4.2 Komiteens merknader Komiteen har merket seg forholdene rundt engasjement av advokat ved salg av aksjer i Norsk Medisinaldepot ASA (NMD) og ber Regjeringen om en redegjørelse for departementets praksis ved inngåelse av kontrakter med eksterne konsulenten Komiteen stiller seg også undrende til de ulike opplysninger om utbetaling av honorarer til advokaten og forutsetter at departementet foretar en gjennomgang av rutinene. Komiteen ber Regjeringen om en generell redegjørelse for eventuelt omfang av muntlig kontraktsinngåelse i de ulike departement. 5. KULTURDEPARTEMENTET 5.1 Norsk rikskringkasting AS (NRK AS) NRK AS ble omdannet fra stiftelse til et statlig heleid aksjeselskap 30. april 1996. Selskapets formål er å drive allmennkringkasting i radio og fjernsyn og virksomhet som har sammenheng med dette. Konsernregnskapet omfatter morselskapet NRK AS og det heleide datterselskapet NRK Aktivum AS (stiftet 25. april 1997) hvor formålet er å utvikle forretningsmessig virksomhet med basis i morselskapets potensiale. NRK AS' aksjekapital er på 1 mrd. kroner. Konsernets driftsinntekter var i 2000 på 3,2 mrd. kroner, hvorav kringkastingsavgiften utgjorde 2,9 mrd. kroner. Morselskapets inntekter var i 2000 på 3,1 mrd. kroner mot 3,0 mrd. kroner i 1999. Årets resultat for konsernet viste et underskudd på 128,1 mill. kroner inkludert en gevinst på 54 mill. kroner for salg av tomt på Marienlyst i Oslo. Konsernet hadde et overskudd på 62,5 mill. kroner året før. Driftsresultatet er negativt med 184,4 mill. kroner for konsernet og 186,6 mill. kroner for morselskapet. Av St.prp. nr. 1 (2000-2001) Kulturdepartementet framgår det at generalforsamlingen uttrykkelig har forutsatt at driften i NRK i 2000 skal gå i balanse. På ordinær generalforsamling 22. juni 2001 gjentok statsråden at driften skal gå i balanse, og at finansinntektene i konsernet ikke skal nyttes til å dekke underskudd fra den løpende driften. NRK AS har mottatt statstilskudd i 2000 på 2,5 mill. kroner. Konsernets egenkapitalandel var ved utgangen av 2000 på 53,6 pst. mot 58,9 pst. året før. Konsernet har kostnadsført godtgjørelse til revisor for 2000 med 751 285 kroner for revisjon og 71 050 kroner for andre tjenester. Tilsvarende tall for morselskapet var henholdsvis 706 285 kroner og 71 050 kroner. Gjennomsnittlig antall årsverk i 2000 var 3 441. 5.2 Komiteens merknader Komiteen viser til at spørsmålet om eventuelle strukturendringer og endringer i rammebetingelser for NRK er til behandling i Stortinget. forutsetter at Regjeringen legger Stortingets forutsetninger til grunn i den videre oppfølging av aksjeselskapet. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er en økende kommersialisering av programtilbudet, med fokus på seertall, som vinner terreng framfor programmer for barn, ungdom og faktaprogram. Disse medlemmer ser denne utviklingen som truende for NRKs rolle som den viktigste samfunnsinstitusjon, som skal blant annet fremme ytrings- og informasjonsfrihet, de demokratiske grunnverdier, folkeopplysning og våre felles kulturelle verdier. NRKs rolle som allmennkringkaster skal gjelde alle, enten de tilhører en majoritet eller en minoritet. Etter disse medlemmers oppfatning er det ikke markedskreftene som skal være premissleverandør for NRKs videre utvikling, men NRKs vedtekter for allmennkringkasting, et aktivt eierskap og en god dialog mellom NRKs styre og Stortinget. Disse medlemmer mener at det er viktig at styret i NRK forstår å legge forholdene til rette for at programprofilen og driften av NRK er gjennomsyret av tanken på det å drive allmennkringkasting i radio og fjernsyn. Disse medlemmer vil poengtere at kommersielle og konkurransemessige hensyn ikke skal settes foran NRKs rolle som allmennkringkaster. Etter at NRK AS ble omdannet til et heleiet statlig aksjeselskap, 30. april 1996, med frihet for ledelse og styret til å utføre sine oppgåver etter prinsippene i aksjeloven, synes disse medlemmer at kommunikasjonen mellom styret og eiere må styrkes, og disse medlemmer vil jobbe for et mer aktivt eierskap. Disse medlemmer ber Riksrevisjonen undersøke i hvilken grad NRK AS følger opp prinsippene for allmennkringkasting, herunder programtilbud, økonomi og organisering og hvilke tiltak som er iverksatt fra departementets side for å ivareta slike hensyn. 6. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 3:2 (2001-2002) - Riksrevisjonens kontroll med statsrådens (departementets) forvaltning av statens interesser i selskaper, banker mv. - UNINETT AS - Statens lånekasse for utdanning - Studentsamskipnadene - Akvaforsk AS - Christian Michelsen Research AS - Forskningsparken AS - Leiv Eiriksson Nyfotek AS - NORUT-GRUPPEN AS - Sem Gjestegård AS - Slemdalsveien 7AS - Selskapet for industrivekst SF (SIVA) - Den Norske Stats Husbank (Husbanken) - Kommunalbanken AS - Hundreårsmarkeringen-Norge 2005 AS - Nationaltheateret AS - Norsk rikskringkasting AS - Carte Blanche AS - Den Nationale Scene AS - Den Norske Opera AS - Norsk Film AS - Rogaland Teater AS - Trøndelag Teater AS - Statens Skogplanteskoler AS - Veterinærmedisinsk Oppdragssenter AS (VESO) - Electronic Chart Centre AS - Kings Bay AS - Moxy Trucks AS - Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS - Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS - Svalbard Samfunnsdrift AS - Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) - Kongsberg Gruppen ASA - NO AH AS - Norge på EXPO 2000 AS - Norsk Hydro ASA - Norsk Medisinaldepot AS - Raufoss ASA - Telenor ASA - Den Norske Stats Oljeselskap AS (Statoil) - Statkraft SF - Statnett SF - Norges Statsbaner BA - Posten Norge BA - SAS Norge ASA - Luftfartsverkets Parkeringsanlegg AS - Nordic Aviation Resources AS (NAR) - Oslo Lufthavn AS - Airport Coordination Norway (ACN) - Baneservice Prosjekt AS - A/S Vinmonopolet - Medinnova SF - Kompetansesenter for informasjonsteknologi i helsevesenet AS (KITH) - NORFUND - Nytt fra Norge AS - vedlegges protokollen. Innst. S. nr. 112 (2001-2002) SAMMENDRAG Følgende forslag fremmes i dokumentet: "Stortinget ber Regjeringa etablere et eget næringsutviklingsfond for næringsfattige områder for å bidra til å snu den negative befolkningsutviklinga i disse områdene." KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og May- Helen Molvær Grimstad, og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, viser til Stortingets gjentatte vedtak om at regionalpolitikkens primære mål skal være å opprettholde bosettingsmønsteret. Likevel er det et faktum at nesten halvparten av landets kommuner har nedgang i folketallet de siste 20 åra. Denne trenden er sammensatt, og skyldes blant annet at folk ikke finner arbeid i næringsfattige områder. Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til forslag fra stortingsrepresentant Inge Ryan i Dokument nr. 8:36 (2001-2002) der det fremmes forslag om et nytt næringsutviklingsfond for næringsfattige områder. Disse medlemmer viser til at det pr. næringslivet. Disse er såkornordningen, SND Invest AS og Statens Investeringsselskap. Såkornfondene skal sørge for risikokapital som investeres i nye virksomheter frem til virksomheten gir inntekter. I tillegg yter SND risikolån til næringsvirksomhet i distriktene. Disse medlemmer er oppmerksompå at likviditeten i markedet har gått kraftig ned de siste to årene. Disse medlemmer er bekymret for næringsvirksomheten i distriktene, som i tillegg til den lave likviditeten i markedet, har mindre tilgang til det private kapitalmarkedet enn bedrifter i sentrale strøk. Disse medlemmer viser til at Nærings- og handelsdepartementet i år gjennomfører en gjennomgang av offentlig finansierte virkemidler overfor næringslivet. Gjennomgangen gjøres med sikte på ytterligere målretting av virkemidlene til områder der behovet er størst, og med de virkemidler som har best måloppnåelse. Disse medlemmer har merket seg at departementet, i forbindelse med denne gjennomgangen, ser det som naturlig å vurdere Ryans forslag i Dokument nr. 8:36 (2001-2002). (Se vedlegg). Disse medlemmer foreslår at Dokument nr. 8:36 (2001-2002) legges ved protokollen. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen Bondevik II foretok sterke kutt i bevilgningene til SND i forbindelse med budsjettbehandlingenfor 2002. Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom SND hadde fått beholde de bevilgninger som regjeringen Stoltenberg hadde foreslått, ville det vært mulig å ha en offensiv distriktspolitikk. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til de merknader som komiteens flertall (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) hadde i Budsjett-innst. S. nr. 8 (2001-2002) hvor komiteen sa følgende: "Flertallet er bekymret over mangelenpå ressurser til næringsutvikling i næringsfattige omrader. Flertallet vil peke på at økt fråflytting blir konsekvensen dersom det ikke gjøres et krafttak på disse områdene." Disse medlemmer mener at vi har de rette virkemidlene, men at budsjettene må økes og støtter derfor ikke forslaget om å opprette et eget næringsutviklingsfond. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at behovet for et eget næringsutviklingsfond for næringsfattige områder er reelt. Disse medlemmer mener at det fremstår som både inkonsekvent og lite fremtidsrettet overfor distriktene å fjerne støtten til de kommunale næringsfondene samt å kutte i SND, slik Regjeringen har gjort ved siste budsjettbehandling. Disse medlemmer påpeker at næringsstøtte til distrikter og bedrifter er fullt mulig innenfor de rammer som EØS-avtalen setter. I henhold til Procedural and Substantive Rules in the field of State Aid (1999) kan et slikt fond utarbeides innenfor følgende rammer: i) Det er übegrensede midler å gi i fond som er rettet inn mot utvikling i form av for eksempel produktutvikling, prosessutvikling og design (side 47-48). ii). I henhold til De minimis-regelen kan hver bedrift motta frie midler begrenset oppad til 100 000 euro i samlet støtte over en treårsperiode (side 38). iii) Bedrifter med mindre enn 250 ansatte kan motta støtte som går 10-15 pst. ut over disse begrensningene (side 32). Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringa etablere et eget næringsutviklingsfond for næringsfattige områder for å bidra til å snu den negative befolkningsutviklinga i disse områdene." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: Stortinget ber Regjeringa etablere et eget næringsutviklingsfond for næringsfattige områder for å bidra til å snu den negative befolkningsutviklinga i disse områdene. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:36 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Inge Ryan om opprettelse av et nytt næringsutviklingsfond for næringsfattige områder - vedlegges protokollen. Dokument 8 forslag - Nytt næringsutviklingsfond for næringsfattige områder Jeg viser til forslag fra stortingsrepresentant Inge Ryan i Dokument 8:36 (2001-2002) der Regjeringen bes om å etablere et nytt næringsutviklingsfond for næringsfattige områder. I dag er det tre statlige/halvstatlige egenkapitalordninger som søker å ivareta behovet for risikokapital til næringslivet. Disse er såkornordningen, SND Invest AS og Statens Investeringsselskap. I tillegg yter som kjent Statens nærings- og distriktsutviklngsfond risikolån til næringsvirksomhet i distriktene. Såkornordningen bygger på et samspill mellom offentlig og privatkapital. Den består av fem regionale og et landsdekkende fond, START fondet. SND Invest AS investerer i hovedsak i vekstfasen av en bedrifts liv, noe senere enn der såkornfondene går inn. Det foregår en utredning i Nærings- og handelsdepartementet med tanke på salg av SND Invest AS til private eiere. Det nye investeringsselskapet skal investere i privateide fond som igjen skal gå inn i enkeltbedrifter i en tidlig fase. Statens Investeringsselskap er ikke i operativ drift enda, men de første investeringer forventes utført i løpet av våren 2002. Alle tre ordningene er nærmere beskrevet i vedlegget. Vi er oppmerksom på det behovet som eksisterer for å tilføre næringslivet risikokapital. Markedssituasjonen har det siste halvannet året vært preget av lav likviditet innen såkorn- og venturesegmentet. Dette har gitt såkornselskapene vanskeligheter med å få inn privat kapital samtidig som en ikke har fått solgt seg ut av eksisterende engasjement i den takt en hadde regnet med. kapital til nye investeringer i det omfanget som har vært ønskelig. Det er først og fremst i etableringsfasene hvor ideer utvikles og en bedrift står på spranget til kommersialisering vi har markedssvikt. Det er i slike tilfelle det kan være grunnlag for at myndighetene går inn med risikokapital. I stedet for å satse på et eget nytt næringsutviklingsfond for næringsfattige områder vil det trolig være mer hensiktsmessig å bygge videre på den modellen vi har med såkornfond, slik samarbeidspartiene har foreslått i Sem-erklæringen. Dette vil gi en sterk regional forankring og de forvaltningsmiljøene som er bygget opp, vil bli ivaretatt og bygget videre ut. Nærings- og handelsdepartementet vil så snart som mulig etter den siste emisjonsrunden for såkornordningen er gjennomført 31. mars 2002, ta kontakt med fondene for drøfting av erfaringene med ordningen så langt. De områdene vi ønsker drøftet er fondenes geografiske og bransjemessige avgrensninger, fondenes størrelse og deres styringsmodeller herunder hvordan en har hatt nytte av kompetansen til private investoren Synspunktene som kommer fram, vil danne grunnlaget for vurdering av såkornfondene som næringspolitisk virkemiddel. Denne evalueringen av såkornordningen vil inngå i en bredere gjennomgang av virkemiddelapparatet som nå pågår, og som skal være ferdig til sommeren 2002. Utgangspunktet for gjennomgangen vil være alle typer direkte virkemidler overfor næringslivet så som tilskudd, lån, garantier, egenkapital, informasjon, rådgivning, infrastruktur og nettverk. Konklusjonene vil på egnet vis bli framlagt for Stortinget. Det vil være naturlig å vurdere Ryans forslag i Dokument 8:36 (2001- 2002) i denne sammenheng. 1. SND Invest AS 1.1 Formål Fra starten i 1993 var SND Invest AS egenkapitaldivisjonen i SND. Selskapet ble skilt ut fra SND og opprettet som eget selskap i 1998. Begrunnelsen for opprettelsen av egenkapitaldivisjonen var at man trengte et alternativ til lånefinansiering i nærings- og distriktsutviklingen. En egenkapitalordning har den fordel at den ikke har krav til løpende forrentning. Løpende forrentning er vanskelig i bedriftenes tidlige faser da likviditetsutviklingen nesten alltid er negativt. Den andre fordelen med en egenkapitalordning er at man kan overføre relevant kompetanse til oppstartsbedrifter gjennom styrerepresentasjon. Fra retningslinjer for SNDs landsdekkende virkemidler (som også gjelder for SND Invest AS) er følgende hentet: 1. "Egenkapitalordningen skal brukes til investeringer i aksjer i fortrinnsvis små og mellomstore bedrifter. Investeringene kan skje i så vel i nye som etablerte bedrifter innenfor all næringsvirksomhet med unntak av forsikring, finansieringsvirksomhet, rederivirksomhet, olje- og gassutvinning og offentlig forvaltnings- eller forretningsvirksomhet. Egenkapitalordningen kan også brukes til investering i ventureselskap som har klare forretningsmessige mål og som investerer i bedrifter innenfor de samme næringer som gjelder for SND. grad det er nødvendig for utviklingen av prosjektene bør det legges vekt på at ventureselskapene har et langsiktig perspektiv på sine engasjementer og tilfører bedriftene kompetanse. 2. SND skal legge rent forretningsmessige hensyn til grunn for investeringsbeslutningene." 1.2 Investeringer I dag er kapitalbasen på 2,6 mrd kroner, med fri likviditet på 1,2 mrd kroner. SND Invest AS er i dag landets største og ledende venturemiljø med fokus på små og mellomstore. Siden etableringen har selskapet investert mer enn 2,6 mrd. kroner i mer enn 260 bedrifter i alle landets fylker. Om man tar med private investorer er 8 mrd. kroner tilført disse bedriftene. 1.3 Lokalisering av investeringer SND Invest AS foretok i 2000 en analyse av lokaliseringen av de bedriftene hvor selskapet har eierinteresser. Hovedtallene er referert nedenfor. Med foretak 1 menes en juridisk enhet som i denne undersøkelsen er avgrenset til aksjeselskap (AS) eller almennaksjeselskap (ASA). En bedrift 2 er en lokalt avgrenset enhet hvor det hovedsakelig drives aktiviteter som faller innenfor en bestemt næringsgruppe. Når en næringsdrivende utøver virksomhet med ulik geografisk lokalisering, registreres det en bedrift for hver av dem. I en slik definisjon vil bedrifter kunne være datterselskap, hotell, oppdrettsanlegg, fiskebåt, reisebyrå og lignende. 1.3.1 Antall ansatte i porteføljebedrifter sett i forhold til andel av ansatte totalt pr fylke: Hvis en definerer SND Invest AS som overinvestert/ underinvestert der hvor man har mer enn ett prosentpoeng flere/færre av de ansatte enn det prosentandel i forhold til landet som helhet skulle tilsi får man følgende resultat: 1 SSB, foretaksdefinisjon 2 Bedriftsdefinisjon ihht Standard for næringsgruppering (SN 94) - SND Invest AS er overinvestert i Finnmark, Troms, Vest-Agder, Hedmark og Akershus. - SND Invest AS har vært nøytrale i forhold til Nordland, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Rogaland, Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Buskerud og Oppland. - SND Invest AS har underinvestert i Sør-Trøndelag, Hordaland, Oslo og Østfold. 1.3.2 Antall porteføljebedrifter sett i forhold til antall bedrifter pr fylke: Tall i parentes viser antall foretak. Foretak er registrert etter fylket hvor hovedkontoret ligger. Sogn og Fjordane har bare et "SND Invest AS foretak" registrert, men hele 31 bedrifter. Dette henger sammen med at Fjord Seafood er registrert i Nordland, men har mye av sin virksomhet i Sogn og Fjordane. Hvis en definerer SND Invest AS som overinvestert/ underinvestert der hvor man har mer enn ett prosentpoeng flere/færre av de bedriftene enn det prosentandel i forhold til landet som helhet skulle tilsi får man følgende resultat: - SND Invest AS er overinvestert i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hedmark. - SND Invest AS har vært nøytrale i forhold til Hordaland, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Buskerud og Oppland. - SND Invest AS har underinvestert i Rogaland, Vestfold, Oslo, Akershus og Østfold. 2. Såkornordningen 2.1 Formål Hensikten med såkornkapitalfondene er å få aktive eiere til å ta mer risiko enn de vanligvis gjør. Såkornfondene skal gå inn i risikoprosjekter med stort verdiskapingspotensial. Prosjektene skal være i en tidlig fase hvor det ordinært er vanskelig å oppnå finansiering i egenkapitalmarkedet. Ordningen skal søke å fange opp slike prosjekter uavhengig av hvor de er initiert. samme beløp som de private investorene reiser. Statens ansvarlige lån kan avskrives med inntil 25 pst. når enkeltprosjekter mislykkes. Fondene skal avsluttes etter 15 år. 2.2 De enkelte fondene Såkornkapitalordningen består av fem regionale fond, som dekker henholdsvis indre Østlandet, Sørlandet, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge, og et landsdekkende fond (START-fondet). Med dagens ordning kan fondet for indre Østlandet bli på 60 mill. kroner og hver av de fire andre regionale fondene på 100 mill. kroner om de er fulltegnet med privat kapital. Det er bevilget midler til fondene i flere omganger og det er for flere av fondene gjennomført mer enn en emisjon for å få den private kapitalen på plass. START fondet er på 320 mill. kroner. Status pr januar 2002 er at fondene for Østlandet og Midt-Norge (overtegnet med 10 mill. kroner) samt START-fondet er fulltegnet. Det gjenstår 61 mill. i privat kapital for å få de resterende fondene fulltegnet. Årsaken til dette kan være todelt: lite såkornkapital tilgjengelig i markedet eller at fondene er for små til å være interessante nok for de større private investorene. portefølje. Disse forholdene vil redusere forventet avkastning for investorene. START-fondet var det første fondet som kom på plass og store deler av dets kapital er allerede bundet opp i investeringer. Dermed er fondets muligheter til å gå inn i nye prosjekter blitt sterkt begrenset. Årsaken er dels at venture markedet er tørket inn og fondets muligheter til å seige seg ut av "modne" prosjekter er mindre enn forutsatt. Om dette problemet fortsetter vil fondets aktivitet bli kraftig redusert. Av de regionale fondene er det fondet for Midt- Norge med hovedkontor i Trondheim og avdeling i Ålesund som har kommet best i gang. Fondet er overtegnet, har et fungerende managementselskap og har etablert et godt nettverk. Man ønsker å få tildelt mer statlige midler, som kan matche den private kapitalen. Også fondet for det Indre Østlandet er fulltegnet. Fondet har vurdert 62 prosjekter og gått inn i sju. Fondet er lite og eierstrukturen er finansiell, med banker på eiersiden. Denne eierstrukturen kan gjøre det vanskelig å få dratt inn kompetanse og benytte seg av nettverk fra private investoren Det har også vært stilt noe spørsmål ved hvor stor innovativ høyde det er i prosjektene fondet har valgt å gå inn i. SåkorninVest, med lokalisering i Stavanger mangler 5 millioner fra private investorer fra å være fulltegnet. Geografisk spredning på prosjektene har vært et problem og særlig å nå gode prosjekter i Sogn og Fjordane. I Nord-Norge mangler 15 millioner av den private kapitalen. Det har vært påpekt at det er for få prosjekt innen enkeltbransjer i regionen slik at man har vært nødt til å spre porteføljen. Management modellen for selskapet er for tiden under utvikling. Såkornfondet på Sørlandet har hatt størst problemer. 40 millioner kroner i privat kapital mangler på fulltegning. Dvs at man bare har fått inn 10 millioner Et stort problem her har vært størrelsen på fondet som ikke har gitt grunnlag for oppbygging av et stort nok administrativt apparat. En annen årsak til at fondet mangler kapital er at man ikke har lykkes å tiltrekke investorer fra Telemark og Vestfold. Felles for alle de regionale fondene er at man har frist til 31. mars 2002 med å skaffe gjenstående kapital. 3.Statens investeringsselskap 3.1 Bakgrunn Statens investeringsselskap ble stiftet 01.10.01., med bakgrunn i St.meld. nr. 38 (2000-2001) og Innst. S nr. 308 (2000-2001). Innskutt kapital er 2,45 mrd. kroner og eies av SND og SIVA. Det er oppnevnt et styre med Tormod Hermansen som leder og en midlertidig adm. direktør - Peter Pay - er ansatt inntil man har en mer permanent administrasjon på plass. 3.2 Intensjoner - Styrke konkurranseevnen og framtidig verdiskapning i norsk næringsliv. - Bedre tilgangen til risikovillig kapital og egenkapital for det nyskapende, forskningsbaserte næringslivet. - Styrke det kompetente, langsiktige eierskapet i næringslivet. - Utløse nye muligheter innen bransjer og næringsklynger hvor Norge alledere står sterkt. - Bygge verdifulle nettverk mellom eiere, forvaltere, FoU-miljøer og bedrifter og styrke eksisterende forvaltermiljø i Norge. 3.3 Mål - Selskapet skal drives på forretningsmessige vilkår og opptre som en kommersiell investor gjennom deltakelse i private investeringsfond eller investeringsselskap. - Avkastning skal utgjøre minimum risikofri rente + 10 pst (før skatt) på den til enhver tid risikoutsatte kapital. 3.4 Investerings områder - Det skal investeres i fond/investeringsselskap. - De fond/selskap det investeres i, skal ha eller sannsynliggjøre at de vil få en ledelse som kan dokumentere gode resultater som forvaltere. - Selskapet skal inneha eierandel normalt større enn 33,4 pst men ikke over 49,9 pst. - Den øvrige kapital skal være fra private investorer, norske og/eller utenlandske. - De fond/selskap det investeres i bør ha en kapitalbase på minimum NOK 300 mill. kroner og ikke overstige NOK 800 mill. - Investeringene skal være langsiktige (tidshorisont 5-10 år). Selskapet ventes å gjøre sine første investeringer i løpet av 1. halvår 2002. Innst. S. nr. 113 (2001-2002) Innstilling frå kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen og Per Sandberg om at bestemmelsene om nattarbeid i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. SAMANDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv., slik at lovens bestemmelser om nattarbeid blir mer fleksible ved at loven hjemler økt adgang til å utføre nattarbeid i flere typer virksomheter." I dokumentet vises det til at lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. har som utgangspunkt at nattarbeid er forbudt. Unntak fra denne hovedregel er hjemlet i lovens §§ 42-43. I en del bedrifter, for eksempel innen elektronikkproduksjonen, er det ifølge lovens bestemmelser i utgangspunktet forbudt å utføre nattarbeid. Nattarbeid kan imidlertid avtales med de tillitsvalgte for en periode inntil 6 måneder. Tillatelse til nattarbeid ut over 6 måneder skal etter loven alltid skje etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. Forslagsstillerne påpeker at det finnes eksempler på at Arbeidstilsynet nekter bedrifter å utføre nattarbeid seiv om både bedriftsledelsen og et flertall av de ansatte ønsker å fa utføre slikt arbeid. I en del teknologibedrifter har det oppstått problemer på grunn av de lovmessige reguleringer av nattarbeid. Vanskeligheter med å kunne kjøre 3-skiftarbeide svekker konkurranseevnen og truer arbeidsplassene. Forslagsstillerne viser til at det er bebudet en bred og helhetlig gjenomgang av lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Dette arbeidet kan imidlertid kunne ta inntil flere år. Det haster med å endre enkelte skjevheter i loven, blant annet å gjøre bestemmelsene om arbeidstid og nattarbeid mer fleksible. Disse endringer bør derfor behandles så fort som mulig. I avtalen mellom NHO og LO for tariffoppgjøret 2000 er intensjonen om mer fleksibel arbeidstid omtalt. Forslaget som er fremmet synes således å ligge godt innenfor hva partene i arbeidslivet seiv har blitt enige om. MERKNADER FRÅ KOMITEEN Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt- Pedersen og Signe Øye, frå Høgre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, frå Framstegspartiet, Arne Austenå og Per Sandberg, frå Kristeleg Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og frå Senterpartiet, leiaren Magnhild Meltveit K 1 eppa, viser til brev frå statsråd Norman frå 11. februar 2002 som er lagt ved innstillinga. Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, er samd med statsråden i at spørsmålet om endringar i regelverket som gjeld nattarbeid bør handsamast i samband med andre vurderingar som gjeld arbeidsmiljølova og at det difor blir tema i Arbeidslivslovsutvalet. Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen og Heikki Holmås, og Senterpartiet, ser ikke at det er behov for å utvide adgangen til overtid utover dagens bestemmelser nå. Dagens rammer gir nødvendige og tilstrekkelig rom for overtid. øvrig til egne og flertallets merknader i Innst. S. nr. 234 (2000-2001). F ler tal let vil derfor foreslå at Dokument nr. 8:33 (2001-2002) awises. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at flertallet i komiteen ikke samsvarer med flertallet i Stortinget. Disse medlemmer foreslår at dokumentet vedlegges protokollen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Dokument nr. 8:33 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen og Per Sandberg om at bestemmelsene om nattarbeid i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. endres for å oppnå økt fleksibilitet - vedlegges protokollen." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at et regjeringsoppnevnt, partssammensatt utvalg har fått mandat å gjennomgå hele arbeidsmiljøloven med sikte på revisjon. Disse medlemmer finner det derimot ikke nødvendig å måtte avvente bestemmelsene om nattarbeid til utvalgets innstilling foreligger, disse medlemmer mener det bør være uproblematisk å behandle dette som en separat sak, uten at fremdriften for utvalget måtte lide, eller at helheten blir svekket av den grunn. Disse medlemmer viser også til, i likhet med forslagsstillerne, at Arbeidslivslovutvalget sannsynligvis vil måtte bruke uforholdsmessig lang tid, sannsynligvis flere år. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette er endringer som haster. Disse medlemmer mener hensynet til et betydelig antall teknologibedrifters fremtidige rammebetingelser og en styrking av eksisterende arbeidsplasser bør være det grunnleggende argument for en avklaring allerede på nåværende tidspunkt. Disse medlemmer viser også til avtalen mellom NHO og LO for tariffoppgjøret 2000 hvor fleksibelt arbeid er omtalt, og tolker dette dithen at partene i arbeidslivet faktisk allerede er enige om endringer. at disse avgjørelsene ikke kan avklares før Arbeidslivslovutvalget legger frem sin innstilling. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer om arbeidervern og arbeidsmiljø mv., slik at lovens bestemmelser om nattarbeid blir mer fleksible ved at loven hjemler økt adgang til å utføre nattarbeid i flere typer virksomheter." FORSLAG FRÅ MINDRETAL Forslag frå Høgre og Kristeleg Folkeparti: Forslag 1 Dokument nr. 8:33 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen og Per Sandberg om at bestemmelsene om nattarbeid i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. endres for å oppnå økt fleksibilitet - vedlegges protokollen. Forslag frå Framstegspartet: Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer om arbeidervern og arbeidsmiljø mv., slik at lovens bestemmelser om nattarbeid blir mer fleksible ved at loven hjemler økt adgang til å utføre nattarbeid i flere typer virksomheter. TILRÅDING FRÅ KOMITEEN Komiteen viser til dokumentet og til det som står framfor, og rår Stortinget til å gjere slikt vedtak: Dokument nr. 8:33 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen og Per Sandberg om at bestemmelsene om nattarbeid i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. endres for å oppnå økt fleksibilitet - vert å avvise. Brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet v/statsråden til kommunalkomiteen, datert 11. Dokument nr. 8:33 (2001-2002) Jeg viser til Kommunalkomiteens brev av 22. januar 2002 med oversendelse av Dokument nr. 8:33 (2001- 2002) Forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen og Per Sandberg om at bestemmelsene om nattarbeid i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. endres for å oppnå økt fleksibilitet. Et regjeringsoppnevnt, partssammensatt utvalg (Arbeidslivslovutvalget) har fatt i mandat å gjennomgå hele arbeidsmiljøloven med sikte på en revisjon. Et av punktene i mandatet handler om arbeidstid, hvor det bl.a. heter at "De enkelte rammer og vilkår for arbeidstidens lengde og plassering skal vurderes med sikte på å oppnå mer fleksibilitet både for den enkelte arbeidstaker og for virksomhetene." de temaene utvalget skal behandle i denne sammenhengen. De enkelte spørsmålene under temaet arbeidstid henger nøye sammen, og det er viktig at utvalget får anledning til å se mest mulig helhetlig på temaet. Jeg vil derfor sterkt anbefale at spørsmålet om endringer i bestemmelsene om nattarbeid ikke tas ut og behandles som en separat sak, men at det blir liggende som en del av utvalgets mandat. For øvrig kan jeg opplyse at Regjeringen om kort tid vil legge frem et forslag om å oppheve lov om åpningstider i varehandelen. Forslaget vil medføre en mindre endring i nattarbeidsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven og vil føre til at det ikke lenger vil være begrensninger i adgangen til nattarbeid for arbeidstakere ved utsalgssteder. Innst. S. nr. 114 (2001-2002) Innstilling frå energi- og miljøkomiteen om friluftsliv. SAMANDRAG Regjeringa legg i meldinga fram ein gjennomgang av friluftspolitikken - med undertittelen "Ein veg til høgare livskvalitet". Det vises til den førre meldinga om friluftsliv, jf. St.meld. nr. 40 (1986-1987) og Innst. S. nr. 235 (1987-1988). Her vart friluftsliv definert som "opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse". Målsetjinga med friluftslivspolitikken var å fremje det enkle friluftslivet - for alle, i dagleglivet og i harmoni med naturen. Regjeringa har som strategisk mål at alle skal ha høve til å drive friluftsliv som helsefremjande, trivselsskapande og miljøvennleg aktivitet i nærmiljøet og i naturen elles. Regjeringa leggjer i denne samanheng følgjande nasjonale resultatmål til grunn i det vidare arbeidet: - Friluftsliv basert på allemannsretten skal haldast i hevd i alle lag av befolkninga. - Barn og unge skal få høve til å utvikle dugleik i friluftsliv. - Område av verdi for friluftslivet skal sikrast slik at det fremjar miljøvennleg ferdsel, opphald og hausting, og at naturgrunnlaget blir teke vare på. - Ved bustader, skular og barnehagar skal det vere god tilgang til trygg ferdsel, leik og annan aktivitet i ein variert og samanhengande grøntstruktur med gode samband til omkringliggjande naturområde. I eit samfunn som nyttar store ressursar på reparerande helsetiltak, er det ei utfordring å utforske og utnytte det potensialet som friluftsliv og naturkontakt tilbyr på ein betre måte enn i dag. Regjeringa meiner at ein i større grad enn det ein har gjort til no, må ta i bruk friluftsliv som verkemiddel i det helsefremjande og førebyggjande arbeidet. Gjeldande friluftslivspolitikk legg til grunn at friluftsliv er "opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse". Målsetjinga er å fremje det enkle friluftslivet - for alle, i dagleglivet og i harmoni med naturen. Friluftslivspolitikken legg hovudvekta på ein kjerne av ikkje konkurranseprega, ikkje motoriserte fritidsaktivitetar som går føre seg på allment tilgjengelege, naturprega område. Regjeringa vil i hovudsak halde fast ved denne målsetjinga og vektlegginga i friluftslivspolitikken. Friluftslivet sitt natur- og kulturgrunnlag Departementet visar i meldinga til at å sikre og utvikle gode høve for friluftsliv i nærmiljøet vil seie å leggje vekt på dei areala som er lettast tilgjengelege for alle grupper i befolkninga. Dette gjeld m.a. grøntstrukturen, bymarka, delar av kulturlandskapet og delar av strandsona. Desse areala har særleg stor verdi for høva til å drive friluftsliv for barn og eldre og for dei som er inaktive og lite motiverte. Ei satsing på å sikre og utvikle attraktive areal i nærmiljøet er naudsynt for å følgje opp målsetjinga om friluftsliv for alle. Regjeringa meiner det er viktig at kommunane får tilstrekkeleg oversikt over grøntstrukturen i kommunen, at dei unngår nedbygging og elles gjennomfører tiltak som vil gjere grøntstrukturen tilgjengeleg og attraktiv for friluftsliv og miljøvennleg transport. Forvaltninga av markaområda byr på mange store utfordringar på grunn av utbyggingspresset, miljøverdiane, dei økonomiske interessene og dei mange brukarinteressene. Ei viktig prioritering her er å leggje til rette for at friluftsliv er eit sentralt element i all planlegging, og å sikre at all verksemd i desse områda tek omsyn til friluftsliv og dei verdiane det byggjer på. Departementet viser til at plan- og bygningslova er det viktigaste verkemidlet for å handtere desse utfordringane. bygningslova, og lova bør endrast slik at det blir betre høve til å ta omsyn til friluftslivsinteressene i markaområde. I planlovutvalet si første delutgreiing ligg det framlegg og føringar som vil kunne betre høvet til å ta omsyn til friluftsinteressene i markaområda. Barn og unge Regjeringa vil styrkje arbeidet med motivasjon og stimulering til friluftsliv for barn og barnefamiliar, med særleg vekt på dei som i dag ikkje i det heile teke eller berre i lita grad tek del i friluftsliv og fysisk aktivitet. Dei viktigaste tiltaka er: - å styrkje barn og unge sine høve til å utvikle seg fysisk, mentalt og sosialt gjennom å leike i, ferdast i og oppleve natur, - å vidareføre og forsterke satsinga på informasjons-, aktivitets- og opplæringstilbod i fHluftsliv der barn og familiar er målgruppe, - å styrkje arbeidet med motivasjon og stimulering til friluftsliv ved å auke tilskota til aktivitetstiltak i regi av friluftslivsorganisasjonane, - å gjennomføre kompetanseoppbygging i kommunane der ein generelt set fokus på verdien av friluftsliv og spesielt på verdien for barn si helse og utvikling, - å gjennomføre ei nasjonal satsing på uteaktivitet i barnehagar, skular og skulefritidsordningar, - gjere sportsfiske etter innlandsfisk lettare tilgjengeleg og rimelegare ved å fjerne fiskaravgifta, og - utvide høve til gratis fiske for barn og unge slik at det gjeld t.o.m. 17 år. Allemannsretten Allemannsretten gir m.a. rett til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Regjeringa vil halde ved lag og styrkje allemannsretten som eit fundament for friluftslivet i Noreg. Dei viktigaste delane av allemannsretten er lovfest i friluftslova. Med nokre få unntak har friluftslova i dag ikkje heimel for styring av arealdisponeringa, som i hovudsak styrast gjennom bruk av plan- og bygningslova. Kommunane har dei største og fleste arbeidsoppgåvene for å sikre allemannsretten. Fylkeskommunen si rolle som overordna planstyresmakt er viktig for å få til ei heilskapleg forvaltning. Det visast i meldinga til at hindring av ferdsel og opphald for allmenta er eit aukande problem. Eit særtrekk som stadig har blitt forsterka dei seinare åra er ein skjerpa konflikt i utmarksområde som ligg opp mot innmarksomgrepet - "tomt" - i friluftslova. Dette er best synleg i område der kampen om areala er stor. Ulovleg privatisering må sjåast i samanheng med høg marknadspris på opparbeidde og eksklusive uteområde. Høve til ferdsel i strandsona langs sjøen er viktig for friluftsliv. friluftslova sin § 13 om sjikanøse stengsel, fordi det ikkje synest å vere anna føremål med privatiseringa enn å hindre lovleg ferdsel i utmark. Regjeringa foreslår ein ny regel i friluftslova om at der avstanden frå hytte eller hus er minst 25 meter til middels høgvasstand, kan allmenta ferdast omsynsfullt forbi nærmast sjøkanten, også der tomta sitt innmarksareal strekkjer seg heilt ned til sjøen. Det blir presisert at denne utvida retten skal gjelde ferdsel, ikkje opphald. Regjeringa vil m.a.: - gjennomgå friluftslova for å klargjere og styrkje allemannsretten, m.a. foreslå ein ny regel om ferdsel i strandsona, - medverke til at ulovlege stengsel ikkje hindrar folk i å nytte allemannsretten, og - at aktivitet som kan vere til ulempe for naturen, for grunneigarar eller andre brukarar av slike område, skal regulerast gjennom aktiv bruk av friluftslova. Strandsona Strandsona er eit område av nasjonal interesse, og har i lang tid hatt eit spesielt vern mot vidare nedbygging, først gjennom strandplanlova og seinare gjennom regelen om 100-metersbeltet i plan- og bygningslova. Departementet viser til at alle vurderingar om arealbruksendring i strandsona skal skje ved kommunalt planarbeid, og berre unntaksvis ved dispensasjonar. Problemet er at praksis ofte er for liberal i forhold til intensjonen med byggjeforbodet i 100-metersbeltet, og at det generelt blir gitt altfor mange dispensasjonar i strandsona. Ved Miljøverndepartementet sitt brev av 11. november 1999 vart det som ledd i den forsterka strandsonesatsinga oppmoda til strengare dispensasjonspraksis i strandsona. Samtidig vart det etablert eit nytt rapporteringssystem for dispensasjonspraksis i 100-metersbeltet langs sjøen. Departementet viser til at av den første rapporten etter det nye systemet går det fram at det blir gitt mange dispensasjonar i 100-metersbeltet, og at om lag 75 pst. av søknadene på landsbasis blir innvilga. Hovudproblemet er likevel ikkje berre dispensasjonspraksisen, men og den planlagte utbygginga i strandsona. Manglande styring av utviklinga i strandsona fører til at attraktive område blir nedbygde og blir utilgjengelege for allmenta. Planlovutvalet tek opp strandvern i si første delutgreiing NOU 2001:7. Utvalet meiner noko av årsaka til utviklinga ligg i at den generelle dispensasjonsføresegna er uklart formulert og foreslår ei ny som skal gjelde særskilt for dispensasjon frå vedtekne planar og frå byggjeforbodet i 100-metersbeltet. Framlegget vil klargjere og avgrense høvet til å gi dispensasjon og opne for at mynde til å gi dispensasjon bestemte stader eventuelt kan leggjast til fylkesmannen. utviding av rikspolitiske retningslinjer for Osloljorden til Agder, arealdokumentasjon, tilbod om juridisk hjelp til kommunane, vidareføring og styrking av arbeidet med sikring av friluftsområde, inklusive skjergardsparkar, utvikling av kystleier og -stigar, utvikling av handbøker for kommunane og etablering av nettverk for kommunar og fylkesmenn. Regjeringa ønskjer å vidareføre denne satsinga for å kunne snu utviklinga og skape varige resultat. Planlovutvalet sitt forslag til endring av dispensasjonsvedtekta i plan- og bygningslova vil bli følgt opp. I tillegg til å hindre nedbygging, arealbeslag og sikre tilgjenge for allmenta, vil det å oppretthalde drift og skjøtsel av mange gamle kulturlandskap og kulturmarker (til dømes kystlynghei og strandenger) vere viktig for å halde oppe landskaps- og naturverdiar som er viktige kvalitetar for friluftslivet. Kommunane har ikkje plikt til å planleggje i sjøområda, men avgjer sjølve graden av planlegging ut frå det behov dei har for å få avklart arealbruken. Regjeringa oppmoder derfor kommunane til å utarbeide gode kystsoneplanar. Regjeringa vil styrkje Statens naturoppsyn si rolle i kystsona og samordne utviklinga av m.a. informasjon og oppsyn i desse områda. Regjeringa vil sikre og vidareutvikle potensialet for friluftsliv i strandsona, med særleg vekt på kyststrekninga frå svenskegrensa til og med Hordaland og i og ved byar og tettstader. Dei viktigaste tiltaka som framhevast i meldinga er: - å vidareføre strandsonesatsinga med særleg vekt på informasjon, juridisk hjelp til kommunane og arealdokumentasjon, m.a. av ulovlege stengsel, - avgrense alle former for ytterlegare bygging i strandsona, under dette fremje forslag om endringar i plan- og bygningslova, - at eksisterande tilkomst til strandsona ikkje blir vesentleg dårlegare ved utbyggingstiltak, og - setje av midlar til å utarbeide og gjennomføre ein strategi for å sikre allmenn tilgang til viktige område langs kysten frå svenskegrensa til og med Hordaland og i enkelte område lenger nord. Kvalitetar for friluftslivet Miljøverndepartementet visar i meldinga til at folk gjerne vil ha fred og ro når dei driv friluftsliv. Vidare er det grunn til å tru at verdien av ro og stille aukar monaleg i det moderne samfunnet der kvardagen for mange er sterkt prega av støy, stress og mas. Bruk av motorkøyretøy Departementet viser til at løyve til å nytte motoriserte hjelpemiddel kan gjere naturopplevingar tilgjengelege for personar som elles ikkje vil vere i stand til å ta seg fram i naturen. Samstundes skapar motorisert ferdsel støy og kjem derfor i konflikt med dei viktigaste kvalitetane ved friluftslivet som er fred og ro. Utfordringane knytt til bruk av motorkøyretøy, motorfartøy langs kysten og bruk av helikopter og småfly er eit komplekst problem som det er avgjerande at ein finn gode løysingar på både av omsyn til naturvern og friluftsliv. Når bruk av motorkøyretøy i utmark likevel i følgje meldinga må karakteriserast som ein stor miljøtrussel, er dette eit resultat av den samla verknaden av barmarkskøyring og snøscooterkøyring til fritidsbruk. Situasjonen i dag er at meir og mindre lovleg køyring går føre seg over store område og at bruk av motorkøyretøy har utvikla seg til eit problem på fleire område. Departementet viser til at meir enn 20 års erfaring med motorferdsellova og 13 år med den nasjonale forskrifta, viser at ein både må endre det eksisterande regelverket og samtidig innføre nye grep i motorferdselpolitikken. I ein slik prosess vil ein halde fast ved prinsippet om at motorferdsel i utmark i utgangspunktet ikkje er tillate. Det er sett i gang eit forsøksprosjekt med planstyrt motorferdselforvaltning i åtte kommunar, som gjennom planprosessar skal klarleggje areal der m.a. miljøhensyn knytte til biologisk mangfald og friluftslivet sine krav til fred og ro, tilseier at det ikkje skal vere motorferdsel. Det skal og klarleggjast areal der det ut frå lokale interesser og vurderingar kan tillatast motorferdsel i løyper. Det er i denne samanhengen viktig å avgrense køyring på barmark så mykje som mogeleg. Regjeringa vil m.a.: - vidareføre arbeidet med ei prøveordning for motorisert ferdsel i utmark, - på grunnlag av prøveordninga gjere ei samla vurdering og foreslå naudsynte endringar i regelverket for motorisert ferdsel i ei kommande RM, og - i samband med prøveordninga for bruk av motorkøyretøy i utmark og seinare i samband med innføring av endra regelverk, styrkje Statens naturoppsyn (SNO) og anna oppsyn, under dette politiet sitt motorferdseloppsyn med sikte på å få redusert omfanget av ulovleg motorisert ferdsel. Hytter For svært mange representerer hytta eit utgangspunkt for friluftsliv. Samstundes representerer dei inngrep i naturen og dei legg beslag på areal. Det blir framleis planlagt storstilt hyttebygging i mange fjellområde. Det er kommunane som har ansvaret for arealplanlegginga, og dei må i den overordna kommuneplanlegging vurdere behovet for nye hytteområde. Hyttebygging bør dg vere eit viktig tema i fylkesplanlegginga. Departementet viser til at utfordringane knytt til utviklinga kring hytter, hyttestandard og hyttestorleik, areal- og energibruk gjer at det trengst ein miljøtilpassa hyttepolitikk som er langt meir nyansert enn den som vart formulert i førre stortingsmelding om friluftsliv. Ein slik politikk bør utviklast gjennom ein brei debatt og i samarbeid med lokale styresmakter. Miljøverndepartementet har allereie sett i gang eit arbeid med sikte på å betre kunnskapsgrunnlaget om hytter, mellom anna knytt til arealbruk og energibruk. Det er behov for å gi kommunane betre verktøy for å sikre meir miljøeffektiv energibruk. Spørsmålet om moglege endringar i plan- og bygningslova med sikte på det, vil bli teke opp i neste utgreiing frå Planlovutvalet. Regjeringa vil m.a.: - syte for at utbygging av private hytter og turistanlegg i fjellet og langs kysten går føre seg på ein miljøtilpassa måte, og ikkje kjem i konflikt med friluftslivet sine interesser, og - gjennom auka kunnskapsgrunnlag og samarbeid med lokale styresmakter utvikle ein miljøtilpassa hyttepolitikk. Arbeidsdeling og økonomi Departementet viser til at dei statlege oppgåvene i dag i det alt vesentlege blir utførte av Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning, mens fylkesmennene, fylkeskommunane og kommunane utgjer forgreininga av det offentlege arbeidet. Ved sida av dette kan paraplyorganisasjonane Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) mønstre eit mangfald av råd, lag og foreiningar med brei kompetanse og store frivillige ressursar. Det visast til at dei einskilde sektorane har ei generell utfordring i å setje friluftslivet sin verdi for helse, livskvalitet og ei berekraftig utvikling på dagsordenen i samband med utarbeiding av sektorvise miljøhandlingsplanar. Kommunane utgjer alt i dag det viktigaste nivået i arbeidet med friluftslivet. Dei har ansvaret for arealplanlegginga som er avgjerande for om det finst attraktive areal for friluftsliv i nærmiljøet. Kommunane har ansvar for tilrettelegging av område, opparbeiding og merking av turstiar, informasjon som turkart osb. Regjeringa vil m.a.: - i større grad enn no leggj e til rette for at kommunane kan løyse viktige oppgåver for friluftslivet, og - leggje fleire av dei heimlane friluftslova gir for å fremje og regulere friluftslivet til kommunane. Departementet visar til at dei frivillige organisasjonane er sentrale i arbeidet med å stimulere til og organisere aktivitet. Regjeringa vil: - styrkje organisasjonane sine høve til å aktivisere flest mogleg til friluftsliv, og - støtte organisasjonane sine høve til å medverke i arealplanlegginga. Når det gjelder økonomi vil Regjeringa m.a.: sikring og forvaltning av nye område - især langs kysten, - nytte spelemiddeloverskotet på anleggs- og aktivitetstiltak for friluftsliv i tråd med idrettspolitikken sin nye visjon og målsetjingar, - sj å nærare på om spelemidlane i auka grad kan nyttast til tilrettelegging langs kystleia, og - oppmuntre til samarbeid mellom friluftslivs- og naturvernorganisasjonane og andre med felles interesser på kommunenivå etter mønster av dei fylkesvise fora for natur og friluftsliv. MERKNADER FRÅ KOMITEEN Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger, mener friluftslivspolitikken må ha som mål å fremme friluftsliv for alle i harmoni med naturen, og der hovedvekten legges på ikke konkurranseprega og ikke motoriserte fritidsaktiviteter som foregår på allment tilgjengelige, naturprega områder. Det å kunne ferdes og oppholde seg i friluft er for mange en viktig del av tilværelsen, og kan ikke erstattes med andre aktiviteter. Det må være et grunnleggende prinsipp at vår egen generasjon har et ansvar for å gi kommende generasjoner like god tilgang til naturopplevelser som vi seiv har. Det blir stadig færre områder i Norge som er überørt av tekniske inngrep og vi må gi sterkere beskyttelse av områder og naturkvaliteter som også våre etterkommere har rett til å oppleve. Friluftslivet har en egenverdi i form av den umiddelbare gleden ved selve friluftslivsaktiviteten, naturopplevelsene og muligheten til rekreasjon, avkopling og samvær med familie og venner. Komiteen mener friluftsliv også er et virkemiddel i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Friluftsliv gir mennesker bedre helse, bedre livskvalitet, bidrar til å bedre forståelsen for en økologisk bærekraftig utvikling og er en viktig ressurs i næringssammenheng for mange distrikter. Blant annet bør forvaltningsmyndighetene strekke seg langt for å tilfredsstille behovet for et godt rute- og hyttenett for allmennheten, samtidig som hensynet til natur og dyreliv ivaretas. Komiteen mener at den beste måten å sikre naturen og nasjonalparkene på er at folk flest far gode opplevelser og derved føler ansvar for å bringe naturvern videre til etterslekten. Ikke minst gjelder dette barn og unge. Komiteen mener at det bør satses mer på de frivillige organisasjoner som viktige instrumenter for å fremme friluftsinteressene. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i tillegg til Budsjett-innst. S. nr. 9 (2001-2002) og sine merknader og forslag i denne angående milj øvernorganisasj onene. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vektlegge det enkle friluftslivet som ikke stiller store krav til tilrettelegging eller økonomi. Friluftslivet er et velferdsgode av stor verdi for befolkningen, samtidig som det krever lave private og offentlige utgifter. Fl ert al let mener friluftslivet fortsatt må være enkelt og übyråkratisk, uten noe stort behov for økende offentlige overføringer til offentlig organisasjons- eller utredningsapparat. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til Sem-erklæringen side 21 hvor det står å lese: "Samarbeidsregjeringen vil kartlegge utviklingen og sikre allemannsretten og allmennhetens adgang til naturområder og strandsonen." Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til miljøvernministerens klare offisielle signaler om styrking av allemannsretten i forhold til så vel 25- meters som 100-meters beltet. Disse medlemmer viser til de mange forventninger dette har skapt i miljøbevegelsen, friluftsråd og friluftsorganisasjoner. Disse medlemmer viser til at miljøvernministeren i sin tale til Nordisk konferanse om friluftslivspolitikk 28. januar 2002 sa følgende: "I friluftslivsmeldingen foreslås det å sikre og videreutvikle potensialet for friluftsliv i strandsonen med særlig vekt på kyststrekningen fra svenskegrensen til og med Hordaland og i og ved byer og tettsteder. Jeg har i et brev til Riksrevisjonen rett før jul gått nærmere inn i disse problemstillingene og bl.a. gjort rede for de tiltak som er planlagt eller afierede iverksatt for å styrke byggeforbudet i 100-metersbeltet. Jeg peker også på initiativet til å gi nasjonale og regionale føringer gjennom rikspolitiske retningslinjer og regionale kystsoneplaner i nye fylker langs kysten i sør-vest og Planlovutvalgets forslag om endring av dispensasjonsbestemmelsene. Ytterligere veiledmngsinnsats overfor kommuner og fylkeskommuner langs kysten, er også høyst aktuelt. Sist, men ikke minst vil jeg om kort tid sende kommunene, fylkeskommunene og fylkesmennene langs kysten et brev der jeg skjerper inn både plan- og dispensasjonspraksisen i strandsonen." Disse medlemmer er enig i og glad for disse klare signalene, og vil minne om at denne innskjerping i bl.a. 100-metersbeltet er helt i samsvar med det friluftsorganisasjonene ønsker seg. Dessuten er det klart at denne politikken vil få flertall på Stortinget, dersom regjeringspartiene følger opp Sem-erklæringen og disse klare løftene fra miljøvernministeren. regjeringspartiene svikte Sem-erklæringen og miljøvernministerens klare løfter til de nordiske friluftsorganisasjonene, ville det være oppsiktsvekkende, og svekke Regjeringens og miljøvernministerens troverdighet. Mendisse medlemmer kan jo ikke se bort fra at det nettopp er miljøvernministerens troverdighet regjeringspartiene på Stortinget ønsker å svekke. I så fall er hensikten oppnådd. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er meget overrasket over den type merknader som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med spørsmålet om 25- meters- og 100-metersbeltet presterer å skrive. Dette gjelder både form og innhold. Disse medlemmer står på Sem-erklæringen, og er stolte av det offensive arbeid miljøvernministeren gjør for å oppfylle Sem-erklæringen på miljøområdet, og som miljøvernministeren blant annet viste til i det siterte innlegg fra Nordisk konferanse om friluftslivet. Disse medlemmer slutter seg til det arbeid som miljøvernministeren gjør for å følge opp Sem-erklæringens formuleringer om å kartlegge utviklingen og sikre allemannsretten og allmennhetens tilgang til naturområder og strandsonen, og slutter seg til dette gjennom forslag i denne innstillingen. De fremsatte påstander om uenighet mellom miljøvernministeren og regjeringspartienes stortingsgrupper faller derfor på sin egen urimelighet. Disse medlemmer viser videre til at St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv. Ein veg til høgare livskvalitet ble utarbeidet av regjeringen Stoltenberg. Samarbeidsregjeringen legger Sem-erklæringen til grunn for sin politikk. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at regjeringen Bondevik lot St.meld. nr. 39 (2000- 2001) fra regjeringen Stoltenberg bli liggende i Stortinget, og regner med - slik vanlig praksis er - at dersom regjeringen Bondevik hadde vært uenig, hadde regjeringen Bondevik trukket St.meld. nr. 39 (2000- 2001). Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser eiendomsretten som et overordnet prinsipp og viser til at den private eiendomsretten bl.a. er nedfelt i Grunnlovens §§ 104 og 105. Disse medlemmer mener at muligheten for naturopplevelser er viktig for folks naturforståelse og miljøengasjement. Disse medlemmer mener den private eiendomsretten er den som best sikrer en forsvarlig forvaltning av naturområdene. Private grunneiere har personlig interesse av å forvalte sine eiendommer i et langsiktig perspektiv, slik at verdiene holdes i hevd gjennom hele livsløpet og kan overlates til neste generasjon i minst like god stand som i dag. til naturområdene. Disse medlemmer mener at dagens friluftsliv i hovedsak fungerer godt og er innarbeidet hos befolkningen og lite konfliktfylt. Allemannsretten Komiteen mener allemannsretten er den viktigste bærebjelken for at alle skal kunne utøve et aktivt friluftsliv. Det er viktig at terskelen til å bruke naturen er så lav som mulig. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at i de aller fleste tilfeller er det ikke noen konflikt mellom allmennhetens ønske om fri ferdsel og vernet om grunneiers eiendomsrett. Allmennheten har et ansvar for å ferdes på en hensynsfull måte - både overfor miljøet og overfor grunneiere og rettighetshavere. Grunneieren har på sin side et ansvar for at det ikke legges hindringer i veien for den frie ferdsel. Både grunneiere og allmennheten har felles ansvar for å motvirke konflikter. Konflikter bør løses lokalt i samsvar med nasjonale lover og forskrifter, og lokale tilpasninger. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å gjennomgå og gjøre nødvendige endringer i friluftsloven for at allemannsretten kan styrkes. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Sem-erklæringen som vil kartlegge utviklingen og sikre allemannsretten og allmennhetens adgang til naturområder og strandsonen. Videre å sikre naturområder for friluftsliv i et samarbeid mellom myndigheter, organisasjoner og rettighetshavere. Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke at allemannsretten står sterkt både i lovgivinga og i folks bevissthet. Det er viktig at allemannsretten ligger fast og ikke svekkes. Aweining mellom privat eiendomsrett for grunneierne og innarbeida allemannsrett fungerer stort sett svært bra. Dette medlem mener at større omfang og nye former for organisert, kommersiell ferdsel de seinere åra likevel kan gjøre det nødvendig å begrense slik ferdsel gjennom endring av friluftsloven. Det må skilles klarere mellom organisert kommersiell virksomhet i utmark og tradisjonell allemannsrett. Det vil være riktig med tanke på grunneierinteressene, dessuten er det svært viktig at muligheten til å utøve det enkle friluftslivet ikke blir skadelidende. Komiteen mener det er verdifullt at unge mennesker velger jakt og fiske som hobby, og ønsker å stimulere til dette. grunneiere, og det gir grunnlag for arbeidsplasser, spesielt i distriktene. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, peker på at utleie av jakt og fiskerettigheter gir muligheter til viktige tilleggsinntekter til jord- og skogbruk. Slike inntekter kan være med på å bevare et rikt bomiljø og kulturlandskap i store deler av landet. Landbruket står foran flere omstillinger, og utnyttelsen av inntektspotensialet som mange landbrukseiendommer har kan være med på å opprettholde drift og bosetting. Flertallet mener derfor at en skal være varsom med å innføre begrensninger i de inntekter som slik aktivitet kan gi. Departementet bør følge med på hvordan prisnivået utvikler seg, og komme tilbake til Stortinget hvis det skulle vise seg nødvendig å vurdere prisdempende tiltak. Det må eventuelt tas hensyn til avgrensningsproblemer der fiske- og jaktrettigheter er en del av et større tilbud omfattende for eksempel utleie av hytte og transport. Maksimalpriser kan også virke mot sin hensikt ved at de blir oppfattet som veiledende priser. Flertallet viser videre til at eiendomsretten er et viktig grunnlag for vårt samfunn. Eiendomsretten og retten til å ha et område der en i frihet, uten trafikk, kan nyte utelivet i egen innmark er vesentlig for svært mange mennesker. Flertallet erkjenner at retten til fiske ligger til grunneierne. F 1 ert all e t vil ikke medvirke til endring av rettsforholdene, men vil i stedet be om at det legges til rette for å utstede ungdomskort som gir rabatt på fiskekort for ungdom mellom 16 og 18 år. F 1 ert all et er kjent med at grunneiernes organisasjoner har drøftet dette som et ledd i motiverings- og relfl-utteringsarbeid, og at de ser positivt på et slikt tiltak. Flertallet vil imidlertid presisere at jakt og fiske ikke inngår i allemannsretten, og viser i den forbindelse til St.meld. nr. 39 (2000-2001) side 49. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at dagens friluftslov legger et godt grunnlag for allemannsretten i naturområder og strandsonen, men vil be departementet foreta en gjennomgang for å sikre at praktiseringen av regelverket ivaretar disse hensynene. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti menerfiske medhåndsnøre skal gjøres gratis for unge opp til 18 år. Det vil bidra til at flere unge vil velge jakt og fiske som hobby og dermed se verdien av et aktivt friluftsliv og en bærekraftig naturforvaltning. Disse medlemmer mener det er positivt. Disse medlemmer mener videre det er positivt at distriktene og grunneierne utvikler dette næringsgrunnlaget på en måte som ikke ekskluderer folk flest. Disse medlemmer viser til at det er stadig flere eksempler på at prisen for å leie jakt- og fiskerettigheter er svært høy og at det danner seg et uheldig skille mellom gode og dårlige jaktområder. Disse medlemmer mener at dersom allemannsretten skal være reell må alle ha muligheten til å drive jakt og fiske uavhengig av sin egen økonomi. Disse medlemmer frykter en utvikling der pris kan bli ekskluderende. En utvikling der prisen for å kunne utøve jakt og sportsfiske stiger forholdsvis mye i forhold til prisutviklinga for øvrig er ikke ønskelig og disse medlemmer ber Regjeringenfølgeutviklingen nøye, og melde tilbake til Stortinget om den faktiske utvikling i forbindelse med neste stortingsmelding om Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, eller på annen egnet måte i løpet av 2003. Disse medlemmer mener at kommunale driftsplaner for jakt og fiske også kan bidra til å gjøre jakt og fiske tilgjengelig for alle til fornuftige priser. Kommunene må utarbeide slike planer og friluftslivsorganisasj onene og grunneierne må tas med i planarbeidet på en skikkelig måte. Dette er viktig for å få et større engasjement for natur- og miljøvern. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet ser det som positivt at det de siste åra er lagt større vekt på driftsplanarbeidet i forvaltninga av vilt- og fiskeressursen Det må fremdeles være grunneierne som har hånd om denne planlegginga. Brukerorganisasjonene vil i denne sammenheng være en nyttig høringsinstans. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener utviklingen av prisnivået for utleie til jakt og fiske i en del områder og vald er uakseptabelt høy. Disse medlemmer forslår: "Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremlegge sak om maksimalpriser for utleie til jakt og fiske." Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre vise til at skogbeltet opp mot snaufjellet i de senere åra har blitt utsatt for et stadig økende press i en del områder gjennom en økende utbyggingstakt på areal- og energikrevende fritidsbebyggelse, vegutbygging, og andre tekniske inngrep. Dette skogbeltet er leveområde for mange utsatte arter i norsk fauna. Særlig kan nevnes betydningen som leveområde for villreinen og en rekke rødlistearter. I tillegg inneholder dette skogbeltet fremdeles mange steder i landet store sammenhengende inngrepsfrie arealer som er viktige for de artene som har disse områdene som kildeområder. Dette er også vesentlige kjerneområder for utøvelse av friluftsliv. Behovet for en mer helhetlig forvaltning av disse arealene har økt kraftig, og disse medlemmer mener at Rikspolitiske bestemmelser (RBL) inngrep som forringer verdien for biologisk mangfold og fiiluftslivsaktiviteter. Disse medlemmer mener at plan- og bygningsloven bør utvikles og styrkes for i større grad å kunne ivareta friluftslivshensyn i arealplanleggingen og være et verktøy i forvaltningen av utmarksarealer. I denne forbindelse mener k o m i t e e n s medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti at det vil være formålstjenlig å utvikle nye arealbrukskategorier som sikrer grunnlaget for friluftslivet. Dette vil også kunne gjøre det enklere for kommunene å tilrettelegge områder for f.eks. hyttebygging. På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen om å styrke plan- og bygningsloven gjennom utvikling av nye arealbrukskategorier, inklusiv hyttebygging, slik at den i større grad ivaretar friluftshensyn i arealplanleggingen." Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at allemannsretten de senere årene har blitt svekket ved at stadig større arealer bygges ut. Særlig i strandsonen og i enkelte områder i fjellet og opp mot skoggrensen har denne utviklingen ført til at fri ferdsel blir hindret. Disse medlemmer mener derfor at dispensasjonspraksisen for bygging i 100-meterssonen må håndheves strengere, og ber derfor Regjeringen endre loven. Vi kan ikke ha en dispensasjonspraksis som uthuler loven. Disse medlemmer er svært bekymret for denne utviklingen, og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer. Det vises i denne forbindelse til Riksrevisjonens Dokument nr. 3:7 (2001-2002), hvor dette spørsmålet blir omhandlet og tiltak foreslått. Riksrevisjonens Dokument nr. 3:7 (2001-2002) viser at det i perioden 1982-1999 er godkjent 8 100 nye bygninger, inklusive erstatningsbygg, i de 39 kystkommunene i Østfold, Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Pr. 1. januar 2001 legger bygninger beslag på 43 pst. av 100-metersbeltet og 29 pst. av strandstrekningen i dette området. Riksrevisjonen antar også at de mest attraktive områdene er bygd ut og at deler av gjenværende områder er mindre tilgjengelige, for eksempel på grunn av bratt og utilgjengelig terreng. Med bakgrunn i Stortingets innstilling til denne undersøkelsen fremmer disse medlemmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen melde tilbake til Stortinget erfaringene med de gjeldende retningslinjer for dispensasjonspraksis i 100 meters-sonen og foreslå nødvendige endringer i plan- og bygningsloven." mellom middels høyvannstand og hytte eller hus. Disse medlemmer støtter forslaget om en lovendring som vil klargjøre retten til fri ferdsel i denne sonen. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer i friluftsloven angående 25 meters-sonen, slik at alle kan ferdes fritt i strandsonen der det er mer enn 25 meter mellom middels høyvannstand og hytte eller hus." Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til forslag i St.meld. nr. 39 (2000-2001) om en ny regel i friluftsloven - om at "... der avstanden frå hytte eller hus er minst 25 meter til middels høgvasstand, kan allmenta ferdast omsynsfullt forbi nærmast sjøkanten, også der tomta sitt innmarksareal strekkjer seg heilt ned til sjøen." Disse medlemmer er kjent med det betydelige engasjement og de sterke interessekonflikter som er knyttet til denne saken. Disse medlemmer vil sikre allemannsretten og allmennhetens tilgang til naturområder og strandsonen samtidig som grunneiers rettigheter ivaretas, og vil derfor be Regjeringen om å kartlegge utviklingen og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av ulike forslag som kan sikre dette, deriblant et eventuelt forslag om en ny 25-meters regel. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen kartlegge utviklingen av allmennhetens tilgang til strandsonen samtidig som grunneiers rettigheter ivaretas, og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av ulike forslag som kan sikre dette, deriblant et eventuelt forslag om en ny 25- metersregel i friluftsloven." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har stor respekt for den private eiendomsretten og vil ikke under noen omstendigheter gå inn for å tvangsinnføre 25-metersregelen i strandsonen, da det etter disse medlemmers syn vil være med på å svekke den private eiendomsrett, redusere verdien av eiendommene, føre til at bruksmulighetene på egen eiendom blir sterkt forringet, samt føre til konflikt i områder der det ikke har vært konflikter tidligere. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen avstå fra å foreslå en ny regel i friluftsloven - om at der avstanden fra hytte eller hus er minst 25 m, kan allmennheten ferdes. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen avstå fra å fremme en begrensning i friluftsloven angående 25-metersregelen." Komiteen har merket seg at det bygges stadig flere hytter i attraktive fjellområder og kystområder. Komiteen peker på at det i dag er nesten 360 000 hytter og sommerhus i Norge. Det å feriere på hytte eller sommerhus hvor man kan være uforstyrret i nærhet med naturen, er en vesentlig kvalitet ved friluftslivet i Norge. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at man skal være forsiktig med inngrep i den private eiendomsrett. Der hvor det offentlige griper inn i den private eiendomsretten gjennom vernevedtak eller lignende, må det tilføres tilstrekkelige ressurser for å sikre erstatning. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet peker på at det er store lokale variasjoner i Norge, også når det gjelder press på utbygging av eiendommer. Disse medlemmer understreker at det er kommunene som har ansvaret for arealplanleggingen, herunder regulering av arealer til hyttebygging, og mener omfanget av dagens rikspolitiske retningslinjer er tilstrekkelig. Dette er en viktig del av det lokale selvstyret. I dette inngår også kystsoneplanleggingen som blant annet skal sikre allmennheten tilgang til kyststripen. Det er et viktig prinsipp at beslutninger må fattes nærmest dem det angår. Disse medlemmer viser til det generelle byggeforbudet i 100-meterssonen og dagens rikspolitiske retningslinjer, som skal ivareta viktige nasjonale hensyn i strandsonen. Innenfor dette regelverket har kommunene frihet til å vurdere forholdet mellom hyttebygging og vern av friluftsområder. Byggeaktiviteten i strandsonen skal skje etter godkjent reguleringsplan, samtidig som kommunene er gitt en dispensasjonsadgang utfra særlige lokale hensyn. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er videre kjent med at for visse deler av landet har dispensasjonspraksis medført at regelen om 100-meterssonen ikke er blitt tilstrekkelig ivaretatt, noe som blant annet har medført uønsket hyttebygging i forhold til rikspolitiske retningslinjer. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen sikre at dispensasjonspraksisen til kommunene utøves iht. de gjeldende retningslinjer, ut fra hensynet til lokale forhold, og komme tilbake til Stortinget med en orientering om situasjonen. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen sikre at kommunenes dispensasjonspraksis i forhold til plan- og bygningslovens bestemmelser om byggeforbud i 100-metersbeltet i strandsonen utøves iht. gjeldende retningslinjer, ut fra hensynet til lokale forhold, og komme tilbake til Stortinget med en orientering om situasjonen." Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at i områder som ikke omfattes av de rikspolitiske retningslinjene for strandsonen, håndteres dette gjennom kommunal regulering og regionale kystsoneplanen Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at en rekke kommuner langs kysten har funnet frem til gode løsninger for å sikre allemannsretten. Derfor er det etter disse medlemmers syn viktig å sikre at det er tilstrekkelig med strandsone tilgjengelig for allmennheten uten at den private eiendomsrett svekkes. Disse medlemmer mener at forbudet om bygging i 100-meterbeltet er svært uheldig og bør oppheves. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene seiv må få bestemme hvor bygging av hytter og hus skal skje. Disse medlemmer viser til at Norge er et langstrakt land og at hytte- og boligbygging må tilpasses lokalt uten et stivbeint sentralt lovverk som 100-meterforbudet er. Disse medlemmer viser til at dagens praktisering av 1 00-metersforbudet egentlig er en gigantisk ekspropriasjon uten noen form for erstatning. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at § 17-2 i plan- og bygningsloven - om forbud mot bygging og frådeling i 100-metersfeltet langs sjøen, oppheves." Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at strandsonen utsettes for press flere steder i landet. Regelverket bør differensieres slik at retningslinjer og dispensasjonsregler kan variere i innhold og praktisering etter hvor i landet det er. Dette medlem mener dagens regelverk for bygging i 100-metersonen er tilstrekkelig, og at forvaltningen i områder som ikke omfattes av de rikspolitiske retningslinjene fortsatt kan håndteres gjennom kommunal regulering og regionale kystsoneplanen Dette medlem gir ikke tilslutning til å utvide allemannsretten med adgang til fri ferdsel over annen manns innmark langs strandkanten der avstanden fra hus eller hytte til middels høyvannstand er minst 25 meter. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke betydningen av det private eierskapet, også i forhold til friluftslivet. Private grunneiere er ofte de beste forvaltere av naturområder. Private grunneiere har en særlig interesse av å forvalte eiendommen sin i et langsiktig perspektiv, slik at verdiene blir holdt i hevd, og kan overlates til neste generasjon i minst like god forfatning som i dag. Private grunneieres arbeid med å rydde, merke og på andre måter vedlikeholde naturområder kommer i høy grad allmennheten til gode. Slik komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ser det må kommunene sørge for at friluftslovens bestemmelser om fri ferdsel blir respektert og ikke hindret av ulovlige stengsler. Gjennom økt kunnskapsgrunnlag og samarbeid med lokale myndigheter må utbygging av hytter og turistanlegg foregå på en miljøtilpasset måte. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den økte hyttebyggingen mv. på stadig flere steder medfører at fri ferdsel blir hindret. Slik disse medlemmer ser det må kommunene i større grad være restriktive i forhold til utbyggere som setter opp stengsler som hindrer slik ferdsel. Gjennom økt kunnskapsgrunnlag og samarbeid med lokale myndigheter må utbygging av hytter og turistanlegg i fjellområder og kystområder derfor foregå på en miljøtilpasset måte, og som ikke kommer i konflikt med friluftslivets interesser. Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av situasjonen på dette området. Disse medlemmer mener også det må vurderes strengere regler for bygging i 100-meterssonen fra innsjøer og vassdrag. Disse medlemmer viser til at bl.a. Lillesand bystyre, med ordfører Odd Steindal (Høyre) i spissen, har reist en meget sterk kritikk av Landbruksdepartementets saksbehandling i forbindelse med sak om opphevelse av boplikten på Åkerøya. Denne saken sies å skape presedens, og kan derved ha store negative konsekvenser også for allmennhetens tilgang til områder av høy verdi for ulike fritidsinteresser. Disse medlemmer viser til at det kan virke som om det ikke har vært gjort grundige undersøkelser om hvilke konsekvenser denne saken vil ha. Saken vil da være i konflikt med forvaltningslovens krav om at saken skal være "så godt opplyst som mulig før vedtak treffes". Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet foreslår på denne bakgrunn følgende: "Stortinget ber Regjeringen om å foreta en ny vurdering av Åkerøyasaken når alle konsekvenser av en opphevelse av boplikten er klarlagt." Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at det ikke er Stortingets oppgave å være saksbehandler i enkeltsaker. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at strømforbruket pr. fritidsbolig i mange hyttekommuner er mer enn fordoblet de siste fem årene ifølge Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning. Hafjell med oppvarmet oppkjørsel, utendørs badestamp og varmelister på verandaen alene et energiforbruk på 170 000 kilowattimer i året - like mye som seks-sjuvanligeeneboliger. Disse medlemmer vil påpeke at denne typen fritidsboliger er svært arealkrevende, og innebærer ofte store inngrep i naturen. På denne bakgrunn vil disse medlemmer be Regjeringa foreslå endringer i plan- og bygningsloven som gir kommunene bedre mulighet til å begrense energiog arealforbruk til fritidseiendommer. I tillegg vil disse medlemmer be Regjeringa om å utrede modeller som kan gi større differensiering mellom fritidsboliger og helårsboliger på avgiftene på elektrisk strøm. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringa om å foreta de nødvendige endringer i plan- og bygningsloven som gir kommunene mulighet til å begrense energi- og arealforbruk til fritidseiendommer." "Stortinget ber Regjeringa om å utrede modeller som kan gi større differensiering mellom fritidsboliger og helårsboliger på avgiftene på elektrisk strøm." Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at både begrensning av energiforbruk og differensierte elavgifter er aktuelle virkemidler for å redusere strømforbruk på fritidsboliger. Men dette medlem finner det ikke naturlig at dette behandles som en del av friluftspolitikken. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er positivt at bevilgningene til statlige oppkjøp av friarealer har økt de senere åra, men mener likevel at bevilgningene må økes utover dagens nivå. Flertallet mener også at statlige eiendommer som blir solgt, for eksempel forsvarseiendommer, fyr og fyrlykter, blir vurdert som friluftsområder for allmennheten. For festningsverk vises det til Innst. S. nr. 314 (2000-2001). Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet foreslår: "Stortinget ber Regjeringen om å øke bevilgningene til statlige oppkjøp av friarealer i budsjettforslaget for 2003." Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil seiv om det er behov for å sikre areal til friluftsformål, avvise forslag om at en innfører en ny avgift, en såkalt naturavgift, som må betales når en omdisponerer friluftsområder og/eller gjennomfører ulike tiltak som er til ulempe for friluftslivet. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil ikke ta stilling til dette forslaget før det er utredet og kommer som egen sak til Stortinget. Disse medlemmer har imidlertid forstått det slik at en eventuell naturavgift skulle bidra til å sikre allmennheten mer friluftsarealer, men er ikke beredt til å ta stilling til en slik eventuell avgift nå. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen varsler at den vil sørge for at det blir mulig å ri og å sykle på vei gjennom innmark, der veien først går gjennom innmark, for siden å komme over i utmark. F 1 e r t a 11 e t vil påpeke at mange som har hus eller hytter og vei over sin innmark som leder til utmark kan oppleve den foreslåtte utvidelsen av allmennhetens ferdselsrett som en betydelig belastning. Etter flertall e t s mening bør det derfor ikke åpnes for en generell rett til ferdsel med hest eller sykkel på vei over annen manns grunn når veien leder til utmark. Dette gjelder ikke der det er konflikt med hevdbundne eller tinglyste rettigheter. Flertallet mener dette vil påføre mange private grunneiere med vei eller innmark økte belastninger og nye begrensninger i eiendomsretten. Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om hvordan det kan legges til rette for økt bruk av sykkel i byer og tettsteder, inkludert trafikksikkerhet og etablering av sykkelveier." Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti visertilden økende bruken av sykkel som friluftslivsaktivitet. Undersøkelser viser for eksempel at andelen som benytter sykkel i naturomgivelser har økt fra 17 pst. til over 40 pst. i løpet av de siste 10 årene. Regjeringen påpeker i meldingen betydningen av at denne trenden utnyttes for å øke bruken av sykkel til transport og nytteformål i byene. Disse medlemmer støtter dette prinsippet. Samtidig begrenses muligheten til bruk av sykkel i byene av trafikkforholdene syklister er utsatt for. Manglende sykkelstier og sykkelveier tvinger syklister til å konkurrere med bilistene om plassen, noe som medfører stor fare for ulykker for syklistene. I året 2000 var det over 800 mennesker som ble skadet eller drept på sykkel. Disse medlemmer ser en nær sammenheng mellom daglig bruk av sykkel og et aktivt friluftsliv. Daglig bruk av sykkel gir god mosjon, som igjen bidrar til å styrke immunforsvaret og den generelle helse. rekreasjonsformål. Det er derfor ønskelig å øke andelen som benytter sykkel også i daglig virke. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til tiltakende støyproblem knyttet til ulike former for motorisert ferdsel. Flertall et har merket seg at departementet vil avvente prøveordningen for bruk av motorkjøretøy i utmark i 8 kommuner. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener videre det er viktig å skille mellom yrkes- og fritidskjøring, spesielt når det gjelder snøscooterkjøring. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker en friluftspolitikk som balanserer ulike hensyn og som også gir rom for rekreasjon med bruk av snøscooter. Snøscooteren er en berikelse for mange mennesker som gjør at disse får gode natur- og friluftsopplevelser. Disse medlemmer mener at bruk av snøscooter skal underlegges fornuftige reguleringer som gjør at bruk skjer uten at det skaper problemer for andre eller gir uforsvarlig belastning på naturen. Disse medlemmer viser til at dagens meget restriktive snøscooterpolitikk medfører økende ulovlig bruk av snøscooter. Siden det er fullt lovlig å kjøpe snøscooter, bør også myndighetene i langt større grad sørge for å legge forholdene til rette for bruk av snøscooter. Disse medlemmer viser til at det organiserte snøscooterfolket i Norge ikke ønsker en situasjon med et konfliktfylt forhold til andre interessegrupper. Andre grupper bør heller ikke ha enerett på hele naturen og ensidig motarbeide dem som ønsker et motorisert vinterfriluftsliv. Disse medlemmer mener at det bør arbeides for å finne løsninger som alle kan leve med. Det bør etter disse medlemmers syn være et mål at det blir landsdekkende løypenett hvor en kan ferdes på snøscooter i forsvarlig regulerte former. Disse medlemmer viser til Sverige som har lykkes med sin liberale snøscooterpolitikk først og fremst fordi den lovlige kj øringen foregår i et svært velorganisert system, hvor kommunene og snøscooterklubbene løser utfordringene i fellesskap. Det er dessuten viktig at man har funnet frem til en reguleringsform som er allment akseptert i befolkningen. I Norge er det et grunnleggende problem at det er betydelig avstand mellom lovreguleringene som snøscooterferdsel er underlagt, og den alminnelige rettsoppfatning. Forholdene kommer lett ut av kontroll i en situasjon hvor svært mange mener at de offentlige reguleringene er urimelige. Disse medlemmer ønsker å åpne for at den enkelte kommune skal få muligheten til å opprette egne, særskilt merkede løyper for motorferdsel. Disse løypene må opprettes i samarbeid med den enkelte grunneier. på islagte vassdrag hvor det er adgang til å kjøre med båt på sommerstid. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:29 (1998-1999) om forslag om endring i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Disse medlemmer mener det bør fremmes lovendringsforslag i tråd med forslaget i dette dokumentet, og fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, i tråd med forslagene fremsatt i Dokument nr. 8:29 (1998- 1999)." Disse medlemmer viser til at det ved forskrift vedtatt ved kgl. res. 14. desember 2001, og som skal tre i kraft l.juli 2002, skal innføres totalforbud mot å kjøre på veg med snøscooter over hele landet. Dette er i dag den eneste muligheten snøscootereiere sør for Nord-Troms har til å kunne kjøre lovlig uten å søke om dispensasjon. Det medfører at nesten 40 000 snøscootereiere må søke sine respektive kommuner om dispensasjon for å kunne benytte sine kjøretøyer. Etter disse medlemmers syn vil situasjonen bli fullstendig uholdbar, og vil kunne skape ulovlig ukontrollerbar kjøring. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen sørge for at forskrift om forbud mot bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) på offentlig veg, ikke iverksettes." Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til den økende bruk av store hurtiggående båter i skjærgården. Det heter i meldingen: "Talet på motoriserte fritidsbåtar med stadig større motorar er etterkvart så stort, særleg langs kysten frå svenskegrensa til Hordaland, at det kan vere til sjenanse for friluftslivet elles." Disse medlemmer mener at denne utviklingen må følges nøye, både med tanke på ulykker og støyproblematikk, og at behov for restriksjoner i visse områder bør vurderes. Disse medlemmer viser til at sentrale friluftsområder blir utsatt for økende støy fra helikopter- og småflytrafikk. Disse medlemmer viser til at regelverket for motorisert ferdsel i utmark og på vassdrag ikke inneholder tilstrekkelig lovhjemmel for å regulere selve flygingen, men bare start og landing. Disse medlemmer mener at hele regelverket må gj ennomgås. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen vurdere å foreslå nødvendige lovendringer slik at regelverket for motorisert luftferdsel, herunder helikopter, omfatter selve flyginga - i tillegg til start og landing. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener videre det også av hensyn til støyproblematikken bør vurderes å sette begrensninger på Forsvarets lavtflyvninger i sentrale friluftsområder. Barn og unge Om en skal opprettholde friluftslivet som en viktig fritidsaktivitet i hele befolkningen mener komiteen at barn og unge også i framtida må få naturopplevelser og muligheter til å utvikle ferdigheter som gjør at de både ønsker og er i stand til å ferdes i skog og mark. Komiteen mener at vi må gjøre dette på barn og unges premisser. Komiteen er opptatt av at flere må få mulighet til å bruke naturen til rekreasjon. Terskelen må være lavest mulig. Det må derfor legges til rette for motivasjon av barn og unge tilpassa den enkeltes behov og hvert lokalsamfunns fortrinn. Skal vi opprettholde friluftslivet som en viktig fritidsaktivitet må kommende generasjoner få bedre tilgang til slike opplevelser. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor at innsatsen overfor barn og unge må få et spesielt fokus gjennom informasjons og motiveringskampanjer, og at friluftsorganisasjonene må fa mer penger til barne- og ungdomsarbeid. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen ønsker å stimulere til lokale tiltak spesielt for barn og unge, der natur- og kulturverdier blir synliggjort og formidlet. Regjeringen foreslo derfor å øke tilskuddet til friluftstiltak i statsbudsjettet for 2002 med hele 50 pst. sammenlignet med foregående år, fra 7,67 mill. kroner til 11,67 mill. kroner, og flertallet i Stortinget sluttet seg til dette. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil bemerke at det var et flertall i Stortinget bestående av bl.a. Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som stod bak denne økningen. Komiteen mener det er positivt at mange unge i dag bruker naturen til aktiviteter som terrengsykling, rafting, klatring med mer. Det er derfor viktig at det legges til rette områder der slik aktivitet kan foregå på en bærekraftig måte. Komiteen mener også at det gjennom barnehage, skole og skolefritidsordning må legges til rette for mer undervisning og aktivitet ute i tråd med rammeplanen for barnehagen og læreplaner for skolen, slik det gjøres i naturbarnehager og ved for eksempel Hamar og Lundsvågen Naturskoler, og for eksempel naturbarnehagen i Gausdal. Etter komiteens syn er også leirskoler et viktig bidrag til å motivere barn og unge til å bruke naturen mer. Alle skoleelever bør derfor fa tilbud om leirskoler. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker en nasjonal satsing for å frigjøre flere grøntarealen Dette forutsetter tilfredsstillende grøntarealer i tilknytning til skoler og barnehager der dette er mulig Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg positive erfaringer med naturbarnehager og Hamar naturskole, og mener det bør etableres flere slike barnehager og skoler. Dette må det stimuleres spesielt til. Det må være tilbud om naturbarnehager og naturskoler i flest mulig kommuner. Disse medlemmer ber Regjeringen legge til rette for naturbarnehager og naturskoler gjennom økonomiske virkemidler. Etter disse medlemmers syn er også leirskoler et viktig bidrag til å motivere barn og unge til å bruke naturen mer. Skoleelever bør få flere tilbud om leirskoler, og de må legges opp slik at alle elever kan delta ut fra den enkeltes forutsetninger. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen legge til rette for naturbarnehager og naturskoler gjennom økonomiske virkemidler, og ber Regjeringen komme tilbake med forslag om dette." Disse medlemmer mener leirskoler må være gratis. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at leirskole er anerkjent i de fleste miljøer, som et av de aller beste tilbud for å stimulere til økt friluftsaktivitet. Debatten omkring leirskole har stort sett dreid seg om gratisprinsippet - ikke leirskole som tilbud. Disse medlemmer mener at tilbudet om leirskole må økes til minimum fire ganger i løpet grunnskolen, og at prinsippet om at grunnskolen skal være gratis skal gjelde. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen fremme en sak om at grunnskolen minimum 4 ganger skal gi tilbud om en ukes gratis leirskole." Komiteen mener barn og unges behov for grøntarealer må tillegges stor vekt i planlegging og utbygging av boligområder. I områder som er under utbyggingspress mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at friluftslivsinteressene ofte blir nedprioritert. blir bedre tilgang til grønne nærmiljøer. Naturmiljøer, markaområder og kulturlandskap i tilknytning til tettsteder må i større grad unngås utbygd. Slik kan det legges til rette for at barn, eldre og funksjonshemma og andre som i dag ikke får brukt naturen, far tilgang til arealer for friluftslivsaktiviteter tilpasset den enkeltes livssituasjon. Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, peker på at ønsket om å legge til rette for friluftsliv lett kan komme i konflikt med ønsket om forenkling av offentlig saksbehandling. Dette flertallet mener at plan- og bygningsloven må forenkles for å redusere både saksbehandlingstid og kostnader for utbyggere, og ser derfor ikke behov for skjerping av plan- og bygningsloven på dette området. Dette flertalletvil heller peke på at det politiske ansvaret for friluftslivets interesser fortrinnsvis hører hjemme hos de lokale myndigheter, og at styrking av friluftslivet må komme ut fra en politisk prioritering i den enkelte kommune. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener alle større kommuner med "markagrense" bør oppfordres til å utarbeide en egen plan for forvaltning av sine "markaområder" med vekt på å sikre disse områdene mot inngrep og for et aktivt friluftsliv, men vil ikke pålegge kommunene det. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen oppfordre alle større kommuner med "markagrense" om å utarbeide en egen plan for forvaltning av sine "markaområder" med vekt på å sikre disse områdene mot inngrep og for et aktivt friluftsliv." Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at grøntstrukturen i alle kommuner bør kartlegges og verdivurderes, og at plan- og bygningsloven om nødvendig må endres slik at den i større grad ivaretar natur-, kulturminne- og friluftslivsinteressene. Her kan mye gjøres også bare ved å endre praksis. Dette betyr ikke at disse medlemmer ønsker en mer omfattende plan- og bygningslov, snarere tvert imot. Forenkling og krav om å ta hensyn til mer grøntareal lar etter disse medlemmers syn seg fint kombinere. Disse medlemmer mener at de rikspolitiske retningslinjene bør gjennomgås og forsterkes, slik at det i større grad blir tatt hensyn til barn og unges arealbehov. Disse medlemmer støtter forslaget om at alle større kommuner med "markagrense" må legge frem en egen plan for forvaltning av sine "markaområder" med vekt på å sikre disse områdene mot inngrep og for et aktivt friluftsliv. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i Friluftslivsmeldingen vektlegger barn og unges behov for et aktivt friluftsliv. Et aktivt friluftsliv er spesielt viktig for barn og unges helse og trivsel, og for å skape forståelse for natur- og miljøvern. Bynær mark er nærmiljø og lekeområder for barn og unge. Bærekraftig bruk og vern av bynære områder er en forutsetning for å gi mange barn og unge i Norge tilgjengelige områder som fremmer fysisk aktivitet, motorikk, kreativitet, naturforståelse og tilhørighet. Disse medlemmer viser til at i Oslo-området er Marka den viktigste kilden til naturopplevelser og rekreasjon for en million mennesker. Marka består av 1 600 km 2 (0,4 pst. av Norges areal) skog, vann, fjell og daler, med et rikt plante- og dyreliv. 19 kommuner i fem fylker grenser mot Marka. Markakommunene er Asker, Bærum, Enebakk, Gjerdrum, Hobøl, Hole, Jevnaker, Lier, Lunner, Lørenskog, Nannestad, Nittedal, Oppegård, Oslo, Ringerike, Rælingen, Røyken, Skedsmo og Ski. Fylkene Buskerud, Oppland, Akershus, Oslo og Østfold har hver sin del av Marka. Brukerundersøkelser viser at Marka er i aktiv bruk til friluftsliv. Skog- og friluftsetaten i Oslo kommune gjennomførte i 1993 undersøkelsen "Publikums bruk av anlegg og tilbud i Oslo kommunes skoger". Undersøkelsen viser at 65 pst. av Oslos befolkning har benyttet Marka minst én gang i løpet av ett år. Marka er arenaen for de dominerende friluftsaktivitetene i befolkningen. I undersøkelsen oppgir 70 pst. av brukerne av Marka at formålet er å oppleve stillhet og ro, eller bare naturopplevelsen i seg seiv. Disse medlemmer viser til at presset på bynære markområder er økende. Boligbygging, hyttebygging, idrettsanlegg, veier og annen infrastruktur truer med å ta biter av bymarkene. Det er derfor viktig å sikre bymarkene et overordnet lovverk som gir en lengre planleggingshorisont. En egen lov for bærekraftig bruk og vern av bynær mark kan sikre allmennhetens bruk og tilgang til friluftsopplevelser i sine nærmiljøer. Disse medlemmer vil også vise til at regjeringen Harlem Brundtland i 1981 la fram et forslag om vern av Marka. Forslaget er aldri blitt behandlet og har statusen "utsatt" i Stortingets arkiver (Ot.prp. nr. 66 (1980-1981) Om lov om naturområder i Oslo og omliggende kommuner (Marka)). Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag: "1. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen lov om bærekraftig bruk og vern av bynære marker. 2. Marka i Oslo og omliggende kommuner er aktuell for et slikt vern. For andre aktuelle bynære marker ber Stortinget Regjeringen foreta en nærmere vurdering." Lokalt engasjement Friluftsliv er en av forutsetningene for at mennesker skal bli glade i naturen, og å fa forståelse og se nødvendigheten av miljøvern. En lokal forankring vil skape bredest engasjement i natur- og miljøvernarbeidet. Komiteen mener derfor at kommunene og organisasj onene må delta mer aktivt og få større innflytelse i utformingen av friluftslivet. Flere oppgåver for friluftslivet må løses lokalt og regionalt. Komiteen mener de frivillige organisasjonene legger ned en stor innsats i arbeidet med å stimulere til og organisere aktivitet og at de gir et viktig bidrag med å rekruttere mennesker til å delta aktivt i friluftslivet. De frivillige organisasj onene må derfor styrkes. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at arbeidet for friluftsliv må styrkes, blant annet gjennom at det i større omfang tildeles spillemidler. Tildeling av spillemidler må komme i tillegg og ikke til erstatning for bl.a. midler som tildeles over Miljøverndepartementets budsjett. Dette må også komme frivillige Organisasj oner til gode. Organisasj onene må også få større mulighet til medvirkning i kommunenes arbeid med arealplaner og driftsplaner for jakt og fiske m.m. Disse medlemmer foreslår: "Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake med en sak om styrking av friluftsorganisasjonenes økonomi og andre friluftslivstiltak, bl.a. ved at det i større omfang enn i dag tildeles spillemidler. Tildeling av spillemidler må komme i tillegg og ikke til erstatning for bl.a. midler som tildeles over Miljøverndepartementets budsjett." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at kommunal selvbestemmelse angående bruk av snøscooter er et godt eksempel på hvordan kommunen kan være med på å få frem et lokalt engasjement. Et annet eksempel er at kommunen kan være med på å legge forholdet til rette for "heliskiing". Disse medlemmer mener at Regjeringen snarest bør legge forholdene til rette for at kommunene får større bestemmelse over sine egne arealer. Den private eiendomsretten skal selvsagt ivaretas. Disse medlemmer viser for øvrig til eget forslag og til merknader angående bruk av tippemidler, jf. den forestående behandling av Dokument nr. 8:16 (2001- 2002) om endring i lov om pengespill mv. Friluftsliv og helse Mange er plaget av støy og stress i hverdagen. For disse spesielt, men også for alle andre er stillhet en viktig ressurs. Komiteen mener en av de største kvalitetene for friluftslivet er muligheten til å oppleve stillhet, fred og ro. Slik er friluftslivet et alternativ til den hverdagen de fleste av oss opplever. Komiteen mener at alle må få anledning til å bruke naturen. Komiteen viser her til at vi må sikre allemannsretten reelt og at grupper som i dag ikke har så stor mulighet til å være i naturen, far det. Komiteen tenker her spesielt på funksjonshemma som forholdene må legges bedre til rette for. Når det gjelder de funksjonshemma ber komiteen om at det settes ned en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som ser på deres situasjon og muligheter til å ferdes i naturen. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det flere ganger i meldinga er nevnt betydningen av fred og ro. Stillhet er nevnt som en ressurs. Flertallet vil støtte opp om betydningen av dette. Statens naturforvaltningsråd Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, gir sin tilslutning til departementets vurderinger og tilrådinger i meldingen om nedlegging av Statens naturforvaltningsråd. Flertallet ber Regjeringen vurdere om de frigjorte midlene fra en nedleggelse av Statens naturforvaltningsråd i stedet kan stilles til disposisjon for de frivillige organisasjonenes virksomhet i friluftslivsarbeidet. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er mange og viktige oppgåver som skal løses innenfor friluftslivet. Statens naturforvaltningsråd er et bredt sammensatt råd, og består av folk med bakgrunn fra bl.a. frivillig og politisk arbeid - mennesker som har god kjennskap og interesse for friluftsliv. Rådet må være en uavhengig pådriver for å fremme bl.a. friluftslivets interesser, og Miljøverndepartementet har et ansvar for å bruke den kompetansen Statens naturforvaltningsråd representerer. Disse medlemmer mener derfor Statens naturforvaltningsråd må opprettholdes, og gis tilfredsstillende økonomiske rammer, slik at rådet kan ivareta sine oppgåver. FORSLAG FRÅ MINDRETAL Forslag frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen om å øke bevilgningene til statlige oppkjøp av friarealer i budsjettforslaget for 2003. Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen om å foreta en ny vurdering av Åkerøyasaken når alle konsekvenser av en opphevelse av boplikten er klarlagt. Forslag 3 Stortinget ber Regjeringen legge til rette for naturbarnehager og naturskoler gjennom økonomiske virkemidler, og ber Regjeringen komme tilbake med forslag om dette. Forslag 4 Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake med en sak om styrking av friluftsorganisasjonenes økonomi og andre friluftslivstiltak, bl.a. ved at det i større omfang enn i dag tildeles spillemidler. Tildeling av spillemidler må komme i tillegg og ikke til erstatning for bl.a. midler som tildeles over Miljøverndepartementets budsjett. Forslag frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet: Forslag 5 Stortinget ber Regjeringen oppfordre alle større kommuner med "markagrense" om å utarbeide en egen plan for forvaltning av sine "markaområder" med vekt på å sikre disse områdene mot inngrep og for et aktivt friluftsliv. Forslag frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti: Forslag 6 Stortinget ber Regjeringen melde tilbake til Stortinget erfaringene med de gjeldende retningslinjer for dispensasjonspraksis i 100 meter-sonen og foreslå nødvendige endringer i plan- og bygningsloven. Forslag 7 Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer i friluftsloven angående 25 meters-sonen, slik at alle kan ferdes fritt i strandsonen der det er mer enn 25 meter mellom middels høyvannstand og hytte eller hus. Forslag 8 1. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen lov om bærekraftig bruk og vern av bynære marker. 2. Marka i Oslo og omliggende kommuner er aktuell for et slikt vern. For andre aktuelle bynære marker ber Stortinget Regjeringen foreta en nærmere vurdering. Forslag frå Høgre og Kristeleg Folkeparti: Forslag 9 Stortinget ber Regjeringen sikre at kommunenes dispensasjonspraksis i forhold til plan- og bygningslovens bestemmelser om byggeforbud i 100-metersbeltet i strandsonen utøves iht. gjeldende retningslinjer, ut fra hensynet til lokale forhold, og komme tilbake til Stortinget med en orientering om situasjonen. Forslag 10 Stortinget ber Regjeringen kartlegge utviklingen av allmennhetens tilgang til strandsonen samtidig som grunneiers rettigheter ivaretas, og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av ulike forslag som kan sikre dette, deriblant et eventuelt forslag om en ny 25- metersregel i friluftsloven. Forslag frå Framstegspartiet: Forslag 11 Stortinget ber Regjeringen avstå fra å fremme en begrensning i friluftsloven angående 25-metersregelen. Forslag 12 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at § 17-2 i plan- og bygningsloven - om forbud mot bygging og frådeling i 100-metersfeltet langs sjøen, oppheves. Forslag 13 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, i tråd med forslagene fremsatt i Dokument nr. 8:29 (1998- 1999). Forslag 14 Stortinget ber Regjeringen sørge for at forskrift om forbud mot bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) på offentlig veg, ikke iverksettes. Forslag frå Sosialistisk Venstreparti: Forslag 15 Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremlegge sak om maksimalpriser for utleie til jakt og fiske. Forslag 16 Stortinget ber Regjeringen om å styrke plan- og bygningsloven gjennom utvikling av nye arealbrukskategorier, inklusiv hyttebygging, slik at den i større grad ivaretar friluftshensyn i arealplanleggingen. Forslag 17 Stortinget ber Regjeringen fremme en sak om at grunnskolen minimum 4 ganger skal gi tilbud om en ukes gratis leirskole. Forslag 18 Stortinget ber Regjeringa om å foreta de nødvendige endringer i plan- og bygningsloven som gir kommunene mulighet til å begrense energi- og arealforbruk til fritidseiendommer. Forslag 19 Stortinget ber Regjeringa om å utrede modeller som kan gi større differensiering mellom fritidsboliger og helårsboliger på avgiftene på elektrisk strøm. TILRÅDING FRÅ KOMITEEN Komiteen har elles ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere slikt vedtak: I Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om hvordan det kan legges til rette for økt bruk av sykkel i byer og tettsteder, inkludert trafikksikkerhet og etablering av sykkelveier. II St.meld. nr. 39 (2000-2001) - om friluftsliv. En veg til høgare livskvalitet - vert å leggje ved protokollen. Innst. S. nr. 115 (2001-2002) Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Trond Giske, Karin S. SAMMENDRAG Forslagsstillerne viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002), der forskriften til Fondet for utøvende kunstnere ble omtalt. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen sa følgende: "Komiteen viser til den forestående utnevnelse av nytt styre i Fond for utøvende kunstnere. Det er i den forbindelse viktig at utøvernes representasjon i fondet utvides vesentlig, og at norske musikkutøveres interesser blir styrket gjennom innstillingsretten til deres respektive orgamsasjoner som Norsk Artistforbund, Musikernes Fellesorganisasjon og Gramart." Forslagsstillerne kan ikke se at Stortingets intensjoner er oppfylt. På bakgrunn av dette blir det fremmet følgende forslag: "1. I styret for Fondet for utøvende kunstnere, skal utøverne ha minst 4 representanten 2. Alle relevante utøverorganisasjoner, som eksempelvis Musikernes Fellesorganisasjon, Gramart, Norsk Artistforbund, Norsk Ballettforbund, Norsk Folkemusikk og Danselag, Norsk Operasangerforbund, Norsk Skuespillerforbund, Norsk Jazzforum og Norsk Tonekunstnersamfund, innstiller på medlemmer til fondets styre. Departementet skal blant de foreslåtte medlemmene oppnevne utøverrepresentanter i fondets styre, på en slik måte at styret far en bredest mulig sammensetning når det gjelder ulike kunstuttrykk. 3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide nye forskrifter i tråd med komiteens merknader i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002) og punkt 1 og 2 i Dokument nr. 8:51 (2001-2002). Nytt fondsstyre utnevnes deretter, fra og med 2002, på bakgrunn av de nye forskriftene." KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Fondet for utøvende kunstnere er opprettet med hjemmel i fondsloven og får sine inntekter gjennom avgift på offentlig fremføring av lydopptak som ikke er vederlagspliktig etter åndsverksloven, altså såkalt ikke-vernede lydopptak - i hovedsak amerikansk musikk fra ulike sjangre. Jf. Ot.prp. nr. 15 (1999-2000) og Innst. O. nr. 67 (1999-2000). Komiteen vil understreke at Fondet for utøvende kunstnere er et offentlig forvaltningsorgan med et klart kulturpolitisk formål. Avgiftsordningen vil dessuten hindre vridning i musikkrepertoaret i disfavør av norsk og europeisk musikk. Fondet skal gi støtte til utøvende kunstnere, i fondsloven definert som musikere, sangere, skuespillere, dansere, scenekunstnere, dirigenter og andre som framfører åndsverk. (Jf. § 1 i lov 14. desember 1956 nr. 4.) Komiteen viser videre til at flertallet i daværende familie-, kultur- og administrasjonskomité i forbindelse med revisjonen av fondsloven uttalte følgende: "Flertallet mener at Fond for utøvende kunstnere bør bestrebe seg på å reflektere kunstnernes interesser, og at styret som i dag består av fire personer bør utvides for bedre å kunne imøtekomme dette." Jf. Innst. O. nr. 67 (1999-2000). Komiteen vil imidlertid påpeke at seiv om flertallet av styrets medlemmer oppnevnes etter innstilling fra de ulike interesseorganisasjonene, skal styret ha et overordnet ansvar og sikre at hensynet til mangfold og bredde legges til grunn i forvaltningen av fondets midler. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til en enstemmig merknad fra komiteen i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2002 under kap. 323 Musikkformål, der hele komiteen gikk inn for en vesentlig utvidelse av styret i Fond for utøvende kunstnere. F 1 ert a 11 e t var kjent med at man fra Kulturdepartementets hold hadde tenkt å utvide styret med én representant, men flertall et forventet en større utvidelse av styret når det i merknaden ble påpekt at Stortinget ønsket en vesentlig utvidelse av utøverrepresentasjonen i styret. Flertallet kan heller ikke se at innstillingsretten, som det også var en samlet komité bak, er fulgt opp. Flertallet mener at innstillingsrett ikke betyr at utøvere i styret stiller med bundet mandat fra sine organisasjoner, men at de stiller med en spesialkompetanse kombinert med allmenn tillit i sine miljøer som blir et bidrag til styrets felles kompetansebase. Slik sikrer innstillingsretten den bredde som er ønskelig i styret i Fondet for utøvende kunstnere. Innstillingsretten gir statsråden et bedre grunnlag for å gjøre sine valg og sikre de utøvende kunstnernes innflytelse over styrets sammensetning. Bredden av det norske kulturliv gjenspeiles i styret for Fondet for utøvende kunstnere. Flertallet kan ikke se nødvendigheten av å sende forskriftene ut på ny høring (jf. vedlagt brev fra Kulturdepartementet av 11. mars 2002). De spørsmålene som dette dokument 8-forslaget omhandler, utøverrepresentasjonen og innstillingsrett, var tema i høringsuttalelsene i forrige runde. Flertallet vil understreke betydningen av at departementet sørger for at nye forskrifter kommer på plass så raskt som mulig, og at Stortingets vedtak følges. Flertallet fremmer følgende forslag: "1.1 styret for Fondet for utøvende kunstnere, skal utøverne ha minst 4 representanter. 2. Alle relevante utøverorganisasjoner, som eksempelvis Musikernes Fellesorganisasjon, Gramart, Norsk Artistforbund, Norsk Ballettforbund, Norsk Folkemusikk- og Danselag, Norsk Operasangerforbund, Norsk Skuespillerforbund, Norsk Jazzforum og Norsk Tonekunstnersamfund, innstiller på medlemmer til fondets styre. Departementet skal blant de foreslåtte medlemmene oppnevne utøverrepresentanter i fondets styre, på en slik måte at styret får en bredest mulig sammensetning når det gjelder ulike kunstuttrykk. 3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide nye forskrifter i tråd med komiteens merknader i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002) og punkt 1 og 2 ovenfor. Nytt fondsstyre utnevnes deretter, fra og med 2002, på bakgrunn av de nye forskriftene." Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det fortsatt bør være Regjeringens ansvar å fastsette styrets størrelse og sammensetning. Disse medlemmer vil bemerke at flertallet av utøverorganisasjonene i sine høringsuttalelser har støttet Regjeringens håndtering av denne saken. (Jf. brev vedlagt fra Kulturdepartementet av 11. mars 2002.) Disse medlemmer er enig i at fondet må bestrebe seg på å reflektere utøvernes interesser og at dette må komme til uttrykk bl.a. gjennom styrets sammensetning. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Regjeringen fastsetter styrets størrelse. Det forutsettes at Regjeringen utarbeider de nødvendige forskrifter i tråd med Stortingets vedtak." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet: Regjeringen fastsetter styrets størrelse. Det forutsettes at Regjeringen utarbeider de nødvendige forskrifter i tråd med Stortingets vedtak. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: 1. I styret for Fondet for utøvende kunstnere, skal utøverne ha minst 4 representanter. 2. Alle relevante utøverorganisasjoner, som eksempelvis Musikernes Fellesorganisasjon, Gramart, Norsk Artistforbund, Norsk Ballettforbund, Norsk Folkemusikk- og Danselag, Norsk Operasangerforbund, Norsk Skuespillerforbund, Norsk Jazzforum og Norsk Tonekunstnersamfund, innstiller på medlemmer til fondets styre. Departementet skal blant de foreslåtte medlemmene oppnevne utøverrepresentanter i fondets styre, på en slik måte at styret får en bredest mulig sammensetning når det gjelder ulike kunstuttrykk. 3. Stortinget ber Regjeringen utarbeide nye forskrifter i tråd med komiteens merknader i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002) og punkt 1 og 2 ovenfor. Nytt fondsstyre utnevnes deretter, fra og med 2002, på bakgrunn av de nye forskriftene. Brev fra Kultur- og kirkedepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 11. Dokument nr. 8:51 (2001-2002) - Fond for utøvende kunstnere Merknader fra Kulturdepartementet Vi viser til komiteens brev av 25. februar 2002 hvor det bes om departementets vurdering av ovennevnte forslag. 1. Sakens bakgrunn 12000 ble Fond for utøvende kunstnere omgjort til et rent kulturfond, jf. lov 23. juni 2000 nr. 52. Ved behandlingen av lovforslaget uttalte et flertall i Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen at styret "bør bestrebe seg på å reflektere kunstneres interesser" og "utvides for bedre å kunne imøtekomme dette", jf. Innst. O. nr. 67 (1999-2000). Komiteens medlemmer fra Ap avviste slike føringer. I den påfølgende stortingsdebatten om lovforslaget sa daværende kulturminister Ellen Horn at hun merket seg flertallets syn og at styret ville bli "supplert med en representant for utøverne". I debatten var det ingen merknader til dette. En generell innstillingsrett for musikerne, når det gjelder "fondsordninger", ble først omtalt i komiteens budsjettinnstilling for 1998-1999. I budsjettinnstillingen for 2001-2002 presiserte komiteflertallet at utøverrepresentasjonen i styret i Fond for utøvende kunstnere må utvides "vesentlig" og at musikkutøvernes interesser må styrkes "gjennom innstillingsretten til deres respektive organisasjoner som Norsk Artistforbund, Musikernes fellesorganisasjon og Gramart". Et flertall bestående av medlemmer fra Ap, Frp og SV nevnte spesielt det nyetablerte Norsk Artistforbund og ba om at denne organisasjonen "likestilles med Musikernes fellesorganisasjon og Gramart". I høringsutkast om endringer i forskrift til fondsloven foreslå departementet at styret skulle utvides med ett medlem på utøversiden. Musikernes fellesorganisasjon, Ballettforbundet, Skuespillerforbundet og Norsk Folkemusikk- og Danselag støttet forslaget. Gramart støttet også utvidelsen til fem personer, men foreslo at styret utelukkende skulle bestå av utøvere. FONO foreslo at styret utvides til seks medlemmer hvorav produsentene får to plasser. IFPI Norge og Norsk Artistforbund uttalte seg ikke om antall styremedlemmer i høringen. Styret ble utvidet (fra fire til fem personer) med én utøverrepresentant ved forskrift av 21. desember 2001. Alle berørte organisasjoner ble i brev av 17. januar 2002 invitert til å fremme forslag til styremedlemmer. 2. Vurdering a. Utvidelse av styret Dokument 8-forslaget gjelder for det første krav om at minst fire styremedlemmer skal representere de utøvende kunstnerne. Etter gjeldende rett skal tre styremedlemmer representere de utøvende kunstnerne. I tolkningen av komiteens merknader om utvidelse av fondsstyret har departementet tatt hensyn til at fondsstyret bør ha tilstrekkelig antall medlemmer til at styret samlet sett har nødvendig kompetanse til å ta stilling til søknader innenfor de tiltaksområder som omfattes av fondsordningen. Samtidig er det lagt vekt på hensynet til fondets styringsevne. Fondsstyret avgjør alle søknader om støtte og møtes forholdsvis ofte for å kunne gi søkerne raskt svar. Departementet har videre tatt i betraktning at en økning av fondets administrasjonsutgifter innebærer mindre til fordeling blant kunstnerne. En utvidelse av styret med ytterligere ett medlem, slik forslaget lyder, innebærer en svært liten endring av forskriften vedtatt av departementet, slik at ovennevnte hensyn er tilstrekkelig ivaretatt. Departementet registrerer at enkelte musikerorganisasjoner har engasjert seg sterkt i spørsmålet om representasjon i styret. I høringen av departementets utkast til forskrift om styringen av fondet ønsket Norsk Artistforbund å bli "godt representert i fondets nye styre" og ba om innstillingsrett på to styremedlemmer. Gramart og Norsk Artistforbund, som er spesielt nevnt i ovennevnte budsjettinnstillinger, representerer musikere innenfor samme musikkområde. Norsk Artistforbund har kun om lag 250 medlemmer, mens Gramart har om lag 2 100 medlemmer. Til sammenligning har Musikernes fellesorganisasjon om lag 6 000 medlemmer. Organisasjonsbildet til enhver tid bør i lys av ovennevnte ikke ha avgj ørende betydning for antall medlemmer i fondsstyret. Det må i denne sammenheng også vektlegges at fondets styre har hatt fire medlemmer siden etableringen i 1957. Norsk Artistforbund begrunner kravet om plass i styret og innstillingsrett med at fondets inntekter i hovedsak kommer fra avgift på offentlig fremføring av amerikansk populærmusikk. Departementet kan ikke se at dette argumentet skulle tilsi sterkere representasjon for de norske populærmusikerne i styret. Departementet har lagt vekt på, i tråd med vedtak i Stortinget, at fondet er en kulturpolitisk ordning, finansiert ved en avgift, og således et tillegg til de rettigheter som utøvende kunstnere har etter åndsverkloven. Den sentrale begrunnelsen for å bevare fondet ligger i at fondsordningen er et virkemiddel som kan ivareta visse kulturpolitiske hensyn som nettopp ikke fullt ut ivaretas ved et rettighetsbasert system forankret i åndsverkloven. b. Innstillingsrett Dokument 8-forslaget gjelder for det andre at alle berørte organisasjoner skal innstille styremedlemmer. Departementet skal videre være forpliktet til å oppnevne medlemmer blant de føreslåtte kandidatene. Det har ikke tidligere vært noen formalisert innstillingsrett for organisasjonene. Departementet har derfor invitert alle relevante organisasj oner til å komme med forslag til styremedlemmer, men har ikke sett det som nødvendig å fastsette at departementet skal være bundet til bare å velge blant de foreslåtte. Det er lagt til grunn at dette er i samsvar med komiteflertallets intensjon i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2000-2001). Det store antall organisasj oner på området tilsier at ikke alle organisasj onene kan bli representert i styret. Dersom departementet ved hver styreoppnevning må prioritere blant organisasj onene, kan dette føre til stadig uro rundt styresammensetningen. At departementet må velge mellom foreslåtte kandidater, kan utelukke at eventuelle gode, uorganiserte kandidater kan oppnevnes. Organisasj oner på musikkområdet har som kjent vært preget av indre strid og motsetninger seg imellom. Sakene har fått stor medieomtale og vært svært ressurskrevende for enkelte organisasj oner. Det bør være en målsetting for departementet å oppnevne styremedlemmer som kan virke samlende også for musikerne. Departementet mener at slike hensyn ivaretas ved valg av styremedlemmer som innehar bred kompetanse og at man ved utvelgelsen tar hensyn til at styret skal fungere som et kollegium. Ved oppnevning av styremedlemmer i et statlig kulturfond bør det være rom for å legge vekt på andre hensyn enn organisasj onstilhørighet alene. Utøverne og produsentene til vernede lydopptak har rettigheter etter åndsverkloven for offentlig fremføring av disse og far utbetalt individuelle vederlag via organisasjonen Gramo. Gramo forvalter i tillegg betydelige kollektive midler - midler som ikke blir fordelt individuelt fordi kravet er foreldet eller rettighetshaver er ukjent. De kollektive midlene går i hovedsak til musikerorganisasjonene som organisasjonsstøtte. Departementet kan ikke se at det foreligger hensyn som tilsier at organisasj onene skal ha samme grad av styring over og innflytelse i det kulturpolitisk begrunnede fondet, som finansieres ved en avgift, som disse har for eksempel i Gramo. 3. Konklusjon Departementet anser endringsforslagene som ligger i dokument 8-forslaget, med forbehold for forslaget om at departementet må velge styremedlemmer blant de foreslåtte kandidatene, som mindre justeringer av gjeldende rett og har derfor ingen særlige innvendinger mot disse. Departementet mener at gode grunner taler mot å forskriftsregulere en innstilling for organisasjonene som innebærer at departementet plikter å velge blant de innstilte kandidater, jf. punkt 2.b. Vi gjør oppmerksom på at et eventuelt forslag til endring av forskriften av 21. desember 2001 må sendes på alminnelig høring før endringer kan vedtas av departementet. Det vil derfor kunne ta noe tid, ved dette alternativ, før nytt styre kan oppnevnes. Innst. S. nr. 116 (2001-2002) Innstilling fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Ågot Valle, May Hansen, Øystein Djupedal og Eli Sollied Øveraas om å gi Norsk rikskringkasting (NRK) fritak for merverdiavgift (nullsats) SAMMENDRAG Norsk rikskringkasting (NRK) er i dag unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten som omfatter kringkastingsbedrifter. Det betyr at de ikke beregner avgift på sitt salg, men også at de ikke får trekke fra inngående avgift. Alle NRKs konkurrenter er unntatt fra avgiftsplikt på produksjoner og redaksjonelt innhold, men får samtidig full frådragsrett på inngående avgift. Generelt kan man derfor si at alle mediebedrifter unntatt NRK har nullsats på merverdiavgift. I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) skriver departementet at kringkastingsvirksomhet prinsipielt bør omfattes av en generell avgiftsplikt på omsetning av tjenester, uavhengig av virksomhetens finansieringsgrunnlag. Den avgj ørende vurderingen for ikke å pålegge NRK total avgiftsplikt var at en ikke ønsket merverdiavgift på lisensavgiften. Når NRK ikke kan føre fullt fradrag for inngående avgift gir det ulik behandling av ulike TV-kanaler. Dette påvirker NRKs konkurranseevne. Det er fullt mulig å gi NRK avgiftsplikt, men med en såkalt nullsats på alle områder som i dag ikke er avgiftspliktige. NRK står overfor store utfordringer knyttet til digitalisering og ny teknologi. Dette vil påføre NRK store investeringskostnader. Derfor er fradrag på inngående merverdiavgift en viktig faktor for NRKs konkurranseevne i årene framover. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringa om snarest, og senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002, å finne en ordning for å gi NRK fritak for merverdiavgift, med fradrag for inngående avgift." KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen, viser til at dokumentet er forelagt finansministeren til uttalelse 17. januar 2002. Settestatsrådens svarbrev 8. februar 2002 er vedlagt innstillingen. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at NRK har hatt en anstrengt driftsøkonomi, samtidig som NRK står foran store investeringer knyttet til overgang til den digitale teknologien. Seiv med nødvendige og løpende effektiviseringer, er det behov for å styrke NRKs økonomi for at institusjonen skal kunne ivareta sine forpliktelser som allmennkringkaster i tråd med de forutsetninger Stortinget har lagt til grunn. Disse medlemmer viser til kulturministerens redegjørelse 28. februar 2002 hvor det ble pekt på at Regjeringen vurderer ulike alternativer for å bedre NRKs økonomiske situasjon: "President, det er ei klar vilje i Regjeringa til å gje NRK stabile og gode økonomiske rammvilkår. Slik eg ser det har vi tre alternativ; anten å auke inntektene til NRK direkte gjennom ei heving av kringkastingsavgifta, å redusere kostnadene til NRK gjennom endringar i avgiftssystemet eller ved ekstraordinære løyvingar til NRK over statsbudsjettet." Disse medlemmer mener at NRK må gis et økt inntektsnivå som er stabilt over tid og som kan sikre en forsvarlig planlegging av drift og investeringer i årene framover. En slik løsning kan være å ta NRK inn i merverdiavgiftssystemet, men med nullsats, slik at lisensavgiften fortsatt ikke pålegges moms. En tilsvarende styrking av NRKs økonomi gjennom økning av lisensen vil være uheldig, idet lisensen i dag har et nivå som synes å være allment akseptert og fordi det vil undergrave mulighetene for en normal inntektsvekst gjennom en prisjustering av lisensen i årene framover. Disse medlemmer visere til at en rekke europeiske land har ulike ordninger knyttet til medfinansiering av allmennkringskastingskanaler. Engelske BBC har en ordning der lisensen ikke momsbelegges, samtidig som selskapet har fradrag for inngående moms. Finske YLE har 8 pst. moms på lisensen, men har fullt fradrag, noe som innebærer en subsidiering. I Sverige har Regjeringen nylig sendt en henvendelse til EU-kommisjonen om en tolkning av EUs regelverk på området, med ønske om å etablere en ordning også for Sveriges Radio. Disse medlemmer viser videre til at Norge ikke er forpliktet av EUs sjette avgiftsdirektiv. I forhold til konkurransereglene, har Norge i dag en nullsatsordning for aviser. Disse medlemmer viser til kulturministerens redegjørelse og er enig i at NRKs økonomi kan styrkes gjennom endringer i avgiftssystemet, slik Regjeringen også vurderer. Etter disse medlemmers mening vil en slik løsning også styrke NRKs muligheter til fortsatt effektivisering gjennom kjøp av tjenester utenfra, i det bruk av egne ansatte og kjøp av tjenester derved sidestilles i forhold til merverdiavgiftssystemet. Denne løsningen vil også fjerne prisbarrieren mellom egenproduksjon og innkjøp av programproduksjoner, og således styrke markedet for uavhengige produksjonsmiljøer i Norge. Et alternativ til en slik løsning kan, etter disse medlemmers mening, være at NRK fortsatt holdes utenfor merverdiavgiftssystemet, men får kompensert sine momsutgifter gjennom en kompensasjonsordning. Disse medlemmer mener primært at en av disse to løsningene bør omfatte både egen programproduksjon og andre tjenester som NRK utforer med egne ansatte og som i dag ikke gir grunnlag for momsfradrag, men vil subsidiært kunne støtte en ordning som bare omfatter programproduksjon og gir sin subsidiære støtte til forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Kystpartiet. På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag til vedtak: "Stortinget ber Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2003 innarbeide enten en refusjonsordning for moms for NRKs virksomhet som i dag ikke omfattes av merverdiavgiftssystemet, eller å innlemme NRK i momssystemet på en måte som gir samme virkning for NRKs økonomi." Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Kystpartiet er kjent med at NRK er unntatt fra den generelle merverdiavgiften. NRKs konkurrenter er underlagt det generelle merverdiavgiftsregelverket, og har dermed frådragsrett for inngående avgift. Merverdiavgift på innkjøpte programmer innebærer at det for NRK er en vesentlig forskjell mellom egenproduksjon og innkjøp av programmer. En nullsats eller en ordning som virker i samme retning vil, dersom lisensinntektene og andre vilkår opprettholdes, forbedre NRKs økonomi. Endringer i merverdiavgiftsreglene vil videre øke NRKs mulighet for å konkurranseutsette deler av virksomheten, og kan slik styrke program vareproduksjon utenfor NRK. Disse medlemmer vil vise til kulturstatsrådens redegjørelse 28. februar 2002 hvor det ble pekt på ulike alternativer for å bedre NRKs økonomiske situasjon: "President, det er ei klar vilje i Regjeringa til å gje NRK stabile og gode økonomiske rammevilkår. Slik eg ser det har vi i tre alternativ; anten å auka inntektene til NRK direkte gjennom ei heving av kringkastingsavgifta, å redusera kostnadene til NRK gjennom endringar i avgiftssystemet eller ved ekstraordinære løyvingar til NRK over statsbudsjettet." Disse medlemmer slutter seg til dette. Disse medlemmer vil videre vise til brev fra Finansdepartementet ved settestatsråd Erna Solberg. Av svaret framkommer det at flere spørsmål knyttet til EØS-regelverket ikke er avklart. Disse medlemmer mener forholdet til EØS-avtalen, samt de budsjettmessige konsekvenser, krever ytterligere avklaring. Videre kan det være nødvendig å vurdere omfanget av et fritak for inngående avgift. Dette vil blant annet være relevant i forhold til kommersiell virksomhet i regi av NRK. Disse medlemmer mener det er positivt om NRKs økonomiske situasjon kan styrkes samtidig som en fjeraer "prisbarrieren" mellom egenproduksjon og innkjøpte programmer som i dag er til stede. Slik kan en styrke den uavhengige produksjonen av norske programmer. Disse medlemmer mener det vil være mest hensiktsmessig om dette skjer enten gjennom en refusjonsordning for merverdiavgift på for eksempel programproduksjon, eller ved en innlemmelse av NRK i merverdiavgiftssystemet. Disse medlemmer vil på dette grunnlag be Regjeringen legge fram et konkret forslag senest i forslag til budsjett for 2003. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen senest i forslag til budsjett for 2003, innarbeide en ordning som vil Hjerne prisbarrieren mellom egenproduksjon og eksternproduksjon, enten ved en refusjonsordning eller ved å innføre NRK i merverdiavgiftssystemet." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at NRK i dag er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten, slik at selskapet ikke kan trekke fra inngående avgift. Dette betyr at en stor del av NRKs støttetjenester, produksjonsapparat og programproduksjon skjermes fra ekstern konkurranse fordi eksterne kjøp betyr et prispåslag på 24 pst. som NRK ikke får fradrag for. Dette vil vanskeliggjøre et nødvendig rasjonaliseringsarbeid i bedriften, og gjøre outsourcing av støttetjenester og programproduksjon ulønnsomt. Disse medlemmer mener at dette er uheldig både for NRK seiv, og for lisensbetalerne som finansierer selskapet, idet driften sannsynligvis blir unødig dyr. Forslaget om å ta NRK inn i merverdiavgiftssystemet, men med en nullsats vil gjøre at NRK kan kjøpe tjenester eksternt uten en "mva-barriere", og på den måten kunne få til en effektivisering og rasjonalisering av selskapets drift. Men en slik nullsats bør naturligvis bare gjelde for lisensinntektene. Ordningen vil også bety en betydelig styrking av NRKs økonomi, ved at selskapet blir subsidiert gjennom mva-systemet. Det ønsker disse medlemmer ikke, men mener at en slik subsidiering bør komme lisensbetalerne til gode gjenom en tilsvarende senking av lisensavgiften. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2003 å innlemme NRK i merverdiavgiftssystemet med nullsats for lisensinntektene, og med en tilsvarende reduksjon av lisensavgiften." Disse medlemmer slutter seg subsidiært til forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Kystpartiet. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2003 innarbeide enten en refusjonsordning for moms for NRKs virksomhet som i dag ikke omfattes av merverdiavgiftssystemet, eller å innlemme NRK i momssystemet på en måte som gir samme virkning for NRKs økonomi. Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2003 å innlemme NRK i merverdiavgiftssystemet med nullsats for lisensinntektene, og med en tilsvarende reduksjon av lisensavgiften. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Stortinget ber Regjeringen senest i forslag til budsjett for 2003, innarbeide en ordning som vil fjerne prisbarrieren mellom egenproduksjon og eksternproduksjon, enten ved en refusjonsordning eller ved å innføre NRK i merverdiavgiftssystemet. Brev fra Finansdepartementet v/settestatsråd Erna Solberg til finanskomiteen, datert 8. Vedrørende Dokument 8:34 (2001-2002) - Forslag om å gi Norsk rikskringkasting (NRK) fritak for merverdiavgift (nullsats) Bakgrunn Som meddelt av statsminister Kjell Magne Bondevik i brev av i dag til komiteen er jeg oppnevnt som settestatsråd for finansminister Per-Kristian Foss ved behandlingen av saker hvor han på grunn av sin registrerte partners posisjon i Schibsted ASA og TV 2 AS er inhabil eller ikke ønsker å behandle saken fordi det foreligger omstendigheter som medfører at han er nær grensen for inhabilitet. Finansminister Per-Kristian Foss anser seg som meddelt tidligere, inhabil i komiteens ovennevnte sak om nullsats i merverdiavgiftssystemet for Norsk rikskringkasting AS. I forståelse med finansminister Per-Kristian Foss trekker jeg tilbake hans brev av 24. januar 2002 til komiteen slik at brevet ikke behandles av komiteen. I stedet gir jeg nedenfor den redegjørelsen som komiteen har bedt om i sitt brev av 17. januar 2002 til finansministeren. Jeg vil også besvare komiteens brev av 5. februar 2002 til statsminister Kjell Magne Bondevik i forhold til det komiteen har gjengitt fra det nå tilbaketrukne brevet fra finansministeren. Jeg vil først bemerke at komiteens sak på grunnlag av forslaget i Dokument 8:34 gjelder styrking av NRKs økonomi gjennom et spesifikt, avgiftsteknisk tiltak, nemlig en ordning med nullsats. Dette tiltaket ville innebære at NRK generelt omfattes av merverdiavgiftssystemet, med nullsats for utgående avgift av sin omsetning, herunder på lisensinntektene, og med full frådragsrett for inngående avgift på innkjøp, investeringer osv. I sum ville dette tiltaket innebære at skattefogden tilbakebetaler NRK den inngående avgift som NRK har betalt sine leverandøren Saken gir ikke foranledning til å behandle NRKs økonomi generelt og i en bredere sammenheng, der en ser på alternative virkemidler for eventuell styrking av kringkastingselskapets økonomi. Dette gjelder seiv om noen av disse tenkelige virkemidlene, eksempelvis lisensøkning eller kostnadsrefusjon, skulle ha tilsvarende økonomisk virkning som en nullsatsordning. Gjeldende avgiftsregelverkfor mediabedrifter i Norge Det er fra 1. juli 2001 innført generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av tjenester, på linje med det som allerede gjaldt for varer. Merverdiavgiften er en generell avgift på forbruk, og oppkreves i alle ledd i omsetningskjeden. Næringsdrivende som omsetter avgiftspliktige varer eller tjenester har frådragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten. Slik sett blir avgiften normalt ikke innbetalt til staten før varen eller tjenesten omsettes til forbruker. merverdiavgiftssatsen eller andre skatter og avgifter kan holdes lavere. En generell merverdiavgiftsplikt gjør også systemet enklere og mindre ressurskrevende å praktisere. Siden utgangspunktet er generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av alle tjenester, er det ikke avgiftsplikten som må begrunnes, men eventuelle særordninger. Dette innebærer at en særordning på et område ikke begrunner en tilsvarende ordning på andre områder. Problemet med konkurransevridning mellom egenproduksjon og kjøp av tjenester fra andre vil oppstå for alle virksomheter som er utenfor merverdiavgiftssystemet og ikke har frådragsrett for inngående merverdiavgift, slik som blant annet offentlig sektor, bank- og finansnæringen mv. Denne problemstillingen er derfor ikke spesiell for NRK, men gjelder også for andre virksomheter som ikke omfattes av merverdiavgiftsplikten, herunder deler av offentlig virksomhet. Jeg viser her også til det utvalget som skal se på dette problemet særlig i forhold til kommunal virksomhet (oppnevnt av Kongen i statsråd 11. januar 2002). Utvalget skal vurdere løsninger som kan sikre at merverdiavgiften virker nøytralt for kommunenes beslutninger, slik at deres valg mellom egenproduksjon av tjenester eller kjøp fra private næringsdrivende ikke blir påvirket av merverdiavgiften. Siden kommunene ikke er avgiftspliktige og dermed ikke har frådragsrett for inngående merverdiavgift, motiverer dagens regelverk til egenproduksjon fremfor kjøp av merverdiavgiftspliktige tjenester fra private. Spørsmålet om nullsatsordningfor NRK Andre kringkastingsselskaper må som nevnt beregne utgående merverdiavgift av sine inntekter, samtidig som de har frådragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten. Det er derfor ikke riktig som det fremkommer av Dokument 8:34 at alle mediebedrifter unntatt NRK har nullsats i forhold til merverdiavgiften. Snarere er det slik at alle andre kringkastingsbedrifter er merverdiavgiftspliktige på ordinær måte. NRK har altså allerede en særordning i lempende retning, nemlig ved at lisensinntektene ikke er avgiftspliktige. En ytterligere særordning for NRK som innebærer full frådragsrett samtidig som det ikke skal beregnes merverdiavgift av lisensavgiften (nullsats), ville gi NRK en enda større avgiftsmessig konkurransefordel i forhold til kommersielle kringkastingsselskaper. Konkurransevilkårene i dette markedet ville dermed være ulike i favør av NRK sammenliknet med konkurrerende reklamefinansierte kanaler og betal-TV Dette anser jeg som uheldig. En ordning med nullsats for NRK ville videre innebære en indirekte subsidiering av NRKs virksomhet gjennom merverdiavgiftssystemet. Merverdiavgiftssystemet er utformet for å virke nøytralt, og har som formål å skaffe staten inntekter. allmennkringkasting blir da heller ikke synliggjort. Generelt er indirekte subsidiering av en virksomhet det er ønskelig å tilgodese, et mindre treffsikkert virkemiddel enn en direkte støtte. Det er derfor i utgangspunktet bedre å gi støtte direkte over budsjettet enn indirekte gjennom avgiftsfritak. Jeg viser videre til at innføring av en særordning i form av nullsats for NRK ville medføre et provenytap for 2003 på om lag 200 millioner kroner på årsbasis i og med at investeringsavgiften fjernes i 2002. En sak med så vidt store budsjettvirkninger bør fortrinnsvis behandles som en del av ordinære budsjettprosessen En ordning med nullsats for NRK måtte også vurderes nærmere i forhold til EØS-avtalens regler om statsstøtte. Det har ikke vært anledning til en slik vurdering nå. En særordning i merverdiavgiftssystemet for NRK ville også ha en side til utbyggingen av digitalt bakkenett. Stortinget har forutsatt at utbyggingen av et digitalt bakkenett skal være markedsbasert. Subsidiering av NRK gjennom merverdiavgiftssystemet begrunnet ut fra behovet for investeringer i digitale sendinger, ville bryte med denne forutsetningen. Utenlandsk rett på området Generelt Finanskomiteen har i brevet av 5. februar 2002 bedt om å få opplyst om følgende sitat fra finansminister Per-Kristian Foss' brev av 24. januar 2002 er dekkende i forhold til de opplysninger som komiteen viser til i sitt brev: En ordning med nullsats for NRK vil videre være spesielt i europeisk sammenheng. Det er eksempelvis ingen EU-land som opererer med nullsats for denne type kringkastingsselskaper. Dersom slike virksomheter ikke er avgiftspliktige, er de holdt helt utenfor avgiftssystemet. Etter mitt syn har ikke finansministeren uttalt seg feilaktig i forhold til det som er gjengitt her. Det er fra ulike hold videre blitt hevdet at regelverket i andre land åpner for en slik ordning som NRK ønsker i forhold til en avgiftsteknisk løsning innenfor merverdiavgiftssystemet. Dette stemmer etter min mening heller ikke. For å begrunne dette vil jeg nedenfor gi en oversikt over regelverket innen EU på dette området. I gjennomgangen er det spesielt lagt vekt på regelverket i Finland, Sverige, Danmark og Storbritannia. Opplysningene er basert på det materialet som har vært tilgjengelig for Finansdepartementet under forberedelsen av saken. EFs sjette avgifts direktiv Regelverket innen EU på dette området reguleres av EFs sjette avgiftsdirektiv. Dette direktivet forplikter medlemslandene til å etablere en generell merverdiavgiftsplikt ved omsetning av varer og tjenester. Samtidig gjøres det uttrykkelig unntak fra denne avgiftsplikten. offentlige, ikke-kommersielle radio- og TV-virksomheter (artikkel 4(5) og 13(A)(l)(q)). Det finnes imidlertid enkelte overgangsregler som gjør det mulig å ha disse virksomhetene innenfor avgiftssystemet (artikkel 28(3)(a), jf. bilag E). Seiv om det foreligger forskjellige løsninger i de ulike lands regelverk på dette området, er det ingen EU-land som opererer med generell nullsats for denne type kringkastingsselskaper. Dersom slike virksomheter ikke er avgiftspliktige, er de derfor holdt helt utenfor avgiftssystemet tilsvarende det som gjelder for NRK i dag. Finland Den finske public service-virksomheten Yleisradio Oy (YLE), er organisert som et aksjeselskap som eies 99,7 prosent av den finske stat. TV-avgiften (lisensen fra publikum) betales som i Sverige (se nedenfor) inn til et særskilt fond. Det som skiller den finske finansieringsmodellen fra den svenske er at de kommersielle TV-selskapene i Finland må betale en særskilt lisens for å fa senderettigheter. Også dette betales inn på fondet. Fondets inntekter brukes til å finansiere YLEs virksomhet. Den særskilte lisensavgiften som de kommersielle selskapene betaler er fastslått i loven om radioog TV-fondet. Den er progressiv og beror på operatørens overskudd. YLE er fullt ut merverdiavgifitspliktig. Det finske regelverket bygger på at fondet anses å betale et vederlag for kringkastingstjenester som YLE yter til staten. De bidragene som utbetales fra fondet og som stammer fra TV-avgiften er således merverdiavgiftspliktige med en redusert sats på 8 prosent. Det er derfor ikke riktig at selskapets virksomhet er nullsatset. TV-avgiften er ikke i seg seiv merverdiavgiftspliktig når den faktureres fra fondet til seerne. Bidragene som betales til YLE og som stammer fra innbetaling av konsesjonsavgifter, omfattes ikke av merverdiavgiftsplikten. Før 1999 ble konsesjonsavgiftene betalt direkte til YLE og ble da kalt public service-avgifter. Det ble da beregnet 22 prosent merverdiavgift på disse inntektene. YLEs andre virksomhetsområder utgjør 10 prosent av den totale aktiviteten. YLE har full frådragsrett for inngående merverdiavgift. Det er i debatten som har fulgt etter svaret som ble gitt fra finansministeren til finanskomiteen vedrørende dokument 8-forslaget, blitt hevdet at det er nullsats på konsesjonsavgiftene. Etter min mening er det ikke treffende å si at det foreligger en nullsats på konsesjonsavgiftene innenfor merverdiavgiftssystemet. De kommersielle TV-selskapene må betale en særskilt lisens til det offentlige for å få senderettigheter. Dette betales inn til et fond, som brukes til å finansiere YLEs virksomhet (det offentlige mediaselskapet). Det betyr at inntektene fra konsesjonsavgiftene er øremerkede midler. Etter min mening må dette sees på som et finansielt arrangement, og disse midlene kan ikke ses på som vederlag for en tjeneste ytt fra YLE som er underlagt merverdiavgiftsregelverket. medievirksomheten til den offentlige, statsdrevne delen. Merverdiavgift synes lite begrunnet på en slik støtte. Sverige I Sverige drives offentlige radio- og TV-virksomheter (public service-foretag) som privatrettslige subjekter, aksjeselskap, som reguleres i Aktiebolagslagen (1975:1385). Aksjeselskapet eies av en stiftelse som også omfattes av sivilrettslig regulering (Stiftelseslagen 1994:1220). Det foreligger dermed ingen direkte statlig eierinnflytelse. Svenske public service-radio- og TV-virksomheter finansieres nesten utelukkende med tv-avgift som betales inn fra publikum til et særskilt fond. I 1999 utgjorde TV-avgiften 97 prosent av SRs, 91 prosent av SVTs og 85 prosent av URs inntekter. Dette gir et gjennomsnitt på 93 prosent for hele virksomheten. Sverige har unntak fra merverdiavgiftsplikten for omsetning i virksomhet for produksjon og utsending av radio- og TV-program dersom virksomheten hovedsakelig finansieres gjennom statstilskudd. Det foreligger da heller ingen frådragsrett for inngående merverdiavgift på innkjøp til denne delen av virksomheten. Sverige vurderer etter det jeg har fått opplyst å ta slike kringkastingstjenester inn i merverdiavgiftssystemet. Dette kommer blant annet fram i et brev av 21. januar 2002 fra Regeringskansliet til EU-kommisjonen. Temaet i dette brevet er om en merverdiavgiftsplikt for public service radio- og TV-virksomheter vil være i overensstemmelse med sjette avgiftsdirektiv. Dersom det blir aktuelt å innføre merverdiavgift på dette området i Sverige, har jeg ingen opplysninger om det vurderes en eventuell redusert sats, men det er uansett ikke tale om nullsats. Foruten i den overgangsperioden og for de spesifiserte varer og tjenester som fremgår av artikkel 28 i sjette avgiftsdirektiv, kan medlemslandene heller ikke innføre nullsatsordninger. Artikkel 28 vil ikke gjelde ved eventuell innføring av avgiftsplikt i Sverige på public service-kringkastingstjenester. I brevet fra Regeringskansliet uttales det videre at det er blitt reist spørsmål om å introdusere en kompensasjonsordning utenfor merverdiavgiftssystemet for å hindre skattemotivert egenproduksjon som vil innebære en diskriminering av ekstern produksjon. En slik kompensasjonsordning vil vanligvis ikke ha som formål å øke inntektene til en virksomhet som sådan, men å nøytralisere merverdiavgiftsregelverket i forholdet mellom kjøp av tjenester fra eksterne og å produsere tjenester med egne ansatte (egenregi). At dette er hensikten fremgår også av det svenske brevet. Generelt vil forskjellen til en nullsatsordning være at en kompensasjonsordning holdes utenfor merverdiavgiftsinntektene på statsbudsjettet, da den ikke er en del av merverdiavgiftssystemet. virksomheten. På denne bakgrunn kan en kompensasjonsordning ikke sammenlignes med en nullsatsordning. Jeg viser her også til den norske kompensasjonsordningen for kommuners kjøp av enkelte tjenester. Også denne ordningen går i balanse på statsbudsjettet gjennom kutt i overføringene til kommunal sektor. Det er ikke riktig å si at kommunene er nullsatset som en følge av denne ordningen. Danmark Danmarks public service virksomhet, Danmarks radio (DR) som består av DR Radio, DR TV og DR Online, er en selvstendig, lisensfinansiert offentlig institusjon. DR finansieres i dag med inntil 85-90 prosent av TV-avgift fra publikum. TV-avgiften anses i Danmark i merverdiavgiftsmessig sammenheng som vederlag for levering av et program, og beskattes med 25 prosent merverdiavgift. Ettersom DR er fullt avgiftspliktig, foreligger det full frådragsrett for inngående merverdiavgift. Storbritannia The British Brodcasting Corporation (BBC) finansieres med TV-avgift fra publikum. Virksomheten omfattes ikke av merverdiavgiftsplikten. Bakgrunnen for dette er blant annet at de britiske avgiftsmyndighetene, H M Customs & Excise, ikke anser det å foreligge en direkte kopling mellom betaling av TV-lisens og kjøp av programtjenester. Kommersiell sidevirksomhet drives i separate selskap og omfattes av merverdiavgiftsplikten. Siden BBC ikke er avgiftspliktig har virksomhetene heller ikke frådragsrett for inngående merverdiavgift på sine innkjøp. merverdiavgiften, omfattes BBC av en særskilt kompensasjonsordning som gjelder for visse ikke-merverdiavgiftspliktige offentligrettslige subjekter i Storbritannia. BBC kan med andre ord kreve kompensasjon for merverdiavgiftsbelastningen i public service-virksomheten. Oppsummering av den internasjonale gjennomgangen Som gjennomgangen ovenfor viser, er det ingen EUland som har en ordning med nullsats innenfor merverdiavgiftssystemet for kringkastingstjenester. Det foreligger videre forskjellige måter å finansiere de offentlige kringkastingsselskapene på i de ulike landene. Samtidig er offentlige kringkastingstjenester avgiftspliktige i noen land, mens de er holdt utenfor merverdiavgiftssystemet (det vil si at det ikke foreligger frådragsrett) i andre land. Dette gjør at det ikke er et enhetlig regelverk innen EU på dette området. Avsluttende merknader En særordning med nullsats vil stille NRK i en meget gunstig posisjon i forhold til merverdiavgiften, og dette igjen vil skape ulike konkurransevilkår i markedet. Dette anser jeg som problematisk. Regjeringen vil imidlertid se nærmere på muligheter for å styrke NRKs økonomiske situasjon. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland skal gi en generell redegjørelse om NRKs økonomiske situasjon i Stortinget 28. februar, og vil her komme inn på ulike måter å finansiere NRKs virksomhet på. Jeg er av den oppfatning at det også av denne grunn ikke vil være hensiktsmessig å innføre en særordning med nullsats for NRK nå for å bedre virksomhetens økonomi. Innst. S. nr. 117 (2001-2002) SAMMENDRAG Innholdet i forslaget er å sørge for at finansministerens formelle instruksjonsrett overfor sentralbanken bortfaller, og at sentralbanken dermed blir formelt og reelt fri og uavhengig av den til enhver tid sittende politiske ledelse. For å gi sentralbanken den nødvendige uavhengighet vil det være nødvendig å endre sentralbankloven slik at det presiseres i loven at sentralbankens mål er å bidra til prisstabilitet. Videre må sentralbanken gis full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler. Den eksisterende referansen til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene" må ut av loven. Regjeringen må fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet. Referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie må tas bort. Sentralbankens foreleggelsesplikt overfor Finansdepartementet må tas bort, fordi det i særdeleshet er denne som kan gi omverdenen inntrykk av at sentralbanken ikke er uavhengig. Det er nødvendig, og også tilstrekkelig, at sentralbanken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget. Forslagsstiller mener også at det er nødvendig at regjeringen må utnevne medlemmer av hovedstyret som har bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og som er uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser. Herunder må regjeringen ha rett til å gjøre endringer i bankens ledelse og hovedstyrets sammensetning, dersom banken ikke lover prisstabilitet eller dersom den vanskjøtter sine forpliktelser i forhold til sentralbankloven på andre måter. Når ny sentralbanklov skarpt avgrenser sentralbankens formål kan ikke regjeringen gjøre endringer av andre grunner. reoppnevnelser når styremedlemmer eller ledelse fråtrer av personlige og andre naturlige frivillige grunner. Det er i dokumentet gitt nærmere begrunnelse for forslaget. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser." KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen, viser til brev fra finansminister Per-Kristian Foss 25. februar 2002 som er et svar på henvendelse 12. februar 2002 fra saksordfører Hill-Marta Solberg om å komme med uttalelse til Dokument nr. 8:52 (2001-2002). Brevet fra finansministeren følger som trykt vedlegg til innstillingen. Komiteen legger stor vekt på langsiktighet og forutsigbarhet i pengepolitikken. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser til at retningslinjer for pengepolitikken ble lagt om 29. mars 2001, og at det innebar en klargjøring av sentralbankens rolle. Flertallet viser til at et bredt flertall i Stortinget tok de nye retningslinjene til etterretning, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001). Flertallet vil peke på at et flertall på Stortinget er enig i at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi nasjonalt og internasjonalt, og samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Flertallet konstaterer at med denne omleggingen har Norges Bank fatt et større ansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen. Flertallet viser videre til at de retningslinjene som gjelder for pengepolitikken i stor grad er i tråd med hva som gjelder internasjonalt, og at det er ulikheter internasjonalt vedrørende lovgivningen om de forhold som er tatt opp i Dokument nr. 8:52 (2001-2002). Flertallet konstaterer at det i Innst. S. nr. 229 (2000-2001) ikke var flertall for å be regjeringen ta initiativet til å gå gjennom loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere om det var behov for endring i sentralbankens stilling. Flertallet har merket seg at finansminister Per- Kristian Foss vil vurdere enkeltheter i det aktuelle regelverket nærmere, og at han tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en slik vurdering i løpet av 2002, Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag: "Dokument nr. 8:52 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Siv Jensen om å gi Norges Bank full uavhengighet - bifalles ikke." Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at utviklingen internasjonalt, blant annet med tett sammenvevde finansmarkeder, endringer i pengepolitikken i flere land etc., innebærer at det er hensiktsmessig med en vurdering av enkelte sider ved lovverket om Norges Banks stilling, slik finansministeren varsler. Disse medlemmer viser til at sammensetningen av hovedstyret i økende grad har fatt et profesjonelt preg, men mener det bør vurderes om det er hensiktsmessig med endringer i oppnevnelsespraksisen. Disse medlemmer mener videre at det i den varslede gjennomgangen bør gjøres rede for lov og praksis i andre land det er naturlig å sammenligne med når det gjelder sentralbankens stilling. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til merknad fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre hvor det både tas til orde for endring i enkelte sider ved lovverket om Norges Banks stilling, en vurdering av hensiktsmessigheten med endringer i oppnevnelsespraksisen av hovedstyret til Norges Bank, samt en redegjørelse for lov og praksis i andre land det er naturlig å sammenligne seg med når det gjelder sentralbankens stilling. Disse medlemmer tar til etterretning at Fremskrittspartiets forslag i denne omgang ikke får flertall, og vil derfor støtte intensjonen i merknaden fra de tre regjeringspartiene. Disse medlemmer mener det er nødvendig å gi Norges Bank full uavhengighet gjennom en endring av sentralbankloven. Sentralbankens foreleggelsesplikt overfor Finansdepartementet bør bortfalle for å klargjøre bankens fullstendige uavhengighet. Det er også nødvendig at hovedstyret sammensettes av medlemmer som har bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og som er uavhengige i forhold til de politiske partier og næringsøkonomiske særinteresser. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser." Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader til Innst. S. nr. 229 (2000- 2001). Her understrekes betydningen av at de ulike virkemidlene i den økonomiske politikken drar i samme retning. Det er derfor viktig å bevare politisk kontroll også med de pengepolitiske virkemidlene. Det kan oppstå situasjoner der Stortinget ønsker å føre en økonomisk politikk som er i strid med sentralbankens oppfatning. Dette kan skyldes ulik prioritering eller uenighet om effekten av ulike virkemidler. Dersom sentralbanken i en slik situasjon velger å føre en pengepolitikk som motarbeider den politikken Stortinget ønsker, har finansministeren ifølge sentralbanklovens § 2 i dag mulighet til å overprøve hovedstyrets avgjørelse. Med det foreliggende forslaget vil ikke dette lenger være mulig. Det innebærer at man reelt og formelt gir sentralbanken en rolle som overdommer i den økonomiske politikken, uten noen form for politisk kontroll. Disse medlemmer vil sterkt advare mot en slik omlegging av retningslinjene for pengepolitikken. Disse medlemmer vil også påpeke at sammensetning av hovedstyret i Norges Bank med representanter som både har økonomisk, politisk og samfunnsmessig forståelse, og på bakgrunn av Stortingets sammensetning, gir trygghet for at sentralbanken har en solid plattform for de faglige vurderingene som gjøres. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov av 24. mai 1985 nr. pengevesenet slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:52 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Siv Jensen om å gi Norges Bank full uavhengighet - bifalles ikke. Brev fra Finansdepartementet v/finansministeren til finanskomiteen, datert 25. Finanskomiteens behandling av Dokument nr 8:52 (2001-2002) fra Siv Jensen om å gi Norges Bank full uavhengighet Det vises til brev fra ftnanskomitéen av 12. februar 2002 om komitéens behandling av Dokument 8:52 (2001-2002) fra stortingsrepresentanten Siv Jensen. Jeg gis i brevet anledning til å komme med innspill til finanskomitéens behandling av saken. Stortingsrepresentant Jensen foreslår følgende: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser." Det ble fastsatt nye retningslinjer for pengepolitikken i mars i fjor, jf. forskrift om pengepolitikken av 29. mars 2001.1 forskriften heter det bl.a. at "Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst." Det var bred støtte i Stortinget til de nye retningslinjene. Det synes i dag generelt å være stor tillit til pengepolitikken, herunder også blant markedsaktører og i det akademiske miljøet, og også i opinionen for øvrig. Retningslinjene for pengepolitikken er i stor grad i tråd med hva som gjelder internasjonalt. Mange land, herunder Sverige, Storbritannia og ØMU-området, innførte en pengepolitikk med inflasjonsmål på 1990- tallet. Lovgivningen internasjonalt er noe ulik mellom land vedrørende de forhold som tas opp i Dokument nr. 8:52 (2001-2002). Etter min vurdering angir gjeldende regelverk for Norges Bank i hovedsak et hensiktsmessig rammeverk for bankens stilling. Jeg vil derfor ikke nå tilrå slike omfattende endringsforslag som fremsettes i Dokument nr. 8:52 (2001-2002). Jeg vil imidlertid vurdere enkeltheter ved det aktuelle regelverket nærmere, og tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en slik vurdering i løpet av 2002. Innst. S. nr. 118 (2001-2002) SAMMENDRAG Forholdene for sjøtransport har av ulike årsaker fatt en uheldig utvikling over en årrekke. En årsak er konkurranseforholdet til vegtransport. Tilrettelegging for å føre mer transport sjøvegs i Norge krever investeringer i infrastruktur, herunder farleier og havneanlegg. Staten bidrar i dag på tre felt med investeringer irmen sjøtransport. Det er utbygging av fiskerihavner, havner i distriktene og merking av farleier. Utviklingen av sjøen som alternativ transportvei er avhengig av større volum/kapasitetsutnytting og retningsbalanse i forhold til transport på veg. Sjøtransport forutsetter at det gis muligheter til å samle transportstrømmene i knutepunkt langs kysten. Et viktig hinder for å kunne foreta investeringer i og drift av havner som kan danne knutepunkter langs kysten er at offentlig infrastruktur i havner er merverdiavgiftspliktige, mens offentlig veg og jernbane i hovedsak er fritatt for merverdiavgift gjennom egne forskrifter. Dette er i vesentlig grad med på å forverre konkurranseforholdet. Havnene er, med unntak av de nevnte midler, selvfinansierende gjennom betaling fra brukerne. Utover et fatall havner på landsbasis med et særlig gunstig trafikkbilde, gir ikke inntektene grunnlag for utvikling av infrastruktur for sjøtransport. Mange havner har lite tidsmessig standard. Kaier og annen infrastruktur er ofte plassert i sentrum av bebyggelse. Det gir urasjonell drift og begrenser mulighetene for å utvikle tidsmessig godstransport med moderne fartøy. Dagens godstransport med enhetslaster og rullende materiell krever egnede kaier, arealer og god tilknytning til øvrig transportnett. Havner og sjøtransport har dårligere konkurranseforhold i forhold til vegsektoren i Norge. offentlige publikasjoner de senere år. Det er nå på tide å ta det første reelle skritt i å legge til rette for en slik utvikling. Dette kan ivaretas ved å likestille investeringen i og drift av offentlig infrastruktur i havner og farleier med tilsvarende fritaksordninger innenfor vegsektoren og jernbanesektoren, jf. forskrift nr. 55 om avgiftsfritak for visse tjenester som gjelder offentlig veg. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: "Investeringer i og drift av offentlig infrastruktur i havner og farleier likestilles med tilsvarende fritaksordning innenfor vegsektoren gitt i medhold av merverdiavgiftsloven." KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen, viser til at dokumentet er forelagt finansministeren til uttalelse 7. februar 2002. Hans svarbrev 21. februar 2002 er vedlagt innstillingen. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, viser til at særregler for offentlig vei ble innført for å motvirke konkurransevridning mellom offentlige etater og private næringsdrivende ved utføring av arbeid på offentlig vei. De samme hensyn gjør seg ikke like sterkt gjeldende i forbindelse med utbygging av offentlige havner. Når det gjelder kompensasjonsordningen og spørsmålet om konkurransevridning mellom kommunal egenproduksjon og kjøp fra andre, vises til at Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg under ledelse av professor Jørn Rattsø som skal se nærmere på dette. Finanskomiteen ble i høring orientert av Norsk Havneforbund om avgiftsforholdene for kommunale havner, og om dialogen mellom Norsk Havneforbund og finansdepartementet om dette. Norsk Havneforbund hevdet at kommunale havner forskjellsbehandles i forhold til private havner. Dette begrunnes med at private havner får fradrag for inngående merverdiavgift av utgifter til investeringer, drift, m.v. som et vanlig merverdiavgiftsregistrert foretak. I merverdiavgiftsreformen som trådte i kraft fra 1. juli 2001 er det blant annet vedtatt unntak fra merverdiavgiftsplikt på omsetning og utleie av fast eiendom eller rettighet til fast eiendom. Det er forutsatt i forarbeidene (Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 148) at dette unntaket også omfatter havnevirksomhet som er havneavgiftsfinansiert. Ifølge lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. er kun kommunale havner finansiert gjennom havneavgifter fastsatt av offentlige myndigheter. Enkelte av havnevesenets ytelser er imidlertid avgiftspliktig, men i hovedsak er kommunale havner unntatt fra merverdiavgiftsplikt. Flertallet vurderer det som uheldig at den ulike avgiftsmessige behandlingen av kommunale havner og private havner kan medføre konkurransevridning mellom disse. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener merverdiavgiftsloven bør være konkurransenøytral mellom privat og offentlig virksomhet. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, viser til at havnevirksomhet krever betydelige investeringer. Kommunale havner som ikke har mulighet til å trekke fra merverdiavgift av utgifter til bl.a. investeringer får derfor høyere investeringskostnader enn for tilsvarende private havner. Flertallet mener at en generell merverdiavgiftsplikt for kommunale havner vil kunne gi økte muligheter for ytterligere utbedringer og investeringer i kommunale havner, med de positive effekter dette kan få for sjøtransport som en ressurs- og miljøvennlig alternativ til vegtransport. Flertallet viser til Finansdepartementets vurdering i Otprp. nr. 2 (2000-2001) s. bl.a. havneavgifter kan være vel egnet for merverdiavgiftsplikt. Flertallet viser til brev fra Finansdepartementet 14. mars 2002 hvor departementet uttaler at det vil bli foretatt en nærmere utredning av de rettslige sidene, herunder omfanget, av en eventuell avgiftsplikt for denne type tjenester. Flertallet vil derfor be departementet i egnet form komme tilbake til Stortinget med en orientering om status for utredningen av merverdiavgiftsplikt for havnevirksomhet. Flertallet fremmer følgende forslag: "Dokument nr. 8:49 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen om at investeringer i og drift av offentlig infrastruktur i farleier og havner likestilles med tilsvarende innen veisektoren under lov om merverdiavgift - vedlegges protokollen." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kommunale trafikkhavner driver delt virksomhet i forhold til merverdiavgiftsloven, det vil si at de har virksomhet både innenfor og utenfor merverdiavgiftsområdet. Regelverket innebærer at de kommunale havnene bare har frådragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser på den delen av virksomheten som er avgiftspliktig. Inngående merverdiavgift av de anskaffelser som foretas, må derfor henføres til de respektive deler av virksomheten. Omsetning utenfor avgiftsområdet skal det ikke beregnes utgående merverdiavgift av. Anskaffelser til bruk for slik omsetning gir ikke rett til fradrag for inngående avgift. Store deler av den virksomheten havnevesener står for blitt karakterisert som omsetning utenfor avgiftsområdet, slik at de er avskåret for fradrag for inngående merverdiavgift for store deler av kostnadene. Denne ekstrakostnaden vil ha betydning for størrelsen på havneavgiftene, uten at transportøren får dette spesifisert og kan trekke det fra som inngående mva. Det blir derfor betalt merverdiavgift av merverdiavgift. Sjøtransportvirksomhet får derfor en ekstra kostnad sammenliknet med andre typer transport, og sjøtransport diskrimineres. Disse medlemmer mener at forslagsstiller peker på vesentlige problemstillinger, men at den foreslåtte løsningen ikke er god nok. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at merverdiavgiftsloven skal omfatte havnevirksomhet." Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser til at det lenge har vært en politisk målsetning å få en større del av transportvolumet over på kjøl, jf. Innst. S. nr. 119 (2001-2002) og St.meld. nr. 46 (2000-2001) "Nasjonal transportplan". Dessverre ser det ut til at Finansdepartementet i brev av 14. konkurranseforholdene som eksisterer mellom kommunale og private havner. Dette medlem mener at spørsmålet om merverdiavgiftsregistrering eller merverdiavgiftsfritak for kommunale havner er viktig for å hindre uheldig konkurransevridning ikke bare mellom disse og private havner men også mellom havnene og landtransportløsninger. Disse medlemmer viser til at løsningen med å gjøre de kommunale havnene merverdiavgiftspliktige slik som Finansdepartementet anbefaler i brevet av 14. mars 2002 langt på vei har de samme konsekvensene som forslaget i dokumentet om å likestille havnene med offentlig veg og jernbane med henblikk på merverdiavgiftsfritaket. Dette siden det alt er merverdiavgift på tjenestene som de kommunale havnene tilbyr til private konsumenter, og en merverdiavgiftsplikt for havnene bare vil innebære at havnestyrene kan gjøre fradrag for denne avgifta. Disse medlemmer mener det er uheldig at man ikke har en tilfredsstillende løsning på tilbakeføringen (merverdiavgiftsrefusjonen) av merverdiavgift, siden avgifta tilbakeføres til kommunekassen og ikke til havnekassen. Disse medlemmer forutsetter at havnestyrene kan få et eget merverdiavgiftsregistreringsnummer eller at det finnes en annen løsning på merverdiavgiftsrefusjonen, som fører til at avgifta som eventuelt tilbakeføres, sendes til havnekassene (havnestyrene). Disse medlemmer viser til at spørsmålet om merverdiavgift på merking av farledene og vedlikeholdet av disse ikke er omtalt i Finansdepartementets brev. Merverdiavgifta på investeringer og vedlikehold av disse, i den grad dette utføres av havnestyrene, er en betydelig merkostnad som er med på å fordyre transporten på kjøl. Disse medlemmer vil derfor be om at man spesielt vurderer merverdiavgiftsspørsmålet i forhold til merking og vedlikehold av farledsmerkene i forbindelse med den totale drøftelsen av merverdiavgift på havnetjenestene. Disse medlemmer viser til at investeringer i og vedlikehold av farledsmerkene helt klart kan sammenlignes med offentlig vei og jernbane, og bør kunne fritas for merverdiavgift. merverdiavgift for kommunale havner har vært til "løpende vurdering" siden 1997, da Norsk Havneforbund reiste spørsmålet overfor Finansdepartementet, jf. brev av 27. oktober 1997. Disse medlemmer mener derfor at Finansdepartementet har hatt godt tid til å vurdere merverdiavgiftsspørsmålet og at det er et stort behov og et klart ønske om en snarlig avklaring på dette spørsmålet. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen komme med en avklaring av merverdiavgiftsspørsmålet for kommunale havner i forbindelse med Revidert budsjett for 2002 eller senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2003." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at merverdiavgiftsloven skal omfatte havnevirksomhet. Forslag fra Senterpartiet og Kystpartiet: Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen komme med en avklaring av merverdiavgiftsspørsmålet for kommunale havner i forbindelse med Revidert budsjett for 2002 eller senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:49 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen om at investeringer i og drift av offentlig infrastruktur i farleier og havner likestilles med tilsvarende innen veisektoren under lov om merverdiavgift - vedlegges protokollen. Brev fra Finansdepartementet v/finansministeren til finanskomiteen, datert 21. Dokument 8:49 (2001-2002) - forslag om at investeringer i og drift av offentlige infrastruktur i farleier og havner likestilles med tilsvarende innen veisektoren under lov om merverdiavgift Jeg viser til forslaget fra representanten Karl-Anton Swensen om å endre merverdiavgiftsloven slik at investeringer i og drift av offentlige infrastruktur i farleier og havner likestilles med tilsvarende innen veisektoren under lov om merverdiavgift. Representanten Swensen mener "... Havner og sjøtransport har dårligere konkurranseforhold i forhold til veisektoren i Norge. Sjøtransport er utpekt som et nasjonalt satsingsområde i en relcke offentlige publikasioner de senere år. Det er nå på tide å ta det første reelle skritt i å legge til rette for en slik utvikling. Dette kan ivaretas veda likestille investeringen i og drift av offentlig infrastruktur i havner og farleier med tilsvarende fritaksordninger innenfor vegsektoren og jernbanesektoren, jf. forskrift nr. 55 om avgiftsfritak for visse tjenester som gjelder offentlig vei." Det er riktig at det i merverdiavgiftsloven er særregler i forhold til offentlig veg. Disse reglene ble vedtatt i 1972. Reglene innebærer at det ikke skal betales merverdiavgift ved omsetning av tjenester som gjelder planlegging, prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold av offentlig veg. Det skal imidlertid betales merverdiavgift av all varelevering i forbindelse med slike prosjekter. Videre gjelder fritaket kun i siste omsetningsledd, og det vil derfor bare være tjenesteyteren som fakturerer arbeidsytelser (tjenester) på offentlig veg direkte til oppdragsgiven Oppdragsgiver vil her være stat, fylke eller kommune. Særreglene for offentlig veg ble innført for å motvirke konkurransevridning mellom offentlige etater og private næringsdrivende ved utføring av arbeid på offentlige veier. Dette fordi Statens Vegvesen i betydelig omfang utfører slike oppgåver seiv. ansatte som ikke utløser merverdiavgift, fremfor å kjøpe tjenester fra private næringsdrivende med merverdiavgift. Fritaket har derfor i stor grad samme formål som lov 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende. De samme hensyn gjør seg ikke like sterkt gjeldende i forbindelse med utbygging av offentlige havner. Når det gjelder kompensasjonsordningen og spørsmålet om konkurransevridning mellom kommunal egenproduksjon og kjøp fra andre, viser jeg til at Regjeringen nå har nedsatt et offentlig utvalg under ledelse av professor Jørn Rattsø som skal se nærmere på dette. Havnevesenet driver virksomhet både innenfor og utenfor merverdiavgiftslovens område. Utleie av maskiner mv. forbundet med fast eiendom, oppbevaring av varer og salg av vann og strøm er eksempler på aktiviteter som er merverdiavgiftspliktige. Etter gjeldende rett er imidlertid oppkreving av havneavgifter ansett som vederlag for tjeneste som i hovedsak faller utenfor merverdiavgiftsområdet. Dette har sin bakgrunn i at de fleste havneavgifter som oppkreves, anses som vederlag for leie av fast eiendom. Jeg viser også til at et fritak for omsetning av tjenester til havner som tilsvarer fritaket for offentlig vei, vil medføre et provenytap for staten. Basert på investeringstall innhentet for 2000, kan et slikt fritak utgjøre om lag 60 millioner kroner på årsbasis. Jeg er opptatt av at regelverket for merverdiavgiften skal virke mest mulig nøytralt. Fritak og særordninger i merverdiavgiftssystemet vil skape nye avgrensningsproblemer og konkurransevridninger. Et fritak for offentlige havner vil eksempelvis kunne skape en konkurransefordel i forhold til private havner. Jeg anser ikke at det er grunnlag for å etablere en særordning for investeringer i og drift av farleier og havner og vil derfor fraråde at merverdiavgiftsloven endres på dette punkt. Innst. S. nr. 119 (2001-2002) St.prp. nr. 39 (2001-2002) 1. INNLEDNING Terroranslagene 11. september 2001 demonstrerte sårbarheten til moderne og åpne samfunn med grusom effektivitet. Tiden som fulgte var preget av en uklar trussel og frykten for nye terroraksjoner var stor. Nasjonale myndigheter verden over iverksatte straks sikkerhetstiltak for å verne sivilbefolkning, kritisk infrastruktur og militære kapasiteten Norske myndigheter høynet umiddelbart terrorberedskapen. Forsvaret høynet sikkerheten ved sine avdelinger og det ble satt et spesielt fokus på å beskytte alliert militært personell. Utvekslingen av etterretningsinformasjon i NATO ble intensivert og samarbeidet med amerikanske tjenester ble vektlagt. Et av de første virkemidlene som ble tatt i bruk var internasjonalt samarbeid innen justissektoren. Skjerpende lover som forbyr finansiering av terrorisme ble vedtatt i mange land, inkludert Norge. Etter at Taliban gjentatte ganger nektet å utlevere lederne for Al-Qaida, iverksatte så koalisjonen den 7. oktober 2001, med USA og Storbritannia i spissen, en militær operasjon rettet mot terrornettverket og Talibanregimet i Afghanistan. Denne operasjonen fikk navnet "Operation Enduring Freedom". Den norske regjeringen har presentert en liste over norske militære enheter til koalisjonsoperasjoner. Tilbudet ble formalisert ved kongelig resolusjon av 14. desember 2001. 2. DELTAKELSE I INTERNASJONALE OPERASJONER Med bakgrunn i Norges allianseforpliktelser ble det tidlig aktuelt med norsk deltakelse i den USA-ledete kampanjen rettet mot internasjonal terrorisme. Norge deltar nå i både "Operation Enduring Freedom" internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan (ISAF). Det kan ikke utelukkes at styrkebidragene besluttes forlenget utover angitte tidsrom eller at nye styrkebidrag tilføres. Unntatt den mulige deployeringen av jagerfly, er summen av utgifter til de norske styrkebidragene 476 mill. kroner. Av dette er operasjonsrelaterte merutgifter til utstyrsanskaffelser 192 mill. kroner. I tillegg har man forsert en del andre anskaffelser (105 mill. kroner), men disse dekkes innenfor gjeldende rammer. I proposisjonen beskrives forhold ved "Operation Enduring Freedom" og International Security Assistance Force (ISAF) nærmere på sidene 2 og 3. 3. NASJONALE TILTAK Som en følge av terroranslagene 11. september 2001 iverksatte Forsvaret omfattende sikkerhetstiltak og den generelle terrorberedskapen ble høynet ved alle avdelinger. En rekke beredskapstiltak ble iverksatt i Beredskapssystem for Forsvaret (BFF) og Sivilt Beredskapssystem (SBS). Hensikten med tiltakene var blant annet å sørge for forsterket bemanning av sambandssystemer og hovedkvarter, samt kontroll av planer. Videre ble det iverksatt ulike beredskapstiltak for å sikre viktige installasjoner, objekter og sambandssystemer. Våre nasjonale beredskapstiltak har dels hatt til hensikt å støtte NATOs beredskapstiltak, men flere tiltak er blitt iverksatt ut fra rene nasjonale behov. Forsvaret iverksatte også enkelte trinn i terrorberedskapssystemet. Det har vært lagt særlig vekt på å sikre alliert personell og allierte installasjoner og objekter som man har ansett for å være mest utsatt for terroraksjonen Forsvarets avdelinger er fortsatt på høynet terrorberedskap. vakt- og sikringsoppdrag også i 2002. Jagerflyberedskapen i Sør-Norge er redusert til én flystasjon, der det fortsatt vil være fly på høy beredskap. Merutgiftene for de ekstraordinære beredskaps- og sikringstiltakene i 2001 og 2002 er beregnet til 126 mill. kroner. Fratrukket de 56 mill. kroner bevilget i 2001, jf. Innst. S. nr. 42 (2001-2002), blir dermed merbehovet for 2002 70 mill. kroner. Som vist i forslag til vedtak er disse midlene fordelt på de respektive forsvarsgrenene og Heimevernet etter en samlet vurdering av behovene. Det er et mål at Forsvaret til enhver tid skal ha en adekvat beredskap uten å bruke mer ressurser enn nødvendig. Det foretas derfor en kontinuerlig vurdering av trusselen med tanke på å tilpasse beredskapen til den aktuelle situasjon. 4. NORSK DIPLOMATISK NÆRVÆR I KABUL I forbindelse med innsettelsen av den nye interimsregjeringen i Kabul 22. desember 2001 valgte Norge, i likhet med en rekke andre land, å markere dette ved å etablere et diplomatisk nærvær. Flere toneangivende land og frivillige organisasjoner etablerer seg nå i Kabul. Diplomatisk nærvær må ses i lys av Norges ønske om å støtte opp under den politiske prosessen i Afghanistan. I den sammenheng flyttes den politiske og praktiske koordineringen av den humanitære bistanden til Afghanistan fra Islamabad til Kabul. Det norske formannskapet i giverlandsgruppen for Afghanistan (ASG) i 2002 gir Norge en sentral rolle i gjenoppbyggingsarbeidet i landet. Et diplomatisk nærvær vil også være viktig i forhold til norsk personell (militært, humanitært eller annet) i Afghanistan. Samlet sett nødvendiggjor denne utviklingen et mer langsiktig diplomatisk nærvær. Utenriksdepartementets merutgifter i forbindelse med etablering og drift i 2002 er beregnet til 11,4 mill. kroner. 5. FINANSIERING Norske allianseforpliktelser gjør det helt nødvendig at Norge bidrar til kampen mot internasjonal terrorisme. Samtidig gjør terrorberedskapen at Forsvaret påføres ekstraordinære merutgifter til nasjonale sikringstiltak. Merutgiftene knyttet til den internasjonale deltakelsen og de ekstraordinære sikringstiltakene som det redegjøres for i denne proposisjonen bør dekkes ved økning av bevilgningene på statsbudsjettet for 2002. Å finne inndekning innenfor gjeldende rammer ville være skadelig for muligheten til å kunne gjennomføre omleggingen av Forsvaret og øvrig prioritert virksomhet i Forsvaret. 6. lederen Marit Nybakk, fra Høyre, Bjørn Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff Nilssen og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at NATO den 12. september 2001 erklærte at terrorangrepet på USA utløste alliansens forpliktelse om kollektivt forsvar. FNs sikkerhetsråd viste samme dag i Sikkerhetsresolusjon 1368 at retten til selvforsvar gjaldt i denne situasjonen. Den norske regjering erklærte umiddelbart sin støtte til USA. Komiteen viser videre til at USA dannet en bred internasjonal koalisjon for en kampanje rettet mot internasjonal terrorisme. Komiteens fl er tall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at de styrkebidragene som deltar i operasjonen "operation Enduring Freedom" holder meget høy kvalitet og bidrar med kritisk kompetanse. Flertallet viser videre til International Security Assistance Force (ISAF) og det norske styrkebidraget som skal være med på å stabilisere situasjonen. Flertallet har ellers ingen merknader til de beregnede merutgifter til de norske styrkebidragene. Komiteen har videre merket seg de ekstraordinære beredskaps- og sikringstiltakene i 2001 og 2002 på nasjonalt nivå og har ingen bemerkninger til de beregnede merutgifter. Komiteen har også merket seg at Forsvaret har som mål at det til enhver tid skal være en adekvat beredskap uten at det brukes mer ressurser enn nødvendig. K o m i t e e n ser nødvendigheten av at Norge har etablert et diplomatisk nærvær i Kabul. Norge ønsker å støtte opp under den politiske prosessen i Afghanistan. I tillegg vil Norges sentrale rolle i gjenoppbyggingsarbeidet gjøre det nødvendig med et langsiktig diplomatisk nærvær. Komiteen er enig i at norske allianseforpliktelser gjør det nødvendig at Norge bidrar til kampen mot internasjonal terrorisme. Komiteen støtter Regj eringens syn på at merutgifter knyttet til Forsvarets terrorberedskap og internasjonal deltakelse som det redegjøres for i proposisjonen, må dekkes ved økning av statsbudsjettet for 2002. Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at NATO erklærte angrepet på USA som en artikkel 5-situasjon, uten at medlemslandene hadde mulighet til å drøfte dette mer inngående. Dette medlem viser til at dette var første gang i alliansens historie at artikkel 5 har kommet til anvendelse, og mener det er grunn til å stille spørsmål ved måten beslutningen ble tatt på. Dette medlem viser også til at USA etter 11. september tilsynelatende la større vekt på å bygge brede allianser utenfor NATO, enn på å samarbeidet innad i NATO. viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot at det skulle sendes norske styrker til krigføring i Afghanistan under amerikansk kommando, men at vi støttet deltakelse i den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF. Dette medlem mener at internasjonale operasjoner som har til hensikt å beskytte internasjonal fred og sikkerhet langt sterkere enn i dette tilfellet bør forankres i FN og at FN må ha en ledende rolle. Dette medlem mener også at militære angrep kun kan forsvares etter at alle andre virkemidler er forsøkt, og at dette ikke var tilfelle i forhold til å fa Al Quaida-soldater utlevert og Taliban-regimet veltet. Dette medlem viser til at det i tiden før 11. september var en gryende internasjonal debatt om de internasjonale sanksjonene mot Taliban-regimet, og et ønske blant annet fra Norge om en revurdering av disse med sikte på å finne mer effektive virkemidler. Dette medlem mener at det omfattende hemmeligholdet rundt de norske styrkenes mål og virkemidler gjør det vanskelig å vurdere om den norske deltakelsen er i tråd med de humanitære idealer som Norge bør ha som mål å bli assosiert med. flest mulig, eller å pågripe fanger i henhold til amerikansk praksis som innebærer en lav forpliktelse i forhold til Genevekonvensj onen, eller utlevering til strafferegimer som innebærer bruk av tortur og/eller dødsstraff. På denne bakgrunn finner dette medlem ikke å kunne støtte forslaget om tilleggsbevilgning for de norske styrkene som deltar i "Enduring Freedom". Det vises til brev fra Forsvarsdepartementet av 11. mars 2002 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, der det opplyses at spesifikke bidrag til operasjon Enduring Freedom er på 272 mill. kroner. Dette medlem ber Regjeringen om å legge fram forslag til inndekning av utgiftene til det norske bidraget til Enduring Freedom innenfor forsvarsbudsjettet for 2002. Dette medlem viser til at Forsvarsdepartementet i dette brevet på en lite klargjørende måte angir utgiftsfordeling mellom de enkelte operasjonen Dette medlem finner imidlertid etter en totalvurdering å kunne støtte proposisjonens forslag til tilleggsbevilgning påkapitlene 101-1734.Dette medlem fremmer følgende forslag til bevilgning under kapittel 1792: 7. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Sosialistisk Venstreparti: 8. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: På statsbudsjettet for 2002 gjøres følgende endringer: Oslo, i forsvarskomiteen, den 21. Innst. S. nr. 120 (2001-2002) Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om forslag fra representantene Lena Jensen og Rune J. 1. SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om lovforbud mot reklame i lærebøker i grunnskolen og den videregående skolen." Forslagsstillerne begrunner forslaget med at tilbudet om reklamefinansiering av lærebøker og -materiell øker, og at det er viktig å sette klare grenser for kommersielt press. Ved valg av skolebøker vil dessuten grunnskolene og elevene i videregående skole kunne se seg nødt til å la prishensyn gå foran ønsket om høy kvalitet. Dette vil kunne forsterke ulikheter i skolesektoren. Forslagsstillerne støtter Nyborg-utvalget, jf. NOU 2001:16, i at skolen som hovedregel bør være en frisone for kommersiell påvirkning. Lærebøker som dekker vesentlige deler av læreplanen i et fag og som skal brukes regelmessig, bør være frie for reklame. Det samme gjelder arbeidsbøker og undervisningsmateriell som skolen finansierer og distribuerer. Lovforbudet bør gjelde både grunnskolen og den videregående skolen. 2. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva M. Kvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Mali Grete N. Aksnes, fra Venstre, Trine Skei Grande, og representanten Jan Simonsen, viser til det fremlagte forslaget om lovforbud mot reklame i lærebøker. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen, viser til at oppvekstmiljøet for barn og unge preges av en økende kommersialisering. Unge er i dag en stadig viktigere målgruppe for kommersielle budskap. Undersøkelser har vist at de fleste grunnskoler og videregående skoler mottar tilbud om reklamefinansierte gratisprodukter, deriblant arbeidsbøker og lærerbøker seiv om slik sponsing fremdeles skjer i begrenset omfang. F 1 ert a 11 e t viser til høringsuttalelse fra Foreldreutvalget for grunnskolen, som opplever at barn og unge samlet sett utsettes for et meget stort kommersielt press i dagen samfunn og til at de mener det er nødvendig at sentrale myndigheter iverksetter tiltak som bidrar til å redusere dette presset. F 1 ert a 11 e t mener barn og unge bør læres opp til å være bevisste og kritiske i forhold til reklame og annen kommersiell påvirkning. Det er spesielt viktig at ikke skolen blir en arena for markedsføring og kommersialisering. Fl ert alle t mener det er viktig å sette grenser for reklamepresset både i grunnskolen og den videregående skolen ved å utarbeide gode retningslinjer som bidrar til å redusere dette presset. frisone fra kommersiell påvirkning. Barn fordi de er dårligere rustet til å forstå og motstå budskapet i reklame. Ungdom fordi de allerede i dag utsettes for et sterkt kommersielt press, og fordi mange opplever et sterkt slanke- og motepress. Den store interessen for å sponse læremateriell tilsier også at slik eksponering antas å på virke el evenes lojalitet og adferd som forbrukere. Autoriteten innholdet i skolens lærebøker har, gjør det spesielt betenkelig å tillate annonseinnslag der. Disse medlemmer viser til at opplæringsloven slår fast at både grunnskole og videregående skole skal være gratis, og at det er det offentliges ansvar å finansiere skolebøker i grunnskolen. Ved en innføring av reklamefinansiering av skolebøker, er det fare for at det offentliges ansvar for skolenes økonomi undergraves. Dette kan igjen føre til større ulikheter i undervisningstilbudet ved at enkelte kommuner av økonomiske grunner føler seg tvunget til å ta i bruk reklamefinansierte lærebøker. Disse medlemmer mener reklamefinansiering av lærebøker kan bidra til at lærebøkenes faglige integritet kan trekkes i tvil. Man risikerer at det faglige innholdet påvirkes, eller kan mistenkes for å påvirkes, av annonsørenes interesser. Derfor mener disse medlemmer det er avgj ørende at det offentlige tar ansvaret for lærebøkenes faglige kvalitet. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at opplæringsloven i dag ikke inneholder noen godkjenningsordning for lærebøker og dermed ikke hjemler noe forbud mot reklame i lærebøker eller andre læremidler. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen, vil understreke betydningen av samarbeid mellom skole, foreninger, kulturliv og bedrifter. Fl ert all et mener videre det er viktig å satse mer på elevbedrifter, partnerskapsavtaler og nær kontakt med bedrifter. Flertall et henviser til Nyborg-utvalgets innstilling "Oppvekst med prislapp?" (NOU 2001:6) der et flertall konkluderer med at skolen bør sikres som frisone for kommersiell påvirkning. Utvalget foreslår at det lovfestes et forbud mot reklame i lærerbøker og undervisningsmateriell i grunnskolen. Et mindretall i utvalget ønsket at samme prinsipp skulle gjelde den videregående skolen. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter innstillingen fra mindretallet i Nyborg-utvalget, og mener at lærerbøker som dekker vesentlig deler av lærerplanen i et fag og som elevene skal bruke regelmessig, skal være fri for reklame både i grunnskolen og den videregående skolen. Dette gjelder også arbeidsbøker og undervisningsmateriell som skolen finansierer og distribuerer. Disse medlemmer mener at Regjeringen må legge fram forslag om lovforbud mot reklame i lærerbøker i grunnskolen og den videregående skole. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har registrert at statsråden i sin uttalelse datert 13. mars 2002 også viser til at Regjeringen arbeidet med oppfølgingen av Nyborg-utvalgets innstilling "Oppvekst med prislapp?" (NOU 2001:6), og forutsetter at Regjeringen i denne sammenheng også vurderer de spørsmål som tas opp i det foreliggende forslag. Disse medlemmer vil også understreke at undervisningen i den offentlige grunnskolen skal være gratis. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen understreker at verken opplæringsloven eller forskriftene til loven i dag inneholder noe forbud mot reklame i lærebøker eller andre læremidler. Det er tvert imot tydeliggjort i kommentarutgaven til opplæringsloven at det ikke eksisterer slikt forbud. Disse medlemmer er kjent med NOU 2001:6 Oppvekst med prislapp? - Om kommersialisering og kjøpepress mot barn og unge (det såkalte Nyborgutvalget), der det bl.a. refereres til en undersøkelse foretatt av Forbrukerrådet i 1999 om omfanget av sponsing i skolen. Undersøkelsen var en del av en undersøkelse i de nordiske land, basert på spørsmål til 60 skoler i hvert land. Av de som svarte hadde mellom vel 50 pst. og vel 80 pst. fatt tilbud om sponsing, og av disse igjen hadde ca. halvparten tatt imot tilbudet. Omfanget av sponsing knyttet til lærebøker er oppgitt til 38 pst., mens det for andre produkter som for eksempel sikkerhetsprodukter, skriftlig studiemateriell, bedriftsbesøk og kontormateriell var et noe større omfang. Undersøkelsen synes å bygge på et noe spinkelt grunnlag og være uklar med hensyn til hva oppgitt mottak av ulike typer sponsing egentlig innebærer. Adgangen til å benytte sponset materiell synes å være tilnærmet lik i de nordiske land. Konklusjonen i undersøkelsen - seiv med basis i et spinkelt grunnlag - var at sponsing forekommer i begrenset omfang. Det ble riktignok understreket at omfanget synes å øke og at formene for sponsing er i stadig endring. Disse medlemmer viser til at omfanget av reklamefinansierte skolebøker i Norge fortsatt ikke synes å være omfattende. Ordningen eksisterer som et mulig alternativ for å kunne skaffe billig/gratis lærebøker og læremateriell spesielt for elever i den videregående skolen. likebehandling av alle godkjente skoler uavhengig av eierforhold, basert på et system for tildeling av statlige midler som folger hver elev til den skole eleven velger. Fremskrittspartiet ønsker også at skoler skal kunne organiseres som stiftelser eller selskaper med stor grad av pedagogisk frihet innenfor godkjenningsvedtaket, og at elever, foreldre og ansatte skal være representert i styret. Også innenfor rammen av en slik strukturell endring vil det etter disse medlemmers mening være gunstig for elevenes samlede tilbud at en mulighet for reklamefinaniserte skolebøker og læremidler er åpen for de skoler som ønsker å bruke en slik mulighet. Disse medlemmer ønsker derfor å videreføre dagens ordning. Nyborg-utvalget anbefaler å gjøre barnehager og skoler til en frisone for "kommersiell påvirlming". Disse medlemmer har imidlertid det syn at en fornuftig bruk av reklamefinansierte skolebøker og læremidler gjennom en aktiv holdning i undervisningen vil bidra til å utvikle et bevisst og balansert forhold til kommersiell påvirkning hos elever i grunnskolen og videregående skole, en påvirkning de møter med full tyngde - og ofte uten motforestillinger - i den tiden de ikke er på skolen. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Jan Simonsen, viser til budsjettmerknadene under kap. 223 Videregående opplæring vedrørende læremidler, der komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sluttet seg til en avvikling av dagens tilskudd til utlånsordning for lærebøker i den videregående opplæring. Samme flertall har i sin merknad vist til departementets henvisning til en helhetlig gjenomgang av støtteordningene fra Lånekassen til unge i ordinær videregående utdanning. Flertall et forutsetter at Regjeringen snarest følger opp dette arbeidet og fremmer nødvendige forslag. 3. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og råder Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:78 (2001-2002) - forslag fra representantene Lena Jensen og Rune J. Skjælaaen om lovforbud mot reklame i lærebøker i grunnskole og videregående skole - vedlegges protokollen. Innst. S. nr. 121 (2001-2002) SAMMENDRAG Den omstrukturering og modernisering som skjer i Forsvaret i dag medfører at mye materiell av ulik art må avhendes. Det er i denne forbindelse viktig at dette også skjer på en økonomisk gunstig måte for Forsvaret, jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001) Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005. I denne forbindelse er det viktig at det er åpne salg/auksjoner rundt dette materiellet. Dette for å sikre at Forsvaret oppnår det beste resultat i forbindelse med avhendingen. Salg eventuelt gavesalg til frivillige organisasjoner og lignende er selvsagt akseptabelt utenom de ordinære salg/auksjoner. Det bør derfor også være slik at materiellet kan kjøpes opp av firmaer som ønsker å videreselge materiellet etter at det er utført eventuelt pålegg om ombygging og/eller lignende. Kravet til sluttbruker er det avgjørende for hvem som kan kjøpe materiellet fra disse firmaer på lik linje med retningslinjer for krav til sluttbruker for kjøp direkte fra Forsvaret. Forslagsstillerne fremmer følgende forslag: "I Stortinget ber Regjeringen stanse skrotingen av BV 202 og deler til 8V202. II Stortinget ber Regjeringen åpne for at BV 202 og deler til BV 202 kan selges til firmaer for videresalg til sluttbrukere som innfrir kravene til bruk av materiellet." Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at Forsvaret er inne i en stor omorganisering, der mye materiell avhendes. Et viktig prinsipp i denne avhendingsprosessen har vært at det skal skje på en mest mulig økonomisk gunstig måte for Forsvaret. Bakgrunnen for at dette forslaget ble reist var at det ble kjent at de fleste av beltevognene av typen BV 202 skulle destrueres, mens et fåtall beltevogner modifisert for bruk av blyfri bensin var innvilget solgt. Komiteen er kjent med at en stor del av beltevognene er i godt brukbar stand, og vil være velegnet til ulike sivile formål, som redningsoperasjoner og ulike typer transportoppdrag. Etter komiteens oppfatning ville derfor en videre destruering av BV 202 representere en meningsløs sløsing med offentlige ressurser som verken Forsvaret eller samfunnet for øvrig kan være bekjent av. Komiteen konstaterer med tilfredshet at Forsvarsdepartementet nå har besluttet å terminere opphuggingen av BV 202. Komiteen forutsetter at departementet forsikrer seg om at vognene blir avhendet på en samfunnsnyttig måte, ved at beltevognene eller deler fra beltevognene blir tilbudt hjelpekorps, organisasjoner, offentlige etater og andre som innfrir kravene til bruk av materiellet, i kombinasjon med avhending til firmaer for eventuelt videresalg, demontering eller destruering av vogner som ikke lar seg omsette på annen måte. instruksjoner om å stanse skroting av BV 202 har det vist seg at denne prosessen fortsetter. Disse medlemmer finner derfor å måtte opprettholde sitt opprinnelige forslag i en modifisert form. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag: 1. Stortinget ber Regjeringen stanse skrotingen av BV 202 og deler til samme vogn. 2. Stortinget ber Regjeringen åpne for at BV 202 og deler til BV 202 kan selges til firmaer for videresalg til sluttbrukere som innfrir krav til bruk av materiellet, samt at det åpnes for at organisasjoner av samfunnsnyttig karakter med dokumenterte behov kan nyttiggjøre seg vognene." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: 1. Stortinget ber Regjeringen stanse skrotingen av BV 202 og deler til samme vogn. 2. Stortinget ber Regjeringen åpne for at BV 202 og deler til BV 202 kan selges til firmaer for videresalg til sluttbrukere som innfrir krav til bruk av materiellet, samt at det åpnes for at organisasjoner av samfunnsnyttig karakter med dokumenterte behov kan nyttiggjøre seg vognene. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:73 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Per Roar Bredvold og Per Ove Width om å stanse ødeleggelse av BV 202, samt at det åpnes for salg til oppkjøps-/salgsfirmaer - vedlegges protokollen. Innst. S. nr. 122 (2001-2002) Innstilling fra forsvarskomiteen om visse organisasjonsendringer mv. St.prp. nr. 36 (2001-2002) 1. INNLEDNING I denne proposisjonen legger Regjeringen frem forslag til visse endringer i Forsvarets struktur og organisering. Endringene gjelder sammenslåing, nedlegging og lokalisering av avdelinger/enheter. Hensikten er å redusere driftsutgiftene, frigjøre ressurser til annen prioritert virksomhet i Forsvaret og bidra til å skape forutsigbarhet for de tilsattes arbeidssituasjon. Proposisjonen omhandler følgende forslag: - opprettelse av Forsvarets sanitet - lokalisering av Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter - lokalisering av Forsvarets hundeskole. Forslagene er basert på de overordnede retningslinjer behandlet i Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001) Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005. Forslagene som fremlegges i proposisjonen, er beregnet å medføre investeringer på 234 mill. kroner og et innsparingspotensiale på 95 årsverk sammenlignet med dagens organisering. For å nå de mål og fa til de omprioriteringer som beskrives i St.prp. nr. 45 (2000-2001), er det viktig å oppnå driftsinnsparinger. I takt med utviklingen vil det være nødvendig med nye organisasjonstiltak som berører hele Forsvarets organisasjon for å kunne avstemme driftsutgiftene mot Forsvarets fremtidige oppgåver og investeringsbehov. Utviklingen av Forsvarets struktur og organisering er basert på helhetstenkning, handlefrihet, nøkternhet og evne til samarbeid på tvers av forsvarsgrenene. Et helhetlig Forsvar innebærer at de ulike deiene av Forsvarets styrkestruktur og virksomhet er avstemt mot hverandre. En slik helhet bidrar til effektiv bruk av ressursene, og gir handlefrihet til å bygge ut vårt militære forsvar om og når det er nødvendig. 2. ENDRINGER I FORSVARETS SANITETSORGANISASJON 2.1 Opprettelse av en felles sanitetsorganisasjon Regjeringen foreslår å opprette Forsvarets sanitet som det øverste sanitetsfaglige organ i Forsvaret innen 31. desember 2004. Hærens sanitet legges ned innen samme dato. For at Forsvaret skal kunne ha en effektiv og tidsmessig sanitetsorganisasjon er det, etter Regjeringens vurdering, nødvendig å samle sanitetsressursene under én felles, faglig ledelse. Basis for den nye organisasjonen vil være dagens sanitetsstab i Forsvarets overkommando (FO/SAN) uten logistikk- og personalelementer. Disse er overført til hhv. Forsvarets logistikkorganisasjon og Vernepliktsverket. Den delen av fagområdet sanitet og veterinærtjeneste som er felles for alle forsvarsgrener, samles i et Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS) slik Stortinget har besluttet i Innst. S. nr. 342 (2000-2001). MUKS vil være under kommando av sjefen for den nye sanitetsorganisasjonen. I tillegg til grunnleggende sanitetsutdanning vil MUKS også være sanitetssjefens faglige organ med ansvar for: - et eventuelt strategisk sanitetselement i forsvarsstaben, sanitetselementene i Fellesoperativt hovedkvarter, Landsdelskommando Nord og Landsdelskommando Sør, - planlegging og resultatanalyse av medisinsk etterretningsvirksomhet, - planlegging og utøvelse av medisinsk beredskapsteneste i Forsvaret gjennom et medisinsk operasjonssenter (MEDOPS) - grunnleggende og fellesfaglig videregående sanitetsutdanning for personell fra og i alle forsvarsgrener. I tillegg til militærmedisinske spørsmål skal Sjef Forsvarets sanitet også ta vare på den tilknytningen Forsvaret har, og må ha, til den sivile delen av de medisinske fagfelt. Dette gjelder i forhold til både utdanning og spesielle faglige spørsmål som krever spisskompetanse innenfor et lite fagmiljø. Fagsentra som organisatorisk tilhører Forsvarets sanitet (FSAN), kan derfor rent fysisk være lokalisert i tilknytning til et eksternt fagmiljø. Slike fagsentra vil eksempelvis være flymedisin og sjøfartsmedisin (navalmedisin). Disse videreføres som en del av MUKS, men kan fortsette sin virksomhet i nåværende lokaliteten For å ivareta de sanitetsfaglige oppgåvene som er beskrevet ovenfor, anbefaler Regjeringen at det opprettes en felles sanitetsorganisasjon for Forsvaret - Forsvarets sanitet. Forsvarets overkommando/Sanitetsstaben videreføres i den nye organisasjonen, men reduseres med 50 pst. - 64 årsverk - i forhold til dagens bemanning. De forsvarsgrenvise sanitetselementer i stabene reduseres i omfang og tilpasses den nye sanitetsorganisasjonen for bedre utnyttelse av den samlede kompetansen innen fagområdet sanitet. Som troppeart under Generalinspektøren for Hæren, har Hærens sanitet stått i en særstilling. De andre forsvarsgrenene har ikke hatt tilsvarende formell organisering av sanitetstjenesten. Opprettelse av FSAN vil ivareta troppeart/våpenart/tjenestefelt sanitet for alle forsvarsgrener og Heimevernet. Hærens sanitet kan dermed legges ned. 2.2 Lokalisering av Militærmedisinsk utdanningsog kompetansesenter (MUKS) Regjeringen foreslår å lokalisere et militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS) på Sessvollmoen. Lahaugmoen leir legges ned - tiltakene iverksettes innen 31. desember 2004. Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001) vedtok Stortinget opprettelsen av et militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS). Stortinget anmodet om at MUKS ble vurdert lokalisert innenfor alternativene Østerdal garnison, Sessvollmoen eller Lahaugmoen. På bakgrunn av Stortingets anmodning nedsatte departementet en arbeidsgruppe og ga denne som tilleggsmandat også å vurdere Haslemoen som et lokaliseringsalternativ. Departementet legger til grunn at det er de faglige argumenter og økonomiske konsekvenser som er avgj ørende for lokalisering av MUKS. Forsvarets fagmedisinske kompetansemiljøer utvikles fra tilsvarende sivile miljøer, og det forutsettes derfor nærhet til en variert del av de nasjonale medisinske og veterinærmedisinske fagsentra. De spesielle tilsettingsvilkår for Forsvarets militære leger, tannleger, farmasøyter, psykologer og veterinærer gjør at disse normalt vil vedlikeholde og utvikle sin faglige spisskompetanse ved å arbeide med de samme oppgåver ved en sivil institusjon. Nærhet til relevante institusjoner er derfor avgj ørende for å rekruttere og beholde både militær og sivil sanitetsfaglig spisskompetanse. Alternativet Sessvollmoen medfører en positiv nåverdi på ca. 183 mill. kroner i forhold til Terningmoen, ca. 213 mill. kroner i forhold til Lahaugmoen og ca. 216 mill. kroner i forhold til Haslemoen. Sessvollmoen er med andre ord det økonomisk mest gunstige alternativet av disse. 3. FORSVARETS HUNDESKOLE Regjeringen foreslår at Forsvarets hundeskole underlegges Generalinspektøren for Hæren og samlokaliseres med utdannings- og kompetansesenter for Hærens logistikkvåpen (LOGUKS) på Sessvollmoen/Hauerseter. Tiltaket iverksettes innen 1. januar 2003. Seiersten fort legges ned fra samme dato. Det er ikke mulig å realisere personellmessige innsparinger ved å lokalisere FHSK til en ny avdeling. Skolen får i dag all sin administrative støtte fra Ocarsborg festning. Med unntak av kontorpersonalet driver ingen av de tilsatte med administrasjon. Det er derfor ikke grunnlag for å redusere dagens driftsutgifter ved en endring av hundeskolens administrative tilknytning eller flytting. Ingen av de vurderte alternativene fører til løsninger hvor reduksjon i driftsutgiftene oppveier de nødvendige investeringsbehov. Innsparingspotensialet ved FHSK kan derfor ikke sees isolert, men i sammenheng med nedleggelsen av Forsvarets virksomhet på Oscarsborg festning og den reduksjon i driftskostnader som fremkommer der. Lokalisering til Hauerseter/Sessvollmoen gir muligheter for samvirke med Hærens logistikkavdelinger, felles kompetansesenter for utdanning av vognførere, Forsvarets militærpolitiskole og Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS) med bl.a. Veterinærinspektøren som har egen dyrestall. Nærhet til Oslo lufthavn Gardermoen gir også muligheter for trening av hunder i et flyoperativt miljø. Sessvollmoen framstår som det klart rimeligste alternativ spesielt fordi det er små behov for investeringer i eiendommer, bygg og anlegg. Disse er beregnet til 38 mill. kroner. Nåverdien for investerings- og driftskostnadene over ti år er 146 mill. kroner. Tilsvarende er nåverdiberegningen for dagens lokalisering 169 mill. kroner, Rygge 158 mill. kroner og Heistadmoen 160 mill. kroner. 4. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Halvorsen, Leif Lund og lederen Marit Nybakk, fra Høyre, Bjørn Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, visertilatde forslag som proposisjonen omhandler er uavklarte elementer etter Stortingets behandling av Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001). Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, legger til grunn proposisjonens skisserte opplegg med et innsparingspotensiale på 95 årsverk sammenlignet med dagens organisering. Flertall et har også merket seg at forslagene i proposisjonen er beregnet å medføre investeringer på 234 mill. kroner. F 1 e r t a 11 e t er enig med departementet i behovet for å oppnå driftsinnsparinger, og ser proposisjonens forslag som et viktig virkemiddel for å oppnå dette. Flertall et er enig i proposisjonens forslag om å samle sanitetsressursene under en felles faglig ledelse, og at den delen av fagområdet sanitet- og veterinærtjeneste som er felles for alle forsvarsgrener samles i et militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS) lokalisert på Sessvollmoen. F 1 e r t a 11 e t legger til grunn proposisjonens konldusjoner på at lokalisering til Sessvollmoen medfører en positiv nåverdi på ca. 183 mill. kroner i forhold til Terningmoen og at denne lokaliseringen framstår som det økonomisk mest gunstige alternativet. Flertallethar imidlertid merket seg at disse økonomiske beregningene har tatt utgangspunkt i hvordan Terningmoen fremsto pr. september 2001, og at dette kan endre noe på de økonomiske konklusj onene. Flertall et peker likevel på at de sanitetsfaglige kravene klart tilsier at Sessvollmoen velges som lokaliseringsalternativ. Komiteen viser til Innst. S. nr. 342 (2000-2001) der et flertall i komiteen uttalte: "Flertallet forutsetter at dykkermedisinsk kompetanse forblir på Haakonsvern.' Komiteen er enig i denne merknaden, og legger til grunn at eksisterende navalmedisinsk kompetanse i tillegg til flymedisinsk og annen spesialmedisinsk kompetanse forblir som lokalisert med utgangspunkt i de nåværende strukturer for å sikre at slik viktig spisskompetanse opprettholdes. innenfor internasjonale operasjoner, må sees som en operativ og taktisk støttefunksjon og ikke innenfor en logistikkmessig sammenheng. Disse medlemmer mener derfor at en lokalisering av MUKS til Terningmoen vil sikre en bedre operativ tilnærming til sanitetstjenesten som en del av det operative komplekset knyttet til Østerdalen Garnison. Disse medlemmer vil også peke på at sanitetsfaglig doktrineutvikling vil kunne skje på en bedre og mer rasjonell måte gjennom øvingsvirksomheten i regionfeltet Østlandet. Disse medlemmer har merket seg at departementet i et svar til forsvarskomiteen hevder at en lokalisering til Terningmoen ikke tilfredsstiller sanitetsfaglige krav til lokalisering. Disse medlemmer er uenig i dette, og vil peke på de betydelige dokumenterte sykehus og sanitetskapasiteter som finnes i regionen indre Østlandet. Disse medlemmer viser videre til at departementet i svar på spørsmål skriver bl.a.: "En viss spredning av spesielle kompetansemiljøer betinger samarbeidsformer og evne til omstilling. Ved Leks. å ta i bruk telemedisin og e-post i større grad enn i dag, bør ikke de geografiske avstandene til Sessvollmoen representere noe vesentlig hinder for effektivt samarbeid. Disse medlemmer er helt enig i departementets vurderinger, og mener at de med like stor grunn kan anvendes på lokaliseringsalternativet Terningmoen. Disse medlemmer stiller seg videre tvilende til proposisjonens beregninger av nåverdi på 183 mill. kroner i forhold til Terningmoen, og viser i denne sammenheng til tidligere refererte svarbrev fra Forsvarsdepartementet som implisitt synes å indikere at departementets beregninger må være basert på feil premisser. Disse medlemmer mener at både nåværende og fremtidige investeringer på Terningmoen tar høyde for en mulig implementering av MUKS, og at departementets beregninger ikke har fanget opp dette i tilstrekkelig grad. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS) lokaliseres til Terningmoen innen 31. desember 2004. Lahaugmoen leir legges ned innen samme dato." Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at komiteen har stilt spørsmål til departementet vedrørende ansvarsforhold for fredshelsetjenesten, herunder bedriftshelsetjenesten (for sivilt og militært personell). Av svarene fremgår bl.a. følgende: "Verne- og helsepersonell i BHT vil fortsatt måtte ha sin frie og uavhengige stilling i arbeidsmiljøspørsmål slik dette er slått fast i AML § 30 seiv om sanitetssjefen far det faglige ansvar og mvndighet. Dette er ingen endring fra dagens ordning hvor de er underlagt sjef FO/P&Ø." F ler tal let støtter departementets vurdering i denne saken. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget om å legge bedriftshelsetjenesten inn under Forsvarets sanitet ikke er forenlig med § 30 i AML. Disse medlemmer vil gå inn for at bedriftshelsetjenesten opprettholdes som en del av FO/P&Ø/HMSprosess. Komiteen viser til forslaget om at Forsvarets hundeskole underlegges Generalinspektøren for Hæren og samlokaliseres med utdannings- og kompetansesenter for Hærens logisitikkvåpen (LOGUKS) på Sessvollmoen/Hauerseter. Komiteen er enig i dette og at Seiersten fort legges ned fra 1. januar 2003. Komiteen viser til at det ikke lenger skal være militær virksomhet på Ocarsborg festning etter 1. august 2002 når Forsvarsbygg overtar ansvaret for festningen. Komiteen viser videre til at Oscarsborgs rolle som historisk minnesmerke må bli ivaretatt på tross av at Forsvaret ikke lenger vil være til stede. Komiteen viser til Innst. S. nr. 314 (2000-2001) og forventer at Forsvarsdepartementet og Kulturdepartementet følger dette opp, bl.a. når det gjelder tilsyn og daglig virksomhet. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i beslutningsgrunnlaget for lokalisering av Forsvarets hundeskole er lagt vekt på at de klimatiske forhold i Østerdalen Garnison taler mot lokalisering dit. Disse medlemmer stiller seg tvilende til dette, og vil hevde at bl.a. grunnlag for å fremme alternativt forslag om det i denne omgang. 5. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet: Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS) lokaliseres til Terningmoen innen 31. desember 2004. Lahaugmoen leir legges ned innen samme dato. 6. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Stortinget til å fatte slikt vedtak: I Forsvarets sanitet opprettes som det øverste sanitetsfaglige organ i Forsvaret innen 31. desember 2004. Hærens sanitet legges ned innen samme dato. II Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MUKS) lokaliseres til Sessvollmoen innen 31. desember 2004. Lahaugmoen leir legges ned innen samme dato. 111 Forsvarets hundeskole underlegges Generalinspektøren for Hæren og samlokaliseres med Utdanningsog kompetansesenter for Hærens Logistikkvåpen på Sessvollmoen/Hauerseter innen 1. januar 2003. Seiersten fort legges ned innen samme dato. Innst. S. nr. 123 (2001-2002) SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag og fatte de nødvendige vedtak slik at: 1. Det innføres en "hurtigparagraf" i utlendingsloven slik at asylsøknader som er "åpenbart grunnløse" avslås uten ankerett. Asylsøkere fra medlemsland i Europarådet skal avhøres på ankomststedet umiddelbart, og avgjørelsen skal som hovedregel tas umiddelbart etter at avhøret er sluttført. Dersom dette av praktiske grunner er vanskelig, skal asylsøkeren holdes i forvaring til avgjørelsen tas. 2. Det innføres en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket inntil søknaden er ferdig behandlet. 3. Det opprettes særskilte asylmottak organisert slik at det kan innføres en sterk begrensning eller full forvaring av de asylsøkere som myndighetene innfører slike begrensninger for." Som begrunnelse for forslagene vises det i dokumentet til at antallet asylsøkere som forsvinner fra mottakene har øket betraktelig, fra 1 116 i 1999 til 2 805 i 2001. Fra april 2001 til januar 2002 stakk 354 asylsøkere av etter å ha fått avslag på søknadene. Det må antas at de fleste av disse oppholder seg ett eller annet sted i Europa som ulovlige innvandrere. For personer som oppholder seg ulovlig i et land er det vanskelig å skaffe seg inntekter på lovlig måte. Det må derfor antas at flere av de ulovlige innvandrerne lever av svart arbeid, kriminalitet eller prostitusjon. asylsøkere fra terroristeksporterende land. Forslagsstilleren viser til at personer fra land som Iran, Irak, Syria, Libanon og Libya, som egentlig er terrorister eller agenter fra disse landenes etterretningstjeneste, således vil få full bevegelsesfrihet og mulighet for å gjennomføre uakseptable handlinger. Det samme gjelder personer som kommer fra land som Russland og tidligere østeuropeiske land, som vet at de ikke vil få opphold i Norge, men som vet at noen måneder i asylmottak gir anledning til vinningskriminalitet og hjemsendelse av tyvegods som faktisk er lønnsomt seiv med et kortere fengselsopphold. Forslagsstilleren peker på at Schengen-avtalen langt på vei er verdiløs så lenge det er mulig å bruke asylordningen til å komme seg inn i Norge og Europa og operere som illegale innvandrere. I dokumentet vises det til at det meste av den asylkriminaliteten som er avdekket er begått av asylsøkere fra land i Øst-Europa, som er medlemsstater i Europarådet. Medlemsstatene i Europarådet er alle stater som følger de demokratiske standardene som er satt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er derfor lite trolig at disse asylsøkerne er reelle flyktninger, og det er all grunn til å stille spørsmålstegn ved hvilke motiver de da har for å søke asyl i Norge. Også i andre nordiske land har kriminalitet begått av østeuropeiske asylsøkere vært et stort problem. I Danmark toppet problemet seg i 1994. Danmark innførte da nye regler for asylsøkere fra Øst-Europa. De blir holdt i lukket forvaring inntil søknaden er ferdigbehandlet. Deretter blir de aller fleste sendt ut av landet. Samtidig ble saksbehandlingstiden redusert fra ca. 3 måneder til ca.7 dager. Noe liknende burde det være mulig å få til i Norge. I Danmark ble resultatet at asylstrømmen fra disse landene sank betraktelig, og kriminaliteten fra denne gruppen ble minimalisert. I Danmark ble det for flere år siden innført en såkalt "hurtigparagraf' i utlendingsloven som fungerer slik at utlendingsmyndighetene under den første samtale med asylsøkeren kan vurdere søknaden som "åpenbart grunnløs". En slik avgjørelse kan ikke ankes slik andre avgjørelser kan, men organisasjonen Dansk Flyktninghjelp kan nedlegge veto og overføre søknaden til ordinær saksbehandling. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Arne Austenå og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, deler forslagsstillers bekymring knyttet til det høye antallet asylsøkere som ankommer landet og som har antatt grunnløse asylsøknader. Det skaper betydelige utfordringer for utlendingsforvaltningen og asylsøkerne ved at kostnadene til utlendings for valtningen øker og saksbehandlingstiden har vært urimelig lang. Mennesker med grunnløse asylsøknader medfører problem for de asylsøkere som har et beskyttelsesbehov på grunn av forsinkelser som skapes i saksbehandlingen og bosettingen. Et betydelig antall av mennesker med antatt grunnløse asylsøknader er forledet til å søke asyl i Norge på sviktende grunnlag. Komiteens fl er tal 1, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at bl.a. Norges inntreden i Schengensamarbeidet har medført en voldsom økning i antall asylsøkere til landet. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at Kommunal- og regionaldepartementet har iverksatt en rekke tiltak knyttet til organiseringen av Utlendingsdirektoratet (UDI) for å fa til en raskere saksbehandling, likeså har man arbeidet med informasjon overfor utenriksstasjonene. Arbeidet har vist resultater og saksbehandlingstiden er kraftig redusert. Dette flertallet vil vise til brev av 21. asylsøknader og hvor statsråden uttaler følgende om hurtigparagraf for slike saker: "En avskj æring av klageadgangen i såkalt åpenbart grunnløse asylsaker er under vurdering i departementet. I hvilken grad en slik regelendring i Norge faktisk kan bidra positivt til å forebygge misbruk av asylinstituttet, samt frigjøre ressurser til behandlingen av de mer reelle asylsøkerne, vil bli vurdert. Jeg gjør imidlertid oppmerksom pk at vi har hjemmel til å returnere raskt søkere med åpenbart grunnløse søknader. Dette var ikke ordningen i Danmark, før de innførte sin åpenbart grunnløs prosedyre som nevnt over. Ifølge utlendingsloven kan Utlendingsdirektoratet nekte utsatt iverksettelse hvor man finner det åpenbart at søkeren ikke har et beskyttelsesbehov. Videre kan direktoratet nekte utsatt iverksettelse hvor utlendingen har søknad om asyl til behandling i annet land, eller har fått avslag på slik søknad der. Nektelse av utsatt iverksettelse innebærer at søkeren må forlate Norge allerede etter avslag i direktoratet. Søkeren får dermed ikke anledning til a oppholde seg i landet mens søknaden klagebehandles. Utlendingsdirektoratet har satt i gang flere tiltak for å fa til raskere saksavvikling. Asylsøkere skal intervjues umiddelbart etter ankomst. De blir inndelt i tre ulike kategorien antatt grunnløse, antatt begrunnede og øvrige saker. Inndeling er basert på direktoratets erfaringer med søknader fra de enkelte landområder, og er under kontinuerlig vurdering. Søkere fra Øst- Europa utgjør for tiden hovedtyngaen av søkere med antatt grunnløse asylsøknader. Seiv om det nå innføres ulike hurtigprossedyrer er det grunn til å fremheve at alle søkere skal gjennom en individuell og grundig vurdering i forhold til beskyttelsesbehovet. I asylsaker hvor søkeren er involvert i kriminalitet, eller hvor søknaden antas å være åpenbart grunnløs er direktoratet pålagt iht. tildelingsbrevet å fatte vedtak umiddelbart, og senest innen 8 dager. Politiet har for øvrig meldeplikt til utlendingsmyndighetene etter Eåtaleinstruksen, når utlendinger blir siktet for straffare forhold. Den siste utviklingen tyder på at de tiltak som er gjennomført for å redusere kriminalitet blant asylsøkere i mottak virker. Det er nå giennomgående få rapporter om uro ved asylmottakene. Dette flertallet er enig i at de viktigste virkemidlene for å få bort disse problemene er å få redusert saksbehandlingstiden og iverksette rask retur. Dette flertallet har merket seg at Regjeringen vurderer regelverksendringer og administrative tiltak for å håndtere utfordringene knyttet til grunnløse asylsøknader. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sine merknader i Innst. S. nr. 22 (2001-2002) Om økonomiske og administrative konsekvenser på utlendingsfeltet som følge av økt antall asylsøkere i 2001. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at kommunal og regionalministeren ved flere anledninger har tatt til orde for å åpne for ytterligere arbeidsinnvandring av ufaglært arbeidskraft. situasjon, og mener dette lett kan oppfattes som om det er mulig å få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge bare man henvender seg ved grensen. Disse medlemmer er bekymret over det store antall asylsøkere som for tiden kommer til landet og mener at det er helt nødvendig å få kontroll med disse. De som trenger beskyttelse må bli behandlet etter menneskerettighetskonvens onene, mens de som ikke trenger beskyttelse, må sendes ut snarest mulig. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at økt tilgang på arbeidskraft er avgjørende for å opprettholde verdiskapingen i konkurranseutsatte virksomheter og for å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Seiv med et mer fleksibelt arbeidsmarked og tiltak for å legge til rette for at flest mulig kan være i arbeid, vil ikke tilgangen i Norge kunne dekke behovet for arbeidskraft i tiden som kommer. Disse medlemmer støtter derfor kommunal- og regionalministerens vurdering av behovet for en oppmykning i regelverket for arbeidsinnvandring til Norge. Komiteen vil vise til at det blant asylsøkerne har vært og er personer som begår kriminelle handlinger. Det er i seg seiv alvorlig og bidrar i tillegg til å stigmatisere asylsøkerne som helhet. Komiteen viser til at der søkere er involvert i kriminalitet, eller hvor søknaden ansees å være åpenbart grunnløs, skal det fattes vedtak umiddelbart, og senest innen 8 dager. Når det gjelder asylsøkeres bevegelsesfrihet vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vise til statsrådens brev av 21. februar 2002 hvor det heter: "Flyktning- og asylmottakene er i dag åpne mottak som beboerne kan forlate når de måtte ønske det. Asylsøkere som velger å bo utenfor mottak skal imidlertid melde fra til mottaket eller direktoratet om hvor de velger å bo, og søkerne mister retten til å motta pengeytelser under oppholdet i Norge. Det har vært bred politisk enighet om at asylmottakene skal være et apent tilbua til asylsøkerne. For antatt grunnløse søkere legger imidlertid direktoratet opp til at de skal oppholde seg i mottak med større grad av oemanning, vakthold og sikkerhet, og det kan være aktuelt å føre kontroll med hva som bringes ut og inn av mottaket. Vedrørende enslig mindreårige asylsøkere mener j eg det er uakseptabelt å begrense barns bevegelsesfrihet gjennom internering i mottak. Problemer knyttet til forsvinninger og misbruk/overgrep må søkes løst gjennom andre virkemidler. Jeg vil i den forbindelse vise til at vi vil styrke tilbudet til barn i mottak, og at vi ser nærmere på dagens vergeordning. kriminelle handlinger i Norge. I dag kan asylsøkere, i likhet med nordmenn, varetektsfengsles dersom straffeprosesslovens vilkår for dette er oppfylt. Varetekt anses imidlertid som et svært inngripende tiltak, og instituttet brukes med forsiktighet når det gjelder mindre alvorlige forbrytelser, f.eks. nasking. Vi arbeider nå, i samarbeid med Justisdepartementet, med å se på muligheter for styrket kontroll overfor kriminelle asylsøkere. I den sammenheng ser vi også på regelverket om varetekt." F 1 ert all e t har merket seg at Regjeringen nå vurderer tiltak for å begrense kriminelle asylsøkeres bevegelsesfrihet og awenter Regjeringens vurdering. Når det gjelder faren for at terrorister skal bruke asylmottak som skjulested så har flertallet merket seg statsrådens vurdering om at frykten for dette er overdrevet. Departementet har sendt ut høringsforslag til endringer av bort- og utvisningsreglene i utlendingsloven. Forslagene innebærer flere endringer i bort- og utvisningsreglene på områder tilknyttet eget og andre lands nasjonale sikkerhet, planlegging, forberedelse og finansiering av terrorhandlinger. Flertallet vil vise til den forestående gjennomgangen av utlendingsloven. Lovutvalget for ny utlendingslov ble oppnevnt i desember og skal arbeide ut 2003. Utvalget har fått i oppdrag å utrede og utarbeide forslag til ny utlendingslov og skal vurdere endringer i både lover og forskrifter. Flertallet deler disse intensjonene og viser til svarbrevet fra statsråden hvor det fremgår at Regjeringen har iverksatt tiltak og vurderer nye tiltak for å løse utfordringene på dette området. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at dokumentet uttrykker en holdning til asylsøkere og behandling av enkeltindivider som disse medlemmer tar avstand fra. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil på denne bakgrunn foreslå at forslagene i Dokument nr. 8:47 (2001-2002) ikke bifalles. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener forslagsstilleren peker på en rekke områder i norsk asylpolitikk som har store mangler, og som på sikt vil føre til uoversiktlige forhold. Disse medlemmer viser til at tilstrømmingen av asylsøkere til Norge aldri har vært større, hvilket fører til store utfordringer for Norge sosialt, kulturelt og økonomisk. Disse medlemmer viser til at Stortinget i desember 2001 måtte omfordele og ekstrabevilge nærmere 300 mill. kroner pga. en eksplosiv innvandring i 2001. Nærmere en dobling av antall forventede asylinnvandrere kom til Norge i 2001. Dette sprengte alle instanser som skulle administrere dette. Registrering, plassering og etterforskning av asylsøkere var totalt ute av kontroll i slutten av forrige år. for 2002 viser at en kan forvente ca. 19 000 asylsøkere. Disse medlemmer har merket seg at ved slutten av forrige år hadde politiet ikke kunnet registrere flere tusen asylanter, og i tillegg var over tre tusen asylanter forsvunnet fra asylmottak i det ganske land. At politiet mistet grepet er jo naturlig, da de ikke var tildelt ressurser til å møte den åpne grensepolitikken som de siste regjeringer har ført. Enkelte små politi- og lensmannsetater bruker store deler av sine ressurser på å jage og etterforske asylsøkere som er rene "handelsreisende" i kriminalitet. Absurd nok er det ofte de samme personer som blir pågrepet flere ganger, etter at politiet har brukt store ressurser på å gripe disse og endelig fått sendt disse ut av Norge en gang. Disse medlemmer registrerer at asylsøkerne deles inn i tre kategorien antatt grunnløse, antatt begrunnede og øvrige saker. Disse medlemmer deler ikke denne inndelingen. Alle asylsøknader ser ut til å ha en begrunnelse i utgangspunktet, alle skal behandles som om de enten er politisk forfulgt eller står i fare for å bli likvidert hvis de returneres. Utlendingsdirektoratet sier seiv at 40 pst. av asylsøknadene i 2001 var grunnløse. Disse medlemmer stiller spørsmål vedhvorfor 6 000 "falske asylsøkere får feriere" i Norge, mens vi bruker millioner av kroner på saksbehandling, ankebehandlinger? Ut i fra kriteriene om forfølgelse og fare for liv og helse ved innvilgelse av asyl er tallet på reelle asylsøknader forsvinnende liten, derfor mener disse medlemmer at asylinstituttet er i ferd med å utvannes. Asylinstitusjonens opprinnelige intensjon er nå strukket så langt at den har mistet sin relevans og troverdighet som en hjelpende hand til mennesker på flukt fra en ekstrem livssituasjon. Disse medlemmer viser til at kun få har fått opphold med grunnlag i politisk asyl, de aller fleste får opphold på humanitært grunnlag, misforstått solidaritet i tillegg til den sendrektige saksbehandlingen. Sannsynligvis er tallet på grunnløse asylsøknader nærmere 80 pst. Det kommer bare an på hvem som skal definere "grunnen". Disse medlemmer viser til at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at netto innvandring i 1999 var på 20 000. Videre viser tallene at det i 1999 kom 9 235 asylsøkere til Norge, dette var altså en økning på 10 pst. fra 1998 og en firedobling sammenlignet med 1997. Og i 2001 kom det nærmere 15 000 asylsøkere til Norge. Nærmere 14 000 asylsøkere sitter nå i asylmottak. 9 000 flyktninger forventes å plasseres ut i kommunene hvert år. Norge mottar asylsøkere fra nesten 90 land. Disse medlemmer viser til at Utlendingsdirektoratet fastslår at vi må forvente en varig trend av høye ankomster av asylanter. Disse medlemmer viser til at en ny studie gjennomført av FNs høykommissær for flyktninger viser at rundt 8,4 millioner mennesker søkte asyl i verdens 37 ledende industrialiserte land i 1980- og 90-årene. Antall afrikanske asylsøkere økte med 230 pst. til 800 000 i perioden, ca. 1,5 millioner asiater og ca. 1,8 millioner europeere søkte asyl i Europa fra 1980 til 1999. Innenfor Schengen er det ingen som har oversikt over hvor mange "illegale" asylshoppere som finnes. innenfor EØS nå strammer vesentlig inn på asylinnvandringen, og disse medlemmer frykter at Norge vil bli den "oasen" for kriminelle asylsøkere flere nå advarer mot. Disse medlemmer viser også til at EU har vedtatt å utforme en felles innvandringspolitikk som omfatter både strengere kontroll, bedre regler for utsending og omfattende registrering av ulovlige innvandrere. Disse medlemmer viser til at FNs høykommissær for flyktninger, Ruud Lubbers, uttrykte det slik til NTB desember 2001: "Jeg forstår godt at politikere i Danmark og flere andre europeiske land nå sier, nok må være nok - jo færre flyktninger, jo bedre", sier Lubber. "Ethvert land er nødt til å se på sine egne forhold og innbyggernes ønske om å beskytte sitt land og landets veraier, mot folk utenfra. Det er blitt et aktuelt tema overalt i Europa", sier Lubbers videre. Disse medlemmer viser til at i statsbudsjett for 2002 har Regjeringen budsjettert med at det vil komme ca. 12 000 asylsøkere til landet, med fullmakt til å utvide dette hvis vi opplever økt pågang. I en situasjon hvor alle instanser er sprengt, og hvor det kommer sterke advarsler fra politiet burde asylinnvandringen til Norge vært fullstendig stoppet opp, i alle fall inntil vi var sikret kontroll og fullstendig oversikt over dagens situasjon, mener disse medlemmer. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets motiver er i årevis blitt mistenkeliggjort fordi partiet har hatt en realistisk og konsekvent tilnærming til asyl- og flyktningepolitikken. Disse medlemmer mener man nå bør spørre hvilken agenda alle de andre partiene har, som blåøyd og naivt lar denne utviklingen forsterke seg. Det norske folks interesser er absolutt ikke tjent med at denne negative utviklingen fortsetter. Disse medlemmer vil presisere at Fremskrittspartiet har en agenda, det er å forebygge mot alle former for kriminalitet, en vesentlig innstramming i asyl- og flyktningepolitikken er en del av dette. Fremskrittspartiet ønsker heller ikke en type asyl- og flyktningepolitikk som premierer de som måtte ha ressurser til reise verden rundt for å søke lykken og økonomisk velferd i Norge. Fremskrittspartiet ønsker derimot å hjelpe mennesker i nød og flukt i nærområdene, på denne måten vil Norge hjelpe millioner av mennesker med kun deler av de ressurser som titusener av mennesker mottar ved å trekke "lykkeloddet" i Norge. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen vurderer endringer og at det i dag finnes hjemler for å iverksette strengere praksis, jf. brev fra statsråd Solberg. Disse medlemmer finner det allikevel riktig å støtte forslagsstillers forslag, da det er viktig å presisere hvilke tiltak man finner nødvendig, og som blir iverksatt hurtig. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen innføre en "hurtigparagraf' i utlendingsloven slik at asylsøknader som er "åpenbart grunnløse" avslås uten ankerett. ankomststedet umiddelbart, og avgjørelsen skal som hovedregel tas umiddelbart etter at avhøret er sluttført. Dersom dette av praktiske grunner er vanskelig, skal asylsøkeren holdes i forvaring til avgjørelsen tas." "Stortinget ber Regjeringen innføre en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket inntil søknaden er ferdig behandlet." "Stortinget ber Regjeringen opprette særskilte asylmottak organisert slik at det kan innføres sterk begrensning i bevegelsesfriheten eller full forvaring av de asylsøkere som myndighetene innfører slike begrensninger for." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen innføre en "hurtigparagraf" i utlendingsloven slik at asylsøknader som er "åpenbart grunnløse" avslås uten ankerett. Asylsøkere fra medlemsland i Europarådet skal avhøres på ankomststedet umiddelbart, og avgjørelsen skal som hovedregel tas umiddelbart etter at avhøret er sluttført. Dersom dette av praktiske grunner er vanskelig, skal asylsøkeren holdes i forvaring til avgjørelsen tas. Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen innføre en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket inntil søknaden er ferdig behandlet. Forslag 3 Stortinget ber Regjeringen opprette særskilte asylmottak organisert slik at det kan innføres sterk begrensning i bevegelsesfriheten eller full forvaring av de asylsøkere som myndighetene innfører slike begrensninger for. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:47 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om strengere kontroll med asylsøkere - bifalles ikke. Innst. S. nr. 124 (2001-2002) SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "a) Stortinget ber Regjeringen stanse alle former for privat bosetting av asylsøkere. b) Stortinget ber Regjeringen i revidert budsjett om å nedjustere årets budsjetterte mottak av asylsøkere fra 12 000 til 6 000. c) Stortinget ber Regjeringen intensivere etablering av "utvidede", lukkede UDI- mottak." Som bakgrunn for forslagene vises det i dokumentet til at det i St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningepolitikken i Norge ble foreslått å igangsette et avgrenset prøveprosjekt om privatboende asylsøkere, noe Stortinget ga sin tilslutning til. Det ble forutsatt at det gjøres innenfor strukturer som enten knytter enkeltpersoner opp mot mottak eller gjennom å etablere mottakskontaktpunkt som de privatboende kan falle inn under. Det foreslås å innføre et prøveprosjekt i Vestfold fra mars 2002. I tillegg etableres det nå desentraliserte mottak, hvor asylsøkerne bor spredt i leiligheter i kommunen med et koordinerende kontor (driftsoperatør). 10 kommuner i Norge har allerede slike mottak, og det planlegges flere. Desentraliserte mottak blir i prinsippet det samme som privatboende asylsøkere. I prosjektskissen står det at det er to hensikter med forsøket: "Redusere statens utgifter til asylmottak" og "Folk skal få et normalt liv raskest mulig". Forslagsstillerne stiller en rekke kritiske spørsmål til hensikten med forsøket og gjennomføringen av det. Det vil med stor sannsynlighet bli et merarbeid for kommunen. Hvis det er vanskelig å fa kontakt med asylmottaket, vil man ty til det kommunale hjelpeapparatet. Den vertskommunale kompensasjonen vil være i underkant av kr 3 000 pr. person pr. år. Forslagsstillerne viser til at problemer med oppfølging fra mottak ved store geografiske avstander ikke blir fanget opp. Det vises til at det er derfor man velger et lite fylke for å unngå problemer pga. avstand! En slik ordning vil være i strid med den nye bosettingsstrategien. I Sverige bosetter over 60 pst. av asylsøkerne seg seiv. De fleste i Stockholm, Malmø og Gøteborg. Dette har bidratt til store problemer i disse byene. Kommunenes Sentralforbund (KS) har tidligere gitt innspill til Utlendingsdirektoratet (UDI) med fakta om hvor uheldig den svenske modellen er for både personer og kommuner. Forslagsstillerne konkluderer med at mange kommuner allerede sliter med å skaffe boliger til flyktninger de har vedtatt mottatt. Privat bosetting av asylsøkere vil påføre kommunene ytterligere belastninger. Dette vil øke presset på boligmarkedet som allerede er hardt presset fra før, og resultater fra slike prosjekter i Sverige viser at man far uverdige boforhold, uoversiktlig vedrørende skille mellom de som allerede har fatt opphold og de som er "søkere". Til sist vil denne praksisen ramme flyktningene seiv ved at det skapes større motsetninger og motstand i lokalbefolkningen. fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, vil vise til den store utfordringen utlendingsforvaltningen står overfor i en situasjon hvor antallet ankomne asylsøkere i Norge er høyt. I 2001 kom det nærmere 15 000 asylsøkere til Norge. I statsbudsjettet for inneværende år beregnes det en ankomst av 12 000 asylsøkere, mens prognosene for 2002 nå tyder på opp mot 18 000 asylankomster. For å håndtere et høyt antall asylsøkere åpnet Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) for å prøve ut alternative boformer til asylmottak, hvorav muligheten til å bo i private hjem var et alternativ. På bakgrunn av behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) har departementet i større grad åpnet for alternative boløsninger, deriblant et avgrenset prøveprosjektet med privatboende asylsøkere. Komiteen mener at en innskjerping av regler og rutiner, informasjon ved utenriksstasjonene sammen med strammere og bedre organisering, vil medvirke til at færre mennesker med grunnløse asylsøknader ankommer Norge. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at forslagsstillerne foreslår at Regjeringen i revidert budsjett skal nedjustere årets budsjetterte mottak av asylsøkere fra 12 000 til 6 000. F 1 ert all e t vil vise til at Regjeringen gjennom budsjettreglementet er pålagt å drive realistisk budsjettering. Den budsjetterte ankomsten av 12 000 asylsøkere er vedtatt av Stortinget på bakgrunn av erfaringer og best mulig skjønn. F 1 ert all e t vil videre vise til at UDI har iverksatt en rekke ulike tiltak for raskt å kunne håndtere det høye antallet asylsøkere, deriblant differensiert saksbehandling og differensierte tilbud i mottak. Samarbeidet med politiet er intensivert, og det utredes bortfall av ytelser for personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl. Flertallet mener imidlertid det er urealistisk budsjettering å be Regjeringen i revidert budsjett om å nedjustere årets budsjetterte mottak av asylsøkere fra 12 000 til 6 000 og går imot en slikt forslag. Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,visertilatett av forslagene fra forslagsstillerne i Dokument, nr. 8:47 (2000-2001) er forsøkene med at privat bosetning av asylsøkere skal stoppes. Dette flertallet viser til at i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, fremlagt av regjeringen Stoltenberg, sa en samlet komité i Innst. S. nr. 197 (2000-2001) at: "Komiteen er også enig i at det bør etableres forsøk med selvbosetting, men forutsetter at dette gjøres innenfor strukturer som enten knytter enkeltperson opp mot et mottak eller gjennom å etablere mottakskontaktpunkt som de enkelte selvbosatte faller inn under. Med et økt fokus på avdekking av kvalifisering og språkopplæring knyttet til mottakene, er det en forutsetning at også selvbosatte blir trukket inn i dette." Dette flertallet har merket seg at statsråden i sitt brev av 6. mars 2002 til komiteen viser til disse forutsetningene, bl.a. at: "Prøveprosjektet vil bli satt i gang i dialog med berørte kommuner og KS, ..." Dette flertallet forutsetter at det ikke igangsettes prøveprosjekter uten at det gjøres i samarbeid med Vestfold fylkeskommune og de berørte kommunene. Dette f 1 e r t a 11 e t vil vise til svarbrevet fra statsråd Solberg hvor det slås fast at de fleste tar imot tilbudet om innkvartering i statlige mottak for asylsøkere. Når det gjelder prøveprosjektet med privat bosetning vil det være begrenset til 2002 og vil i etterkant bli evaluert. Dette flertallet mener at prøveprosjektet med privat bosetning av asylsøkere skal fullføres og evalueres. Når evalueringen foreligger må man stilling til om dette er en ordning som skal gjøres permanent eller avskaffes. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at forslagsstillerne også tar til orde for mer lukkede asylmottak. Som det fremgår i svarbrevet fra statsråd Solberg så er UDI godt i gang med etableringen av et nytt mottakssystem som vil innebære et fysisk skille mellom asylsøkere med antatt grunnløse asylsøknader og andre asylsøkere. Dette systemet vil også innebære økt kontroll av mottak for asylsøkere med antatt grunnløse søknader. Flertallet vil på sin side også understreke viktigheten av at departementet hele tiden følger opp det igangsatte arbeidet, samtidig som nye nødvendige tiltak vurderes ved behov. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at kommunal og regionalministeren ved flere anledninger har tatt til orde for å åpne for ytterligere arbeidsinnvandring av ufaglært arbeidskraft. Disse medlemmer er skeptisk til å sende ut slike signaler i dagens situasjon, og mener dette lett kan oppfattes som om det er mulig å få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge bare man henvender seg ved grensen. Disse medlemmer er bekymret over det store antall asylsøkere som for tiden kommer til landet og mener at det er helt nødvendig å få kontroll med disse. menneskerettighetskonvensjonene, mens de som ikke trenger beskyttelse, må sendes ut snarest mulig. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at økt tilgang på arbeidskraft er avgjørende for å opprettholde verdiskapingen i konkurranseutsatte virksomheter og for å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Seiv med et mer fleksibelt arbeidsmarked og tiltak for å legge til rette for at flest mulig kan være i arbeid, vil ikke tilgangen i Norge kunne dekke behovet for arbeidskraft i tiden som kommer. Disse medlemmer støtter derfor kommunal-og regionalministerens vurdering av behovet for en oppmykning i regelverket for arbeidsinnvandring til Norge. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til den nye vellykkede bosettingsstrategien som er innført fra 2001 der kommunene nå er villige til å ta imot mange flere flyktninger enn tidligere, spesielt i sentrale strøk. En av årsakene til at kommunene har gitt sin tilslutning til den nye strategien er nettopp tanken om en rask, god og stabil bosetting under en viss form for kontroll og samarbeid mellom kommunene og staten. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at en ny ordning med muligheter for asylsøkere til å bosette seg privat i kommunen vil slå beina under hele grunnlaget for den nye strategien. Disse medlemmer mener det vil være uheldig å innføre et nytt prøveprosjekt om privat bosetting nå og vil gå imot det. Utprøving av et slikt prosjekt vil medføre at det vanskeliggjør arbeidet med å skaffe boliger til flyktninger som bosettes. Problemer på boligmarkedet er den største årsaken til at sentrale kommuner ikke makter å bosette det antallet de er forespurt om. Å gi tillatelse til privat bosetting vil forverre situasjonen på boligmarkedet ytterligere. Disse medlemmer viser også til at det i Sverige har vært et lignende system med egenbo setting som det Regjeringen nå ønsker å innføre. Det viser seg at erfaringene med et slikt system fører til trangboddhet, sosiale problemer, ghettoer og politiet finner ikke folk når de har fått avslag på vedtak og skal sendes ut. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen ikke iverksette forsøk med privat bosetting av asylsøkere." forslagene i Dokument nr. 8:55 (2001-2002) ikkebifalles. Komiteens medlemmer fra Arbeiderparti e t vil foreslå at forslagene b) og c) i dokumentet ikke bifalles. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Arne Austenå og Per Sandberg, registrerer at Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 17 (2000-2001) åpnet for alternative boformer for å kunnebosetteflereasylsøkere. Disse medlemmer deler ikke dette synet. Disse medlemmer vil advare mot en videre naiv tro på at Norge uproblematisk skal føre en vellykket integreringspolitikk med den økende asyltilstrømningen. Disse medlemmer viser til at Norge i 2001 hadde rekordstor asylinnvandring til Norge, videre at Norge tok imot 12 000 mennesker på familiegjenforening, i tillegg til dette kommer kvoteflyktninger. Utviklingen ser ikke til å endre seg vesentlig i 2002. Disse m e d 1 e m m e r viser til at presset på boligmarkedet i sentrale strøk allerede er meget høyt. Det er etter disse medlemmers syn nærmest uansvarlig å ikke ta signalene alvorlig, men i stedet bidra til å økt press på boligmarkedet med økte priser og dårlig boligstandard som resultat. At Regjeringen mener prøveprosjektet med privat bosetting kun vil være begrenset til 2002 og deretter vil bli evaluert, finner ikke disse medlemmerå kunne støtte, situasjonen er etter disse medlemmers nærmest ute av kontroll. Disse medlemmer mener derfor det er tvingende nødvendig med en vesentlig innstramming i asylinnvandringen allerede i inneværende år. Argumentet om at Regjeringen ikke kan foreta en slik innstramming pga. pålegget om en realistisk budsjettering finner disse medlemmer noe underlig, da det er akkurat det Regjeringen ikke gjør. Disse medlemmer viser til at Stortinget ved behandl ingen av St.prp. nr. 101 (2000-2001) måtte foreta store ekstrabevilgninger. Disse medlemmer vil også gjøre oppmerksom på at årets prognoser tilsier en sannsynlig stor sprekk på budsjettet for asylinnvandring. Den eneste måten å opptre realistisk i forhold til budsjettet er nå å forta en vesentlig innstramming, disse medlemmer ber derfor at Regjeringen tilstreber en realistisk budsjettering i 2002, ved å forholde seg til at det er budsjettert med 12 000 asylsøkere. Disse medlemmer har registrert at Regjeringen og UDI har iverksatt flere tiltak for å kunne behandle et høyt antall asylsøkere. Disse medlemmer tolker dette slik at Regjeringen vil videreføre en "åpen dør"- politikk, og vil akseptere en fremtidig stor asyltilstrømming til Norge. Disse medlemmer tar sterk avstand fra dette. med tanke på den lave arbeidsdeltakelsen blant enkelte innvandrergrupper. Disse medlemmer viser til at 85 pst. eller nærmere 12 000 av asylsøkerne ikke kunne/ville redegjøre for sin identitet i 2002. Det kan virke som at mange asylsøkere synes å spekulere i økte muligheter for opphold hvis man skjuler sine spor, enten ved feil opplysninger eller rett å slett å fjerne sine dokumenter. Disse medlemmer mener asylsøkere som kommer til Norge uten identitet bør integreres i lukkede mottak, inntil identiteten er kjent. Dette både av hensyn til rikets sikkerhet og med sikte på å redusere antall "asylhoppere", det vil si personer som har gjort det til sitt levebrød å søke asyl i forskjellige land. Disse medlemmer fremmerfølgendeforslag: "Stortinget ber Regjeringen i revidert budsjett om å nedjustere årets budsjetterte mottak av asylsøkere fra 12 000 til 6 000." "Stortinget ber Regjeringen intensivere etablering av "utvidede", lukkede UDI-mottak." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen ikke iverksette forsøk med privat bosetting av asylsøkere. Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen i revidert budsjett om å nedjustere årets budsjetterte mottak av asylsøkere fra 12 000 til 6 000. Forslag 3 Stortinget ber Regjeringen intensivere etablering av "utvidede", lukkede UDI-mottak. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:55 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen og Per Sandberg om å stanse alle forsøk og prosjektering av privat bosetting av asylsøkere - bifalles ikke. Innst. S. nr. 125 (2001-2002) Innstilling fra samferdselskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Arne Sortevik, Gjermund Hagesæter og Karin S. SAMMENDRAG I Dokument nr. 8:59 (2001-2002) fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen snarest om å fremlegge sak om bygging av alternativ seilingsled til Bergen havn i tråd med forutsetninger og vedtak som ble gjort da Askøybroen ble bygget, og i tråd med politiske løfter som er gitt etter at broen er tatt i bruk uten at alternativ seilingsled er bygget." Som bakgrunn for forslaget vises til at da hovedplanen for Askøybroen ble godkjent av Vegdirektoratet den 24. september 1986 var det med en løsning om brohøyde på 62 m og en alternativ seilingsled over Herdlaflaket og gjennom "det Naue" videre til Bergen. Dette er ikke blitt gjort. Broen sto klar i 1992. I Bergensregionen har det lenge vært arbeidet for å få gjennomført løsning i henhold til hovedplanen og i tråd med Fiskeridepartementets godkjennelse; etablering av alternativ seilingsled til Bergen havn; en seilingsled uten høydebegrensning. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Bjørgulv Froyn, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Tor-Arne Strøm, fra Høyre, Anne Berit Andersen, Sverre J. Hoddevik, Hans R. Kjæstad og lederen Petter Løvik, fra Fremskrittspartiet, Karstein Hansen og Thore A. Jan Sahl og fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, viser til vedlagte uttalelse i brev av 13. mars 2002 fra Fiskeridepartementet v/statsråden. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at spørsmålet om alternativ seilingsled til Bergen har vært til behandling i Stortinget flere ganger, senest i februar 2001 på bakgrunn av forslag i Dokument nr. 8:71 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 128 (2000-2001). Som det går fram av statsrådens svar til Dokument nr. 8:59 (2001-2002), er det gjennomført et forprosjekt av Statens vegvesen om alternativ seilingsled til Bergen. Ved gjennomgåelsen av rapporten til forprosjektet kommer det fram at det fortsatt er flere forhold som er uavklarte og som må undersøkes ved en investering av en slik størrelsesorden. Statsråden informerer om at Kystverket skal gjennomføre et videre forprosjekt hvor alle forhold blir klarlagt. Flertallethar merket seg at dette forprosjektet vil være ferdig om 1-2 år. F 1 ert a 11 e t ser det på denne bakgrunn som lite hensiktsmessig å realitetsbehandle forslaget i Dokument nr. 8:59 (2001-2002) og foreslår at Dokument nr. 8:59 (2001-2002) blir vedlagt protokollen. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til dokumentet og fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen snarest om å fremlegge sak om bygging av alternativ seilingsled til Bergen havn i tråd med forutsetninger og vedtak som ble gjort da Askøybroen ble bygget, og i tråd med politiske løfter som er gitt etter at broen er tatt i bruk uten at alternativ seilingsled er bygget." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Stortinget ber Regjeringen snarest om å fremlegge sak om bygging av alternativ seilingsled til Bergen havn i tråd med forutsetninger og vedtak som ble gjort da Askøybroen ble bygget, og i tråd med politiske løfter som er gitt etter at broen er tatt i bruk uten at alternativ seilingsled er bygget. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:59 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Arne Sortevik, Gjermund Hagesæter og Karin S. Woldseth om bygging av alternativ seilingsled fra Hjeltefjorden til Herdlafjorden og videre til Bergen - vedlegges protokollen. Brev fra Fiskeridepartementet v/statsråden til samferdselskomiteen, datert 13. mars 2002. Det vises til telefaks av 20.02.02 hvor det opplyses at Samferdselskomiteen har fått oversendt til behandling Dokument 8:59 (2001-2002), forslag fra stortingsrepresentantene Arne Sortevik, Gjermund Hagesæter og Karin S. Woldseth om bygging av alternativ seilingsled fra Hjeltefj orden til Herdlafj orden og videre til Bergen. Komiteen ber om en uttalelse i saken. 1. Bakgrunn Da hovedplanen for Askøybroen ble godkjent av Vegdirektoratet 24. september 1986 var det med en løsning om brohøyde på 62 meter og en alternativ seilingsled over Herdlaflaket og gjennom Det Naue. Fiskeridepartementets godkjennelse av brohøyde i henhold til hovedplanen, ble gitt 12. januar 1990. Av de vilkår som ble stilt var bl.a. at alternativ seilingsled over Herdlaflaket skulle være ferdig og klar før arbeidet med å innskrenke eller begrense ferdsel i Byfjorden ble påbegynt. I St.prp. nr. 1 (1994-1995) går Samferdselsdepartementet inn for å ikke foreta utgraving av seilingsleden over Herdlaflaket på bakgrunn av verneinteresser som etter hvert ble mer fremtredende. Stortinget hadde ikke merknader til dette. Næringsstyret i Bergen og Bergen og Omland havnestyre oppfordret Statens vegvesen Hordaland til å utrede en alternativ seilingsled via Skjelangersundet i tråd med de opprinnelige forutsetningen for bl.a. dybde og bredde. denne bakgrunn tatt initiativ til et forprosjekt hvor en har foretatt en kostnadsberegning av ny seilingsled. 2. Fremdrift Forprosjektets rapport er gjennomgått. Det føreligger fortsatt en del uavklarte forhold som må vurderes, før en fatter beslutning i en sak av denne størrelsesorden. Jeg har på denne bakgrunn besluttet at det skal utarbeides et mer omfattende forprosjekt. Kystdirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide et forprosjekt hvor alle nødvendige forhold i forbindelse med en etablering av alternativ innseiling til Bergen vurderes. I dette arbeidet må det bl.a. klarlegges om det må utarbeides konsekvensutredninger etter Plan- og bygningsloven, om det stilles krav om at reguleringsplaner utarbeides samt en kartlegging av samfunnsmessige behov for etablering av seilingsleden, herunder en analyse av trafikkgrunnlaget for fartøy som hindres av brohøyden. Statens vegvesen Hordaland har fremlagt kalkyler som angir et kostnadsoverslag til 300 mill. kr (+/- 25 % i 2001 kr) for en seilingsled over Skjelangersundet. Kystverket skal gjennomgå ulike kostnadsalternativer for å kartlegge om det er mulig å komme frem til en rimeligere løsning. En sannsynlig planhorisont for det fullverdige forprosjektet er 1-2 år, avhengig av prosjektets totale omfang i forhold til ovennevnte. Innst. S. nr. 126 (2001-2002) St.prp. nr. 40 (2001-2002) SAMMENDRAG Bakgrunnen for avtalen er at Den franske skolen i Oslo i lang tid har ønsket godkjenning som privatskole i Norge og tilskudd til driften fra den norske stat. Skolen ble godkjent i medhold av opplæringsloven før sommeren 2001. Denne loven gir imidlertid ikke rett til tilskudd fra staten. For å kunne gi tilskudd til skolen og for å legge grunnlag for videreutvikling av det utdanningsmessige og kulturelle samarbeid mellom Norge og Frankrike, ble det satt i gang forhandlinger om en bilateral avtale. I avtalen forpliktes Norge til å gi et årlig tilskudd til Den franske skolen i Oslo. Som motytelse skal Frankrike legge til rette for opplæring av et nærmere bestemt antall norske lærlinger innenfor det franske opplæringssystemet. Avtalen har en varighet på fem år, men blir automatisk forlenget med fem år om gangen, med mindre partene sier den opp. I og med at avtalen innebærer årlige økonomiske forpliktelser, er Stortingets samtykke til inngåelse nødvendig i medhold av Grunnlovens § 26 annet ledd. Frankrike er en viktig europeisk samarbeidspartner på kultur- og utdanningsområdet. Det er ønskelig ytterligere å styrke forbindelsene mellom Norge og Frankrike på det utdanningsmessige området. Det er også viktig å sikre mulighetene for lærlingeutdannelse av norske lærlinger i Frankrike. Det årlige bidraget på 4 mill. kroner vil bli dekket over Undervisnings- og forskningsdepartementets budsjett. Avtalen nødvendiggjor ikke lov- eller forskriftsendringer. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Aslaug Haga, er kjent med at Den franske skolen i Oslo gjennom flere år har arbeidet under meget vanskelige økonomiske forhold. Den foreliggende avtale mellom den franske og den norske stat vil bidra til å lette arbeidsforholdene for skolen. Komiteen ser positivt på det utdanningssamarbeid avtalen legger opp til, men vil ikke unnlate å peke på at bilaterale avtaler med andre land er en omstendelig og tungvint arbeidsform når det gjelder i ivareta løpende utdanningspolitiske behov. Skoletilbud av den art som Den franske skolen i Oslo representerer, er i dag ikke lenger utelukkende eller primært et tilbud til fremmedspråklige familier som for kortere eller lengre tid er bosatt i Norge, men brukes i økende utstrekning av familier der én eller begge foreldre er norske statsborgere og har norsk som morsmål. I et internasjonaliseringsperspektiv er dette etter komiteens oppfatning en naturlig utvikling, og det er i Norges interesse at et rimelig antall norske elever i tillegg til de kunnskaper og ferdigheter de etter norsk lov har krav på, også får den fortrolighet med en annen kultur- og språktradisjon som en alternativ grunnskoleopplæring kan gi. og komiteen vil derfor finne det naturlig at det forslag til endring av privatskoleloven som Regjeringen har varslet, gis en slik form at det ivaretar dette hensyn. K o m i t e e n vil bemerke at den foreliggende avtale gir Den franske skolen et forholdsvis beskjedent driftstilskudd. Komiteen forutsetter at avtalen ikke er til hinder for at Den franske skolen kan søke om godkjenning i henhold til denne lov. Under disse forutsetninger slutter ko m i t e e n seg til Regjeringens forslag. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende vedtak: Stortinget samtykker i inngåelse av en avtale mellom Norge og Frankrike om tilskudd til Den franske skolen i Oslo og opplæring av norske lærlinger i Frankrike. Innst. S. nr. 127 (2001-2002) SAMMENDRAG Forslaget lyder: "Stortinget ber om at Regjeringen foran forhandlinger om handelsavtaler med andre land skal forelegge for Stortinget Regjeringens utgangspunkt, og viktigste forhandlingsmål, slik at Stortinget har mulighet til å forholde seg til disse forhandlingsmålene." KOMITEENS MERKNADER Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, vil understreke at forslaget om at Stortinget skal bli konsultert i forkant av forhandlinger om handels- og investeringsavtaler reiser både prinsipielle og forfatningsmessige problemstillingen I henhold til Grunnloven § 26 har Kongen rett til å inngå og oppheve avtaler med andre land. Saker av særlig viktighet blir ifølge Gr.l. § 26 annet ledd, først bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke. Den formelle framgangsmåten som ivaretar Grunnlovens bestemmelser og Kongens prerogativ er at regjeringen forelegger saken for Stortinget ved en stortingsproposisjon og at Stortingets samtykke innhentes gjennom behandlingen av denne. Et krav om formell foreleggelse for Stortinget av "Regjeringens utgangspunkt og viktigste forhandlingsmål" vil være nytt i forhold til dette. F 1 ert a 11 e t vil peke på at det allerede er lang praksis for hvordan regjeringen kan konsultere Stortinget i utenrikspolitiske spørsmål, herunder i forhold til forhandlinger om avtaler med andre land. I forbindelse med større forhandlinger er det vanlig at utenriksministeren gjennom redegjørelser for Stortinget går inn på regjeringens utgangspunkt for forhandlinger og viktige forhandlingsspørsmål. Slike redegjørelser kan etterfølges av innlegg fra partiene eller bred plenumsdebatt. Flertallet viser til at det i 2001 ble gitt to redegjørelser fra utenriksministeren om norske interesser og holdninger før WTOs ministerkonferanse i Doha. Det ble også gitt to redegjørelser om WTO i forbindelse med den forrige ministerkonferansen i Seattle. Flertallet vil også understreke viktigheten av konsultasjonene mellom Regjering og Storting i den utvidede utenrikskomité. Regjeringen konsulterer her Stortinget i aktuelle saker som er viktige eller prinsipielle, og det er lang og vel etablert praksis for at regjeringen konsulterer Stortinget i forhandlingssituasjonen Flertallet minner om at EFTAs såkalte tredjelandssamarbeid ble innledet i 1991, og at Stortinget siden den gang har behandlet en rekke EFTA-avtaler med tredjeland. EFTA har i dag 18 frihandelsavtaler med land utenfor EU og EFTA. Avtalene er i stor grad bygget over samme lest, og hovedelementene tør være godt kjent. Flertallet viser videre til at EFTAs parlamentarikerkomité har regelmessige konsultasj onsmøter med EFTAs ministre, og at det i denne sammenheng gis god anledning til å følge EFTAs forhandlingsprosessen Ut fra disse forhold mener flertallet at det ikke foreligger noe grunnlag for å innføre noen ny ordning i forholdet mellom Regjering og Storting. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, viser til at liberalisering av handel med varer og tjenester i økende grad legger premisser for utviklingen på en rekke samfunnsområder. Med forslaget framsatt i Dokument nr. 8:37 (2001-2002) ønsket disse medlemmer å legge til rette for at Stortinget i større grad kunne være med å legge føringer for utformingen av slike avtaler. Disse medlemmer har merket seg konklusjonen til komiteens flertall, er uenig i denne og vil derfor ta opp forslaget. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende vedtak: Dokument nr. 8:37 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen om at Stortinget skal bli konsultert i forkant av forhandlinger om handels- og investeringsavtaler - bifalles ikke. Innst. S. nr. 128 (2001-2002) Innstilling fra sosialkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og John I. Alvheim om å be Regjeringen legge frem forslag til lov om endringer i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. SAMMENDRAG Det fremmes i dokumentet følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lov om endringer i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 slik at nordmenn med opptjening av rettigheter i Folketrygden beholder forholdsmessige rettigheter til uførepensjon også uten tre års forutgående medlemskap ved tilbakevending til Norge etter utenlandsopphold." Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at med visse unntak kreves medlemskap i trygden de siste tre år fram til uføretidspunktet for at en skal ha rett til uførepensjon (folketrygdloven § 12-2). Det framholdes at retten til uførepensjon tidligere inntraff etter ett års medlemskap i trygden, men at dette ble endret ved behandlingen av Ot.prp. nr. 4 (1993-1994), jf. Innst. O. nr. 8 (1993-1994). Forslagsstillerne påpeker at stadig flere nordmenn arbeider lengre perioder utenfor landets grenser for så å vende tilbake til Norge. De mener at bestemmelsen om at man etter fem år eller mer i utlandet igjen må opparbeide rett til uførepensjon i tre år virker særlig urimelig dersom man har mange års medlemskap i folketrygden fra tidligere yrkesaktive perioder i Norge, men at en opptjeningstid på tre år er rimelig dersom man kommer til Norge uten tidligere å ha opptjening i folketrygden. regner med at fulle trygdeytelser består, og at de som blir uføre innen det er gått tre år, kan oppleve det som et sjokk når de får vite at de ikke har rett til uførepensjon. Forslagsstillerne mener det er nødvendig å vurdere endringer i lovverket slik at de arbeidstakere som har betalt premie til folketrygden gjennom mange år før de reiste ut fra Norge, far rett til ytelser som står i forhold til den trygdeavgift som er betalt, og det tidsrom vedkommende har vært medlem av trygden, etter at de vender tilbake til landet. Forslagsstillerne mener at det for personer som har oppholdt seg i utlandet over en viss tid, vil være rimelig å gjøre fradrag for disse årene ved beregningen av uførepensjonen. Forslagsstillerne mener det kan betraktes som en fordel for landet å ha arbeidstakere med erfaringer fra andre lands arbeidsmiljøer, og at dette kan være positivt ved at de bringer ny kunnskap tilbake til hjemlandet. Det er etter forslagsstillernes mening ikke formålstjenlig å straffe dem som blir uføre etter utenlandsopphold, dersom de har opptjening i folketrygden fra tidligere. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, frå Høgre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, frå Framstegspartiet, leiaren John I. Alvheim og Harald T. Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, frå Kristeleg Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og frå Senterpartiet, Ola D. Glø tvo ld, har merka seg at kravet for å få rett til uføretrygd har endra seg sidan folketrygda vart innført. Komiteen er samd med forslagsstillarane i at stadig fleire nordmenn arbeider i lengre periodar utanfor landet, og at det er viktig at vi har eit lovverk som ivaretek trygderettane for desse. Komiteen vil syne til brev frå sosialministeren av 22. februar 2002 med korrigering i brev av 6. mars 2002, der ho peikar på at det er uheldig at personar som bur i Noreg, ikkje har rett til uførepensjon når dei far arbeidsevna redusert med 50 pst. eller meir. Komiteen har merka seg at sosialministeren peker på at når uførleik har kome til under arbeidstilhøve i utlandet, bør ansvaret likevel primært kvile på arbeidslandet. Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, har vidare merka seg at ut frå våre internasjonale forpliktingar vil det ikkje vere mogleg å etablere ordningar som åleine går på norske statsborgarar. For EØS-borgarar vil kravet om likebehandling gjelde uavkorta. Fleirtalet er samd med sosialministeren i at arbeidslandet i utgangspunktet må ta ansvar for uførepensjoneringar dersom uførleik er kome til under utanlandsopphaldet, og at det ikkje skal gjevast supplering frå folketrygda dersom arbeidstakaren får ei yting på tilstrekkeleg nivå frå arbeidslandet. Fleirtalet har vidare merka seg frå brevet til sosialministeren at det er oppretta trygdeavtaler som sikrar at personer frå land ein kan samanlikne seg med, kan få ytingar frå to land for å sikre tilstrekkelege ytingar. Fleirtalet vil syne til at dette er et hovudpunkt i trygdesamarbeidet innan EØS. Fleirtalet er på denne bakgrunn samd i at ein unntaksregel i folketrygda bør avgrensast til personer som har behov for ytingar. Fleirtalet har merka seg at sosialministeren peikar på at EØS-samarbeidet fører til at ein neppe kan avgrense ytingar til personar busett i Norge, med mindre retten til ytingar vert underlagt ei streng behovsprøving. Fleirtalet har merka seg at det for tida vert arbeidt med ei løysning på spørsmålet om supplerande ytingar til personar som har kort butid i Norge, slik Stortinget har bedt om. Fleirtalet meinar at dei avgrensingar som EØSavtalen inneber når det gjeld å gje ytingar berre til personer busett i Norge, gjer det mest formålstenleg at spørsmålet vert vurdert og løyst som ein del av den generelle trongen for supplering av folketrygda når folketrygda sitt oppteningskrav ikkje er oppfylt. Fleirtalet vil streke under at det er viktig at det vert gjeve god informasjon om folketrygda sitt regelverk til dei personane som vurderar å reise utanlands. Fleirtalet gjer framlegg om at dokumentet vert lagt ved protokollen. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig med forslagsstillerne i at det er grunnlag for å vurdere om arbeidstakere som har betalt premie til folketrygden gjennom mange år før de reiste ut fra Norge, bør fa rett til ytelser som står i forhold til den trygdeavgift som er betalt, etter at de har vendt tilbake til landet, og uten at de igjen må opparbeide tre års medlemsskap i folketrygden før ytelser kan utbetales. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til brev av 22. februar og 6. mars 2002 fra sosialministeren som beskriver kompleksiteten ved denne saken. Disse medlemmer viser til en tilsvarende sak i Ot.prp. nr. 16 (2000-2001) Trygd på kontinentalsokkelen, som førte til at EØS-borgere som arbeider på norsk kontinentalsokkel, fikk fulle trygderettigheter inkludert barnetrygd i Norge, seiv om de aldri har vært bosatt her. Her fikk EØS-borgere rettigheter som andre statsborgere som også arbeider på norsk sokkel, ikke fikk, og norske borgere som arbeider på sokkelen i EU-land, fikk ingen garanti for tilsvarende trygderettigheter. Tidligere har det vært framforhandlet trygderettigheter over landegrensene basert på gjensidige rettigheter. Disse medlemmer viser til at norske borgere som oppholder seg i EØS-land, opptjener seg trygderettigheter i det landet de oppholder seg i. Norge har også andre gjensidige trygdeavtaler med andre land. Disse medlemmer mener derfor at denne saken har mange kompliserende elementer, som må belyses i sin fulle bredde. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at personer som vender tilbake til Norge etter utenlandsopphold og gjeninntrer i tidligere jobb eller finner ny arbeidsplass, ikke har rett til uførepensjon dersom de blir uføre før de har bodd i Norge i tre år etter at de vendte tilbake hvis utenlandsoppholdet har vart i mer enn 5 år. Opphold utenfor Norge over et slikt tidsrom er etter disse medlemmers mening ikke uvanlig praksis for nordmenn i dag. Disse medlemmer vil også påpeke at ikke alle som har vært borte fra Norge i fem år, har vært i arbeid i annet land. En del har studert, andre har kanskje ikke hatt noe bestemt mål med sitt utenlandsopphold og har beveget seg fra sted til sted. I slike tilfeller har de ikke opparbeidet rettigheter i noe annet land. Når de kommer tilbake til Norge og blir ansatt i et arbeidsforhold, trakket for avgift til folketrygden og betaler skatt burde de også slik disse medlemmer ser det, ha rett til ytelser fra folketrygden. ulykke som fører til uførhet, har ikke rett til ytelser i Norge i dag. Disse medlemmer understreker at retten til ytelser skal være basert på at premie til folketrygden er betalt og på tre års botid i Norge slik regelen er i dag. Det er medlemmer som har denne botiden, og som har betalt premie til folketrygden før de eventuelt tok midlertidig oppholdutenforNorge, disse medlemmer mener skal beholde sine rettigheter ved tilbakevending. Disse medlemmer har ikke i denne sammenheng vurdert forholdet til EØS-avtalen, men kan ikke se at dette er nødvendig når folketrygdloven i alle tilfeller kun omfatter dem med 3 års botid i Norge bortsett fra flyktninger og statsløse. Disse medlemmer ønsker ikke at folketrygden skal gi ytelser til personer som har kort botid i Norge, uavhengig av opptjente rettigheter og regelverk som gjelder personer bosatt i Norge, og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 222 (1999-2000). Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lov om endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd slik at norske borgere med opptjening av rettigheter i folketrygden beholder forholdsmessige rettigheter til uførepensjon også uten tre års forutgående medlemskap ved tilbakevending til Norge." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lov om endring i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd slik at norske borgere med opptjening av rettigheter i folketrygden beholder forholdsmessige rettigheter til uførepensjon også uten tre års forutgående medlemskap ved tilbakevending til Norge. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og til det som står framfor, og rår Stortinget til å gjere følgjande vedtak: Dokument nr. 8:38 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og John I. Alvheim om å be Regjeringen legge frem forslag til lov om endringer i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 slik at norske borgere med opptjening av rettigheter i folketrygden beholder forholdsmessige rettigheter til uførepensjon også uten tre års forutgående medlemskap ved tilbakevending til Norge - vert lagt ved protokollen. Innst. S. nr. 129 (2001-2002) Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. 1. SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "I Stortinget ber Regjeringen: 1. Fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kj ønnslemlestelse. 2. Fremme forslag om ansvarliggj øring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse. 3. Fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer. 4. Utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap. 5. Fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle. 6. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år. 7. Fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon for dokumenterte kjærlighetsekteskap. 8. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap. tilpasse seg og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner og samfunnsnormer." Innledningsvis er det i dokumentet vist til drapet den 21. januar 2002 på den svenske kvinnen av kurdisk avstamning, Fadime Sahindal, 26 år. Forslagsstillerne peker på at innvandrerne i Norge kommer fra en rekke forskjellige kulturer og samfunnstradisjoner, men felles for mange av disse kulturene og samfunnstradisj onene er et kvinnesyn som harmonerer svært dårlig med det norske. Mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er det en glidende, nesten umerkelig overgang, og det er derfor vanskelig å skil le mellom de to formene. Forslagsstillerne er derfor kommet til at både tvangsekteskap og såkalte arrangerte ekteskap må likebehandles i lover, forskrifter og regler. Fremfor å forsøke å skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap vil det være mer fruktbart å skille mellom formene for press, som kan variere mellom milde oppfordringer til utilslørte drapstrusler. Et viktig aspekt ved praksisen med arrangerte ekteskap med ektefeller fra hjemlandet er forakten for det norske. Som en konsekvens av dette ønsker man ikke at døtrene gifter seg med norske menn. Det viser seg imidlertid at kvinnene også kun i liten grad gifter seg med menn oppvokst i Norge som deler deres kulturelle bakgrunn, noe som skyldes et annet viktig forhold, nemlig det økonomiske. Fra en rekke hold er det fremkommet opplysninger om at en oppholdstillatelse i Norge er relativt mye verd, og vi kan derfor ikke se bort fra at det også foregår transaksjoner av penger, verdigjenstander og eiendommer i forbindelse med de avtaler som gjøres i forbindelse med giftermål. I en bestemt innvandrergruppe er flerkoneri særlig utbredt, noe som også har en klar økonomisk side. I enkelte kulturer, primært i den nordlige delen av Afrika, er omskjæring av kvinner vanlig. Dette gjelder ikke bare den muslimske kulturkrets, men det er i Norge klart flest muslimer som praktiserer omskjæring av kvinner. I Sverige har kjønnslemlestelse vært forbudt siden 1982, mens en tilsvarende lov i Norge først trådte i kraft 1. januar 1996. Intensj onene bak den norske loven var god, men disse er ikke blitt fulgt opp. Så vidt forslagsstillerne har kunnet bringe på det rene er ingen blitt strafferettslig forfulgt på grunnlag av denne loven. Tvert imot kom Helsedirektoratet med et påbud om å avstå fra genitale undersøkelser ved 4-års kontrollen. Dermed mistet man muligheten for å avdekke brudd på loven. I dokumentet vises det til at integreringen ikke har fungert etter intensjonene. Det har vist seg at store grupper blant irmvandrerne har vist liten interesse for å bli integrert i det norske samfunn, og flere som har bodd i Norge i opptil 30 år behersker fortsatt norsk dårlig. Mange synes å tviholde på sin kultur. I et liberalt, demokratisk samfunn må dette selvfølgelig være tillått, men det blir et problem når sider ved denne kulturen inneholder elementer som er lovstridige eller klart mot norske normer for sømmelig opptreden. Denne utviklingen er klart uheldig og vil kunne være kimen til store fremtidige konflikter. Derfor må det nå gjennomføres betydelige endringer i norsk integreringspolitikk. Kravene om slike endringer kommer nå også i voksende grad fra personer med minoritetsbakgrunn som er født og oppvokst i Norge. Forslagsstillerne mener at tvangsekteskap kan sterkt begrenses ved å endre lovgivningen slik at det ikke gis familiegjenforening dersom ikke begge ektefeller er over 24 år, den norske ektefellen kan forsørge det nye ekteparet (uten offentlige ytelser som sosialhjelp m.m.) og at den norske ektefellen disponerer en forsvarlig egen bolig. Det kan også innføres et krav om tilknytning til Norge slik at ektefellegjenforeningen skal kunne skje i det land, hvortil den samlede tilknytning er størst. Forslagsstilleren påpeker at det i tillegg til de såkalte henteekteskap, hvor et formål med ekteskapet er å hente en person fra opprinnelseslandet til oppholds-, arbeids- og bosettingstillatelse i Norge, også er tvangsekteskap som skjer for å holde familiebånd og sikre storfamilien ved at det skjer tvangsekteskap mellom fetter og kusine. Skal slike tvangsekteskap også forhindres vil et forbud mot ekteskapsinngåelse mellom fetter og kusine være på sin plass. Det vil imidlertid være grunn til en dispensasjonsadgang slik at reelle kjærlighetsekteskap basert på normal full frivillighet og eget valg kan gis tillatelse etter en vurdering basert på normal saksbehandling. kjønnslemlestelsen, med mindre disse har anmeldt forholdet til politiet, vil gi meget positive virkninger. Det vil da være avklart på forhånd at kjønnslemlestelsen vil bli avdekket og foreldrene vil bli tiltalt for lovbrudd hvis de ikke har anmeldt lovbruddet. Det forutsettes selvsagt at alle innvandrere fra land hvor kjønnslemlestelse ikke er uvanlig får opplysning om slike lovregler og at det også gis opplysning om det samme på skolen der jenter fra utsatte miljøer går. Det er i dag ikke mulig å utvise utlendinger som har fått norsk statsborgerskap og som begår kriminelle handlinger. Men når det nå i andre land drøftes å innføre muligheter for tilbaketrekking av et tildelt statsborgerskap, bør det også utredes og vurderes i Norge. 2. KOMITEENS MERKNADER 2.1 Innledning Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit K 1 eppa, viser til forslaget, som tar opp alvorlige problemstillingen Forslaget er oversendt kommunal- og regionalministeren for vurdering. Kommunal- og regionalministerens svar av 21. februar 2002 til kommunalkomiteen følger som vedlegg 1 til innstillingen. Det er også avholdt en åpen høring i Stortinget 1. mars 2002. Komiteen viser til at det er bred politisk enighet i Norge om at landet skal overholde sine forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler og folkeretten. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke viktigheten av at prinsippet om ikke-diskriminering må ligge til grunn ved behandling av forslagene og i de tiltak som fremmes. F 1 ert all e t peker i den forbindelse på at statsråden i sitt svarbrev understreker at integreringspolitikken er basert på at alle har rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro, forutsatt at det skjer innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Statsråden fremhever at Regjeringens uttalte mål er å stå på ungdommens side i kultur/generasjonskonflikter i innvandrermiljøene. F 1 ert all e t støtter dette synet. Venstreparti og Senterpartiet, viser til at mye er gjort på innvandringsfeltet nasjonalt, men at det fortsatt er nødvendig å arbeide videre for å få til en enda bedre integreringspolitikk. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke initiativet sosialdemokratisk gruppe i Nordisk Råd tok for over to år siden for å forebygge tvangsekteskap som går ut på å kreve at de nordiske landene går sammen om å lage en handlingsplan for å samordne tiltak og lovgivning for å forebygge og stanse tvangsgifting av nordiske statsborgere. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen er kjent med forslagene som er kommet gjennom Nordisk Råd, og følger disse opp. Komiteen mener at et nordisk og internasjonalt samarbeid om utfordringene på integreringsfeltet er viktig. Komiteen viser til Regjeringens nylig fremlagte tiltaksplan mot tvangsekteskap for fornyet innsats, som er lagt ved innstillingen (vedlegg 2). Komiteen vil påpeke at vern av menneskerettighetene og realisering av målet om likestilling, krever at velferdsstaten griper inn i det som i noen andre land ansees som privatsfæren, for å sikre vern og rettigheter til enkeltpersoner. Eksempler på dette er barnevern, krisetiltak og rettsregler som ikke unntar handlinger utført mot egne familiemedlemmer fra vanlig strafferett. Individuelle rettigheter alle har når det gjelder tro og tradisjon gir ikke overhoder i familier, trossamfunn eller andre kollektiver rett til å undertrykke egne medlemmer. Komiteen vil arbeide for et tolerant, flerkulturelt samfunn og mot rasisme. Respekt for menneskerettighetene, likestilling og frihet for enkeltmennesket er en forutsetning for å lykkes i dette og kan ikke forenes med undertrykking av kvinner og barn - verken kamuflert som religion, kultur eller ære. Alle som bor i Norge har samme krav på samme rettssikkerhet og kvinner har de samme rettighetene som menn, uansett hvilke religion de tilhører. Skikken med for eksempel tvangsekteskap og omskjæring er ulovlig, uansett hvem du er. Det er godt dokumentert at flere kvinner og ungdom i deler av innvandrerbefolkningen utsettes for vold og tvang begrunnet i tradisjon og kultur. Åpenhet og ærlighet om slike realiteter er en forutsetning for å kunne løse problemene. Det er en hovedutfordring å utforme en politikk med tiltak for å hindre slik vold mot barn, ungdom og kvinner og sikre at likestilling mellom kvinner og menn blir reell for alle. Undertrykkelse av og vold mot kvinner forekommer i alle samfunnslag og befolkningsgrupper og må bekjempes uansett hvem som utfører volden og begrunnelsen for den. Innvandrerkvinner kan oppleve dobbelt undertrykking, på grunn av hudfarge, etnisitet og tradisjon og fordi de er kvinner. tradisjonelle maktstrukturer, inkludert det å tørre å stå imot familiens pålegg om for eksempel valg av ektefelle. Nærmiljø og hjelpeapparat må yte den hjelp og støtte det er behov for. Problemene må møtes ved å by på hjelp i akutte situasjoner og ved en omfattende serie av tiltak av både juridiske, økonomiske og holdningsskapende art. Dette arbeidet vil måtte pågå i mange år i samspill mellom myndigheter og minoriteter. Komiteen vil påpeke at arbeidet for å stoppe tvang og vold basert på tradisjon og kultur må føres parallelt med forsterket arbeid mot etnisk diskriminering. Komiteen mener et helhetlig lovverk mot etnisk diskriminering må på plass så raskt som mulig. Komiteen viser til at Regjeringen vil legge fram forslag til lov om etnisk diskriminering. Komiteen vil påpeke at vedtatte handlingsplaner mot tvangsekteskap, vold mot kvinner og mot kjønnslemlestelse må iverksettes i sin helhet og følges opp. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at tiltak i Norge må følges av forsterket internasjonalt samarbeid på området, både med andre land der disse tradisjonene har sin opprinnelse, og med de land som opplever økende konflikter mellom generasj onene i innvandrergrupper. Norge må arbeide for å få til bilaterale avtaler med andre land, som kan forsterke arbeidet mot tvangsekteskap. Bistandspolitisk må arbeidet mot kjønnslemlestelse få en viktig plass. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til forslaget som i sin helhet tar opp i seg alvorlige problemstillinger som angår det norske samfunnet generelt, og fremmer konkrete forslag for å løse disse. Disse medlemmer understreker viktigheten av at ingen skal diskrimineres på bakgrunn av kjønn, kultur, religion eller rase. Dette innebærer at norsk lov og alminnelig rettsoppfatning og skal gjelde, beskytte og ivareta rettighetene til unge mennesker som tilhører minoriteter fra andre kulturer. Slik gjeldende praksis er, diskrimineres unge fra visse innvandrergrupper i Norge ved at de ikke har de samme rettigheter, beskyttelse av disse og rett til å velge eget levesett som jevnaldrende etniske nordmenn. Disse medlemmer understreker at de tiltak fremlagte forslag fremmer skal ha en antidiskriminerende målsetning og virkning, hvis hensikt er å sikre alle norske borgeres individuelle rettigheter, integritet, valgmuligheter og menneskeverd. Regjeringen har nå en god anledning til konkret å følge det opp i handling gjennom de fremlagte forslag og de målsetninger de målbærer. Det vesentlige må være å få igangsatt konkrete tiltak i nær fremtid, da disse problemstillingene berører mange mennesker i Norge daglig. 2.2 Kjønnslemlestelse Komiteens fl ert al 1, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til lov om forbud mot kjønnslemlestelse og til barnelovens § 30 om innholdet i foreldreansvaret. F 1 ert a 11 e t mener at det ikke er behov for ytterligere ansvarliggjøring av foreldre i lovgivningen. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at siden forbudet mot kjønnslemlestelse ble innført i straffeloven i 1995 har ingen blitt dømt for brudd på bestemmelsen. Dette flertallet vil påpeke at kjønnslemlestelse er et svært alvorlig overgrep, og at det er viktig både av individual- og generalpreventive grunner at overgrep av denne type påtales og straffedømmes. Manglende bruk av straffebestemmelsen kan gi signaler om at myndighetene ikke ser alvorlig på tilfeller av kjønnslemlestelser. Dette flertallet vil understreke at lovgiver har ansett kjønnslemlestelse som et så alvorlig overgrep at offentlig påtale er innført i slike saker. Dette flertalletvil oppfordre til aktiv bruk av lovforbudet mot kjønnslemlestelse. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ans varliggj øring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse." 2.2.1 Obligatorisk helsekontroll Komiteen viser til at helseundersøkelsene for barn er frivillige, og det er nesten 100 pst. oppslutning om tilbudene. Komiteen viser videre til at regjeringen Stoltenberg la fram en Handlingsplan mot kjønnslemlestelse 20. desember 2000, som er utarbeidet i et bredt samarbeid mellom flere departementer. Komiteen viser til at planen omfatter mange tiltak, og de fleste gjennomføres som et nasjonalt prosjekt med oppstart høsten 2001 og vil gå over tre år. Komi t e e n anser det som positivt at en ressursgruppe med representanter fra innvandrerorganisasjoner, berørte folkegrupper, aktuelle offentlige etater og enkeltpersoner skal sikre at alle sider ved problemet blir ivaretatt gjennom oppfølgingen av planen. Komiteen er kjent med at regjeringen Bondevik II arbeider med ytterligere tiltak for å bekjempe kjønnslemlestelse. Regjeringen vil iverksette en rekke informasjons- og holdningsskapende tiltak. Dessuten vil Regjeringen iverksette tiltak for å øke kompetansen om kjønnslemlestelse i offentlige etater. Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er opptatt av å målrette tiltak som iverksettes. Arbeidet i forhold til å støtte opp om innvandrerorganisasj onene anses som meget viktig i denne sammenheng. Flertallet viser til at Regjeringen i samarbeid med Oslo kommune har bevilget penger til Primærmedisinske Verksted slik at organisasjonen blir satt i stand til å jobbe inn mot innvandrermiljøer hvor omskjæring er et særlig problem. Flertallet støtter arbeidet med å finansiere innvandrerorganisasjoner som jobber på dette feltet. Flertallet vil påpeke at kampen mot kjønnslemlestelse også må føres internasjonalt, og viser til at Regjeringen vil gjennomføre et arbeid på dette området. Komiteen vil peke på at det i brevet fra kommunal og regionalministeren fremkommer at Statens Helsetilsyn har utgitt en veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring og at det er sendt ut et rundskriv til landets helsepersonell knyttet opp til dette. Komiteen vil vise til at veilederen er bredt distribuert. Komiteen vil understreke helsepersonellets ansvar i disse alvorlige sakene. Komiteen mener det er viktig å sørge for at helsestasjon-/skolehelsetjenesten prioriterer oppsøkende arbeid i utsatte grupper og at de ansatte har tilstrekkelig kunnskap om dette saksfeltet. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil ikke gå inn for obligatoriske helsekontroller hvert år for jenter som befirmer seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse, fordi man når målet bedre ved andre tiltak. Dessuten kan dette virke diskriminerende overfor spesielle grupper. Flertallet mener at skolehelsetjenesten må styrkes. Det er nødvendig med flere og mer omfattende helseundersøkelser i løpet av skolealderen. Målet er å styrke det forebyggende helsearbeidet. Helseundersøkelsene må gjennomføres på en slik måte at hensynet til barnas beste og deres utsatte situasjon blir ivaretatt. Det er viktig at undersøkelser ikke oppleves stigmatiserende overfor noen befolkningsgrupper og medvirker til at flere unndrar seg undersøkelsen. Barnevern og helsetjenesten må samarbeide om opplegg som kan fange opp, motivere og treffe tiltak for å nå de som ikke møter til helsekontrollene. Flertallet ber Regjeringen følge dette opp. Komiteen mener at flere helseundersøkelser kan øke risikoen for å bli avslørt dersom en utsetter noen for kjønnslemlestelse. Flere og grundigere undersøkelser kan derfor ha en forebyggende effekt. å gi nødvendig hjelp og oppfølging til familier og barn/ ungdom som gjennom undersøkelser avdekker behov for hjelp eller oppfølging. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener ungdomshelsestasjoner må bli en lovpålagt tjeneste som en naturlig del av helsestasjonsarbeidet. Slike helsestasjoner er et av de lavterskeltilbudene som fungerer meget bra for ungdom. Disse medlemmer ber også Regjeringen vurdere å innføre en rubrikk på helsekortet til barnet hvor det spørres om kjønnslemlestelse og seksuelle overgrep. Dette vil gjøre at temaet tas opp og vil kunne virke forebyggende. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vi påpeke viktigheten av, under behandlingen av de fremlagte forslag, at hensynet og respekten for innvandrergruppers respektive religiøse praksis og kultur ikke går på bekostning av enkeltmenneskets integritet. Obligatoriske helsekontroller for personer som tilhører minoriteter i samfunnet hvor det er avdekket kjønnslemlestelse, er således et konkret og effektivt tiltak for å forhindre at unge fra innvandrargrupper utsettes for diskriminerende overgrep fra sine foresatte som de i dag har liten mulighet til å motsette seg. En frivillig ordning vil ikke kunne ivareta rettssikkerheten og personvernet til de aktuelle unge kvinner som befinner seg i risikogruppene. I tillegg vil en obligatorisk undersøkelse lette arbeidet og ytterligere ansvarliggjøre instanser som skole, helsevesen, barnevern og politi. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse." 2.2.2 Varslingsplikt Komiteen understreker viktigheten av at all uklarhet om dette overgrepets alvorlighet må fjernes. Komiteen vil hevde at det ikke kan være tvil om at det foreligger omsorgssvikt dersom en utsetter sitt barn for kjønnslemlestelse. Komiteen viser til handlingsplanen mot kjønnslemlestelse der ett av hjelpetiltakene er en råd- og veiledningstjeneste for ulike profesjoner. Komiteen mener at det er nødvendig med en klargjøring av helsepersonells, læreres, barnevernsarbeideres, sosialarbeideres og andres plikt og rett til å melde til politiet tilfeller av kjønnslemlestelse. Både helsepersonelloven, barneloven, opplæringsloven og barnehageloven har bestemmelser som regulerer taushetsplikt og awergings- og varslingsplikt. I tillegg har straffeloven bestemmelser som kan komme til anvendelse i saker om kjønnslemlestelse. eller forskriftsendringer for å oppnå en slik klargjøring. Videre vil k o m i t e e n påpeke at en meldeplikt til påtalemyndigheten for ansatte i hjelpeapparatet må aweies opp mot kjønnslemlestedes behov for bistand og hjelp i situasjonen. Komiteen mener imidlertid at i tilfeller hvor man har en kvalifisert mistanke om at kjønnslemlestelse vil bli begått, må nødvendige tiltak settes i verk for å forebygge og forhindre at overgrep skjer. Komiteen mener det er nødvendig å få avklart forholdet mellom taushetsplikten og aktivitets- og varslingsplikten i slike saker og i relevant lovverk, slik at barnas beste og intensjonen i lov om kjønnslemlestelse blir ivaretatt. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ber Regjeringen vurdere om det kan forskriftsfestes en plikt overfor profesjoner til å følge opp dersom de får kjennskap til at det er fare for kjønnslemlestelse eller at det har blitt foretatt et slikt inngrep. 2.2.3 Økt strafferamme for vold og trus ler mot egne familiemedlemmer Med hensyn til straffereaksjoner overfor personer som er ansvarlige for at kjønnslemlestelse finner sted eller som fremsetter trusler om kjønnslemlestelse, vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, avvente oppfølgingen av Straffelovkommisjonens arbeid og det arbeidet Regjeringen nå foretar for å se på utvisningsregelverket i sammenheng med strafferammer for vold og trusler mot egne familiemedlemmer. Flertallet registerer at Regjeringen i sin tiltakspakke mot tvangsekteskap har foreslått økt strafferamme i saker som gjelder vold og trusler mot egne familiemedlemmer. Flertallet vil på generelt grunnlag påpeke at strafferammene for vold og trusler mot egne familiemedlemmer er vide, men at rammen ikke brukes. På denne måten signaliseres det at slik vold ikke er så alvorlig. Flertallet vil understreke viktigheten av at gitte strafferammer blir benyttet. Flertallet vil avvente de konkrete forslagene. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forlag: "Stortinget ber Regjeringen om at det ved hvert politidistrikt i Norge utpekes en person som har et spesielt ansvar for familievold og som har et direkte samarbeid med krisesentrene i det samme distrikt." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som avgj ørende at samfunnets sanksjonsmidler gjennom rettsvesenet utnyttes til fulle ved at strafferammene for vold og trusler mot egne familiemedlemmer økes generelt. etnisk norske så vel som de med innvandrarbakgrunn til gode. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer." 2.2.4 Mulighet for tilbakekallelse av tildelt norsk statsborgerskap Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber Regjeringen om å vurdere ordningen med dobbelt statsborgerskap og melde tilbake til Stortinget i egnet form. Flertallet viser til merknadene i innstillingen til Dokument nr. 8:58 (2001-2002) og vil avvente Regjeringens forslag til ny statsborgerlov. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil be Regjeringen om å vurdere sanksjonsmuligheter i forbindelse med dobbelt statsborgerskap dersom de personer det gjelder begår straffbare handlinger etter at de har blitt norske statsborgere. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er viktig å understreke at det er uakseptabelt og brudd på menneskerettighetene dersom endring av norske regler i praksis ville gjøre personer statsløse. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser ordningen med dobbelt statsborgerskap som uheldig, da den uthuler tilhørigheten til og integrering i det norske samfunn og rettsstat for nye statsborgeres vedkommende. Disse medlemmer går derfor inn for at muligheten til å inneha dobbelt statsborgerskap bør vurderes av Regjeringen i lys av dette og effektive tiltak treffes i samsvar med dette. Disse medlemmer anser at norsk statsborgerskap innebærer plikter så vel som rettigheter. Det vil si plikter i forhold til norsk lov og rettsoppfatning og det norske samfunn generelt. Disse medlemmer går derfor inn for at i de tilfeller hvor nytt statsborgerskap er innvilget og personen begår alvorlige brudd på norsk lovgivning og utviser en generell åtferd som strider mot norsk rettsoppfatning, bør statsborgerskapet kunne tilbakekalles. Disse medlemmer går derfor inn for at Regjeringen utreder og vurderer muligheten for anvendelse av dette effektive sanksjonsmiddel i forhold til personer som nekter å respektere norsk lov og innrette seg etter generelt aksepterte normer i det norske samfunn. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap." 2.3 Tvangsekteskap Komiteen er opptatt av at ingen skal tvinges til å gifte seg mot sin vilje og det er derfor nødvendig å vurdere ulike tiltak for å motvirke nettopp det, herunder alder og rett til familiegjenforening for ektefellen Komiteen viser til at Regjeringen den 4. april 2002 la frem sin tiltaksplan for fornyet innsats mot tvangsekteskap. Planen inneholder 30 tiltak, og flere av tiltakene er av en slik karakter at også problemstillinger ut over tvangsgifte vil kunne fanges opp. Tiltaksplanen er vedlagt innstillingen. Komiteen vil fremheve det positive i utarbeidingen av en slik samlet plan. Utfordringene knyttet til tradisjonen tvangsgifte er store og konsekvensene for dem som mot sin vilje presses og tvinges inn i ekteskap er enorme. Det er derfor viktig med en bred og helhetlig tilnærming til problemstillingen. Å bekjempe tvangsekteskap er et samfunnsmessig anliggende, og dermed også et samfunnsmessig ansvar. Men individet kan ikke fritas fra ansvar, og det er i siste instans den som forårsaker eller utøver tvangen som er ansvarlig. Komiteen finner derfor grunn til å minne om at å tvinge noen til å inngå ekteskap er forbudt ved lov i Norge og kan straffes med inntil tre års fengsel. Nødvendigheten av å ha gode rutiner er påtrengende når krisen er akutt, men det mer langsiktige arbeidet er ikke mindre viktig. Komiteen er derfor glade for at tiltakene som Regjeringen foreslår både er akuttiltak og tiltak av mer langsiktige karakter. Komiteen har merket seg at Regjeringen i sin tiltaksplan uttrykker at man vil iverksette krisehjelp til ungdom som utsettes for tvang i forbindelse med inngåelse av ekteskap. Dessuten vil Regjeringen foreta og vurdere en rekke regelverksendringer. Komiteen stiller seg positive til Regjeringens signaler om regelendringer og oppfordrer til at arbeidet med disse tiltakene gis prioritet. Komiteen har også merket seg at Regjeringen har foreslått tiltak i utdanningssektoren og at Regjeringen vil iverksette ulike kompetansehevingstiltak. Kunnskap om kulturer, tradisjoner og religioner er en forutsetning for å gi god hjelp og veiledning til personer i krise og for godt å kunne forebygge og forhindre at overgrep som tvangsekteskap skjer. Ko m i t e en anser derfor Regjeringens satsning på kompetanseheving som svært viktig, og ber Regjeringen særlig vurdere hvorvidt kulturell forståelse om norske forhold bør inngå i kompetansehevingen av religiøse ledere. Komiteen har dessuten merket seg at Regjeringen vil iverksette en rekke informasjons- og holdningsskapende tiltak. også må skje i land utenfor Norge. Fl ert all et konstaterer at Regjeringen vil engasjere seg i internasjonalt arbeid mot tvangsekteskap. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at skoleverket tar et ekstra ansvar for å informere elevene om at tvangsekteskap er forbudt." "Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at det gis klare instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å bistå jenter og gutter som føler seg truet til å bli giftet bort." "Stortinget ber Regjeringen om at utenriksstasjonene må få klare instrukser om å være restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det er tvil om at ekteskapet inngås frivillig." "Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at myndighetene må drøfte tvangsekteskap og ordningen med arrangerte ekteskap med innvandrergrupper og organisasjoner og gjøre det klart at kvinneundertrykking i kulturens og religionens navn ikke aksepteres i Norge." 2.3.1 Ekteskap mellom fetter og kusine Komiteen vil vise til at mange unge opplever press fra familie og foreldre om å gifte seg med et søskenbarn. Dette kan ikke regnes som fritt valg av ektefelle, men som tvang. Om lag halvparten av alle pakistanske ekteskap i Norge er inngått mellom søskenbarn. Dette er vanlig også i andre miljøer og deler av verden, og ser ut til å øke i hyppighet i immigrantbefolkningen. Mange av ekteskapene er åpenbare arrangerte ekteskaper hvor unge brukes som "visum" til Norge. Presset og forpliktelsene til slike arrangementer er sterkest fra nær familie. Det er en glidende overgang mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. I menneskerettighetene står det at: "Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefellen" Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil ikke gå inn for et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine. F 1 ert alle t er sterkt imot tvangsekteskap og viser til at det er forbudt ved norsk lov. F 1 ert all e t mener at dersom vi skal forhindre at ekteskap mellom slektninger brukes som tvang overfor den ene parten for at ektefellen skal få oppholdstillatelse her i landet, vil det ikke være nok å forby ekteskap mellom søskenbarn, fordi dette vil være vanskelig å kontrollere og det vil ramme dem som ønsker å gifte seg av fri vilje. som en handelsvare for å få andre familiemedlemmer hit til landet. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser det som svært uheldig at fetter og kusiner tillates å inngå ekteskap, da dette anvendes i stor utstrekning i visse innvandrergrupper for å kontrollere unges valg av ektefelle. I tillegg kommer det helsemessig perspektiv, hvor inngifte gjennom generasjoner har ført til alvorlige misdannelser på avkom med de belastninger det medfører. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at forbud mot ekteskap mellom søskenbarn vil lette press og tvang på den enkelte og gjøre det enklere for foreldre som opplever press fra egen familie å bryte tradisjonen, fordi et forbud vil gi dem avlastning for ansvaret ved bruddet. Et forbud mot ekteskap mellom søskenbarn vil være av de mest effektive tiltak mot tvangsekteskap. Samtidig kan et slikt forbud i enkelte tilfeller hindre fritt valg av ektefelle. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at en eventuell lovendring må utredes, og eventuelt forbud må gjelde alle. Disse medlemmer vil ikke konkludere på dette temaet nå, men ønsker å få det utredet og vurdert. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å innføre forbud mot ekteskap mellom søskenbarn." 2.3.2 Forsørgelsesevne og egen bolig som vilkår for familiegjenforening Komiteen viser til at utlendingslovens hovedregel er at underhold må være sikret for dem som søker om familiegjenforening til Norge. Videre viser komiteen til at loven har regler om unntak fra underholdskravet. Kommunal- og regionalministeren skriver i sitt brev til komiteen at praktiseringen av regelverket, og adgangen til å dispensere fra kravet i visse tilfeller synes å være romsligere enn tilsiktet på dette punkt. Komiteen vil påpeke at retten og muligheten til økonomisk selvstendighet er og har vært det viktigste virkemiddelet for å oppnå likestilling. Økonomisk selvstendighet er nøkkelen til å kunne ta egne frie valg og å kunne motstå tvang og vold. Kravet om forsørgingsevne er et viktig virkemiddel for å sikre alle mulighet til å bli økonomisk selvstendige. Erfaringene etter at kravet om forsørgingsevne ved familiegjenforening ble lempet, var at mange innvandrerjenter og kvinner ikke fikk lov til å fortsette med påbegynt utdannelsen eller fortsette i den jobben de hadde. forventning om egen inntekt og økonomisk selvstendighet. Resultatet var at mange ble forhindret i å fa nødvendig kompetanse til å kunne forsørge seg seiv og delta i det norske samfunnet. Komiteen vil påpeke at dette korresponderer med informasjon fremkommet i komiteens åpne høring, hvor flere ga uttrykk for at kravet om underhold må strammes inn. Komiteen har merket seg at Regjeringen i august 2002 vil foreslå endringer i utlendingslovens bestemmelser om krav til underhold ved søknad om familiegjenforening på grunnlag av ekteskap. Regjeringen vil særlig vurdere om det er grunn til å stille strengere krav til underhold enn dagens regelverk åpner for når ektefellene er under 23 år. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til innledningsvise merknader om prinsippet om ikke-diskriminering, og understreker at innstrammingen må gjelde alle. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen vurdere om unntaksbestemmelsen fra dagens underholdsplikt kan fjernes og om kravet til underhold kan heves. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det er mulig å stille strengere vilkår ved blant annet å ta bort unntaksbestemmelsen eller heve underholdskravet og stille krav om egen bolig for ektefellene. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen om at underholdskravet og kravet til egen bolig strammes inn." Komiteen viser til at utlendingslovgivningen er under revisjon. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle." Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen har varslet at den vil foreslå endringer i utlendingsforskriftens bestemmelser om krav til underhold ved søknad om familiegjenforening ved ekteskap og at dette forslaget kommer i august. F 1 erta 11 e t støtter at det foretas innstramminger i forskriften. F 1 e r t a 11 e t vil gå imot at det stilles krav til separat bolig. unntak, for eksempel for studenter som er godt i gang med studiene. Endringen bør komme så raskt som praktisk mulig. 2.3.3 Gjenforening for den inngiftede utlendings familie Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener det er behov for en gjennomgang og innstramming av familiebegrepet når det gjelder utenlandske statsborgeres rett til gjenforening med sin slektning som har bosatt seg i Norge som følge av giftermål. Disse medlemmer er av den oppfatning at når en person bosetter seg i Norge som følge av giftermål, bør det være klare begrensinger i forhold til hvem den inngiftede kan få gjenforening med. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener likevel ikke at dette skal hindre gjenforening med mindreårige barn. Disse medlemmer vil peke på at en slik avgrensing ikke må være i strid med våre folkerettslige forpliktelser. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter ikke forslag nå om innstramminger i hvem som kan få familiegjenforening. 2.3.4 Familiegjenforening for ektepar Komiteen peker på at kommunal- og regionalministeren i sitt brev til komiteen understreker at ekteskapsinngåelse i høyere alder kan bidra til å forhindre arrangerte ekteskap hvor hovedmotivet er å sikre opphold i Norge gjennom rett til familiegjenforening. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at det utvilsomt er lettere å hevde egne meninger og interesser i forhold til ekteskap for en person på 24 år enn for en på 18 år. Å sette en aldersgrense for familiegjenforening vil kunne lette giftepress i tidlig alder, og være en lettelse både for ungdom og familie, som opplever press fra slekt. Imidlertid er det mange uklarheter ved virkningen av et slikt forslag. Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at i tillegg til gjennomgangen av praktiseringen av kravet til underhold må det vurderes en noe høyere aldersgrense for familiegjenforening ved ekteskap enn dagens grense på 18 år. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen utrede problemstillingen og melde tilbake til Stortinget i løpet av kort tid. En eventuell lovendring må gjelde alle. Disse medlemmer mener derfor det må settes ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for familiegjenforening. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen sette ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for familiegjenforening." Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil minne om at myndighetsalderen i Norge er 18 år. Fra 18 års alder kan man fritt gifte seg med hvem man vil. Retten til familieliv er bl.a. nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, og innebærer at ektefeller har en rett til å få leve sammen. Flertall et mener derfor at en heving av aldersgrensen for gjenforening av ektefelle ut over 18 år ikke bør gjennomføres. Videre vil flertall et påpeke at en heving av aldersgrensen for familiegjenforening i all hovedsak vil ramme minoritetsbefolkningen. Som en følge av dette mener flertall e t at en slik heving i praksis vil komme i strid med ikke-diskrimineringsprinsippet. Flertall et anser at konsekvensen av en heving av aldersgrensen som nevnt vil kunne medføre at ektefeller i ekteskapets første år gjenforenes i land utenfor Norge og siden bosetter seg her i landet. En slik utvikling vil gjøre familiens muligheter for integrering i Norge vanskeligere, og fler t a 11 e t vil advare mot dette. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det må strammes inn på dispensasjonsadgangen for å få familiegjenforening i forbindelse med giftermål når en ektefelle er under 18 år, og mener det bare må skje i helt spesielle tilfeller. Dette flertallet vil gå imot forslaget om å heve alderen for familiegjenforening for ektefeller til 24 år nå. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år." Når det gjelder forslaget om at det ikke skal gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap, vilkomiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vise til at tvangsekteskap er ulovlig etter dagens lovverk og har en strafferamme på 3 år. Regjeringen har i sin handlingsplan varslet økt strafferamme på inntil 6 år og åpnet for bruk av offentlig påtale i slike saker. Flertallet vil avvente de konkrete forslagene. Flertallet vil påpeke at tvangsekteskap er forbudt i Norge og ikke gir rett til familiegjenforening. derfor ikke behov for å forby noe som allerede er forbudt og grunnlaget for forslaget i dokumentet er ikke til stede. Komiteen vil påpeke at for å hindre tvangsekteskap og bigami er det viktig at kontrollen med ekteskapsvilkårene foretas på en betryggende måte. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil arbeide med sikte på å overføre prøvingen av ekteskapsvilkårene til en offentlig instans. Videre har komiteen merket seg at Regjeringen vil vurdere nærmere folkeregisterets praksis ved registrering av ekteskap inngått i utlandet. Komiteen har også merket seg at Regjeringen vil arbeide for en mer systematisk bruk av intervjuer ved søknader om familiegjenforening på grunnlag av ekteskap. Man vil gjennomgå rutinene både i Norge og ved utenriksstasjonene. Komiteen vil bemerke at i den grad utenriksstasj onene skal få et økt ansvar med å kontrollere ekteskapsvilkårene, må det sikres at de har tilstrekkelige ressurser til å ivareta dette arbeidet. Som en del av arbeidet med å etablere en ordning med obligatorisk intervju ber komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, Regjeringen vurdere hvilke konsekvenser brudd på bestemmelsen skal medføre. Ordningen kan tre i kraft når systemet med obligatoriske intervju er innført og norsk utenrikstjeneste gjort operativ i forhold til en slik oppgave. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap." 2.3.5 Egen instans som skal godkjenne inngåelse av ekteskap - vigselsrett Komiteen mener det er riktig å ha en egen instans som skal godkjenne om de formelle vilkårene for inngåelse av ekteskap i Norge foreligger. Slik kan myndighetene etter komiteens vurdering føre kontroll med hvorvidt ekteskap er inngått frivillig eller under tvang. Det bør ikke lenger være slik at det er opp til ethvert trossamfunn seiv å kontrollere at alle vielser er inngått i tråd med norsk ekteskapslovgivning. Komiteen mener at det i den forbindelse må legges opp til et obligatorisk intervju med begge parter, hver for seg, før ekteskapet inngås. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet visertilatdettebetyr at dersom det inngås ekteskap uten at det er søkt om familiegjenforening for utenlandsboende ektefelle og foretatt intervju, bør det ikke gis familiegjenforening. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen om å innføre en ordning med at begge ektefellene skal gjennom et obligatorisk intervju før den utenlandsboende ektefelle gis oppholdstillatelse." Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Regjeringens opplegg i tiltaksplanen mot tvangsekteskap. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at for å hindre tvangsekteskap og flergifte er det viktig at kontrollen rundt gyldigheten av ekteskapsinngåelse er god. Disse medlemmer mener det er nødvendig å sikre dette ved at vigsel kun utføres av notarius publicus (dommer i tingsretten) med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel. Dette medfører at trossamfunn ikke lenger har vigselsrett og at de som ønsker religiøse seremonier knyttet til ekteskapsinngåelse, arrangerer dette i tillegg. Særlig må straffeansvar for notarius publicus og vitner vurderes i forhold til om ekteskaper er inngått frivillig og om partene ikke allerede er gift. For å sikre bedre at personer ikke utsettes for tvang ved at vielsen foregår i et land der tvangsekteskap er akseptert og der mulighetene for å få hjelp dersom en blir truet til ekteskap er små, mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti at vielser i utlandet som skal gi grunnlag for familiegjenforening i Norge bør inngås på en norsk ambassade eller konsulat. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen utrede en slik ordning og fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at vigsel kun skal utføres av notarius publicus (dommer i tingsretten) med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel." 2.3.6 Sosialt sikkerhetsnett, barnevernstiltak og krisetiltak for ungdom Komiteen understreker at Kommunal- og regionaldepartementet må følge opp handlingsplanen med å tilby bolig til ungdom som trues av tvangsekteskap og utrede hvordan sosiale og psykiske behov skal sikres. Staten må ta ansvar for at ungdom i slike akuttsituasjoner kan komme seg i trygghet og sikres en ny start. år, når vedtak er fattet før fylte 18 år. Mange ungdommer opplever ekteskapspress først når de har nådd myndighetsalder. Barnevernets tiltak kan da ikke brukes for å hjelpe ungdommen. For de fleste vil et bradd med familien være totalt og med påfølgende tap av nettverk og rammer rundt livet og ofte med sterke trusler hengende over seg. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at ungdom i en så kritisk fase ikke blir overlatt til seg seiv eller til kollektiver bare med ungdom i samme situasjon. De trenger voksne som bryr seg og er til stede for dem. Disse medlemmer vil understreke at det er et sterkt behov for fosterhjem for ungdom som bryter ut av familien. I tillegg trengs boliger med god sikkerhet. Det er en absolutt nødvendighet for å sikre liv og helse. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap og ber Regjeringen vurdere lovendring som sikrer tiltak etter behov for ungdom opp mot 23 år. F 1 ert a 11 e t vil vise til at staten gir økonomisk støtte til organisasjoner som gir krisehjelp til ungdom som risikerer omskjæring og tvangsekteskap. Staten gir også økonomisk støtte ORKIS, som bl.a. driver en krisetelefon for ungdommer som står overfor slike problemer. F 1 er ta 11 e t vil for øvrig vise til Regjeringens handlingsplan hvor det varsles satsing på tiltak for ungdom i krise og kompetanseheving for relevante fagfolk. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det er nødvendig å gi barnevernet mulighet til å gjøre vedtak og sette i verk tiltak for ungdom som seiv ønsker det etter fylte 18 år og frem til maksimalalderen på 23 år. F 1 ert a 11 e t fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen vurdere lovendringer som gir Barnevernet mulighet til å gjøre vedtak for ungdom som seiv ønsker det etter fylte 18 år og frem til maksimalalderen på 23 år." Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at i dag er det ingen krisesentre for gutter og krisesentrene er ikke et egnet sted for unge jenter. Det finnes ikke et fast telefonnummer hvor personer som har opplevd omskj æring, tvangsekteskap, truseler og vold kan kontakte. En krisetelefon kan gjøre det enklere for personer som er blitt utsatt for slike overgrep til å ta umiddelbar kontakt for å få vite om rettigheter, løsninger, muligheter m.m. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig legge fram helhetlige finansiering av nødvendige krisetiltak herunder: - fosterhjem og kriseboliger med sikkerhet - nødvendige personellressurser i ulike etater og opplæring av disse. - vurdere om det er hensiktsmessig med egen krisetelefon. - støtte til organisasjoner." Disse medlemmer vil påpeke at barnevernet i dag ikke har noen mulighet til å gripe inn i forhold til utsatte barn og ungdom som befinner seg i utlandet. Barn kan i praksis forsvinne uten at noen foretar seg noe. I begrenset grad vil norske utenriksstasjoner kunne yte noe bistand til personer som tar kontakt, men i praksis mangler norske barn i utlandet den rettsbeskyttelse norsk barnevernlov gir dem. Trygdeetaten har en internasjonal avdeling. Det er et like stort behov for at barnevernet har det. I tillegg må det foretas en grundig gjennomgang av om norske utenriksstasjoner skal gis nye fullmakter, virkemidler og hva slags ressurser og kompetanse som trengs for at de skal kunne gi nødvendig bistand og hjelp til norske barn og ungdom som er i krisesituasjoner på grunn av konflikter med familien. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen opprette en internasjonal avdeling i barnevernet." Komiteen erkjent med at barnevernloven gjelder for barn som oppholder seg i Norge. Barnevernet har således ikke hjemmel for å iverksette tiltak overfor barn som oppholder seg i utlandet. Komiteen er kjent med at flere barn med minoritetsbakgrunn mot sin vilje forlates i foreldrenes hjemland. Enkelte av disse klarer å kontakte norsk utenriksstasjon eller hjelpere som befinner seg i Norge og ber om bistand for å komme tilbake. Komiteen mener at det er viktig at det finnes et vel fungerende apparat til å bistå både praktisk og økonomisk i slike tilfeller. Komiteen mener videre at både utenriksstasjonene og hjelpeapparatet i Norge må være i stand til å håndtere saker av denne type. Komiteen ber Regjeringen vurdere hvordan dette kan sikres slik at barn som mot sin vilje forlates i utlandet kan hjelpes og iverksette tiltak i tråd med dette. 2.4 Integrering Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at det er viktig å fa til en vellykket integreringspolitikk. Flertallet er derimot ikke sikker på at det vesentligste nå er å be om en ny integreringsmelding. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det må settes inn flere kvalitetstiltak for å sikre at alle får reell mulighet til å fungere som likestilte innbyggere i samfunnet. Et samfunn med åpenhet mellom miljøene, der representantene for ulike grupperinger deltar på likefot med respekt for hverandre og i felles forståelse om at visse rettigheter er ukrenkelige, er den beste resepten mot mistenkeliggjøring, polarisering og isolasjon. Ikke minst gjelder dette insti tusj oner som angår barns oppvekst. En politikk med sikte på å inkludere etniske minoriteter i arbeids- og samfunnsliv vil på sikt åpne flere arenaer for tverrkulturell kommunikasjon og deltakelse. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake med en egen sak, hvor det for fremtiden stilles krav til kunnskap i norsk og samfunnsfag før utenlandske statsborgere innvilges permanent bosettingstillatelse i Norge. Komiteen viser til at språk og kunnskap om arbeids- og samfunnsliv er en nøkkel til likestilling og inkludering. Komiteen vil derfor gå inn for at det innføres obligatorisk introduksjonsprogram for flyktninger, for de som får opphold på humanitært grunnlag, og for alle som får opphold for familiegjenforening med disse. Kommunal- og regionalministeren oppnevnte i 1999 et offentlig utvalg som skulle utrede og lage forslag til lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere (Introduksjonsutvalget). 26. juni 2001 la utvalget frem sin rapport NOU 2001:20 "Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere". Utvalget foreslår her et introduksjonsprogram som skal ha som mål å gi grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende ferdigheter i norsk samfunnsliv, samt forberede for deltakelse i yrkeslivet. Utvalget foreslår at introduksjonsprogrammet skal gjelde for flyktninger (dvs. overføringsflyktninger og personer som har fått innvilget oppholdstillatelse på asyl- eller humanitært grunnlag) og familiegjenforente med flyktninger. Introduksjonsprogrammet må derfor være obligatorisk både for kommunene å gi og for de som blir bosatt på mottak, slik at alle får sin rett. Dersom noen av ulike årsaker ikke deltar i programmet vil introduksjonsstønaden falle bort. Obligatoriske introduksjonsprogrammet må gjennomføres eller tilsvarende kunnskaper dokumenteres, før permanent bosettingstillatelse blir gitt. Komiteen ber Regjeringen vurdere om tilbudet også bør gjelde ved familiegjenforening ved ekteskap, fordi erfaring viser at noen kvinner med minoritetsbakgrunn nektes å lære seg norsk eller ikke ønsker å lære seg norsk fordi deres nettverk består uansett ikke av etniske nordmenn. En stor andel minoritetskvinner er økonomisk avhengige av sine ektemenn og familie og har sterke begrensninger i sine muligheter til å ta frie valg. Venstreparti og Senterpartiet, fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen snarest mulig innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger, de som får opphold på humanitært grunnlag, og alle som får opphold for familiegjenforening med disse, snarest mulig. Introduksjonsprogrammet gjøres obligatorisk, slik at det er et likt tilbud til alle uavhengig av hvilken kommune de kommer til. Regjeringen bes fremme nødvendige lovforslag slik at introduksjonsprogrammet kan kombineres med en introduksjonsstønad basert på den nyankomnes pliktige deltakelse i programmet." Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at det ikke skal utbetales barnetrygd eller kontantstøtte for barn som henholdsvis flyttes ut av EØS-området, for eksempel for å gå på skole i foreldrenes hjemland, eller flytter til utlandet mens barnet er berettiget til kontantstøtte. Disse medlemmer forutsetter at barnetrygdloven og lov om kontantstøtte håndheves strengt på dette punkt. Det må være skolens eller andre myndighetspersoners ansvar å melde fra om barn som flytter til utlandet i en kortere eller lengre periode. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at utbetaling av barnetrygd og kontantstøtte må håndheves strengere dersom barna for eksempel tas ut av skolen i Norge og flyttes til landutenfor EØS-området over lengre tid." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er opptatt av å sikre alle barn den retten de har til undervisning. Barn og unge som blir tatt ut av skolen i lengre og flere perioder, vil ikke få den nødvendige undervisningen de har krav på og kan bli hengende etter i kunnskapsutviklingen og gjøre videre skolegang og integrering vanskeligere. Reglene i opplæringsloven er klare i forhold til når og på hvilken måte en lovlig kan ta ut barnet fra skolen. I dag har skolene ingen klare rutiner å forholde seg til og det er uklart hvem som har ansvar for å følge opp eventuelle meldinger om barn som forsvinner. Det finnes få sanksjonsmuligheter overfor foreldre som tar barn ulovlig ut av skolen. Disse medlemmer ber Regjeringen innføre økonomiske sanksjoner i saker der foreldre ulovlig holder barn vekk fra opplæring ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: " fra opplæring ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser at all utbetaling av kontantstøtte og barnetrygd bør opphøre hvis barna flyttes ut av Norge og EØS-området for lengre tid. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke skal utbetales barnetrygd eller kontantstøtte for barn som flyttes ut av Norge og EØS-området." Disse medlemmer mener at innvandrings- og integreringspolitikken bør vurderes helhetlig ettersom den griper direkte og indirekte inn i samfunnet på generelt plan og hvis konsekvenser vil medføre dyptgripende endringer for Norge i uoverskuelig fremtid. Derfor bør det legges frem en stortingsmelding fra Regjeringen som tar opp i seg sentrale punkter vedrørende innvandrings- og integreringspolitikken, for at Stortinget skal kunne vurdere politisk konsekvenser av og målsetninger med denne politikken. Disse medlemmer vil også peke på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon: - Uvilje mot å lære norsk - Uvilje mot å tilegne seg kunnskaper om norske samfunnsforhold - Uvilje mot norsk kultur og norske verdi er - Uvilje mot likestilling mellom kjønnene - Religiøse anfektelser av en art som vanskeliggjør arbeid - Kulturell etnosentrisitet (egen kultur er overlegen) - Uvilje mot kontakt med nordmenn (holder seg til sine egne) Disse medlemmer peker på at det er svært vanskelig å endre menneskeres holdninger, og hvis man ikke får incitamenter til å endre holdninger er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det farverike fellesskap har forsøkene på å integrere innvandrerne vært lunkne og lite effektive. Disse medlemmer mener manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv. Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har man latt det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten. Disse medlemmer mener nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: Krav. Vi må i vesentlig større grad stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør stille seg spørsmål om de har kommet til riktig land. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke vestlige innvandrere: - Bedre og mer omfattende norskopplæring - Større vekt på opplæring om norske samfunnsforhold - Inspirere til skolegang og videre utdannelse - Knytte økonomisk bistand til deltagelse på opplæringstiltak - Bistå innvandrere med å finne arbeid (gjerne utenfor Oslo) Disse medlemmer vi derfor påpeke viktigheten av, under behandlingen av de fremlagte forslag, at hensynet og respekten for innvandrergruppers respektive religiøse praksis og kultur ikke går på bekostning av enkeltmenneskets integritet. Obligatoriske helsekontroller for personer som tilhører minoriteter i samfunnet hvor det er avdekket kjønnslemlestelse, er således et konkret og effektivt tiltak for å forhindre at unge fra innvandrergrupper utsettes for diskriminerende overgrep fra sine foresatte som de i dag har liten mulighet til å motsette seg. En frivillig ordning vil ikke kunne ivareta rettssikkerheten og personvernet til de aktuelle unge kvinner som befinner seg i risikogruppene. I tillegg vil en obligatorisk undersøkelse lette arbeidet og ytterligere ansvarliggjøre instanser som skole, helsevesen, barnevern og politi. Disse medlemmer ser det som avgjørende at samfunnets sanksjonsmidler gjennom rettsvesenet utnyttes til fulle ved at strafferammene for vold og trusler mot egne familiemedlemmer økes generelt. Dette er tiltak som kommer etnisk norske så vel som de med innvandrerbakgrunn til gode. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen legge frem et helhetlig forslag i form av en stortingsmelding til en ny integreringspolitikk basert på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner og samfunnsnormer." Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at respekt for menneskerettighetene og gjeldende lover er en selvfølge for de som oppholder seg i landet. Tradisjoner og samfunnsnormer ellers er svært mangfoldige og ulike også for nordmenn. I et moderne flerkulturelt samfunn er personlig frihet og mangfold en stor styrke. og rett til å velge levemåte, holdninger og normer som en seiv måtte ønske, så lenge de ikke bryter norsk lov. Alle har også rett til gjennom lovlige midler å forsøke å påvirke samfunnsforhold og verdier i samfunnet. Dette er rettsstatens og demokratiets grunnprinsipper. Det er nettopp krav fra maktstrukturer om ensretting og troskap til tradisjoner som gjør at uakseptabel praksis, slik som tvangsekteskap og omskjæring, fortsetter og at forandring og forbedring stoppes. Det er uakseptabelt, meningsløst og farlig å kreve troskap til tradisjoner og normer. Med slike prinsipper gjeldende ville aldri kvinner fått stemmerett, barn født utenfor ekteskap ha arverett og homofili ville fremdeles vært straffbart. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser et stort behov for en bedre integreringspolitikk, men kan ikke se at det beste forslaget er en ny melding. Det er en rekke tiltak som må settes i verk raskt. Dette er: - introduksjonsprogrammer - helhetlig lov mot diskriminering og antidiskrimineringsbestemmelser i sektorlowerk, for eksempel bolig - storsatsing på sosial boligpolitikk - tiltak i skole og utdanning - vurdere kvotering i arbeidslivet - raskere saksbehandling i UDI Disse medlemmer har registrert at et økende antall kvinner som har kommet til landet på familiegjenforening, søker hjelp på krisesenter. De holdes fast i ekteskap der de utsettes for vold, fordi loven i dag medfører at de kastes ut av landet dersom ekteskapet avbrytes før tre år er gått. UDI kan gi oppholdstillatelse dersom en ektefelle er blitt mishandlet, men det har vist seg vanskelig å få UDI til å praktisere denne forskriften bl.a. fordi man har en snever oppfatning av hva mishandling er. Det er derfor behov både for å få UDIs praksis i tråd med intensjonen i regelverket og et behov for å se på effekten av 3 årsregelen. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette. Sakene det her refereres til, kan handle om nordmenn som henter ektefeller i utlandet og saker om familiegjenforening for bosatt person med annen opprinnelse. I noen ekstreme tilfeller henter samme mann ektefeller på løpende bånd for så å mishandle dem og sørge for at de blir kastet ut før tre år er gått og de kan få selvstendig opphold. Disse kvinnene kommer fra land med store økonomisk problemer og har ingenting å vende tilbake til. Det er behov for å gi disse kvinnene bedre beskyttelse og økonomisk trygghet. Ved å for eksempel pålegge forsørgerplikt også etter brudd ville det bli svært dyrt å praktisere bruk og kast av mennesker. grunnlaget for å idømme slik forsørgerplikt må være vold og trusler. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning med forsørgerplikt for norske statsborgere som før utløpet av 3 år skiller seg fra übemidlet ektefelle som har fått opphold på grunn av familiegjenforening ved ekteskap." Komiteen vil vise til forslag om en lovendring som gir UDI rett til å varsle kvinner, som søker familiegjenforening med menn som er dømt for familievold, før det innvilges oppholdstillatelse. Sverige har i to år hatt regler som også omfatter rett for myndighetene til å avslå søknad om oppholdstillatelse av frykt for nye overgrep i ekteskapet. Komiteen støtter forslaget og ber Regjeringen legge fram nødvendige lovendringer så raskt som mulig. 3. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen innføre økonomiske sanksjoner i saker der foreldre ulovlig holder barn vekk fra opplæring ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden. Forslag fra Arbeiderpartiet: Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at skoleverket tar et ekstra ansvar for å informere elevene om at tvangsekteskap er forbudt. Forslag 3 Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at det gis klare instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å bistå jenter og gutter som føler seg truet til å bli giftet bort. Forslag 4 Stortinget ber Regjeringen om at utenriksstasjonene må få klare instrukser om å være restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det er tvil om at ekteskapet inngås frivillig. Forslag 5 Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at myndighetene må drøfte tvangsekteskap og ordningen med arrangerte ekteskap med innvandrergrupper og organisasjoner og gjøre det klart at kvinneundertrykking i kulturens og religionens navn ikke aksepteres i Norge. Forslag 6 Stortinget ber Regjeringen om å innføre en ordning med at begge ektefellene skal gjennom et obligatorisk intervju før den utenlandsboende ektefelle gis oppholdstillatelse. Forslag 7 Stortinget ber Regjeringen om at underholdskravet og kravet til egen bolig strammes inn. Forslag 8 Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at utbetaling av barnetrygd og kontantstøtte må håndheves strengere dersom barna for eksempel tas ut av skolen i Norge og flyttes til land utenfor EØS-området over lengre tid. Forslag 9 Stortinget ber Regjeringen om at det ved hvert politidistrikt i Norge utpekes en person som har et spesielt ansvar for familievold og som har et direkte samarbeid med krisesentrene i det samme distrikt. Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: Forslag 10 Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig legge fram helhetlig finansiering av nødvendige krisetiltak, herunder: - fosterhjem og kriseboliger med sikkerhet - nødvendige personellressurser i ulike etater og opplæring av disse. - vurdere om det er hensiktsmessig med egen krisetelefon. - støtte til organisasjoner. Forslag 11 Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning med forsørgerplikt for norske statsborgere som før utløpet av 3 år skiller seg fra übemidlet ektefelle som har fått opphold på grunn av familiegjenforening ved ekteskap. Forslag 12 Stortinget ber Regjeringen opprette en internasjonal avdeling i barnevernet. Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 13 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse. Forslag 14 Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse. Forslag 15 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer. Forslag 16 Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap. Forslag 17 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine. Forslag 18 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle. Forslag 19 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år. Forslag 20 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap. Forslag 21 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke skal utbetales barnetrygd eller kontantstøtte for barn som flyttes ut av Norge og EØS-området. Forslag 22 Stortinget ber Regjeringen legge frem et helhetlig forslag i form av en stortingsmelding til en ny integreringspolitikk basert på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner og samfunnsnormer. Forslag fra Sosialistisk Venstreparti: Forslag 23 Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å innføre forbud mot ekteskap mellom søskenbarn. Forslag 24 Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at vigsel kun skal utføres av notarius publicus (dommer i tingsretten) med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel. Forslag 25 Stortinget ber Regjeringen sette ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for familiegjenforening. 4. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og det som står ovenfor og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: I Stortinget ber Regjeringen vurdere lovendringer som gir Barnevernet mulighet til å gjøre vedtak for ungdom som seiv ønsker det etter fylte 18 år og frem til maksimalalderen på 23 år. II Stortinget ber Regjeringen snarest mulig innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger, de som får opphold på humanitært grunnlag, og alle som får opphold for familiegjenforening med disse, snarest mulig. Introduksjonsprogrammet gjøres obligatorisk, slik at det er et likt tilbud til alle uavhengig av hvilken kommune de kommer til. Regjeringen bes fremme nødvendige lovforslag slik at introduksjonsprogrammet kan kombineres med en introduksjonsstønad basert på den nyankomnes pliktige deltakelse i programmet. 111 Dokument nr. 8:50 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth til tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer - vedlegges protokollen. Dok. nr. 8:50 (2001-2002) - Forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth til tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer Jeg viser til Kommunalkomiteens brev av 12. februar 2002 vedlagt Dok. nr. 8:50 hvor stortingsrepresentantene Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth i forslag I foreslår at Stortinget ber Regjeringen: 1. Fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse. 2. Fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse. 3. Fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer. 4. Utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap. 5. Fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle. 6. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år. 7. Fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon for dokumenterte kjærlighetsekteskap. 8. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap. La meg innledningsvis få kommentere at en rekke av disse punktene har Regjeringen til vurdering som ledd bl.a i oppfølging av handlingsplan mot ekteskap, vi vil i løpet av kort tid (sannsynligvis før påske) konkludere på hva vi vil følge videre opp. Komiteens ønske om en rask tilbakemelding innebærer at dette vil skje før vi er ferdig med denne vurderingen. Svarene blir derfor noe drøftingspreget. Hvis Stortinget ikke vil avgi innstilling raskt, vil vi om noe tid kunne gi en mer utdypet presentasjon og klarere konklusjonen Ad. punkt 1 Helsekontroll av barn og unge er allerede en lovbestemt oppgave som kommunen etter kommunehelsetjenesteloven er pliktige å tilby, jf, kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Helsekontrollene er et frivillig tilbud på linje med så godt som alle andre helsetjenestetilbud til befolkningen. Jeg er kjent med at Helsedepartementet av flere grunner er skeptisk til å innføre en obligatorisk kontroll. Undersøkelse er i dag frivillig og det er nær sagt 100% oppslutning om helsestasjonstilbudene. For de få som uteblir legges det ofte ned et betydelig arbeid fra helsestasjonens side for å fa foreldrene til å benytte seg av tilbudet. En søker så tidlig som mulig å etablere et tillitsforhold til foreldrene og gi dem forståelse av nytten av å delta i kontrollene. En innføring av obligatorisk helsekontroll vil ikke nødvendigvis føre til at en får større oppslutning om kontrollene enn i dag. Det kan like gjeme virke motsatt ved at det blir vanskeligere å etablere et tillitsforhold til foreldrene. Enkelte kan, dels av übegrunnet frykt, kulturell bakgrunn etc, komme til å reagere mot en obligatorisk kontroll med å holde barna borte fra helsestasjonen fra fødselen av. Spørsmålet om effekten av et lovpåbud vil også ha sammenheng med hvilke reaksjoner det får å utebli fra kontrollen. Følger det ingen sanksjoner med plikten til å møte til kontroll, vil det som i dag være vanskelig for helsetjenesten å gjennomføre plikten. Følger det sanksjoner med, kan det forsterke tendensen til at noen vil velge å holde barna borte fra kontrollen, jf ovenfor. I dag er det en omfattende helseundersøkelse ved 2 års alder. Ved 4 års alder er det synsundersøkelse og målrettet undersøkelse av andre forhold som det utfra journal og foreldreopplysninger er grunn til å følge opp nærmere. Helsestasj onene er også viktig for jenter som er kjønnslemlestet slik at de kan få nødvendig støtte og hjelp. Statens helsetilsyn har utgitt Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring IK-2723. Veilederen skal være til hjelp for helsepersonell og skape større åpenhet omkring spørsmålet om kjønnslemlestelse av kvinner. Det fokuseres på betydningen av et nært samarbeid med innvandrermiljøer hvor kjønnslemlestelse er vanlig, for å bidra til en holdningsendring som tar avstand fra en slik praksis. Betydningen av dialog, samarbeid og tillit fremheves som svært viktig i arbeidet for å forebygge og følge opp kjønnslemlestelse. Veilederen skal supplere tidligere utgitt materiale om innvandrere og flyktninger hvor det finnes retningslinjer om helseundersøkelser til nyankomne flyktninger og asylsøkere. Som en oppfølging av denne veilederen har Helsetilsynet utarbeidet rundskriv (IK-20/2001) til landets helsepersonell om rettslige problemstillinger i forhold til kvinnelig omskjæring. Rundskrivet presiserer de vurderingstemaene som gjelder helsepersonells taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett. kjønnslemlestelse. Materialet er tilgjengelig på Internett. Det vil være vanskelig å rette et slikt påbud om årlig obligatorisk kontroll av alle piker og unge kvinner mot en bestemt gruppe uten at dette virker diskriminerende mot den gruppen det gjelder. Et slikt påbud vil være i strid med prinsippet om ikke-diskriminering som kommer til uttrykk i en rekke menneskerettighetskonvensjoner. Erfaringer fra andre land viser også at samarbeid er det virkemiddel som oftest fører frem og virker forebyggende. På denne bakgrunn vil jeg ikke anbefale at det fremmes forslag om å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse, men vil understreke at vi ser nærmere på om stikkprøve helsekontroller skal gjennomføres. Ad. punkt 2 I 1995 ble lov om forbud mot kjønnslemlestelse vedtatt av Stortinget (lov 15. desember 1995 nr. 74). Loven setter forbud mot kjønnslemlestelse av jenter. Loven rammer den som forsettlig "skader" en kvinnes kjønnsorgan eller som "påfører det varige forandringer". Disse vilkårene vil være oppfylt ved de fleste former for kjønnslemlestelse og ved rekonstruksjon av slike inngrep etter fødsel. Den som overtrer forbudet kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 3, 6 eller 8 år, alt etter hvor alvorlige følger inngrepet har. Den som medvirker til at en kvinne kjønnslemlestes kan straffes på samme måte som den som utfører selve inngrepet. Dette har den konsekvens at foreldre vil kunne straffes om de fysisk eller psykisk medvirker til at jenta eller kvinnen blir kjønnslemlestet. Det skal ikke mye til for at det foreligger medvirkning i lovens forstand. Grensen vil være overskredet hvis foreldrene presser eller overtaler sin datter til å fa inngrepet utført. Loven gjelder både i Norge og utlandet. Det betyr at den som har utført eller medvirket til inngrepet, og som er norsk statsborger eller hjemmehørende i Norge, ikke er fritatt for straff seiv om selve inngrepet foretas utenfor landets grenser. Helsedepartementet sendte 13. februar ut pressemelding om at departementet har laget informasjonsbrosjyre om lov om forbud mot kjønnslemlestelse. Både loven og informasjon om lovforbudet finnes nå på syv språk i tillegg til norsk. Brosjyren skal blant annet være til hjelp for helsepersonell i kontakten med foreldre. I tillegg til lovteksten inneholder brosjyren informasjon om formålet med loven, begrepet kjønnslemlesting, hvilke inngrep lovforbudet gjelder, hvem som rammes av lovens forbud og at loven gjelder både inngrep som skjer i Norge og i utlandet. Brosjyren er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Videre ansvarliggjøres foreldre etter dagens lovgivning i barnelova av 8. april 1981 nr. 7 § 30 om innholdet i foreldreansvaret. at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den psykiske eller fysiske heisen blir utsatt for skade eller fare. Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det kan være behov for ytterligere ansvarliggjøring av foreldre i lovgivningen. Ad. punkt 3 Dette spørsmålet hører inn under Justisdepartementet som anser at de ordinære strafferammene for vold er tilstrekkelig vide til at vold mot egne familiemedlemmer kan straffes strengt nok. For legemsfornærmelser er strafferammen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, men inntil 3 år dersom legemsfornærmelsen har skadefølge. Ved betydelig skade eller død, heves strafferammen til 5 år. Mer relevant for de forholdene som er beskrevet i dokument nr. 8:50 (2001-2002), er antakelig strafferammene for legemsbeskadigelser. For ordinær legemsbeskadigelse er straffen fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år ved blant annet sykdom eller arbeidsuførhet utover 2 uker, og inntil 8 år dersom følgen er død eller betydelig skade. Og grov legemsbeskadigelse straffes med fra 2 til 15 års fengsel, men inntil 21 år dersom det er handlet med overlegg og forbrytelsen har hatt døden til følge. Felles for alle de straffebudene som er gjennomgått, er at straffen forhøyes dersom handlingen er begått under spesielt oppregnede omstendigheter (blant annet på en særlig smertevoldende måte), eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter. Ved avgjørelsen av om handlingen er begått under andre særdeles skjerpende omstendigheter, skal det blant annet legges særlig vekt på om den har karakter av mishandling. Innenfor disse strafferammene fastsetter retten en passende straff i det enkelte tilfellet. Straffen for trusler er bøter eller fengsel inntil 3 år. Under særdeles skjerpende omstendigheter - som er de samme som dem som gjelder for legemskrenkelser, jf. ovenfor - kan fengsel inntil 6 år idømmes. Straffelovkommisjonen legger mars 2002 fram sin utredning om nye straffebestemmelser, herunder om trusler. Jeg anser det derfor hensiktsmessig å ta stilling til om strafferammene for trusler er vide nok i forbindelse med at Straffelovkommisjonens forslag skal følges opp. Vi gjennomgår for øyeblikket sammenhengen mellom disse strafferammene og utvisningsregelverket for å se om det er et område vi bør gjøre endringer på. Ad. punkt 4 Jeg forstår det slik at forslagsstillerne ønsker at det utredes om personer som er innvilget norsk statsborgerskap ved søknad eller melding, skal kunne få tilbakekalt statsborgerskapet, dersom de begår straffbare handlinger etter at de har blitt norske statsborgere. Det er i dag ikke hjemmel til å kunne tilbakekalle norsk statsborgerskap i disse tilfellene. I Den europeiske konvensjon om statsborgerskap av 1997 (Europarådet) statsborgerskap. Straffbare forhold begått etter at en person er innvilget statsborgerskap i landet, er ikke med i den oppregningen. Det ville således være brudd på denne konvensjonen å gi slike regler som foreslått. Norge har undertegnet konvensjonen og det arbeides nå med ratifikasjon av den. Dersom man innførte en regel om tilbakekall på grunn av nye straffbare forhold, ville det innebære at man etablerte en ny type ikke fullverdige statsborgerskap, sammenlignet med statsborgerskapet til personer som er født norske. Jeg kan ikke se at det er grunn til å innføre slik regler. Ad. punkt 5 Utlendingsloven har som hovedregel at underhold må være sikret for den som søker om familiegjenforening. Loven har også regler om unntak fra underholdskravet, og om adgang til å dispensere fra kravet i visse tilfelle. Når en utenlandsk borger søker familiegjenforening med sin ektefelle i Norge, er det vanligvis en forutsetning at underhold er sikret. Det er imidlertid unntak fra underholdskrav dersom den som bor i Norge har asyl her, er overføringsflyktning, eller har fått innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter søknad om asyl. Normalt dispenseres det fra underholdsplikten når herboende er norsk borger, eller når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Å være "sikret underhold" betyr at søkeren må kunne forsørge seg seiv, eller bli forsørget av den som han eller hun søker gjenforening med. Tilstrekkelig underhold kan sikres gjennom arbeidsinntekt, pensjon eller på annen måte. Utlendingsdirektoratet legger til grunn at samlet inntekt for søker og herboende minst tilsvarer lønnstrinn én i statens lønnsregulativ. Det er mulig å endre reglene og stille strengere vilkår for familiegjenforening slik forslagsstillerne ønsker, bl.a. ved åta bort unntaksbestemmelsene eller heve underholdskravet og eventuelt stille krav til disponering av egen bolig for ektefellene. Dette ville imidlertid gjøre det langt vanskeligere for mange utlendinger i Norge, særlig nyankomne som hadde et etablert familieliv før de kom til Norge, å oppfylle vilkårene. Hensikten med forslagene i Dok 8:50 er slik jeg oppfatter det først og fremst rettet mot å stille klarere forsørgelseskrav for de som har bodd i Norge lenge. Jeg tror det er riktig å gjennomgå disse reglene bl.a fordi praksis synes å være "romsligere" enn regelverket faktisk er. Hvis vi skal gjøre store endringer, må det gjelde både nordmenn av "norsk etnisk" bakgrunn og nordmenn med minoritetsbakgrunn. Samtidig må vi sikre oss at reglene våre ikke tvinger norsk ungdom tilbake til sine foreldres hjemland. Eller at strenge forsørgelseskrav tvinger ungdom vekk fra utdanning og ut i yrkeslivet. Det er derfor behov for å gjennomgå hvilke konsekvenser endringer i regelverket vil ha før man konkluderer med at det skal skje større tilstramninger. Ad punkt 6 Det er nokså vanlig blant innvandrere å inngå ekteskap i relativt ung alder på tidspunkt hvor de kanskje også bor hjemme hos sine foreldre. I likhet med forslagsstillerne ser også jeg at ekteskapsinngåelser i høyere alder kan bidra til å forhindre arrangerte ekteskap hvor hovedmotivet er å sikre at ytterligere en person fra hjemlandet skal få oppholdstillatelse i Norge gjennom reglene om rett til familiegjenforening. Det bør være et mål i arbeidet å få faktisk gifte alder høyere. Fra et menneskerettighetsperspektiv mener jeg likevel at det er uholdbart å innskrenke innvandrerbefolkningens rett til å stifte og leve et familieliv på en slik måte. Alle myndige personer i Norge kan lovmessig inngå ekteskap. Slik jeg ser det fremstår det derfor som diskriminerende å frata personer under 24 år muligheten til å få sin utenlandske ektefelle til Norge. Det er imidlertid ikke slik at menneskerettighetenes vern om familielivet, gir en übetinget rett til å utøve familielivet her. Forslagsstillerne peker på alternativet å innføre et krav om tilknytning til Norge i familiegjenforeningssaker. Familiegjenforening mellom ektefellene skal da kunne skje i det land hvor den samlede tilknytning for ektefellene er størst. Siden vi i disse saker ikke bare står overfor konfliktsituasjoner som er begrunnet i ønske om oppholdstillatelse i Norge, men også konflikter hvor kulturtradisjoner, angst mot fornorskning presser ungdom, så kan konsekvensen av slike forslag bli ikke bare tvangsgiftning, men også tvangsflytting av ungdommene. Jeg mener de norske reglene ikke må bidra til en slik mer belastning overfor ungdom. En slik ordning forutsetter at skjønnsmessige kri terier oppstilles som vurderingstema for hvorvidt det foreligger tilstrekkelig tilknytning til Norge i den enkelte sak. Ordningen vil derfor være vanskelig for myndighetene å håndheve blant annet av hensyn til forvaltningsmessige krav om likebehandling, og etter min mening gi ektefellene for svak forutberegnelighet. Jeg er kjent med at den danske regjeringen har gått inn for å innføre regler som forslagsstillerne her foreslår. Regjeringen har imidlertid ingen planer om å gjøre det samme. Jeg vil for øvrig peke på at det nylig nedsatte lovutvalget for gjennomgang av utlendingslovgivningen innenfor sitt mandat vil se nærmere på reglene som gjelder på utlendingsområdet i de andre nordiske landene. Ad. punkt 7 Ekteskapslovgivningen hører inn under barne- og familieministerens ansvarsområde, og jeg erkjent med at det departementet ikke støtter dette forslaget. På samme måte som barne- og familieministeren mener jeg at et generelt forbud mot ekteskap mellom fettere og kusiner ikke er en god løsning for å få bukt med tvangsekteskap. Tvangsekteskap er forbudt ved norsk lov, og det er et stort problem som gjelder en liten gruppe i Norge. Å innføre generelle forbud, eller å foreta generelle lovendringer for å løse noen spesielle saker er ikke velegnet. Et slikt forbud i Norge kan omgås ved at søskenbarn gifter seg utenlands. Når søskenbarn inngår ekteskap i utlandet, vil dette bli lagt til grunn som gyldig i Norge, seiv om vi skulle sette et forbud mot dette i vår ekteskapslov, med mindre vi sier at et slikt ekteskap strider mot norsk rettsfølelse. Det gamle lovforbudet om ekteskapsinngåelse mellom søskenbarn ble opphevet før 1918, og etter det har flere nordmenn uten utenlandsk opprinnelse giftet seg med sine søskenbarn. Et slikt forbud vil ramme de søskenbarna som av kjærlighet og fri vilje virkelig ønsker å inngå ekteskap. Denne problemstillingen foreslås løst med en dispensasjonsadgang. Jeg mener at det å bedømme hvorvidt det foreligger et kjærlighetsekteskap eller ikke, er vanskelig. Dette fordi det ikke blir krevet i forhold til andre ektepar og ikke minst fordi det vil være meget vanskelig å kontrollere et slikt vilkår. I forslagets kommentarer står det at det kan gis tillatelse etter en vurdering basert på normal saksbehandling. Det er ikke klart hva forslagsstillerne har tenkt seg som normal saksbehandling. Etter gjeldende regler må partene fylle ut egenerklæringer og legge frem de nødvendige bevis, for eksempel for at vedkommende ikke er gift fra før. Tenker man seg at partene i tillegg skal svare skriftlig og/ eller muntlig på spørsmålet om det foreligger kjærlighetsekteskap, eller skal vigsleren intervjue paret om dette. En slik regel vil uansett være vanskelig å praktisere. En dispensasjonsadgang vil dessuten være lite hensiktsmessig, fordi den med sannsynlighet vil være relativt lett å omgå. Ad. punkt 8 Familiegjenforeningsreglene i utlendingsloven er gitt for å sikre et familieliv basert på frivillighet. Dersom en utlending har blitt tvunget til å inngå ekteskap, og gir uttrykk for at han/him ikke vil leve sammen med den andre, vil søknaden bli avslått. Vilkåret i utlendingsforskriften om at partene skal bo sammen vil ikke være oppfylt. Hvis partene til tross for at det forelå et element av tvang ønsker å fortsette ekteskapet og å bo sammen og dette fremstår som sannsynlig, er ikke tvangen som ble benyttet ved ekteskapsinngåelsen i seg seiv en avslagsgrunn. Det kan se ut til at forslagsstillerne mener at utlendingsmyndighetene bør kunne avslå en søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap uavhengig av om den som er tvunget inn i ekteskapet vil påberope seg tvangen. Grunnen til at den som er tvunget inn i ekteskapet ikke vil påberope seg tvangen overfor utlendingsmyndighetene (og andre), er som oftest frykt for represalier fordi søknaden om oppholdstillatelse derved vil bli avslått. skulle avslå søknaden uten at parten hadde påberopt seg at det forelå tvang ved ekteskapsinngåelsen, vil vedkommende kunne risikere represalier fra de som har utøvet tvangen. Utlendingsmyndighetene ville i avslaget måtte vise til at man mente det forelå tvang ved inngåelsen. Utlendingsmyndighetenes vedtak ville på denne måten kunne utsette privatpersoner for represalier på grunn av et forhold de ikke seiv ønsket å påberope seg utad. En vurdering av om det er benyttet tvang, seiv om partene seiv ikke påberoper dette, byr på vanskelige bevisspørsmål. I situasjoner der utlendingsmyndighetene, på et eller annet stadium av saksbehandlingen, likevel blir klar over at det kan ha vært utøvet tvang ved ekteskapsinngåelsen bør det imidlertid gis råd og veiledning om hvor man kan finne hjelp og støtte dersom man vurderer å bryte ut av ekteskapet. Er det grunn til tvil om ekteskapsinngåelsen er frivillig, vil det også kunne foretas oppfølging i form av for eksempel intervjuer/avhør av partene. Dette kan også bringe på det rene om ekteskapet er reelt og om de vil bo sammen, jf ovenfor. Forslag II Stortinget ber Regjeringen legge frem et helhetlig forslag i form av en stortingsmelding til en ny integreringspolitikk basert på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner og samfunnsnormer. Ad. forslag II Regjeringens integreringspolitikk er basert på respekt for den enkelte og overbevisningen om at kulturelt mangfold som følge av innvandring, bidrar til å berike det norske samfunnet. Integreringspolitikken er basert på at alle har rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro, forutsatt at det skjer innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Jeg vil derfor ikke ta initiativ til at Regjeringen skal fremme en ny stortingsmelding om en ny integreringspolitikk som vil innebære at innvandrere og andre etniske minoriteter skal gi opp sin kulturelle eller religiøse egenart. Vi vil på den andre siden arbeide med praktiske tiltak for å bedre integreringsarbeidet bl.a basert på de tiltak det var bred enighet om i forbindelse med behandlingen av St.meld. 17 i fjor vår. Videre vil vi i oppfølgingsarbeidet med handlingsplanene mot tvangsekteskap, omskj æring og vold mot kvinner ha fokus på praktiske forbedringer og nødvendige lovendringer. Regjeringens uttalte mål er å stå på ungdommens side i kultur/generasjonskonflikter i innvandrermiljøene. Regjeringens tiltaksplan for fornyet innsats mot tvangsekteskap, framlagt 4. Tiltak 1 Krisehjelp til ungdom Tiltak 1 Regjeringen vil fortsatt prioritere støtte til organisasjoner som har fokus på å yte hjelp til ungdom i alvorlig krise. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 2 Regjeringen vil støtte etableringen av et sentralt kompetanseteam og ta initiativ overfor de store byene til etablering av rådgivningsgrupper. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 3 Regjeringen vil i dialog med kommunene, vurdere mulige alternativer for å avhjelpe boligsituasjonen for ungdom som utsettes for tvangsekteskap. Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal- og regionaldepartementet. Tiltak 4 Regjeringen vil sikre at offentlig ansatte i de største byene får tilbud om kompetanseheving på området tvangsekteskap. Dette vil gjelde sosial- og barneverntjeneste, helsestasjoner, skoler, PP-tjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien og politiet. Formålet er å gjøre dem bedre i stand til å hjelpe ungdom som trues med eller utsettes for tvangsekteskap. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. 2 Regelverk Tiltak 5 Regjeringen vil foreslå endringer i utlendingsforskriftens bestemmelser om krav til underhold ved søknad om familiegjenforening på grunnlag av ekteskap. Det skal særskilt vurderes om det er grunn til å stille strengere krav til underhold enn dagens regelverk åpner for når ektefellene er under 23 år. Forslag til endringer skal foreligge i august 2002. Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal- og regionaldepartementet. Tiltak 6 Regjeringen vil arbeide for en mer systematisk bruk av intervjuer ved søknader om familiegjenforening på grunnlag av ekteskap. Man vil gjennomgå rutinene både i Norge og ved utenriksstasjonene. Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal- og regionaldepartementet. Tiltak 7 Regjeringen vil gjeninnføre fylkesmannens adgang til å reise sak om ekteskapets gyldighet for domstolene. Der offentlige myndigheter (folkeregistre, utlendingsdirektoratet mv.) er i tvil om ekteskapets gyldighet, kan saken overlates til fylkesmannen som vurderer om det kan være grunn til å reise sak om gyldigheten. Regjeringen vil fremme andre lov- eller regelendringer som kan bidra til at det blir lettere å oppløse ekteskap som er inngått ved tvang. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 8 Regjeringen vil innføre übetinget offentlig påtale i saker som omhandler tvangsekteskap, og presisere i straffeloven at rettsstridig tvang også omfatter tvangsekteskap og at den skjerpede strafferamme på opp til 6 års fengsel kan komme til anvendelse for slik tvang. Ansvarlig for gjennomføring: Justisdepartementet. Tiltak 9 Regjeringen ønsker regler for å motvirke "barneekteskap". Dette kan skje ved å definere ekteskap med barn under en viss alder som tvangsekteskap. Regjeringen vil utrede spørsmålet nærmere, også aldersgrensen. Ansvarlig for gjennomføring: Justisdepartementet. Tiltak 10 Regjeringen vil arbeide med sikte på å overføre prøving av ekteskapsvilkårene til en offentlig instans. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 11 Regjeringen vil vurdere nærmere folkeregistrenes praksis ved registrering av ekteskap inngått i utlandet. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet i samråd med Finansdepartementet. Tiltak 12 Regjeringen vil bedre registrerings- og kontrollrutinene for å hindre feilutbetaling av barnetrygd i forbindelse med barns utenlandsopphold. En innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold vil også bli vurdert. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 13 Regjeringen vil vurdere barnevernloven med formål å kunne fatte barnevernsvedtak på ungdom opp til 20 år dersom den unge samtykker og saken er meldt barnevernet før ungdommen fylte 18 år. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 14 Regjeringen vil at det i barneloven skal tas inn et forbud mot å arrangere ekteskapsinngåelse på vegne av en mindreårig. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. 3. Utdanningssektoren Tiltak 15 Regjeringen vil at skolen tar opp ulike aspekter ved tvangsekteskap i undervisningen i norsk og samfunnskunnskap slik at elevene vet hvilke rettigheter de har og hvor de kan få hjelp. Ansvarlig for gjennomføring: Utdannings- og forskingsdepartementet. Tiltak 16 Regjeringen vil at skolene og kommunene raskt skal følge opp saker hvor det meldes at elever tas ut av skolen uten at årsaken er gitt, og hvor det er mistanke om planlagt tvangsgifte. Ansvarlig for gjennomføringen: Utdannings- og forskningsdepartementet. Tiltak 17 Regjeringen vil at voksenopplæringsinstitusjoner tar opp tvangsekteskap i sine opplæringstilbud i norsk og samfunnskunnskap. Ansvarlig for gjennomføring: Utdannings- og forskningsdepartementet. Tiltak 18 Regjeringen vil i forbindelse med utvikling av nye rammeplaner innen lærerutdanningen og relevante helse- og sosialarbeiderutdanninger sørge for at temaet "Flerkulturell forståelse" inngår. Ansvarlig for gjennomføring: Utdannings- og forskningsdepartementet. 4. Kompetanseheving Tiltak 19 Regjeringen vil styrke familievernets rolle i arbeidet mot tvangsekteskap, og vil derfor sikre at de tilføres kompetanse for å fylle denne rollen. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 20 Regjeringen vil øke kompetansen i hjelpeapparatet gjennom opplæring. Sentrale etater som barnevern, sosialtjeneste, helsestasjoner, skoler, PP-tjenesten, politi, barne- og ungdomspsykiatrien og familievernkontor skal ha en generell kulturspesifikk kompetanse i tillegg til kunnskap om problematikken rundt tvangsekteskap. Man vil vurdere å legge ansvaret for opplæringen til Fylkesmannen. Ansvarlig for gjennomføringen: Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet ved Utlendingsdirektoratet og Sosialdepartementet. Tiltak 21 Dersom trossamfunns ledere medvirker til, eller godkjenner tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, og med dette bryter norsk lov, kan de bli fratatt både sitt offentlige tilskudd og sin vigselsmyndighet. Ansvarlig for gjennomføring: Kultur- og kirkedepartementet. Tiltak 22 Regjeringen vil vurdere om det skal settes som vilkår for oppholdstillatelse etter utlendingsloven at religiøse ledere i trossamfunn må gjennomgå kurs i norsk og samfunnskunnskap. Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal- og regionaldepartementet. 5. Informasjon og holdningsskapende arbeid Tiltak 23 Regjeringen vil avsette midl er hvor ulike frivillige organisasjoner og andre miljøer kan søke om støtte til informasjonstiltak, holdningsskapende arbeid og råd og veiledning som kan virke forebyggende mot tvangsekteskap. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 24 Regjeringen vil arbeide for å forebygge tvangsekteskap gjennom å videreutvikle informasjonstilbudet ved helsestasjoner for ungdom og i skolehelsetjenesten. Ansvarlig for gjennomføring: Helsedepartementet. Tiltak 25 Regjeringen vil påse at det gis målrettet informasjon til asylsøkere i mottak. Mottaksansatte skal til enhver tid ha kunnskap om problematikken rundt tvangsekteskap. Ansvarlig for gjennomføringen: Kommunal- og regionaldepartementet ved Utlendingsdirektoratet. Tiltak 26 Regjeringen vil utarbeide et eget temahefte for foreldre med minoritetsbakgrunn i forbindelse med Foreldreveiledningsprogrammet. Spørsmål knyttet til tvangsekteskap vil bli omtalt i dette heftet. Ansvar for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 27 Regjeringen vil innenfor Foreldreveiledningsprogrammet iverksette forsøksvirksomhet med foreldreveiledningsgrupper for foreldre med innvandrerbakgrunn ved noen skoler og helsestasjoner i Oslo. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet. Tiltak 28 Regjeringen vil støtte nettverksbygging mellom ungdom som ønsker å arbeide med problemstillinger knyttet til inngåelse av ekteskap og retten til å foreta frie valg. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet. 6 Internasjonalt samarbeid Tiltak 29 Regjeringen vil inngå og følge opp bilaterale avtaler med enkelte land med henblikk på en rask og effektiv håndtering av konkrete saker. Ansvarlig for gjennomføring: Utenriksdepartementet. Tiltak 30 Regjeringen vil ta initiativ til en nordisk konferanse i 2002 for erfaringsutveksling om tvangsekteskap. Ansvarlig for gjennomføring: Barne- og familiedepartementet i samarbeid med aktuelle departementer. Innst. S. nr. 130 (2001-2002) SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen, i sitt forslag til ny lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap, å stille krav om at de som søker statsborgerskap må bestå en språktest og en test i forståelsen av norske lover, samfunnsforhold og historie, samt at søkeren må avlegge et troskapsløfte til Grunnloven." Som bakgrunn for forslaget vises det til at for å sikre en bedre integrering av innvandrere må det settes inn et bredt spekter av virkemidler. Kystpartiet mener at god språkkunnskap er en helt nødvendig forutsetning for en vellykket integrering. I denne sammenhengen er det ikke nok med obligatorisk språkkurs. Kravet bør være at søkeren skal bestå en formell språktest for å kunne bli norsk statsborger. På grunn av til dels store kulturelle forskj eller er det ikke nok å beherske det norske språk. Like viktig er det at søkeren har innsikt i norske lover, samfunnsforhold og historie. Et krav om test av slik innsikt vil kunne bidra til å minske mulighetene for misforståelser og eventuelle overgrep på kulturelt grunnlag. Det bør også være krav om å avlegge et troskapsløfte som viser at søkeren vil være lojal mot den norske Grunnloven. I USA praktiseres et slikt troskapsløfte. Det er behov for å sikre at nye statsborgere er følelsesmessig knyttet til og lojal mot det nye hjemlandet, f.eks. i en situasjon der det oppstår konflikt mellom det nye hjemlandet og den nye statsborgerens opprinnelsesland. På denne bakgrunn vil det heller ikke være ønskelig å endre den norske lovens hovedprinsipp om at dobbelt statsborgerskap bør unngås. dokumentet vises det til at det arbeides med et forslag til ny lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap, som skal avløse lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. KOMITEENS MERKNADER Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt- Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg og fra Senterpartiet lederen Magnhild Meltveit Kleppa, visertil brev fra kommunal- og regionalministeren datert 4. mars 2002. Brevet er vedlagt. Flertallet er kjent med at Kommunal- og regionaldepartementet for tiden utreder forslag til ny statsborgerlov, og at Stortinget vil få saken til behandling i neste stortingsseksjon. Bakgrunnen for arbeidet er NOU 2000:32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap. NOU'en drøfter flere av de forhold som forslagsstilleren tar opp. F 1 ert a 11 e t vil avvente departementets arbeid. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil likevel allerede nå avvise et forslag om at det stilles krav om å avlegge et troskapsløfte til Grunnloven for å få norsk statsborgerskap. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at respekt for menneskerettighetene og gjeldende lover er en selvfølge for de som oppholder seg i landet. Tradisjoner og samfunnsnormer ellers er svært mangfoldige og ulike også for nordmenn. I et moderne flerkulturelt samfunn er personlig frihet og mangfold en stor styrke. Alle har ytringsfrihet og rett til å velge levemåte, holdninger og normer som en seiv måtte ønske, så lenge de ikke bryter norsk lov. Alle har også rett til gjennom lovlige midler å forsøke å påvirke samfunnsforhold og verdier i samfunnet. Dette er rettsstatens og demokratiets grunnprinsipper. Det er nettopp krav fra maktstrukturer om ensretting og troskap til tradisjoner som gjør at uakseptabel praksis, slik som tvangsekteskap og omskjæring, fortsetter og at forandring og forbedring stoppes. Det er uakseptabelt, meningsløst og farlig å kreve troskap til tradisjoner og normer. Med slike prinsipper gjeldende ville aldri kvinner fått stemmerett, barn født utenfor ekteskap ha arverett og homofili ville fremdeles vært straffbart. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil på denne bakgrunn foreslå at Dokument nr. 8:58 (2001-2002) ikke bifalles. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, viser til at Lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 (rbl.) gir bestemmelser om hvordan norsk statsborgerskap erverves. Disse medlemmer registrerer at dagens praksis muliggjør at innvandrere kan inneha opprinnelseslandets statsborgerskap i tillegg til norsk statsborgerskap. Dette kan innebære at personer med doble statsborgerskap er valgbare til Stortinget, kan delta i landets styrende organer, inneha offentlige embeter og fa sentrale posisjoner innen Norges forsvar og samtidig ha sete i opprinnelseslandenes folkevalgte forsamlinger eller andre sentrale posisjoner. Disse medlemmer mener derfor at lovverket må endres. Disse medlemmer vil hevde at tilstanden av dobbelt statsborgerskap gir personer muligheten til lovlig å representere både Norge og en annen stat, i fredstid så vel som i krig. Dette må betraktes som en uakseptabel situasjon som forverres i takt med den stigende asylinnvandringen og økende terrorfrykt. Disse medlemmer vil minne om aten del andre europeiske land, for eksempel Frankrike og Tyskland, har innsett det uheldige i dette og motsetter seg doble statsborgerskap. Flere land i EU avkrever også utlendingene en troskapsed til konstitusjonen eller Kongen ved tildeling av statsborgerskap. riksborgerloven § 6. Det stilles vilkår om at søkeren er over 18 år, har hatt fast bopel i riket de siste 7 årene, "har fare sømeleg fram" og at vedkommende ikke har vesentlig bidragsgjeld. I riksborgerloven § 6, tredje ledd, ligger det en forutsetning om at den som har søkt om norsk statsborgerskap, skal kunne løses fra sitt tidligere statsborgerskap for å kunne få norsk statsborgerskap. Det kan forekomme situasjoner hvor en utlending ikke kan bli løst fra sitt tidligere statsborgerskap eller ikke blir løst fra dette. I slike situasjoner innvilges likevel norsk statsborgerskap. Resultatet blir at den angjeldende har to eller flere statsborgerskap. Årsaken til at noen personer får dobbelt statsborgerskap, skyldes at ulike land har ulik statsborgerlovgivning. Det praktiseres ulike løsningsregler fra automatisk tap til at det er umulig å miste sitt statsborgerskap. De vanligste ordninger beskrives nedenfor: Automatisk tap Når en person erverver nytt statsborgerskap ved samtykke med rene ord eller søknad, taper vedkommende sitt opprinnelige statsborgerskap. Tapet oppstår automatisk når myndighetene får melding om ervervet av nytt statsborgerskap. Forutgående løsning Dersom et land har forutgående løsning, krever norske myndigheter at det foreligger en løsningserklæring fra vedkommende land før norsk statsborgerskap innvilges. I disse tilfellene unngås dobbelt statsborgerskap. Etterfølgende løsning Denne ordningen innebærer at en person som har blitt statsborger i et nytt land, ber sitt tidligere hjemland om å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Borgere av land som bruker etterfølgende løsning, vil få dobbelt statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap. Personer fra land som bruker etterfølgende løsning kan få norske statsborgerskap under forutsetning av de innen en tidsfrist ber om å bli løst fra statsborgerskapet i sitt opprinnelsesland. Dersom fristen ikke holdes skal det norske statsborgerskapet trekkes tilbake. Livsvarig statsborgerskap Noen land løser ikke sine borgere fra sitt statsborgerskap, eller det er svært problematisk å bli løst. Borgere av disse landene far i dag automatisk dobbelt statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap. Disse landene er Argentina, Bulgaria, Costa Rica, Iran, Libanon og Uruguay. Disse medlemmer viser til at norske borgere som erverver fremmed statsborgerskap ved samtykke med rene ord eller, søknad, taper sin norske statsborgerrett. Tapet oppstår automatisk når myndighetene får melding om ervervet av fremmed statsborgerskap. et fremmed statsborgerskap, følger det av riksborgerloven § 7 at vedkommende ikke mister sitt norske statsborgerskap. Bestemmelsene i § 7 nr. 2 og 3 medfører likevel tap av statsborgerskap seiv om det ikke føreligger uttrykkelig samtykke til ervervet av fremmed statsborgerskap fra den som taper norsk statsborgerskap. Derfor vil dobbelt statsborgerskap for norske borgere kun inntreffe i begrenset omfang. Disse medlemmer viser til at i 1963 ble "Konvensjon om reduksjon av tilfelle av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfelle av dobbelt statsborgerskap" åpnet for undertegning. Den fikk bred tilslutning i mange vestlige land og ble tiltrådt av Norge i 1969. Norge undertegnet 5. november 1997 en ny europeisk konvensjon om statsborgerskap. Den legger til grunn at statene fritt skal kunne bestemme i hvilken grad de vil tillate flerstatsborgerskap. Den nye konvensjonen reduserer ikke betydningen av 1963-konvensjonen, da de to konvensjonene skal virke side om side. Disse medlemmer viser til at internasjonale konvensj oner gjør det mulig for traktatstatene å foreta de nødvendige lovendringer slik at tilstanden av dobbelt statsborgerskap mest mulig unngås. Disse medlemmer mener det er i nasjonens interesse at doble statsborgerskap unngås, og at kravet til norsk statsborgerskap heves slik forslagsstillerne foreslår i dokumentet. Den som ikke kan dokumentere å være løst fra sitt tidligere statsborgerskap, bør ikke fa norsk statsborgerskap. Videre må personen som skal innvilges norsk statsborgerskap, avkreves en troskapsed til den norske konstitusjonen og norske lover i en formell og bindende seremoni. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at norsk statsborgerskap først innvilges utenlandske statsborgere som har fraskrevet seg sitt opprinnelige statsborgerskap." "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om krav til troskapsløfte og språk- og kunnskapstester før norsk statsborgerskap innvilges." "Stortinget ber Regjeringen innføre krav om tilfredsstillende kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig som vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap." "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at kravet for fast bopel i riket heves fra 7 år til 10 år for erverv av norsk statsborgerskap, og at botiden for å oppnå norsk statsborgerskap først løper fra det tidspunkt en person er gitt opphold." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at norsk statsborgerskap først innvilges utenlandske statsborgere som har fraskrevet seg sitt opprinnelige statsborgerskap. Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om krav til troskapsløfte og språk- og kunnskapstester før norsk statsborgerskap innvilges. Forslag 3 Stortinget ber Regjeringen innføre krav om tilfredsstillende kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig som vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap. Forslag 4 Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at kravet for fast bopel i riket heves fra 7 år til 10 år for erverv av norsk statsborgerskap, og at botiden for å oppnå norsk statsborgerskap først løper fra det tidspunkt en person er gitt opphold. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:58 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen om krav til troskapsløfte og språk- og samfunnskunnskapstest før norsk statsborgerskap innvilges, for å sikre integrering av innvandrere i det norske samfunn - bifalles ikke. Jeg viser til brev av 21.02.2002 fra Kommunalkomiteen, vedlagt Dokument nr. 8:58 (2001-2002), forslag fremmet av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen: "Stortinget ber Regjeringen, i sitt forslag til ny lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap, a stille krav om at de som søker statsborgerskap må bestå en språktest og en test i forståelsen av norske lover, samfunnsforhold og historie, samt at søkeren må avlegge et troskapsløfte til Grunnloven." Kommunal- og regionaldepartementet utreder for tiden forslag til ny statsborgerlov. arbeidet er NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap. I NOLPen drøftes alle de forhold som stortingsrepresentant Swensen tar opp. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på enkelthetene i dette før de er nærmere utredet i departementet. Den oppfølgende odelstingsproposisjon vil bli fremlagt for stortingsbehandling i neste stortingssesjon. Når det gjelder spørsmålet om norskkunnskaper og eventuelt test/kurs i denne sammenheng, så kan jeg imidlertid opplyse at departementet for tiden utreder dette også i forhold til blant annet tillatelser etter utlendingsloven. Innst. S. nr. 131 (2001-2002) SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at imamer skal unntas for regelen om spesialkompetanse for opphold og arbeidstillatelse." Forslagsstillerne viser til at imamer som kommer til Norge for å lede en menighet, ikke trenger å kunne norsk. De får opphold som spesialister, i likhet med dataeksperter og andre med særlige kvalifikasjoner, men det er ikke uvanlig at imamene etter noen år som imam søker andre typer arbeid og likevel beholder sin oppholdstillatelse. I enkelte tilfeller har imamene heller ingen religiøs utdannelse, men er slektninger (gjerne fettere) av nordmenn med pakistansk bakgrunn og får sin oppholdstillatelse på grunnlag av dokumenter med falskt innhold. Kravet til spesialisters oppholds- og arbeidstillatelse er at de må ha fagutdannelse Dette er kravene UDI stiller til utenlandske imamer: - Fagutdannelse: Praksis kan i prinsippet godkjennes, men da trengs svært solid dokumentasjon. - Heltid og lønn. Imamen må ta heltidsstilling og menigheten må ha midler til å betale en lønn han kan leve av. - Tilhørere. Menigheten må ha en størrelse som gjør søknaden rimelig. Forslagsstillerne viser til at en imam er en islamsk leder av fredagsbønnen, som ofte vil være forstanderen i menigheten. Det er intet krav om at en imam skal være utdannet prest eller mullah, men noen er det. Det eksisterer derfor ikke noe krav om spesialkompetanse hos imamene. imamene i norske moskeer taler med to tunger, at de viser et visst monn av toleranse, mens de innad kommer med hatske utfall mot nordmenn og norsk kultur kombinert med et middelaldersk menneskesyn. Forslagsstillerne peker på at så lenge det i Norge er et politisk siktemål å integrere muslimske innvandrere er imamene og deres opptreden en av de største hindringene. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at imamer og andre religiøse ledere får komme til landet på grunnlag av spesialistbestemmelsen i utlendingsforskriften som gir oppholdstillatelse dersom slik arbeidskraft ikke finnes i Norge eller innenfor EØS-området. Forslagsstillerne fremmer nå forslag om å unnta imamene fra denne regelen om spesialistkompetanse for opphold og arbeidstillatelse. Norge er i dag et flerkulturelt samfunn. Komiteen mener mangfold, valgfrihet og gjensidig respekt er viktig for at Norge skal bli et godt samfunn for alle som lever her. Skal vi lykkes, er vi avhengig av å ha en konstruktiv dialog med blant aimet lederne for de mange tros- og livssynsamfunn vi har her i landet. Komiteen mener at for å nå målet om et vellykket flerkulturelt samfunn, er det viktig at personer med sentrale roller og religiøse ledere i trossamfunnene har elementære norskkunnskaper og har noe kvalifisert basiskunnskap om det norske samfunnet. Religiøse ledere har i mange tilfeller stor innflytelse på moralske og etiske spørsmål blant medlemmene i menigheten. Når religiøse ledere kommer med uttalelser og står for handlinger som direkte motarbeider integrering i det norske samfunnet, er det nødvendig å vurdere tiltak som kan hindre dette. Komiteen vil dog understreke at dette ikke må gå på bekostning av internasjonale forpliktelser når det gjelder retten til å bekjenne seg til og utøve sin religion. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har registrert at religiøse ledere fra trossamfunn i flere tilfeller har uttalt seg på måter som vitner om manglende norskkunnskaper, samt mangelfulle kunnskaper om norsk kultur og samfunnsforhold. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil ikke gå inn for forslagsstillernes krav om at imamer skal unntas fra regelen om spesialistkompetanse for opphold og arbeidstillatelse i utlendingsforskriften, men vil stille krav og sanksjoner i forhold til dagens regler for religiøse ledere som får oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber Regjeringen om å vurdere hvorvidt det også bør stilles krav om opplæring i kulturforståelse. Komiteen viser til forslag i Regjeringens tiltaksplan mot tvangsekteskap, der det står følgende i Tiltak 22: "Regjeringen vil vurdere om det skal settes som vilkår for oppholdstillatelse etter utlendingsloven at religiøse ledere i trossamfunn må gjennomgå kurs i norsk og samfunnskunnskap." Komiteen støtter innføringen av slike krav. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at trossamfunnene i dag er regulert i Lov om trossamfunn utenom Den norske kirke av 13. juni 1969, med rettigheter og plikter. Blant annet har trossamfunnene krav på årlige statstilskudd. religiøse ledere som vilkår for at menighetene skal motta offentlig støtte. Ved en eventuell innføring av slike regler mener fler t a 11 e t at det bør være unntaksmuligheter i en overgangsperiode. Komiteen mener at det ikke bør gis økonomisk støtte til trossamfunn der ledere medvirker til eller oppfordrer til straffbare handlinger. Komiteen er kjent med at det følger av lov om trudomssamfunn og ymist anna § 19, jf. § 1 og § 13, at et trossamfunn kan nektes registrering dersom rett og sømmelighet blir krenket og/eller dets lære eller arbeid kommer i strid med rett og moral. Registrering er som hovedregel et vilkår for offentlig støtte til trossamfunn. Et trossamfunn som f.eks. forfekter kjønnslemlestelse vil ikke oppfylle lovens krav om rett og moral, og vil dermed kunne nektes registrering og videre offentlig støtte. Komiteen ber imidlertid Regjeringen vurdere hvorvidt lovendringer eller endringer i praktiseringen av loven er nødvendig for å oppnå komiteens målsetning om nekting av økonomisk støtte til trossamfunn der ledere medvirker til eller oppfordrer til straffbare handlinger. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil på denne bakgrunn foreslå at dokumentet ikke bifalles. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser med stor uro på de skadevirkningene, innover i innvandringsmiljøene som imamene kan forårsake. Disse medlemmer er ikke i tvil om at de holdninger som er kommet frem fra enkelte imamer etter det tragiske drapet i Sverige, er en av de største hindringene for en vellykket integrering i Norge. Avsløringene på programmet "Rikets tilstand" på TV2, hvor afrikanske religiøse ledere i Oslo og ett medlem av Verdikommisjonen støttet omskjæring av kvinner, var etter disse medlemmers syn av en slik karakter at det burde ende opp i en tiltale. Ifølge brev fra Kommunal- og regionaldepartementet av 8. mars 2002 vurderer Regjeringen flere tiltak, bl.a. å stanse økonomiske bidrag til trossamfunn hvor det forfektes standpunkter som er i strid med norsk lov, eller oppfordringer til ulovlige handlinger. Disse medlemmer støtter selvfølgelig dette, men tror dessverre ikke slike tiltak vil endre holdningene hos disse religiøse lederne. Disse miljøene er tilnærmelsesvis "hermetisk" hikket. Å tro at man kan hindre denne type propaganda med økonomiske sanksjoner vil etter disse medlemmers syn ikke være nok. Å komme til Norge med spesialkompetanse i slike spørsmål holder ikke. Dette dreier seg tross alt ikke om teknologiske spørsmål, men om folks tro og formidling av kunnskap om dette. til å uttrykke meninger på tvers av menigheten. Det er stor forskjell på å lede en bønn, kontra det å praktisere som imam. En imam er også rådgiver, megler og lærer. Dette forutsetter selvfølgelig kunnskaper, man kan ikke etter disse medlemmers syn være imam uten formell kompetanse. Ifølge opplysninger Islamsk Kvinnegruppe innehar, er det i Oslo i dag kun en imam med utdanning i Sharia. De øvrige er av enkelte kalt "piratimamer". Dette skaper selvfølgelig store problemer med dagens praksis, både fordi man far subjektive betraktninger, med hensyn til hva islam sier, ofte ut fra et kulturelt og tradisjonsmessig perspektiv. Disse medlemmer foreslårfølgende: "Stortinget ber Regjeringen om å: 1. Innføre et minimumskrav med hensyn til norskspråklighet og norsk samfunnsforståelse før imamer kan praktisere i Norge. 2. Oversette og kvalitetssikre vitnemål og attester ved norske utenriksstasjoner før imamene fa oppholdstillatelse i Norge." Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har ved flere anledninger påpekt at tvang, press, undertrykking og utstøting foregår i mange lukkede trossamfunn. Lederne beskytter hverandre, skjuler overgrep og presser medlemmer. Disse medlemmer vil understreke at menneskerettighetene gjelder alle i Norge. gjøre personer som ber om råd oppmerksom på sine menneskerettigheter. Religiøse ledere har stor innflytelse og derved også ansvar. Den som skal være veileder i viktige spørsmål, må ha kunnskap nok til å vite om ens egen tro og religiøse tolkninger bryter landets lover. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Stortinget ber Regjeringen om å: 1. Innføre et minimumskrav med hensyn til norskspråklighet og norsk samfunnsforståelse før imamer kan praktisere i Norge. 2. Oversette og kvalitetssikre vitnemål og attester ved norske utenriksstasjoner før imamene få oppholdstillatelse i Norge. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å fatte følgende vedtak: Dokument nr. 8:60 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Jan Arild Ellingsen og Per Sandberg om å unnta imamene fra regelen om spesialkompetanse for opphold og arbeidstillatelse - bifalles ikke. Innst. S. nr. 132 (2001-2002) SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen sørge for at norske kommnner ikke mot sin vilje pålegges å motta asylsøkere." Som begrunnelse for forslaget vises det i dokumentet til at norsk asylpolitikk innebærer et vesentlig inngrep i det kommunale selvstyre. Et ferskt eksempel er at Kommunaldepartementet og Utlendingsdirektoratet (UDI) har pålagt Skedsmo kommune å motta 125 nye asylsøkere mot kommunens vilje. Hvor asylsøkerne skal bo og hvem de er, vet ordføreren intet om. Forslagsstilleren mener at det er innlysende at kommunene bedre enn statlige myndigheter har innsikt i hvor mange asylsøkere de er i stand til å motta. Det er likeledes klart at asylsøkere som ikke er påtvunget kommunene vil få en mer positiv mottagelse blant innbyggerne. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til brev fra kommunal- og regionalministeren til komiteen den 11. asylsøkere. Hvor mange som skal bosettes i det enkelte fylke avgjøres i et nasjonalt bosettingsutvalg der kommunesektoren er representert. Kommunene har ingen direkte innsigelsesrett for å stanse etablering av asylmottak. Komiteen kan derfor forstå at enkelte kommuner føler seg overkjørt når det etableres asylmottak som i noen tilfeller medfører forholdsvis mange asylsøkere i enkelte kommuner. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil ikke endre på dagens ordning med at det er staten som har ansvaret for mottak og midlertidig innkvartering av asylsøkere. Bare på denne måten kan Norge opprettholde sine internasjonale forpliktelser i forhold til mottak av asylsøkere og flyktningen Ved nyetableringer av mottak mener f ler tal let dette må skje i nært samarbeid med de aktuelle kommunene hvor disse skal etableres. Det må imidlertid ikke etableres en praksis hvor kommunene får en type vetorett ved nyetableringer av mottak. Det er imidlertid viktig at de forutgående prosesser ved etablering av mottak er gode. Et annet flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke at det er viktig at staten hele tiden tar ansvaret for alle kostnadene kommunene far ved slike etableringer. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at Norge er forpliktet i forhold til flyktningkonvensjonen til å ta imot og behandle søknader fra de som søker asyl i Norge. Flertallet vil vise til at tallet på asylsøkere som kommer til Norge varierer mye over tid. F 1 ert a 11 e t ser det problematiske med etablering av mottak når kommunene motsetter seg dette. Flertallet ser likevel at det vil kunne være nødvendig å etablere mottak som ikke er ønsket av kommunen. F 1 er - tallet vil fremheve nødvendigheten av god dialog og kommunikasjon i bosettingssakene. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig å se etablering av asylmottak i sammenheng med kommunenes mottak av flyktninger. Nå er situasjonen slik at asylsøkere og flyktninger er "konkurrenter" på boligmarkedet og "konkurrenter" om de generelle kommunale tjenestene. Disse medlemmer mener UDI bør se etablering av asylmottak i sammenheng med bosetting av flyktninger. Asylmottak bør søkes etablert i kommuner med lavt mottak av flyktninger for å unngå det presset enkelte kommuner nå føler. Komiteen viser til at Stortinget under behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) slo fast at en skulle holde fast ved den nåværende ordningen med statlige mottak for asylsøkere, samtidig åpnet Stortinget for alternative boløsninger herunder desentraliserte mottak. Det planlegges også et prosjekt der beboere i mottak kan finne bolig seiv. Komiteen viser til kommunal- og regionalministerens brev, der hun slår fast at staten ikke kan pålegge kommuner å bosette flyktninger. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil gå imot forsøket med privat bosetting av asylsøkere nå fordi kommunene viser stor vilje til å ta imot disse. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at desentraliserte mottak og privat bosetting av asylsøkere bør opphøre. Komiteen registrerer at etter behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001), har antall asylsøkere økt dramatisk. Komiteen viser til at det i 2001 kom nærmere 14 000 asylsøkere til Norge, dette var 6 000 mer enn beregnet. En prognose for 2002 forteller om rekordhøy asylinnvandring, sannsynligvis vil Norge motta nærmere 18 000 asylsøkere i inneværende år. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at når saksbehandlingen er meget omstendelig og tidkrevende, medfører dette selvfølgelig lang botid og dermed større behov for mottaksplasser, dette vil medføre et behov for 20 nye asylmottak i 2002. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen også fokusere på den økende asylinnvandringen med sikte på en betydelig reduksjon. hinder for en vellykket integrering av de innvandrerne som har fått og vil få permanent opphold i Norge. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at problemene internt i UDI og de store variasjonene i antall ankomne asylsøkere, ofte har medført opphopinger og svingninger i saksbehandlingskøene for asylsøkere. Flertallet har store forventninger til at de tiltak utlendingsforvaltningen har satt i gang vil gi en bedre og raskere saksbehandling for asylsøkerne. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i denne sammenhengen vise til at EU har vedtatt en omfattende handlingsplan vedrørende felles innvandringspolitikk, som sannsynligvis vil øke asylinnvandringen til Norge. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen bør vurdere deltakelse i dette arbeidet. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at flere representanter fra UNHCR, blant andre FNs høykommissær for flyktninger, Rudd Lubbers, ved flere anledninger har advart mot at land som er tilsluttet Schengen-avtalen og Dublin-konvensjonen, legger seg på felles strengeste praksis. Det er viktig at det blir praksis i forhold til oppfyllelse av flyktningkonvensjonenes bestemmelser som blir fulgt. Komiteen vil her vise til sine merknader i asylmeldingen i Innst. S. nr. 197 (2000-2001) og til Dokument nr. 8:83 (2001-2002) Forslag frå stortingsrepresentantane Magnhild Meltveit Kleppa og Rune J. Skjælaaen om betre prosessar ved etablering av flyktningmottak. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at seiv om antallet asylsøkere varierer fra år til år, er det ingenting i situasjonen i verden som tilsier at behovet for asyl vil minske. Disse medlemmer vil derfor påpeke viktigheten av å få etablert noen mottak med lengre avtaletid for å sikre en kjernekompetanse. Disse medlemmer vil her vise til Sosialistisk Venstrepartis tidligere forslag om paratkommuner. Det er svært viktig å arbeide mer langsiktig i forhold til organisering for å ta vare på å utvikle kompetanse og erfaring og innarbeide dette i lang- og kortsiktige kommunale planer. Disse medlemmer vil hevde at kvalitet i mottakene må gå foran krav til geografisk spredning. erfaring med mottaksarbeid får anbudet, og at pris kan bli viktigere enn kvalitet. Disse medlemmer viser for øvrig til Innst. S. nr. 197 (2000-2001) der flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, gikk inn for at billigste pris ved anbud skal være styrende for den geografiske plassering av asylmottak. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det må stilles klare krav til hvem som skal drive mottak, hva slags forutsetninger de bør ha og hva de kan tilby. Det er viktig at mottaksarbeidet blir profesjonalisert og plassert som et viktig ledd i integreringsarbeidet. For å sikre dette må statens tilsyn med mottakene styrkes. Disse medlemmer vil påpeke at det er viktig at driftsoperatører som har opparbeidet seg betydelig kompetanse, kunnskap og erfaring får muligheter og mer forutsigbarhet for å ta vare på dette. Disse driftsoperatørene kan gjøre andre operative tjenester i forhold til integreringsarbeidet enn de brukes til i dag. Dette vil avlaste utlendingsforvaltningen og gi muligheter for utlendingsforvaltningen til å bruke mer tid til å forbedre sin kvalitet og effektivitet. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, foreslår at Dokument nr. 8:70 (2001-2002) ikke bifalles. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremme følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen sørge for at norske kommuner ikke mot sin vilje pålegges å motta asylsøkere." asylsøkere, medfører at mange asylsøkere blir boende i Norge i lang tid. I denne forbindelse er det mange som far opphold etter den såkalte 15-måneders regelen. Disse medlemmer mener denne regelen fører til bevisste spekulasjoner i retning av å trenere saksbehandlingen, bl.a. ved manglende ID og feilinformasjoner. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår derfor følgende: "Stortinget ber Regjeringen fjerne "15-måneders regelen for opphold på humanitært grunnlag", uten unntak." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringen sørge for at norske kommuner ikke mot sin vilje pålegges å motta asylsøkere. Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen fjerne "15-måneders regelen for opphold på humanitært grunnlag", uten unntak. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:70 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om at norske kommuner ikke skal pålegges å motta asylsøkere - bifalles ikke. Innst. S. nr. 133 (2001-2002) Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag frå stortingsrepresentantane Magnhild Meltveit Kleppa og Rune J. SAMMENDRAG I dokumentet vert desse forslaga fremja: "1. Stortinget ber Regjeringa gjennomgå etablert praksis for etablering av flyktningmottak med sikte på betre førebuande prosessar mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og aktuelle kommunar. 2. Stortinget ber Regjeringa leggje fram forslag som sikrar kommunane full økonomisk kompensasjon for meirkostnader ved slik etablering, her medrekna også overgangsordningar som sikrar kompensasjon den første tida etter ei eventuell nedlegging." Forslagsstillarane er kjende med at ei rekkje kommunar har opplevd noko vanskelege prosessar i forhold til Utlendingsdirektoratet (UDI). Det krevst i dag inga godkjenning frå kommunen ved oppretting av eit privat mottak. Det inneber at ein kommune utan å vere førebudd kan oppleva utfordringar som t.d. klassedeling i grunnskulen midt i eit skuleår, større behov for helsetenester, barneverntiltak, tolketenester og eventuell norskundervisning for vaksne i eit nyoppretta mottak. Kommunane har plikt til å stille med tenester for bebuarar i asylmottak. Det er ingen tvil om at UDI har ekstra utfordringar i ei tid med stor tilstrøyming av asylsøkjarar. Utfordringane vert ikkje mindre dersom det ikkje vert lagt opp til optimal informasjon og dialog undervegs. Etter Kommunenes Sentralforbund (KS) si meining har fleire kommunar hatt same oppleving som Sokndal kommune, som 21. januar 2002 fekk melding frå UDI om etablering av eit flyktningmottak i kommunen frå 1. februar. Dette vart gjort sjølv om UDI var kjend med at eit samrøystes formannskap hadde vedteke at kommunen ikkje for tida såg seg i stand til å tilretteleggja for mottak. Ei viktig side i forhold til kommunane sine oppgåver og som medfører at fleire kommunar ikkje ser seg høve til positive vedtak, er praktiske og økonomiske løysingar på ei rekkje område. Ei anna side er erfaringar kommunar med nedlagde mottak har gjort seg. Suldal er eitt av fleire døme på ein tilrettelagt kapasitet på fleire område som plutseleg ikkje lenger vert kompensert fordi eit mottak på kort varsel vert stengt. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til brev av 21. mars 2002 fra kommunal- og regionalminister Erna Solberg som peker på store variasjoner i antall ankomne asylsøkere siden 1994. Komiteen innser at dette innebærer store variasjoner i behovet for mottaksplasser. K o m i t e e n er kjent med at tallet på asylsøkere som kommer til Norge varierer mye over tid. Behovet for mottaksplasser vil derfor også variere. Mens det i 1994 var etablert 147 mottak med ca. 16 400 mottaksplasser, var det i 1997 ca. 19 mottak med 1 250 plasser. I dag er status 130 mottak med omtrent 15 000 beboere. Hittil i år har det kommet om lag 4 200 asylsøkere til landet. Komiteen mener at det fortsatt vil være et varierende behov for midlertidig innkvartering av asylsøkere. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til den store utfordringen utlendingsforvaltningen står overfor i en situasjon der det kommer svært mange asylsøkere til landet. Flert al let vil fremheve de mange tiltak som Utlendingsdirektoratet har iverksatt for å effektivisere asylsøkerbehandlingen. Asylsøkere skal intervjues umiddelbart etter ankomst og blir inndelt i tre ulike kategorien antatt grunnløse, antatt begrunnede og øvrige saker. Der asylsøknaden er antatt grunnløs, er direktoratet pålagt å fatte vedtak umiddelbart og senest innen 8 dager. Asylsøkere med antatt grunnløse søknader skilles fysisk fra andre asylsøkere. Flertall et mener det er et godt virkemiddel når arbeidet nå bl.a. omfatter etablering av to nye typer asylmottak; asylsenter og ventetransitt. Asylsøkere med antatt grunnløse søknader vil bli sendt fra asylsenter til en ventetransitt der siktemålet er utreise, og der målsettingen er korte mottaksopphold og rask retur. Flertallet er tilfreds med at dagens bosettingsordning er utformet slik at staten ikke kan pålegge kommunene å bosette flyktningen Staten har ansvar, og et nasjonalt bosettingsutvalg der både staten og kommunesektoren er representert, avgjør hvor mange som skal bosettes i det enkelte fylke. Flertallet innser imidlertid nødvendigheten av at staten ved UDI har ansvaret for at det til enhver tid er tilstrekkelig antall mottaksplasser for asylsøkerne. Flertallet ser det problematiske med etablering av mottak når kommunene motsetter seg dette. Flertallet ser likevel at det vil være nødvendig å etablere mottak som ikke er ønsket av kommunen. Flertallet vil fremheve nødvendigheten av god dialog og kommunikasjon i bosettingssakene. Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at det ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) var enighet om at en fortsatt skulle holde fast ved den nåværende ordningen med statlige mottak for asylsøkere, men i større grad prøve ut alternative boformer, hvorav muligheten til å bo i private hjem var et alternativ. På bakgrunn av behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) vil departementet iverksette et avgrenset prøveprosjekt med privatboende asylsøkere. Dette flertallet er tilfreds med at statsråden i brev av 6. mars 2002 til komiteen gir uttrykk for at forutsetningen for prosjektet er at det blir igangsatt dialog med berørte kommunen Dette flertallet vil understreke betydningen av at statsråden i sitt brev forsikrer om at det vil stilles krav til leiekontrakter for å unngå negative følger av eventuelt press på boligmarkedet. Først når evalueringen av prosjektet er foretatt vil dette flertalletta stilling til om dette er en ordning som skal gjøres permanent eller avskaffes. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at UDI har ulike erfaringer i forhold til etablering av mottaksplasser for asylsøkere. F ler tal let mener det er viktig med et fleksibelt mottakssystem, men vil påpeke at det fortsatt synes nødvendig å forbedre kommunikasjonen med kommunesektoren slik kommunal- og regionalministeren beskriver i brev av 21. mars 2002 til komiteen. Som det fremgår av brevet så ble satsene til vertskommuner bedret i 2000, slik at asylmottak ikke skal være en belastning for vertskommunene. Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, går imot forslag 2. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener de store variasj onene i behovet for mottaksplasser bør løses ved bedre styring av asylinnvandringen, slik at man bedre kan planlegge permanente mottaksplasser i dialog med de enkelte kommunene. Dette vil etter disse medlemmers mening fjerne mye av de konflikter og motforestillinger kommunene har i forhold til etablering av mottak. Disse medlemmer registrerer at det i dag bor ca. 15 000 personer i ca. 130 mottak. Disse medlemmer mener dette er uholdbart. At UDI mener man har behov for å etablere mer enn ett mottak hver uke, pga. den økende asyltilstrømmingen (330 hver uke), bekrefter bare behovet for bedre prosesser mellom UDI og kommunene. Disse tallene tilsier også at man bør foreta vesentlige innstramminger i selve asylinnvandringen. I prinsippet kunnet problemstillingen vært uaktuell, ved at saksbehandlingstiden ble vesentlig redusert og ved at "åpenbart grunnløse asylsøknader", umiddelbart ble avslått. Disse medlemmer mener etablering av asylmottak bør ses i sammenheng med bosetting av flyktoinger. Disse medlemmer mener også det bør vurderes hvorvidt kommunene bør ha det endelige godkjenningsansvaret for etablering av asylmottak på lik linje med mottak av flyktningen Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil også peke på at det i de statlige asylmottakene oppholder seg mange asylsøkere som har fatt endelig avslag på sine søknader. Disse medlemmer har registrert at kommunal- og regionalministeren ønsker å innføre en ordning hvor man gjør fradrag i de økonomiske ytelsene til disse asylsøkerne. Disse medlemmer støtter dette. Komiteen ber Regjeringen intensivere utsendelsen av asylsøkere som har fått endelig avslag. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er i prinsippet enig med kommunal- og regionalministerens ønske om å innføre en ordning hvor en gjør fradrag i de økonomiske ytelsene til asylsøkere som har fått endelig avslag på sine søknader. Flertallet vil likevel ikke støtte denne ordningen før utlendingsforvaltningen har fått på plass et system som gjør at de som har fått endelig avslag om asyl, raskt sendes ut av landet. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at det må foretas skjønn og gjøres unntak fra reglene ut fra menneskelige hensyn og for asylsøkere som ikke kan returneres fordi de er statsløse eller hjemlandet ikke vil ta imot dem. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at kommunene, i tillegg til ansvaret for flyktninger bosatt i kommunen, også har ansvaret for diverse tjenester knyttet til asylsøkere bosatt i kommunen, enten i mottak eller privat. Økt integreringstilskudd har redusert de økonomiske problemene for kommunene vedrørende bosetting av flyktninger, men mange kommuner sliter fortsatt på boligfronten. Den nye bosettingsreformen hvor asylsøkere kan bosettes privat vil etter flertallets syn gi kommunene nye utfordringer både praktisk og sosialt, noe som selvfølgelig også vil gi økonomiske utfordringer for kommunene. Komiteen deler forslagsstillernes mål om at statlige mottak ikke skal være en økonomisk belastning for kommunene, da dette på sikt vil øke konfliktnivået og skape større motforestillinger. At kommunene ikke har noe godkjenningsansvar for etablering av mottak, har skapt sterke reaksjoner i en rekke kommuner. Med manglende dialog og informasjon i tillegg, har komiteen forståelse for at mange kommuner føler seg "overkjørt" av UDI. Komiteen mener derfor dagens praksis bør gjennomgås med sikte på å bedre prosessene mellom UDI og kommunene, og komiteen støtter derfor forslagsstillernes forslag 1. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår: "Stortinget ber Regjeringen vurdere å la kommunene få det endelige godkjenningsansvaret for etablering av asylmottak." Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at fra og med 1. januar 2002 skal alle 4- og 5-åringer i mottak få tilbud om halvdags barnehageplass. På denne måten kan barn i mottak lettere komme i kontakt med norske barn samt at de lærer norsk før skolestart. Denne ordningen er nødvendig for at foreldre kan delta i introduksjonsprogrammet og i norskopplæring. F 1 ert a 11 e t vil understreke viktigheten av at alle barn i denne aldersgruppen faktisk får dette tilbudet, med de intensj onene som ligger bak tilbudet. "Barnebaser" som vi nå finner i enkelte mottak, vil etter flertallets mening, ikke kunne gi barna et tilstrekkelig godt opplæringstilbud. Det må derfor sikres at også barn i mottak får et tilbud etter de krav som er satt om opplæring i barnehagen Flertallet vil her påpeke viktigheten av full barnehagedekning. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterparti et, viser til Innst. S. nr. 197 (2000-2001) og forutsetter at Regjeringen følger opp vedtakene angående barnehager i mottak. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen, Siv Jensen og Øystein Djupedal om maksimalsats for oppholdsbetaling i barnehager i Dokument nr. 8:75 (2001-2002). Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har registrert at enkelte kommuner har uttrykt misnøye med de utgifter som er påløpt kommunen i forbindelse med de statlige mottakene. Det er flertallets oppfatning at dersom dagens kompensasjonsordning ikke dekker de utgiftene kommunene har med mottak må det vurderes å heve satsene til vertskommune, eventuelt at det vurderes andre finansieringsordninger. En annen finansieringsordning, kan være at staten kjøper de aktuelle tjenestene hos den enkelte vertskommune eller private aktører. På denne måten vil hele ansvaret ved mottaket ligge på staten, og kommunene får ikke uforutsette utgifter ved nyetableringer av mottak som må dekkes innenfor budsjettene. Flertallet vil imidlertid påpeke at en slik finansieringsordning ikke gjør at et godt samarbeid mellom utlendingsforvaltningen og den aktuelle vertskommunen, blir mindre nødvendig ved etableringer av mottak. Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeike at praksisen med anbodsinnhenting medfører at mottak kan verte opna eller stengde på kort varsel. Desse medlemene viser til at kommunar som har tilsett folk for å sikre naudsynt kompetanse såleis sjølv for ein periode må ta kostnader som plutseleg ikkje lenger vert dekte. skaper utryggleik i forkant av ei eventuell etablering av mottak og etterkvart kan medføre at fleire kommunar vegrar seg mot å gjere positive vedtak for etablering. Desse medlemene viser vidare til at ei rekkje fagpersonell som fylgje av vekslande tal asylsøkjarar i mange kommunar også opplever utrygge tilsetj ingstilhøve. Desse medlemene meiner at det er behov for større forutsigbarhet for kommunane. Desse medlemene fremjer fylgjande forslag: "Stortinget ber Regjeringa leggje fram forslag som sikrar kommunane full økonomisk kompensasjon for meirkostnader ved slik etablering, her medrekna også overgangsordningar som sikrar kompensasjon den første tida etter ei eventuell nedlegging." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: Forslag 1 Stortinget ber Regjeringa leggje fram forslag som sikrar kommunane full økonomisk kompensasjon for meirkostnader ved slik etablering, her medrekna også overgangsordningar som sikrar kompensasjon den første tida etter ei eventuell nedlegging. Forslag fra Fremskrittspartiet: Forslag 2 Stortinget ber Regjeringen vurdere å la kommunene få det endelige godkjenningsansvaret for etablering av asylmottak. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget gjøre slikt vedtak: I Stortinget ber Regjeringa gjennomgå etablert praksis for etablering av flyktningmottak med sikte på betre førebuande prosessar mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og aktuelle kommunar. II Dokument nr. 8:83 (2001-2002) - forslag frå stortingsrepresentantane Magnhild Meltveit Kleppa og Rune J. Skjælaaen om betre prosessar ved etablering av flyktningmottak, forslag 2 - vedlegges protokollen. Innst. S. nr. 134 (2001-2002) SAMMENDRAG I Dokument nr. 8:77 (2001-2002) fremmes følgende forslag: "Regjeringen bes sørge for gjeldsletting eller andre tiltak som kan gi sterkt nedsatte bompengesatser på riksvei 5 mellom Sogndal og Fjærland." Som bakgrunn for forslaget vises til at Fjærlandsvegen, strekningen Sogndal-Fjærland, sto ferdig i 1994. Den kostet ca. 400 mill. kroner, og er forutsatt delvis bompengefinansiert. 12000 ble det innbetalt 37,9 mill. kroner i bompenger, og bompengeandelen er i Nasjonal transportplan forutsatt nedbetalt i 2011. Bompengesatsene er uvanlig høye. Trafikantene betaler 150 kroner i bompenger hver vei for personbil, 65 kroner for motorsykkel, 450 kroner for lastebil/ buss, og 700 kroner for vogntog. Med bompengefinansiering av et kostbart vegprosjekt med en så høy standard som på riksveg 5, på en strekning med relativt lite trafikk, vil bompengesatsene nødvendigvis bli svært høye. Den trafikkawisende effekten bompengesatsene på 150 kroner har, har gjort at mange trafikanter velger andre veger enn riksveg 5 via Fjærland. Av gjelden på 400 mill. kroner er det igjen 325 mill. kroner. Nedbetalingen går langsomt. Av inntektene på vel 30 mill. kroner fra bomstasjonen går mer enn halvparten til renter. En gjeldssanering på f.eks. 200 mill. kroner kunne gi lavere bompengesatser, mindre avvisning, mer trafikk, avlastning av omkjøringsvegene og en dynamisk effekt på provenyet av bompengeordningen. KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Bjørgulv Froyn, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Tor-Arne Strøm, fra Høyre, Anne Berit Andersen, Sverre J. Hoddevik, Hans R. Kjæstad og lederen Petter Løvik, fra Fremskrittspartiet, Karstein Hansen og Thore A. Nistad, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen og Heidi Sørensen, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Jan Sahl, og fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, viser til vedlagte uttalelse i brev av 11. mars 2002 fra Samferdselsdepartementet v/statsråden. Komiteen vil vise til at bompengefinansiering av rv 5 mellom Sogndal og Fjærland ble godkjent gjennom Stortingets behandling av St.prp. nr. 2 (1990- 1991). Prosjektet ble i sin helhet forutsatt bompengefinansiert til en kostnad av 312 mill. kroner (1990) med en bompengeperiode på 17 år. Fylkeskommunen vedtok i 1989 å stille garanti for lån tilsvarende kostnadsoverslaget inkl. kostnadsøkning inntil 25 pst. Garantiansvaret skal dekkes innenfor rammen av ordinære riksvegmidler i fylket. Gjennom behandlingen av St.prp. 1 (2001-2002) ble prosjektet tilført totalt 50 mill. kroner som betinget refusjon i 2002 og 2003. Komiteen vil peke på at høye bompengesatser vil forsterke avstandsulempene og gi en urimelig ekstrabeskatning av lokalbefolkningen. I tillegg kan for høye satser bidra til trafikkavvisning. Trafikanter velger omveger der dette er mulig. Det medfører uønsket trafikk på strekninger med dårligere vegstandard som igjen bidrar til redusert trafikksikkerhet. Komiteen ber Regjeringen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2003 foreta en gjennomgang og vurdering av finansieringsordningen for bompengefinansierte vegprosjekter. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er oppmerksom på at for en del bompengefinansierte vegprosjekt er satsene blitt betydelig høyere enn forutsatt og representerer en betydelig utgift for lokalbefolkning og næringsliv. Flertallet vil be Regjeringen vurdere en ordning om å innføre maksimalsatser for bompengeprosjekter. Flertallet mener det bør vurderes løsninger for vegprosjekter som har svært høge bompengesatser, men slik at innkrevingsperioden kan opprettholdes. Gjeldssanering slik det har vært benyttet for andre samferdselsprosjekter, bør vurderes. Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til svar fra statsråden på spørsmål fra komiteen der det framkommer at ved godkjenning av bompengefinansiering av Fjærlandsvegen ble det lagt til grunn en realtakstøkning på 1,5 pst. utover konsumprisindeksen. Disse medlemmer vil peke på at for enkelte prosjekter har det vært nødvendig å øke takstene utover konsumprisindeksen, som følge av at kostnadene har økt og/eller inntektene har sviktet. Disse endringene har ligget innenfor de forutsetninger Stortinget såtte ved behandlingen av prosjektene. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at statens inntekter på bil og bilbruk i dag er oppe i over 40 mrd. kroner, mens bevilget til riks veger over statsbudsjettet til vegdrift, vedlikehold og investeringer er på kun om lag 10 mrd. kroner. Disse medlemmer viser også til Fremskrittspartiets forslag om en økning i Nasjonal transportplan til vegsektoren for perioden på 46 mrd. kroner utover Regjeringens forslag. Disse medlemmer viser til at for næringslivet og sysselsetting har rv 5 Fjærland stor betydning som bindeledd mellom landsdeler, regioner og Kontinentet. Disse medlemmer viser til at den nye vegen har en meget god standard og det er uheldig med den store awisningseffekten som de høye bompengeprisene har medført. Disse medlemmer viser også til den høye bompengesatsen på hele 1 400 kroner (tur-retur) for trailer medfører at store deler av trailertrafikken fortsatt benytter gamle vegstrekninger som er trafikkfarlige og utsatt for ras. Disse medlemmer viser til at hensikten med å bygge nye gode, trafikksikre veger er at disse skal i størst mulig grad erstatte dårlige og trafikkfarlige veger. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "Regjeringen bes sørge for gjeldsletting eller andre tiltak som kan gi sterkt nedsatte bompengesatser på riksvei 5 mellom Sogndal og Fjærland." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Regjeringen bes sørge for gjeldsletting eller andre tiltak som kan gi sterkt nedsatte bompengesatser på riksvei 5 mellom Sogndal og Fjærland. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:77 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen og Thore A. Nistad om reduserte bompengesatser på riksvei 5, Fjærlandsveien, mellom Fjærland og Sogndal - vedlegges protokollen. Brev fra Samferdselsdepartementet v/statsråden til samferdselskomiteen, datert 11. Dok 8:77 (2001-2002) forslag fra stortingsrepresentantene Svendsen og Nistad Det vises til brev fra Samferdselskomiteen datert 1. mars 2002. Bompengefinansiering av Fjærlandsvegen ble godkjent gjennom Stortingets behandling av St.prp. nr. 2 (1990-91). Prosjektet ble i sin helhet forutsatt bompengefinansiert til en kostnad på 312 mill. kr (1990-kroner) med en bompengeperiode på 17 år. Det ble forutsatt en årsdøgntrafikk i 1995 på ca. 800 kjøretøy og det ble påpekt at økonomien i prosjektet var følsom overfor trafikkendringer. Prosjektet har betinget refusjon. Fylkeskommunen vedtok 13.12.1989 å stille garanti for lån tilsvarende kostnadsoverslaget inkl. kostnadsøkning inntil 25 pst. Garantiansvaret skal dekkes innenfor rammen av ordinære riksvegmidler til fylket. Vegen har gitt feijefritt samband mellom Sogn og Sunnfjord/Nordfjord, med ei innspart reisetid mellom Skei og Sogndal på 1 time og 45 minutt. Nytte-/kostnadsforholdet for prosjektet var beregnet til 2,15. Etter nedlegging av ferja måtte innbyggerne i Fjærland kjøre om Sogndal for å komme til kommunesenteret Balestrand. Disse beboerne har derfor fatt anledning til å kjøpe årskort for personbil for å oppnå større rabatt, jf. St.prp. nr. 2 (1990-91). For 2002 koster årskortet kr 1 300,- (for kalenderåret). Innkrevingen på Fjærlandsvegen startet da prosjektet ble åpnet for trafikk i oktober 1994. Trafikktellingene viser j evn vekst, men i 2001 var trafikkveksten større i forhold til tidligere år. Den ekstra trafikkveksten kan skyldes åpningen av Lærdalstunnelen. I 2001 hadde vegen en årsdøgntrafikk på 811. I budsjettforslaget for 1994 ble kostnadsoverslaget økt til 407 mill. kr (1994-kroner). Ved behandlingen av vegplanforslaget for 1994-97 anbefalte både vegsjef og fylkestinget i Sogn og Fjordane å sette av 68 mill. å bedre økonomien i prosjektet. Forslaget ble avvist av Samferdselsdepartementet, under henvisning til prosjektets forutsetninger som er fullfinansiering med bompenger og fylkeskommunal garanti, jf. St.meld. nr. 34(1992-93). På grunn av usikker økonomi i prosjektet ble fristen for å søke om refusjon utsatt, jf. St.prp. nr. 1 (1997-98). Gjennom behandlingen av St.prp. nr. 1 (2001-2002) ble prosjektet tilført totalt 50 mill. kr som betinget refusjon i 2002 og 2003. Dette fører til en vesentlig styrking av økonomien i prosjektet, slik at bompengeselskapet vil ha god sikkerhet for å kunne håndtere sine økonomiske forpliktelser innenfor gjeldende rammevilkår for bompengeprosjektet. Det legges til grunn at ordningen med betinget refusjon dermed faller bort og at fylkeskommunen etter dette har et ordinært garantiansvar for gjenstående lån basert på vedtak i fylkestingsak 01/1991. I forbindelse med behandling av handlingsprogrammet for 2002-2011 fattet fylkestinget 12.06.2001 vedtak om at prosjektet tilføres 200 mill. kr utover ordinære vegmidler til nedbetaling av gjeld. I eget vedtak om avvikling av ordningene med betinget refusjon for bompengeprosjekter i fylket, slutter imidlertid fylkestinget seg til forslaget om å tilføre prosjektet 50 mill. kr i perioden 2002-2005. Pr. 31.12.2001 var det en restgjeld på 351 mill. kr i bompengeselskapet. Basert på utbetaling av betinget refusjon i 2002 og 2003 vil veganlegget etter Vegdirektoratets prognoser være nedbetalt i 2011 som forutsatt i St.prp. nr. 2 (1990-91), eventuelt tidlig i 2012. En eventuell gjeldssanering fra statens side vil trolig måtte dekkes over riksvegbudsjettet. I så fall rammes andre vegprosjekter. Dessuten kan det skapes en uheldig presedens i forhold til andre bompengeprosjekter med høy gjeld. Innst. S. nr. 135 (2001-2002) SAMMENDRAG Forslagsstillerne registrerer at poteten er blitt mindre populær på norske middagsbord. Fra 1950-tallet og frem til i dag har forbruket av matpoteter gått ned til en tredjedel, fra ca. 90 kilo til cirka 30 kilo pr. person i året. Forbrukerne har uttrykt misnøye med kvaliteten på norske matpoteter. Produsentene har delvis lagt skylden på butikkene ved å påstå at uriktig lagring er årsaken til problemene. Likevel er det påvist en rekke forhold med omfattende høstningsskader på produksjonssteder Foreløpig har utenlandske kvaliteter en liten andel av det norske markedet, seiv om den er økende. En medvirkende årsak til dette er at norsk potetproduksjon beskyttes gjennom et tollbasert vern. I perioden 15. mai til 15. juli er importavgiften kr 2,17 pr. kilo mot kr 1,12 pr. kilo ellers i året. Forslagsstillerne mener at den rådende landbrukspolitikken der konsumentene betaler overpris og subsidier har virket som en sovepute på aktører innenfor potetsektoren. Det er et faktum at forbrukerne tilbys for dårlige potetkvaliteter. Det må. være et mål å sikre bedre tilbud og flere valgmuligheter for å tilfredsstille forbrukernes krav. Konsumentene kan fa flere reelle alternativer hvis utenlandske varer gis større muligheter gjennom konkurranse til forbrukervennlige priser. Samtidig vil dette bidra til å gjøre hele den norske verdikjeden for poteter mer markedsorientert. Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen omgående å oppheve importtollen for poteter." KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Tomas Norvoll og Torstein Rudihagen, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen,hardrøfitetbehandlingen av foreliggende Dokument 8-forslag ut fra brev fra Stortingets presidentskap datert 8. mars 2002, jf. FO §29 annet ledd siste setning. Komiteen har besluttet at det ikke anses nødvendig med høring eller å be om redegjørelse fra departement før innstilling i saken blir avgitt. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at de gjeldende satser for toll/importavgift på matvaresektoren er et resultat av nasjonale forhandlinger og beslutninger på grunnlag av Stortingets vedtak, samt internasjonale handelsavtaler. Flertall et mener på denne bakgrunn at det ikke er ønskelig å behandle tollvernet for poteter som en enkeltsak. F 1 ert a 11 e t vil vise til den brede enighet om økt forbrukerretting av matpolitikken, og at dette hensyn skal ivaretas av alle ledd i matvarekjeden. F 1 ert a 11 e t fremmer følgende forslag: "Dokument nr. 8:85 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm om å fjerne importvernet for poteter som et ledd i å øke tilbudet av kvalitetsprodukter til konsumentene - bifalles ikke." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at potetforbruket i Norge har blitt sterkt redusert i de senere årene. Dette skyldes sannsynligvis flere ulike forhold, som endrede matvaner med mer bruk av f.eks ris og pasta til middagsretter, men disse medlemmer mener at også den dårlige kvaliteten på norske matpoteter må ta sin del av skylden for at forbrukerne velger andre alternativer, og at hensynet til forbrukerne tilsier at vi burde ha et bredere utvalg av utenlandske potetkvaliteter i norske forretninger. Disse medlemmer er enig med forslagsstillerne i at den norske landbrukspolitikken med subsidier og importvern har medvirket til at norske potetprodusenter ikke i tilstrekkelig grad har vært opptatt av å levere en kvalitet som forbrukerne har vært fornøyd med. For å få til en heving av kvaliteten på de poteter som tilbys norske forbrukere bør derfor importvernet for poteter oppheves slik at norske produsenter blir utsatt for reell konkurranse. en nødvendig kvalitetsheving på de norske potetene som tilbys og et reelt valg for forbrukerne. På denne bakgrunn vil disse medlemmer støtte forslaget om å oppheve importtollen for poteter. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: Stortinget ber Regjeringen omgående å oppheve importtollen for poteter. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til Dokument nr. 8:85 (2001- 2002) og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:85 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm om å fjerne importvernet for poteter som et ledd i å øke tilbudet av kvalitetsprodukter til konsumentene - bifalles ikke. Innst. S. nr. 136 (2001-2002) SAMMENDRAG I markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger fungerer ikke konkurransen mellom forsikringsselskapene tilfredsstillende. Dette skyldes i hovedsak to forhold: - at KLP har fått dispensasjoner fra lov om forsikringsvirksomhet (10. juni 1988 nr. 39), mens de øvrige livselskapene har tilpasset seg loven, og - at bestemmelsene om flytting av forsikringer i Hovedtariffavtalen (HTA) i kommunal sektor virker konkurransehemmende og bidrar til å favorisere KLP. Forslagsstillerne mener det bør etableres rammebetingelser som sikrer at aktørene i dette markedet - KLP, øvrige livselskaper og pensjonskasser - kan konkurrere på like vilkår. Kundene i kommunal sektor - kommuner, fylkeskommuner og kommunale foretak - vil tjene på at produkter og leverandører enklere kan sammenlignes. Konkurranse på like vilkår vil være i pakt med intensjonen i lov om forsikringsvirksomhet, der det i forberedelsene ble lagt stor vekt på betydningen av fri konkurranse forsikringsselskapene imellom. Det er i dokumentet redegjort nærmere for saken. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale tjenestepensj onsordninger." og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Karin Galaaen, fra Venstre, May Britt Vihovde og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen, viser til brev fra finansminister Per-Kristian Foss 21. mars 2002, som svar på spørsmål fra saksordfører Heidi Larssen 7. mars 2002. Brever følger som vedlegg til innstillingen. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig med forslagsstillerne i at det er viktig å sikre at konkurransen fungerer i markedet for kommunale pensjonsordninger, og at det ikke legges unødige hindringer for dette. F 1 ert a 11 e t viser til at Overføringsavtaleutvalget har avgitt innstilling, NOU 2000:28 Tjenestepensjon etter skifte av arbeidsgiver og strukturendringer i offentlig sektor. Utvalget har hatt som siktemål å bedre konkurransesituasjonen innen det offentlige tjenestepensjonsmarkedet generelt, og drøfter ulike modeller som innebærer at offentlige foretak skal kunne etablere pensj onsordninger i andre livsforsikringsselskaper enn KLP og samtidig tilknyttes Overføringsavtalen. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har nå denne utredningen til politisk behandling. Flertallet har merket seg at finansministeren tar Kredittilsynets uttalelse om at det ikke er behov for å endre flytteforskriftens § 3-8 av konkurransemessige grunner til "foreløpig orientering". Kredittilsynets tall viser at det kan sies å være konkurranse i det aktuelle markedet på nåværende tidspunkt. KLP har dispensasjon fra forsikringsvirksomhetslovens § 7-6. Dispensasjonen ble opprettholdt i 1998 "under noe tvil". Flertallet viser til finansministerens uttalelse om at "premieberegningssystemer med kryssubsidiering har elementer i seg som kan virke tilslørende og i utgangspunktet ikke er forenlig med de prinsipper som er lagt til grunn for et godt fungerende marked". Flertallet viser til det arbeid som er igangsatt og at finansministeren i brev til komiteen av 21. mars 2002 antar det vil være hensiktsmessig å oversende problemstillinger knyttet til premieberegning i, og flytting fra, KLP til Banklovkommisjonen for en nærmere vurdering og for utarbeidelse av forslag til eventuelle tiltak. F 1 ert a 11 e t vil understreke at det bør legges økt vekt på effektiv konkurranse om pensjonsforsikring i kommunal sektor, og på at KLP ikke lenger får fordeler vedrørende slike kontrakter. Flertallet er enig i at Banklovkommisjonen ser på disse spørsmålene og ber departementet komme raskt tilbake til Stortinget med eventuelle tiltak. På denne bakgrunn anbefaler komiteen at Dokument nr. 8:76 (2001-2002) vedlegges protokollen. Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til uttale frå Kredittilsynet til Finansdepartementet av 12. mars 2002, der Kredittilsynet uttaler: "Kredittilsynet kan ikke se at situasjonen har endret seg siden 1998 i retning av at flytteforskriftens bestemmelser vanskeliggjør konkurranseforholdene innenfor kommunal tjenestepensjon. Vi ser generelt på konkurranse som ønskelig i alle deler av forsikringsmarkedet, og har inntrykk av at konkurransen innen offentlige pensjonsordninger fungerer meget tilfredsstillende." Desse medlemene kan, med bakgrunn i uttalen ovanfor, ikkje sjå at det er grunnlag for andre konklusjonar enn i 1998, og ser ikkje trong for å endre flytteforskrifta § 3-8. Desse medlemene vil peike på at Stortinget som hovudregel ikkje bør gå inn på innhaldet i og området til Hovudtariffavtalen. Desse medlemene viser til at der sidan mars 1999 har versert ei sak i Arbeidsretten om flytting av kommunale pensjonsforsikringar frå KLP til andre livsforsikringsselskap (Arbeidsrettens sak nr. 7/1999). Som eit grunnlag for arbeidsretten ligg ein nyleg avsagt domsuttale frå EFTA-domstolen i samband med denne saka. Her vert det stadfesta at tariffavgjerder som har som siktemål å betre løns- og tilsetjingsvilkår, inklusive avgjerder om pensjon, fell utanfor konkurransereglane i EU. synes å vere eigna til å betre løns- og tilsetjingsvilkåra, og difor fell utanfor konkurransereglane. Domstolen slår vidare fast at det ikkje er avgjerande om effekten av hovudtariffavtalen er at berre eit eller nokre få potensielle forsikringsselskap i praksis vil vere kvalifiserte som forsikringsleverandør. I EFTA-dommen heiter det at så lenge avtalen fell utanfor konkurransereglane i EØS-avtalen, må dei innskrenkingane i konkurransen som følgjer verte aksepterte. Desse medlemene vil understreke at det er svært viktig for levekåra til mange menneske i dette samfunnet at partane i arbeidslivet kan inngå avtaler om løn og andre arbeidsvilkår. Desse medlemene meiner derfor at Noreg ikkje skal innskrenke den fridomen partane i arbeidslivet har til å inngå avtaler, utover det vi er forplikta til etter EØS-avtalen. Desse medlemene viser til at KLP i dag er det eineste forsikringsselskapet som har søkt om å nytte eit system med gjennomsnittlege premiar som er uavhengige av alder og kjønn. Des s e medlemene meiner dersom konkurransen i marknaden for kommunale tenestepensjonar skal aukast, bør dette heller skje ved at fleire selskap nyttar gjennomsnittlege premiar, enn ved å innskrenke vilkåra for KLP. Desse medlemene viser til dokumentet og til det som står ovanfor, og rår Stortinget til å gjere slikt vedtak: "Dokument nr. 8:76 (2001-2002) - forslag frå stortingsrepresentantane Per Sandberg, Siv Jensen og Gjermund Hagesæter om å be Regjeringa gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse i marknaden for kommunale tenestepensjonsordningar - vert å avvise." FORSLAG FRA MINDRETAL Forslag frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet: Dokument nr. 8:76 (2001-2002) - forslag frå stortingsrepresentantane Per Sandberg, Siv Jensen og Gjermund Hagesæter om å be Regjeringa gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse i marknaden for kommunale tenestepensjonsordningar - vert å avvise. TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og til det som står og rår Stortinget til å gjere slikt vedtak: Dokument nr. 8:76 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Siv Jensen og Gjermund Hagesæter om å be Regjeringen gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger - vedlegges protokollen. Brev fra Finansdepartementet v/finansministeren til finanskomiteen v/saksordfører Heidi Larssen, datert 21. Dokument nr. 8:76 (2001-2002) Forslag om å be Regjeringen gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger Jeg viser til Dokument nr. 8:76 (2001-2002) Forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Siv Jensen og Gjermund Hagesæter om å be Regjeringen gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger, oversendt 7. mars 2002 til finansministerens uttalelse. Hovedpunkter I forslaget vises det til utsagn fra daværende administrerende direktør i Vital Forsikring ASA Gunn Wærsted om at "KLPs privilegier" bør fjernes slik at livsforsikringsselskapene kan konkurrere på like vilkår. Forslagsstillerne mener at konkurransen i markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger ikke fungerer tilfredsstillende og de peker på ulike sider ved markedet som medvirker til dette. Blant annet anføres at følgende momenter gjør seg gjeldende: 1. KLPs dispensasjoner fra forsikringsvirksomhetsloven Innledningsvis påpeker forslagsstillerne at KLP har fatt dispensasjoner fra lov om forsikringsvirksomhet, blant annet knyttet til premier, jf. loven § 7-6.1 Dokument nr. 8:76 side 2 heter det: "Denne dispensasjonen innebærer at KLP fortsetter kryssubsidieringen ved å beregne gjennomsnittspriser for alle kommunekunder. Ved a unnlate å konkretisere kostnader, inntekter mv. som er knyttet til hver enkelt forsikringskontrakt, bidrar dette til å begrense konkurransen i næringen og vanskeliggiør en sammenligning av priser mellom leverandørene. 2. Flytteforskriftens § 3-8 annet ledd annet punktum Forslagsstillerne setter videre søkelys på forskrift av 27. november 1991 nr. 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring (flytteforskriften), og muligheten for å flytte offentlige tjenestepensjonsordninger fra KLP. I forskriftens § 3-8 annet ledd annet punktum er det gitt en bestemmelse om at det for kollektiv pensjonsforsikring som er basert på at forsikringsforholdet må løpe gjennom hele året for å sikre finansieringen av de forsikrede ytelser, kan avtales at forsikringen skal opphøre ved et årsskifte. Oppsigelsen må i så fall foreligge senest to måneder før det aktuelle årsskiftet. Forslagsstillerne mener at muligheten til å avgrense flytteadgangen fra KLP til en gang i året er "et betydelig konkurransehinder". 3. Overføringsavtalen Det settes videre fokus på Overføringsavtalen, og på side 3 i Dokument nr. 8:76 trekkes det blant annet fram at: "KLP garanterer for foretak på samme måte som for kommuner. (...) Kommunale foretak som er kunder i private livselskaper kan ikke være med i Overføringsavtalen da ingen påtår seg pensjonsforpliktelsene dersom de går konkurs." 4. Hovedtarijfavtalen (HTA) Forslagsstillerne mener bestemmelsene om flytting av forsikringer i HTA virker konkurransehemmende og favoriserer KLP. I HTA (2000-2002) pkt. 2.1.8 er det gitt bestemmelser som gjelder ved skifte av selskap/pensjonskasse. I annet ledd heter det at en tjenestepensjonsordning skal være basert på et finansieringssystem som er kjønnsnøytralt og som ikke virker utstøtende på eldre arbeidstakere. Etter forslagsstillernes vurdering er det en aktuell problemstilling hvordan bestemmelsen skal tolkes. Innholdet i nevnte bestemmelse er også relevant i forhold til en sak som har gått for Arbeidsretten siden 1999, og der LO og Norsk Kommuneforbund har saksøkt 11 kommuner som flyttet sine pensjonsordninger fra KLP. Målsetning og forslag I lys av de omtalte momenter mener forslagsstillerne at det er nødvendig å utrede og gjennomføre tiltak slik at aktørene i markedet konkurrerer på like vilkår og "for at intensjonene som lå til grunn for utformingen av forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 også blir oppfylt i forhold til kommunale tjenestepensjonsordninger". Det heter videre på side 3 i Dokument nr. 8:76: "En nærliggende måte å gjøre dette på vil være å lovfeste et forbud mot at bestemmelser om pensjon i tariffavtaler eller individuelle arbeidsavtaler utformes slik at de reelt er til hinder for at pensjonsordninger flyttes fra et forsikringsselskap til et annet. Dette spørsmålet er av sentral betydning for finansinstitusjonenes generelle rammebetingelser, og kan ha tilknytning blant annet til det arbeid som for tiden pågår i Banklovkommisjonen om utredning av regler for fmansinstitusjoners/nnansforetaks virksomhet. Det kan derfor være et alternativ at Banklovkommisjonen bes vurdere også dette spørsmål. Forslagsstillerne mener Regjeringen på denne eller annen måte bør utrede tiltak for a sikre fri konkurranse på markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger, og deretter fremme forslag om nødvendige lovendringer for Stortinget." Nærmere vurdering av forslaget i Dokument nr. 8:76 Som omtalt i Dokument nr. 8:76 fremmet Erna Solberg og undertegnede i februar 2000 et forslag om å be Regjeringen gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale pensjonsordninger. Et flertall i finanskomiteen, alle medlemmene unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, uttrykte at det er ønskelig å fjerne konkurransehindre når det gjelder forsikringsordninger for kommunalt ansatte. omtale av markedet for kommunale pensjonsordninger i Kredittmeldinga 1999, og Regjeringen Stoltenberg ga uttrykk for at behovet for eventuelle tiltak ville bli nærmere vurdert, blant annet på grunnlag av innstillingen til det såkalte Overføringsutvalget. Regjeringen mener det er viktig å sikre at konkurransen fungerer i markedet for kommunale pensjonsordninger, og at det ikke legges unødige hindringer for dette. Jeg vil i denne sammenheng vise til at det fra myndighetenes side ble holdt et muntlig innlegg for EFTA-domstolen i den omtalte arbeidsrettssaken mot enkelte kommuner som har flyttet sine pensjonsordninger fra KLP. I innlegget viste man blant annet til finanskomiteens flertallsvurdering av at det er ønskelig å fjerne konkurransehindre i det aktuelle marked, man understreket retten til å flytte forsikrings- og pensjonskontrakter som er nedfelt i forsikringsvirksomhetsloven § 7-8, og man argumenterte for at kun bestemmelser i tariffavtalene som ivaretar sosiale formål, og som er nødvendige for å ivareta slike hensyn, skal unntas fra EØS-avtalens konkurranseregler i artikkel 53 og 54. Jeg vil understreke at uansett utfall i den konkrete saken i Arbeidsretten, vil myndighetene kunne velge å foreta endringer i regelverket med sikte på å styrke konkurransen i tjenestepensjonsmarkedet i kommunal sektor. Overføringsavtalen I forhold til Overføringsavtalen vil jeg vise til Overføringsavtaleutvalgets utredning NOU 2000: 28 Tjenestepensjon etter skifte av arbeidsgiver og strukturendringer i offentlig sektor. Utvalget har hatt som siktemål å bedre konkurransesituasjonen innen det offentlige tjenestepensjonsmarkedet generelt, og drøftet ulike modeller som innebærer at offentlige foretak skal kunne etablere pensjonsordninger i andre livsforsikringsselskap enn KLP og samtidig tilknyttes Overføringsavtalen. En problemstilling har sammenheng med at visse deler av ytelsene i offentlige tjenestepensjonsordninger etter Kredittilsynets vurdering ikke kan forsikres gjennom løpende premie i et privat forsikringsselskap. Dette gjelder eksempelvis G-regulering av løpende pensjoner og oppsatte rettigheter, muligheten til å fråtre stilling med pensjon etter 85-års-regelen, og bruttogarantien i forbindelse med samordning av tjenestepensjon med faktisk utbetalte folketrygdytelser. Utvalgets primære løsning har vært den såkalte garantimodellen der det stilles garanti, eksempelvis fra en kommune, for disse deiene av ytelsene. Det ble imidlertid pekt på at det kan bli vanskelig for det enkelte offentlige foretak å finne en garantist. Subsidiært har utvalget foreslått en modell med betingede ytelser som innebærer at dersom det ikke er mulig å skaffe garantist eller tegne forsikring for denne typen ytelser, kan man likevel la foretaket ha tjenestepensjon med Overføringsavtale i et vanlig forsikringsselskap. kan det ikke innhentes tilleggspremie for de deler av ytelsen som ikke er forsikringsbare, og pensjonisten vil i dette tilfellet ikke være fullt sikret. Jeg viser for øvrig til utfyllende omtale i NOU 2000: 28, som er til behandling i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. I Dokument nr. 8:76 (2001-2002) heter det blant annet på side 3: "KLP garanterer for foretak på samme måte som for kommuner. Det kan stilles spørsmål ved om det er i strid med kommuneloven at kommuner indirekte garanterer for andres næringsvirksomhet. Kommunale foretak som er kunder i pnvate livselskaper kan ikke være med i Overføringsavtalen da ingen patar seg pensjonsforpliktelsene dersom de går konkurs." Avsnittet er forelagt Kommunal- og regionaldepartementet som i brev av 15. mars 2002 skriver: "Kommuneloven gjelder ikke for KLP's virksomhet. Kommuneloven er heller ikke til hinder for at kommunene er deltakere i KLP. Etter vår vurdering vil det således ikke være i strid med kommuneloven at KLP garanterer for foretak på samme måte som for kommuner." Flytteforskriften § 3-8 annet ledd annet punktum I forhold til flytteforskriften § 3-8 annet ledd annet punktum er Kredittilsynet forespurt om behovet for bestemmelsen om at det for kollektiv pensjonsforsikring som er basert på at forsikringsforholdet må løpe gjennom hele året for å sikre finansiering av de forsikrede ytelser, kan avtales at forsikringen skal opphøre ved et årsskifte. I brev av 12. mars 2002, jf. vedlegg, har Kredittilsynet vist til tidligere korrespondanse med departementet, blant annet tilsynets brev av 20. mai 1998, der det heter om KLP: "Bestemmelsen i vedtektene fastsetter nå at oppsigelsesfristen er to måneder med virkning fra kalenaerarets slutt. Dette innebærer at ved oppsigelse i perioden 1.1. til 31.10. vil flytting finne sted ved årets slutt. KLPs forpliktelser/forsikringsansvar overfor de medlemmer som omfattes av flyttingen opphører altså når forsikringen opphører, m.a.o. ved kalenderårets slutt. Etter Kredittilsynets oppfatning vil den endring som nå er vedtatt når aet gjelder Fellesordningens vedtekter i stor grad redusere eventuelle problemer ved flytting av ordninger fra KLP til andre pensjonsinnretninger. Departementet ber som nevnt over om Kredittilsynets vurdering av om det er mulig å videreføre systemet med felles beregning av premier i KLP dersom opphør ikke lenger skjer med virkning fra årsskiftet. Etter Kredittilsynets mening kan KLPs forsikringstekniske premie- og beregningsgrunnlag ikke videreføres i sin naværende form under gjeldenae forsikringsvirksomhetslov dersom flytting skal kunne foretas utenom årsskiftet. KLPs pensjonssystem (med sikring av lønns- og G-regulering) og tilhørende premieberegningssystem og avsetnmgsmodell er som kjent basert på en finansieringsmodell hvor alle forpliktelser først er fullfinansiert ved årets slutt. Dersom KLP blir pålagt å flytte pensjonsordninger på andre tidspunkter (enn ved årets slutt) vil det være übalanse mellom forpliktelser og tilhørende fondsmidler. pålegge KLP å flytte midler som motsvarer forsikringstakerens/kommunenes forpliktelser, da deler av denne forpliktelsen ikke er finansiert i KLP før ved utgangen av året. Under et slikt alternativ ville for øvrig selskapet opptre i strid med sentrale bestemmelser i forsiknngsvirksomhetsloven. Dette gjelder § 7-5 (fordeling av kostnader, tap, inntekter og fond mv.) og § 8-2 (forsikringsfond i livsforsikring). Dette vil i prinsippet gjelde uavhengig av pensjonsordningens størrelse." I brev fr a Kredittilsynet av 12. mars 2002 pekes det videre på at det for tiden er 349 kommuner som har pensjonsordning i KLP, 68 kommuner har pensjonsordning i andre forsikringsselskap og 17 kommuner har egne pensjonskasser. Av fylkeskommunene har 16 pensjonsordning i KLP, to har egne pensjonskasser og én har etablert eget livsforsikringsselskap. Kredittilsynet peker videre på at det i KLP er et relativt stort antall kommuner og kommunale foretak som hvert år vurderer å flytte pensjonsordningen sin. I løpet av de siste 3 årene har det totalt vært ca. 140 kommuner og kommunale foretak som har vurdert flytting. Antallet som faktisk valgte å flytte var 26 i 2000 og 15 i 2001. Kredittilsynet uttrykker i sitt brev av 12. mars 2002 at det ikke kan se at det er grunnlag for å komme til andre konklusjoner enn i 1998, og mener at det ikke er behov for å endre flytteforskriften § 3-8. Det vises til utfyllende omtale i vedlagte brev fra tilsynet. Jeg tar foreløpig Kredittilsynets vurderinger til etterretning. Behov for videre tiltak Som omtalt over er det igangsatt arbeid for å bedre konkurransesituasjonen i markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger. I Arbeids- og administrasjonsdepartementet foretas det også en konkurranseanalyse av dagens marked(er) for offentlige tjenestepensjonsordninger. På bakgrunn av det foreliggende Dokument 8-forslag og innhentede kommentarer, har jeg merket meg at det synes som om ulike parter vurderer konkurransesituasjonen og betydningen av eventuelle konkurransehindre noe ulikt. I lys av det tallmaterialet Kredittilsynet presenterer, mener jeg at det må kunne sies å være konkurranse i det aktuelle markedet på nåværende tidspunkt. Imidlertid kan det nok stilles spørsmål ved de faktorer og insentiver som driver konkurransen. Det kan eksempelvis være noe usikkert om de produkter som tilbys er sammenlignbare og forståelige for kommunene. Etter gjeldende forsikringsvirksomhetslov kan ikke livsforsikringsselskaper utligne premieforskj eller grunnet kjønns- eller alderssammensetning, over flere forsikringstakere. Det er ikke andre forsikringsselskaper som har tilsvarende dispensasjon fra forsiknngsvirksomhetsloven § 7-6 som KLP. KLPs særstilling er blant annet historisk betinget. peke på at da departementet opprettholdt tidligere gitte dispensasjoner i brev til KLP av 8. mai 1998 het det: "Departementet har ved utformingen av vilkårene særlig lagt vekt på at de dispensasjoner KLP har, er begrunnet i at KLP til nå kun har tegnet forsikring på kommunalt ansatte. Det er også under noe tvil departementet har besluttet å videreføre de nåværende dispensasjoner." I utgangspunktet antar jeg derfor at et system der alle selskaper tilbyr kommunale pensjonsordninger etter lignende premieberegningssystem som KLP er lite aktuelt og ønskelig. Jeg støtter i denne sammenheng forslagsstillernes vurdering om at premieberegningssystemer med kryssubsidiering har elementer i seg som kan virke tilslørende og i utgangspunktet ikke er forenlige med de prinsipper som er lagt til grunn for et godt fungerende marked. Disse ulemper vil neppe bli mindre i tilfeller der flere selskaper benytter et prinsipp med "gjennomsnittsberegning" av premie i betydningen at forsikringsteknisk utregnet premie blir utlignet på flere forsikringstakere. Man vil kunne oppleve ustabile og lite forutsigbare løsninger. I denne sammenheng vises for øvrig til at vurderinger foretatt av Kvidalutvalget i forhold til private pensjonsordninger, jf. NOU 2001: 27 Om kjønnsnøytralitet i pensjonsordninger i privat sektor, vil være relevante. Utredningen er nå til behandling i Finansdepartementet. Jeg antar at det vil være hensiktsmessig å oversende problemstillinger knyttet til premieberegning i, og flytting fra, KLP til Banklovkommisjonen for en nærmere vurdering og for utarbeidelse av forslag til eventuelle tiltak. Etter min vurdering kan dette være naturlig i lys av at Banklovkommisjonen har tatt sikte på å behandle beslektede problemstillinger som flytting av forsikringskontrakter, jf. NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning avsnitt 1.2. Jeg er kjent med at dette arbeidet nå pågår i Banklovkommisjonen. Jeg har videre merket meg enkelte utsagn presentert i KLP-Avisen nr. 2 2002. Her uttaler en av advokatene for Norsk Kommuneforbund/LO i omtalte sak for Arbeidsretten at "samtlige kommuner som i ettertid har val gt å gå ut av KLP også vil bli saksøkt fortløpende". I denne sammenheng vil jeg igjen understreke at Regjeringen legger stor vekt på at det skal være tilstrekkelig konkurranse og reell flytterett innenfor alle deler av forsikringsmarkedet, også når det gjelder kommunale pensjonsordninger i tiden framover. Trusselen om rettssak kan selvsagt redusere flyttetilbøyeligheten, og derfor redusere konkurransen. De problemstillinger som gjør seg gjeldende i forhold til markedet for kommunale pensjonsordninger er svært komplekse og de berører en rekke ulike parter. Eventuelle tiltak som settes i verk vil måtte ta hensyn til, og ses i sammenheng med, det arbeid som allerede foregår på området. Brev fra Kredittilsynet til Finansdepartementet, datert 12. Dokument 8:76 (2001-2002) Forslag om tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale pensjonsordninger Vi viser til Finansdepartementets brev av 8. mars 2002 vedlagt Dokument 8:76 (2001-2002). I Dokument 8:76 (2001-2002) foreslås det at Regjeringen gjennomfører tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale pensjonsordninger. Bakgrunnen for forslaget er at konkurransen mellom forsikringsselskapene etter forslagsstillernes oppfatning ikke fungerer tilfredsstillende i markedet for kommunale pensjonsordninger. Et av momentene som er tatt opp i Dokument 8-forslaget er bestemmelsen i forskrift av 27. november 1991 nr. 757 om overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring (flytteforskriften) § 3-8 annet ledd annet punktum. Denne bestemmelsen åpner for at opphør av kollektiv forsikring på bestemte vilkår kan finne sted ved et årsskifte. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) benytter denne adgangen ved oppsigelse av avtaler om pensjonsordninger. Tilsvarende gjelder for kommunale pensjonsordninger i andre pensjonsinnretninger. Departementet ber i brev av 8. mars 2002 om Kredittilsynets foreløpige vurdering av behovet for denne bestemmelsen i flytteforskriften, og eventuelt muligheten for å fjerne eller modifisere bestemmelsen. På bakgrunn av denne anmodningen har Kredittilsynet begrenset sine vurderinger til denne bestemmelsen i flytteforskriften. Kredittilsynet vil vise til tidligere korrespondanse mellom departementet og Kredittilsynet i 1997 og 1998 i forbindelse med at flytteforskriften ble endret på det aktuelle området. Det vises spesielt til Kredittilsynets brev av 27. januar 1997 som gir en nærmere vurdering av spørsmålet om oppsigelsesfrister i KLP i forhold til den daværende utforming av flytteforskriften § 3-8 W;a. utfra konkurransemessige hensyn. Det vises også til mai 1998 som gir en vurdering Om det ©r nødvendig med unntak fra flyttereglene som innebærer at opphør bare kan skje med virkning fra årsskiftet for pensjonsordninger tegnet i KLP. I brev av 20. mai 1998 uttaler Kredittilsynet bl.a. følgende: Bestemmelsen i vedtektene fastsetter nå at oppsigelsesfristen er to måneder med virkning fra kalenderårets slutt. Dette innebærer at ved oppsigelse i perioden 1.1. til 1.10. vil flytting finne sted ved arets slutt. KLPs forpliktelser/forsikringsansvar overfor de medlemmer som omfattes av flyttingen opphører altså når forsikringen opphører, m.a.o. ved kalenderårets slutt. Etter Kredittilsynets oppfatning vil den endring som nå er vedtatt når aet gjelaer Fellesordningens vedtekter i stor grad redusere eventuelle problemer ved flytting av ordninger fra KLP til andre pensjonsinnretninger. Departementet ber som nevnt over om Kredittilsynets vurdering av om det er mulig å videreføre systemet med felles beregning av premier i KLP dersom opphør ikke lenger skjer med virkning fra årsskiftet. Etter Kredittilsynets mening kan KLPs forsikringstekniske premie- og beregningsgrunnlag ikke videreføres i sin na værende form under gjeldende forsikringsvirksomhetslov dersom flytting skal kunne foretas utenom årsskiftet. KLPs pensjonssystem (med sikring av lønns- og G-regulering) og tilhørende premieberegningssystem og avsetnmgsmodell er som kjent basert på en finansieringsmodell hvor alle forpliktelser først er fullfinansiert ved årets slutt. Dersom KLP blir pålagt å flytte pensjonsordninger på andre tidspunkter (enn ved årets slutt) vil det være übalanse mellom forpliktelser og tilhørende fondsmidler. Det er derfor etter Kredittilsynets oppfatning heller intet alternativ å pålegge KLP å nytte midler som motsvarer forsikringstakerens/kommunenes forpliktelser, da deler av denne forpliktelsen ikke er finansiert i KLP før ved utgangen av året. Under et slikt alternativ ville for øvrig selskapet opptre i strid med sentrale bestemmelser i forsikrmgsvirksomhetsloven. Dette gjelder § 7-5 (fordeling av kostnader, tap, inntekter og fond mv.) og § 8-2 (forsikringsfond i livsforsikring). Dette vil i prinsippet gjelde uavhengig av pensjonsordningens størrelse. KLP benytter et solidarisk premiesystem hvor den enkelte forsikringstaker betaler en andel av den samlede premie til fellesordningen basert på sine medlemmers andel av det samlede pensjonsgrunnlag. Dette premieberegningssystemet er basert på at KLP har fått dispensasjon fra reglene om premieberegning i lov om forsikringsvirksomhet § 7-6, jf. § 7-5 som fastsetter at et forsikringsselskap skal fordele sine kostnader og inntekter mv. på en rimelig måte mellom forsikringsbransjer, forsikringskontrakter og forsikrede. Siden 1998 har flere livsforsikringsselskaper fått ferdigbehandlet produktmeldinger for offentlige pensjonsordninger tilpasset Hovedtariffavtalen i kommunal sektor. Det er derfor flere aktører enn tidligere som kan tilby slike pensjonsordninger. Ingen av de selskapene som har framlagt slike produktmeldinger har søkt om tilsvarende dispensasjon fra forsikrmgsvirksomhetsloven som KLP har fatt, men har tilpasset sine produkter til loven. I spørsmålet om flyttefrist for pensjonsordninger i KLP vil, som det er redegjort for i tidligere korrespondanse, de forsikringstekniske hensyn måtte veies opp mot flyttefristenes lengde i konkurransesammenheng. Vi vil i den forbindelse også peke på at det er flere andre momenter som er av betydning for konkurransen innen det kommunale pensjonsmarkedet. De kommunale pensjonsplanene består av en rekke ulike ytelser. forsikringsbare ytelser ved at disse ytelsene dekkes gjennom ordinær årlig premie. Det er videre lagt til grunn at livsforsikringsselskapene i henhold til forsikringsvirksomhetsloven ikke har adgang til å gi garantier eller annen form for sikring av ytelser som ikke er forsikringsbare, herunder dekke ytelser/krav som det ikke er mulig å legge inn forutsetninger for i fastsettelsen av ordinær årlig premie etter forsikringstekniske prinsipper. Det må derfor innbetales tilleggspremie i form av en engangspremie for ytelser som det ikke er mulig å fastsette før forsikringstilfellet inntreffer, f.eks. på grunn av bruttogarantien og tilleggsytelser som skyldes den årlige lønns- og G-reguleringen. Et annet moment av betydning i konkurransesammenheng er at det ofte fokuseres på nivået på ordinær årlig premie. I de pensjonsløsninger som de ulike aktørene tilbyr, er imidlertid ikke de samme ytelsene inkludert i denne premien. Kredittilsynet er gjort kjent med at i en del tilfeller skal enkelte ytelser være trukket ut for å dekkes av engangspremie når forsikringstilfellet inntreffer, seiv om ytelsene er forsikringsbare og forsikringsteknisk sett kunne vært dekket av ordinær årlig premie. Det kan være svært vanskelig for kommunene å foreta en reell sammenligning i slike tilfeller. videre et spørsmål om dette er i samsvar med Overføringsavtalen og Hovedtariffavtalen, men dette tilligger det ikke Kredittilsynet å ta stilling til. Kredittilsynet kan ikke se at situasjonen har endret seg siden 1998 i retning av at flytteforskrifitens bestemmelser vanskeliggjør konkurranseforholdene innenfor kommunal tjenestepensjon. Vi ser generelt på konkurranse som ønskelig i alle deler av forsikringsmarkedet, og har inntrykk av at konkurransen innen offentlige pensjonsordninger fungerer meget tilfredsstillende. Det er for tiden 349 kommuner som har pensjonsordning i KLP, 68 er i private forsikringsselskap og 17 har egne pensjonskasser. Av fylkeskommunene er 16 i KLP, 2 har egne pensjonskasser og én har etablert eget livsforsikringsselskap (Oslo). Det er i KLP et relativt stort antall kommuner og kommunale foretak, ca. 140 de siste 3 år, som hvert år vurderer å flytte sin pensjonsordning, Antall kommuner som faktisk valgte å flytte var 26 i 2000 og 15 i 2001. Kredittilsynet kan på bakgrunn av ovennevnte ikke se at det er grunnlag for å komme til andre konklusjoner enn i 1998, og kan derfor ikke se at det er behov for å endre flytteforskrifiten § 3-8. Brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet til Finansdepartementet v/Finansmarkedsavdelingen, (udatert) Dokument nr. 8:76 (2001-2002) Forslag om å be Regjeringen gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger Det vises til brev fra Finansdepartementet av 8. mars 2002 hvor det bes om eventuelle merknader, herunder en orientering om status i oppfølgingen av de deler av NOU 2000:28 Tjenestepensjon etter skifte av arbeidsgiver og strukturendringer i offentlig sektor som vil være relevante i forhold til det foreliggende Dokument 8-forslag. Når det gjelder orientering om status i oppfølgingen av de deler av utredningen som vil være relevante i forhold til det foreliggende Dokument 8-forslag, kan AAD opplyse følgende: - NOU 2000:28 "Tjenestepensjon etter skifte av arbeidsgiver og strukturendringer i offentlig sektor" er under politisk behandling i departementet. AAD har ingen direkte kommentar til det nevnte dokument utover det som "Overførings-avtaleutvalget" kom til i NOU 2000:28. - For ordens skyld vil vi bare minne om at utvalget gikk inn for å bedre konkurransesituasjonen innen det offentlige tjenestepensjonsmarkedet generelt. - Utvalgets primære løsning var den såkalte garantimodellen, subsidiært modellen med betingete ytelser. Disse ulike modellene er utførlig omtalt i den nevnte NOU, og vi finner det derfor ikke nødvendig å utdype dette ytterligere her. AAD vil i tillegg vise til et pågående internt utredningsarbeid der det blir vurdert ulike alternative utviklingsstrategier for Statens Pensjonskasse. I den forbindelse er en i ferd med å sluttføre en konkurranseanalyse av dagens marked(er) for offentlige tjenestepensjoner. AAD vil komme nærmere tilbake til dette på et senere tidspunkt. Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/seniorrådgiver Jostein Selle e.f. Dokument nr. 8:76 (2001-2002) Forslag om å be Regjeringen gjennomføre tiltak for å sikre fri konkurranse på markedet for kommunale tjenestepensjonsordninger Vi viser til brev av 08.03.2002 vedrørende ovennevnte forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Siv Jensen og Gjermund Hagesæter. Finansdepartementet ber i brevet om eventuelle kommentarer til understående avsnitt fra forslaget på side 3: "KPS garanterer for foretak på samme måte som for kommuner. strid med kommuneloven at kommuner indirekte garanterer for andres næringsvirksomhet. Kommunale Foretak som er kunder i private livselskaper kan ikke være med i Overføringsavtalen da ingen patar seg pensjonsforpliktelsene dersom de går konkurs." Kommuneloven gjelder ikke for KLP's virksomhet. Kommuneloven er heller ikke til hinder for at kommunene er deltakere i KLP. Etter vår vurdering vil det således ikke være i strid med kommuneloven at KLP garanterer for foretak på samme måte som for kommuner. Innst. S. nr. 137 (2001-2002) Innstilling fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen og Per Erik Monsen om å forlenge dispensasjonen fra forhøyelse av vektgrensen fra 5000 kg til 6000 kg for kombinerte lastebiler, fra 1. mars til 1. SAMMENDRAG Utvidelse av dispensasjon Regjeringen Stoltenberg la i sitt forslag til statsbudsjett for 2002 frem forslag om å heve vektgrensen for avgiftsfri kombinert lastebil fra 5 000 kg til 6 000 kg. Dette ble fulgt opp av Regjeringen Bondevik. Forslaget ble vedtatt i Stortinget den 11. desember 2001, og skulle gjelde fra 1. januar 2002. Dette innebærer at det for alle kombinertbiler med tillått totalvekt under 6 000 kg fra 1. januar 2002 må betale engangsavgift ved registrering tilsvarende 55 pst. av avgiften på personbil. Det vil i praksis bety at de kombinerte lastebilene som kom inn under de nye reglene vil være uselgelige i Norge. I rundskriv fra Toll- og avgiftsdirektoratet går det frem at avgiftsmyndighetene har mottatt flere søknader fra enkeltfirmaer om dispensasjon fra de nye vektgrensene for et antall kombinertbiler som er bestilt før forslaget ble lagt frem. I rundskrivet går det frem at det gis dispensasjon frem til 1. mars 2002. Det fremgår av dispensasjonen at disse lastebilene må registreres innen 1. mars 2002, det vil si at bilene må selges innen 2 måneder hvis de skal avgiftsbehandles etter reglene som gjaldt før 1. januar 2002, og selges som nye biler. For at importørene ikke skal lide et økonomisk tap for at de har bestilt bilene før de var klar over vedtaket, må dispensasjonen utvides fra 2 måneder til 6 måneder. I dispensasjonen som er gitt, fremgår det at bilene må være fortollet før 1. januar 2002. Dette finner forslagsstillerne urimelig. Fra flere bedrifter er det kommet varsel om at biler som er bestilt før forslaget til statsbudsjett ble kjent, av ulike årsaker ikke er kommet til landet før årsskiftet. I tillegg har flere bedrifter stående lastebiler i andre land som det er betalt "håndpenger" for. Det er varslet at disse bilene vil kunne bli solgt på auksjon. Dette vil for enkelte bedrifter kunne føre til tap i millionklassen. På Finansdepartementets hjemmeside står det om omtalte problematikk: "Avgift på kombinertbiler endres ved at vektgrensen for avgiftsfrihet heves fra 5 000 til 6 000 kilo. Det blir overgangsordninger for de som har bestilt bil før 1. januar 2002." Dette er en vesentlig forskjell fra dispensasjonsteksten, og teksten på Finansdepartementets hjemmeside. En går ut fra at de som med bakgrunn i departementets opplysninger på hjemmesiden har importert biler som er levert etter 1. januar 2002, vil fa bilene avgiftsbelagt etter gamle regler. Utredning og vurdering i Revidert nasjonalbudsjett 2002 Forslaget om heving av grensen for kombinerte lastebiler fra 5 000 til 6 000 kg som ble vedtatt av Stortinget, ble etter forslagsstillernes mening ikke godt nok utredet. Stortingets vedtak rammer typiske arbeidsbiler, noe forslagsstillerne ikke tror hensikten med vedtaket var. Vedtaket fører til at den delen av næringslivet som bruker slike biler enten må investere i en ekstra følgebil eller kjøpe en kombinert lastebil som er større enn det bedriften eller den statlige/kommunale etat har behov for. I tillegg til at dette selvfølgelig øker kostnadene for bedriftene/etatene, har dette en miljøside. I disse tilfellene stilles brukere overfor to alternativer, enten kjøre med to biler, en ren lastebil og en følgebil for å frakte arbeiderne, eller investere i en større kombinert lastebil enn det er behov for. Det er helt åpenbart at begge løsningene fører til mer miljøutslipp og til økte kostnader. Forslag På denne bakgrunn fremmes følgende forslag: "1. Stortinget ber Regjeringen utvide dispensasjonen fra Stortingets vedtak om å øke grensen for kombinerte lastebiler fra 5 000 til 6 000 kg, fra å gjelde fra 1. mars 2002 til å gjelde til 1. juli 2002. Overgangsordningen gjøres gjeldende for de som har bestilt bil før 1. januar 2002. 2. Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 legge frem en vurdering av de miljømessige konsekvenser, og de kostnadsmessige konsekvenser for næringslivet, statlige og kommunale etater ved økningen av vektgrensen fra 5 000 til 6 000 kg for kombinerte lastebiler." KOMITEENS MERKNADER Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Tomas Norvoll og Torstein Rudihagen, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen, viser til at dokumentet er forelagt finansministeren til uttalelse 7. mars 2002. Hans svarbrev 14. mars 2002 er vedlagt innstillingen. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, viser til finansministerens brev der det fremkommer at en del kombinerte biler som var bestilt før forslaget om å endre vektgrensen ble offentlig, ikke kunne registreres før 1. januar 2002 på grunn av kapasitetsproblemer hos trafikkstasjonene. Det ble derfor gitt dispensasjon fra avgiftsplikten for biler som var innført og fortollet til Norge før 1. januar 2002, slik at disse kunne registreres og avgiftsbehandles etter det gamle regelverket (ingen engangsavgift) også etter 1. januar 2002. Fritaket ble gjort betinget av at registrering skjedde før 1. mars 2002. F 1 ert a 11 e t viser videre til forslaget i Dokument nr. 8:64 (2001-2002) om å utvide dispensasjonen både i forhold til innførselstidspunktet og registreringstidspunktet for bilene. Vilkåret om innførselstidspunkt foreslås endret slik at det gis dispensasjon uavhengig av når kjøretøyet innføres til landet, så lenge bilen er bestilt før 1. januar 2002. F 1 ert a 11 e t viser til at dispensasjon fra avgiftsplikten var knyttet til det forhold at kapasitetsproblemer hos trafikkstasjonene førte til at biler som var innført før avgiftsendringen trådte i kraft, ikke rakk å bli registrert og dermed bli håndtert etter det gamle avgiftssystemet. Dette var biler som i en normal situasjon ville blitt registrert i tide. For biler innført etter 1. januar 2002 foreligger det en annen situasjon. Bilene ville her heller ikke i en normal situasjon rukket å bli registrert og behandlet etter det avgiftssystemet som gjaldt før 1. januar. En dispensasjon også for disse bilene vil derfor innebære en tilsidesettelse av Stortingets vedtak om at vektgrensen i engangsavgiften for kombinerte biler heves fra 5 000 til 6 000 kg med virkning fra 1. januar 2002. En åpning for at det er tilstrekkelig å bestille biler før iverksettelsen av en avgifitsendring vil motivere til stor grad av avgiftstilpasset hamstring/bestilling og vil også få budsjettmessige konsekvenser. Forslagsstillerne henviser også til en tekst på Finansdepartementets hjemmeside. Fl ert al let vil understreke at opplysningene på hjemmesiden ikke ble lagt ut før etter 1. januar 2002, og at denne informasjonen dermed uansett ikke kan ha motivert bestilling av biler før årsskiftet. Flertall et vil videre vise til at forslagsstillerne også foreslår at vilkåret om registreringstidspunkt endres slik at dispensasjonsperioden utvides fra 1. mars til 1. juli 2002. Flertall et vil understreke at dispensasjonen ikke ble gjort videre enn strengt nødvendig av hensyn til at en ytterligere utvidelse ville stride mot Stortingets vedtak om innføring av økt vektgrense og uthule dette unødig. F 1 ert a 11 e t viser til at det også fremmes forslag om at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 skal legge frem en vurdering av de miljømessige konsekvenser, og de kostnadsmessige konsekvenser for næringslivet, statlige og kommunale etater ved økningen av vektgrensen fra 5 000 til 6 000 kg for kombinerte lastebiler. Flertall et vil peke på at Stortinget allerede har bedt Regjeringen evaluere og utrede avgiftssystemet for personbiler med forslag til omlegging tilpasset ny teknologi slik at optimale miljø- og sikkerhetsforbedringer oppnås, og at en ny utredning nå vil føre til fare for overlapping i forhold til allerede igangsatte utredninger. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag: "Dokument nr. 8:64 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen og Per Erik Monsen om å forlenge dispensasjonen fra forhøyelse av vektgrensen fra 5 000 kg til 6 000 kg for kombinerte lastebiler, fra 1. mars til 1. juli 2002 - bifalles ikke." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet viser til teksten og begrunnelsene i forslaget og slutter seg til disse. Disse medlemmer ser det som klart urimelig med en så kort dispensasjonstid som to måneder for biler som ble bestilt før avgiftsvedtaket ble gjort i Stortinget. Det betyr at biler som ikke er solgt innen dispensasjonstiden må registreres på selgers firma, for så å selges som bruktbiler med ny registreringsavgift. Dette vil påføre de aktuelle importørene betydelige tap. Disse tåpene vil komme som en følge av forhold som firmaene seiv ikke har vært herre over, med bakgrunn i en meget kort tid fra stortingsvedtaket til iverksettelsestidspunktet. Det samme forholdet gjør seg også gjeldende når det gjelder fortollingstidspunktet 1. januar 2002. Biler som har blitt bestilt før avgiftsvedtaket, og også før avgiftsforslaget ble kjent, men som av forskjellige årsaker ikke har kommet til landet og kunnet bli fortollet innen fristen, bør etter disse medlemmers syn gis en dispensasjon. Det virker klart urimelig når myndighetene endrer spillereglene uten at næringslivet blir gitt mulighet til å tilpasse seg de nye reglene, og på den måten blir påført betydelige kostnader. Det blir ofte hevdet, både fra næringslivet seiv, og fra de fleste politiske partier, at det er viktig med forutsigbare rammebetingelser for næringslivet. Slike "avgiftsfeller" som stortingsflertallet her har lagt for noen bilimportører representerer i høyeste grad det motsatte. Når finansministeren i sitt brev av 14. mars 2002 anfører som et argument mot en dispensasjon at det ville innebære en tilsidesettelse av Stortingets vedtak om at vektgrensen i engangsavgiften for kombinerte biler heves fra 5 000 til 6 000 kg med virkning fra 1. januar 2002, så er det selvfølgelig slik at Stortinget når som helst kan endre sine egne vedtak. Disse medlemmer viser også til forslaget om at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett legger frem en vurdering av de miljømessige konsekvenser og de kostnadsmessige konsekvenser for næringslivet, for statlige og kommunale etater ved økning av vektgrensen fra 5 000 til 6 000 kg for kombinerte lastebiler. Her henvises det til, i det samme brevet, at Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede og evaluere engangsavgiftssystemet for personbiler. Dette forslaget dreier seg ikke om personbiler, men om kombinerte lastebiler, og disse medlemmer mener at det er behov for en slik utredning så raskt som mulig. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag: "1. Stortinget ber Regjeringen utvide dispensasjonen fra Stortingets vedtak om å øke grensen for kombinerte lastebiler fra 5 000 til 6 000 kg, fra å gjelde fra 1. mars 2002 til å gjelde til 1. juli 2002. Overgangsordningen gjøres gjeldende for de som har bestilt bil før 1. januar 2002. 2. Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 legge frem en vurdering av de miljømessige konsekvenser, og de kostnadsmessige konsekvenser for næringslivet, statlige og kommunale etater ved økningen av vektgrensen fra 5 000 til 6 000 kg for kombinerte lastebiler." FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet: Forslag 1. Stortinget ber Regjeringen utvide dispensasjonen fra Stortingets vedtak om å øke grensen for kombinerte lastebiler fra 5 000 til 6 000 kg, fra å gjelde fra 1. mars 2002 til å gjelde til 1. juli 2002. Overgangsordningen gjøres gjeldende for de som har bestilt bil før 1. januar 2002. 2. Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 legge frem en vurdering av de miljømessige konsekvenser, og de kostnadsmessige konsekvenser for næringslivet, statlige og kommunale etater ved økningen av vektgrensen fra 5 000 til 6 000 kg for kombinerte lastebiler. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:64 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen og Per Erik Monsen om å forlenge dispensasjonen fra forhøyelse av vektgrensen fra 5 000 kg til 6 000 kg for kombinerte lastebiler, fra 1. mars til 1. juli 2002 - bifalles ikke. Brev fra Finansdepartementet v/finansministeren til finanskomiteen v/saksordfører May Britt Vihovde, datert 14. Vedrørende dokument nr. 8:64 (2001-2002) Jeg viser til ditt brev av 7. mars 2002 om forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen og Per Erik Monsen om å forlenge dispensasjonen fra forhøyelse av vektgrensen fra 5 000 kg til 6 000 kg for kombinerte lastebiler, fra 1. mars til 1. juli 2002. Regjeringen videreførte i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002), Stoltenberg-regjeringens forslag om å heve vektgrensen i engangsavgiften for kombinerte biler fra 5 000 til 6 000 kg. Forslaget ble vedtatt av Stortinget 11.desember 2001 og trådte i kraft 1. januar 2002. Endringen innebærer at det ved registrering av alle kombinerte biler med en tillått totalvekt under 6 000 kg, skal betales engangsavgift tilsvarende 55 prosent av avgiften for personbil. Kombinerte biler med tillått totalvekt over 6 000 kg betaler ikke engangsavgift. Før endringen trådte i kraft ved nyttår ble det klart at en del kombinerte biler som var bestilt før forslaget om å endre vektgrensen ble offentlig, ikke kunne registreres før 1. januar 2002 på grunn av kapasitetsproblemer hos trafikkstasjonene. Dette ble ansett for å være en situasjon som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og at det ville få en klart urimelig virkning for de importørene som ble rammet. Det ble derfor gitt dispensasjon fra avgiftsplikten for biler som var innført og fortollet til Norge før 1. januar- 2002, slik at disse kunne registreres og avgiftsbehandles etter det gamle regelverket (ingen engangsavgift) også etter 1. januar 2002. Fritaket ble gjort betinget av at registrering skjedde før 1. mars 2002. Representantene Svendsen og Monsen har fremmet forslag om å utvide dispensasjonen både i forhold til innførselstidspunktet og registreringstidspunktet for bilene. Vilkåret om innførselstidspunkt foreslås endret slik at det gis dispensasjon uavhengig av når kjøretøyet innføres til landet, så lenge bilen er bestilt før 1. januar 2002. Dette begrunnes med at vilkåret om innførsel og fortolling før 1. januar 2002 slår urimelig ut for importører som har bestilt biler før forslaget om å endre vektgrensen ble kjent, men som av ulike årsaker ikke har fått innført disse kjøretøyene før årsskiftet. Det vises også til at Finansdepartementet på sin hjemmeside har informert om at det i forbindelse med hevingen av vektgrensen ville bli overgangsordninger for de som hadde bestilt bil før 1. januar 2002. Jeg viser til at dispensasjon fra avgiftsplikten var knyttet til det forhold at kapasitetsproblemer hos trafikkstasj onene førte til at biler som var innført før avgiftsendringen trådte i kraft, ikke rakk å bli registrert og dermed bli håndtert etter det gamle avgiftssystemet. Dette var biler som i en normal situasjon ville blitt registrert i tide. For biler innført etter 1. anser jeg at det foreligger en annen situasjon. Bilene ville her heller ikke i en normal situasjon rukket å bli registrert og behandlet etter det avgiftssystemet som gjaldt før 1. januar. En dispensasjon også for disse bilene vil derfor innebære en tilsidesettelse av Stortingets vedtak om at vektgrensen i engangsavgiften for kombinerte biler heves fra 5 000 til 6 000 kg med virkning fra 1. januar 2002. En åpning for at det er tilstrekkelig å bestille biler før iverksettelsen av en avgiftsendring vil motivere til stor grad av avgiftstilpasset hamstring/bestilling og vil også få budsjettmessige konsekvensen Når det gjelder henvisningen til tekst på departementets hjemmeside, viser jeg til at informasjon om forslaget og tilhørende overgangsregler først ble lagt ut som en midlertidig tekst, hvor bruken av de enkelte ord ikke var klar i forhold til enkelthetene i regelverket og som heller ikke gjengir overgangsordningen i sin helhet. Teksten ble senere endret. Informasjonen var kun ment å gi opplysninger om at det var en overgangsordning og at aktuelle importører fikk informasjon om enkelthetene i denne ved mer fyldig informasjon fra avgiftsmyndighetene. Jeg viser også til at opplysningene ikke ble lagt ut før etter 1. januar 2002. Denne informasjonen kan derfor uansett ikke ha motivert bestilling av biler før årsskiftet. Forslagstillerne foreslår også at vilkåret om registreringstidspunkt endres slik at dispensasjonsperioden utvides fra l.mars til l.juli 2002. Gjeldende overgangsordning innebærer at bilene må selges og registreres på ny eier før 1. mars hvis de skal avgiftsbehandles etter reglene som gjaldt før 1. januar 2002. Hvis forhandlerne selger bilene på et senere tidspunkt vil de seiv måtte registrere bilene på seg og de må deretter selges som bruktbiler. Dette påfører importører og forhandlere store tap. Jeg viser til at dispensasjonstidens lengde ble valgt blant annet på bakgrunn av forslag fra importørene. Dispensasjonen ble ikke gjort videre enn strengt nødvendig av hensyn til at dette ville stride mot Stortingets vedtak om innføring av økt vektgrense og uthule dette unødig. Dispensasjonen ble også sett i lys av det proveny som ble vedtatt som følge av avgiftsendringen og at det derfor var nødvending å begrense de budsjettmessige virkningene. Jeg viser også til at begrunnelsen for dispensasjonen bygget på kapasitetsproblemer hos trafikkstasj onene. Dersom disse problemene ikke hadde oppstått ville det ikke vært grunnlag for dispensasjon og importør/forhandler ville da ha måttet registrere usolgte kjøretøyer på bedriften. På denne bakgrunn kan jeg ikke anbefale forslaget om å utvide dispensasjonsperioden. I Dokument nr. 8:64 (2001-2002) for 2002 legger frem en vurdering av de miljømessige konsekvenser, og de kostnadsmessige konsekvenser for næringslivet, statlige og kommunale etater ved økningen av vektgrensen fra 5 000 til 6 000 kg for kombinerte lastebiler. Til dette vil jeg bemerke at Stortinget i Budsjettinnst. S. nr. 1 (2000-2001) under punkt 3.5.1.6 fremmet følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen om å evaluere og utrede engangsavgiftssystem for personbiler med sikte på forslag til konkrete endringer i løpet av år 2003. Det forutsettes at forslag til omlegging tilpasses ny teknologi slik at optimale miljø- og sikkerhetsforbediinger oppnås. Det forutsettes videre at satsene i et nytt system utformes innenfor en provenynøytral ramme." Finansdepartementet har rulgt opp henstillingen fra Stortinget og har sammen med underliggende etater igangsatt arbeidet frem mot en slik utredning. Det antas at flere av de problemstillinger som foreslås utredet frem til Revidert nasjonalbudsjett 2002, allerede inngår i den større utredningen som skal fremlegges i 2003, eller at de kan tas inn i denne. På grunn av at en utredning med frist til Revidert nasjonalbudsjett 2002 ville kreve relativt store ressurser i en situasjon hvor det er fare for overlapping i forhold til allerede igangsatte utredninger, kan jeg ikke tilråde det fremsatte forslaget. Innst. S. nr. 138 (2001-2002) Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS-komiteen nr. 139/2001 av 9. november 2001 om innlemming av europaparlaments og rådsforordning (EF) nr. St.prp. nr. 43 (2001-2002) 1. SAMMENDRAG Ved avgjerd i EØS-komiteen nr. 139/2001 av 9. november 2001 vart det vedteke å endre vedlegg XX til EØS-avtala til og å omfatte europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1980/2000 av 17. juli 2000 om ei revidert fellesskapsordning for tildeling av miljømerke. Europaparlaments- og rådsforordninga tok til å gjelde i EU 17. juli 2000. Avgjerda i EØS-komiteen vart teken med atterhald for samtykke frå Stortinget, ettersom gjennomføringa i norsk rett gjer det naudsynt med lovendring, jf. § 26 andre leddet i Grunnlova og artikkel 103 i EØS-avtala. Gjennom denne proposisjonen vert Stortinget bede om å gje samtykke til godkjenning av avgjerda i EØSkomiteen. Fristen for å melde frå til EØS-komiteen om godkjenning av avgjerda i EØS-komiteen er 9. mai 2002. EU har sidan 1992 hatt ei ordning med miljømerking av produkt. Forordninga om dette vart innlemma i EØS-avtala og gjennomført i norsk rett i 1998 ved ei endring i merkelova (ny § 6 a). Føremålet med forordning var å skape ei heilskapleg og effektiv miljømerkeordning. Gjennom informasjon om korleis produkta verkar inn på miljøet, skulle brukarane verte i stand til å gjere gode miljøval. Dette ville og kunne stimulere til produksjon og marknadsføring av dei produktalternativa som har ein minst negativ innverknad på miljøet. Næringsmiddel, drikkar og lækjemiddel er ikkje omfatta av ordninga. I medhald av forordninga skulle kvar stat peike ut eit organ med ansvar for å ta hand om oppgåver i samband med ordninga. På same måte som den nordiske miljømerkeordninga "Svanen" er det valfritt å nytte seg av det europeiske miljømerket. Den nye forordninga medfører at lovteksta må endrast, slik at det i merkelova vert vist til den nye forordninga (forordning (EF) nr. 1980/2000) i staden for den gamle (forordning (EØF) nr. 880/92). Lovframlegget vil verte lagt fram for Stortinget i ein eigen odelstingsproposisjon. Barne- og familiedepartementet går inn for at Stiftinga Miljømerking i Noreg framleis skal vere det rette organet med ansvar for det europeiske miljømerket. Skjerpa krav i den reviderte forordninga til informasjon om og marknadsføring av EU-miljømerket vil kunne føre til noko større utgifter til dette føremålet. Barne- og familiedepartementet gjer framlegg overfor Stortinget om årlege løyvingar til verksemda til stiftinga, og yter tilskot alt etter kva midlar som vert stilte til rådvelde for føremålet gjennom budsjettvedtaket til Stortinget. På noko lengre sikt vil dei klare intensjonane om sterkare samarbeid/samordning mellom dei ulike europeiske merkeordningane truleg få verknader for den nordiske miljømerkeordninga. Det er likevel vanskeleg per dato å vurdere konsekvensane av dette samarbeidet for den nordiske miljømerkeordninga. 2. UTENRIKSKOMITEENS MERKNADER Utenrikskomiteen har i brev 17. april 2002 uttalt at komiteen ikke har merknader til utkast til innstilling. 3. lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lanke og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, er kjent med avgjørelsen i EØS-komiteen nr. 139/2001 av 9. november 2001 der det ble gjort vedtak om å endre vedlegg XX til EØS-avtalen til også å omfatte europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1980/ 2000 av 17. juli 2000 om ei revidert fellesskapsordning for tildeling av miljømerke. Godkjenningen av avgjørelsen i EØS-komiteen må ha samtykke fra Stortinget, og komiteen støtter Barne- og familiedepartementet og Utenriksdepartementets konklusjon og tilråding. Komiteen vil poengtere viktigheten av å bevare miljømerket "Svanens" troverdighet ved at merket ikke blir misbrukt av produsenter til produkter som ikke oppfyller de strenge kriterier som skal være til stede før merket kan tas i bruk. 4. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Stortinget gir samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS-komiteen nr. 139/2001 av 9. november 2001 om innlemming av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1980/2000 om ei revidert fellesskapsordning for tildeling av miljømerke i EØS-avtala. Innst. S. nr. 139 (2001-2002) SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen utarbeide tiltak for å øke yrkesrettingen i fagopplæringen i videregående skole ved å bedre integreringen av teori og praksis i opplæringen i skole. Ordningen med sakkyndig vurdering for at en elev skal fa tilbud om alternativt utdanningsløp frem til praksis/lærekandidat, må awikles." Forslagsstillerne begrunner forslaget med at yrkesfaglige studieretninger har stort frafall, særlig noen av fagene. Undersøkelser fra Oslo viser økende frafall. Mange minoritetsspråklige elever og elever med rett til særskilt tilrettelagt opplæring avbryter utdanningen underveis. Det vises i dokumentet også til at en samlet komité, jf. Innst. S. nr. 246 (1998-1999) mente det var behov for større fleksibilitet i forhold til det som fortsatt skal være hovedmodellen, to år i skole og to i bedrift. Forslagsstillerne ønsker økt yrkesretting av teoriopplæringen. I tråd med læreplanen må teori og praksis bli bedre integrert. Læreplanen for grunnkurs og VKI må justeres slik at det blir klarere bånd mellom teoriog praksisdelen. Videre bør flere elever få tilbud om alternative veier fram mot fagbrev/svennebrev. Et eksempel er prosjektet "Skole på byggeplass", en modell som også bør kunne tilbys ungdom i videregående skole, ikke bare arbeidssøkere over 19 år. Dokumentet peker også på problemer knyttet til forutsetningen om sakkyndig vurdering via fylkeskommunal pedagogisk/psykologisk tjeneste, særlig for elever som kommer rett fra 10. klasse og trenger tilbud om alternativt utdanningsløp. Denne ordningen foreslås awiklet. KOMITEENS MERKNADER Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Åshild Karlstrøm Rundhaug og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, mener Dokument nr. 8:72 (2001-2002) fra Rolf Reikvam og Lena Jensen tar opp viktige utfordringer innenfor videregående opplæring. I et samfunn som stiller stadig større krav til kunnskaper og ferdigheter, må vi gi hver enkelt mulighet til å utvikle sin kompetanse. Disse spørsmålene ble også tatt opp i forbindelse med evalueringen av Reform 94 i 1999, jf. Innst. S. nr. 246 (1998-1999). I evalueringen var komiteen opptatt av at seiv om gjennomstrømningen på yrkesfag var kraftig forbedret som følge av reformen, viste evalueringen at nær 30 pst. av elevene var forsinket eller hadde avbrutt utdanningen. Fl ert al let viser til at Stortinget åpnet opp for at elever som ikke har fagbrev som mål, kan tegne opplæringskontrakt med lærebedrift med sikte på å nå et lavere mål enn fag/svennebrev. Fl er tal let viser til brev fra Utdannings- og forskingsdepartementet v/statsråden, datert 13. mars 2002, hvor det heter: "For enkelte elever kan det imidlertid være behov for å gå rett ut i et læreforhold etter fullført grunnskole. Dette kan være en god løsning for elever som har vanskeligheter med teoridelen av opplæringen, og det kan være et bidrag til å redusere fråfallet. En slik løsning bør kunne velges uten krav til sakkyndig vurdering som ledd i prinsippet om tilpasset opplæring. Dette innebærer i så fall en endring av hovedmodellen, og departementet må derfor utrede konsekvensene i samarbeid med aktuelle parter. Både juridiske og økonomiske sider må vurderes, i tillegg til spørsmål knyttet til kvalitet og innhold i opplæringen. Departementet vil imidlertid legge til rette for utprøvinger på dette området umiddelbart, slik at man vinner nødvendige erfaringer." F 1 ert a 11 e t viser til at det allerede i dag er muligheter for å ta hele opplæringen i bedrift. Men siden systemet ikke fungerer, slik det er i dag, ser flertall et behovet for endringer. Flertallet ser også at departementet støtter en omlegging der kravet om sakkyndig vurdering faller bort. Flertallet vil understreke at det er den enkelte elevs behov og ønsker som må være avgj ørende. Flertallet mener rådgivningstjenesten vil ha et spesielt ansvar for å fange opp elever som trenger alternative løp fram til fagbrev. Det må være et nært samarbeid mellom rådgivningstjenesten i grunnskolen og den videregående skolen. Flertallet mener at alternative løp er nødvendig om retten til tilpasset opplæring skal bli en realitet. Det er derfor viktig at fylkeskommunene etablerer systemer som kan fange opp elever som trenger andre opplæringsløp enn hovedmodellen. Flertallet vil holde fast på hovedmodellen for yrkes- og fagopplæring, men vil samtidig åpne for mer fleksible løsninger for elever som seiv ønsker det. Flertallet vil understreke at slike modeller må utvikles i nært samarbeid med næringslivet som tar på seg et større ansvar for den praktiske delen av opplæringen. Flertallet vil understreke at det er skolen som har ansvaret for den allmenn- og yrkesteoretiske opplæringen. For denne delen av opplæringen må en kunne velge ulike arenaer. Både skolen og arbeidsplassen må benyttes. Det viktige er at det er nære og sammenhengende bånd mellom den praktiske opplæringen og hvorledes den teoretiske delen organiseres og legges opp. Siden bedriften vil være læringsarenaen for hele opplæringsløpet på fire år, vil en kunne stå friere i forhold til når de ulike deler av læreplanene tas opp. Flertallet viser til at mange skoler disponerer verksteder og utstyr av høy standard som godt kan sammenlignes med det næringslivet har. Skolene må i sitt pedagogiske arbeid i større grad lage opplæringsorganisering som ligner mest mulig på det elevene vil møte etter fullført opplæring. Flertallet mener dette vil gjøre opplæringen mer utfordrende spesielt for elever som er lite skolemotiverte og sliter med å tilpasse seg den tradisjonelle skoleorganiseringen. Komiteen mener dette vil gjøre at flere elever vil finne seg til rette innenfor hovedmodellen. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Arne Sortevik, samt representanten Jan Simonsen, mener imidlertid at det er viktig å vise til at hovedmodellene for all fagopplæring blir utført ved et nært samarbeid mellom skole og næringsliv, og disse medlemmer vil derfor fortsatt arbeide for dette syn. Komiteen viser til at behovet for differensiering og yrkesretting av allmennfagene også ble understreket i forbindelse med evalueringen av Reform 94. K o m i - teen viser videre til at det daværende Kirke-, utdannings og forskingsdepartementet i 2000 såtte i gang et landsomfattende prosjekt, "Differensiering og tilrettelegging i videregående opplæring". Dette treårige nasjonale utviklingsprosjektet har som mål å bidra til at opplæringen i større grad tilpasses den enkelte elevs behov. Komiteen viser også til at departementet i brev datert 13. mars 2002 peker på at skolene i større grad bør ta i bruk det handlingsrommet de har i arbeidet med å praksisrette opplæringen i yrkesfagene. Komiteen vil i denne sammenhengen peke på at en flere steder har gode erfaringer med utstrakt samarbeid med det lokale næringsliv og partene i arbeidslivet. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen, fremmer på bakgrunn av dette følgende utkast til vedtak: "Stortinget ber Regjeringen utarbeide tiltak for å øke yrkesrettingen i fagopplæringen i videregående skole ved å bedre integreringen av teori og praksis og ta nødvendige skritt for å fa awiklet ordningen med sakkyndig vurdering for at en elev skal få tilbud om alternativt utdanningsløp fram til praksis/lærekandidat." Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes kritiske syn på overdimensjoneringen av allmennteori på den yrkesfaglig studieretning etter innføring av Reform 94. Dette medfører ofte at elever som er motivert for praktisk yrkesrettet utdanning opplever stor avstand mellom forventninger og virkelighet. En del elever opplever at ønsket om - og målet med - å ta en yrkesfaglig utdanning, nemlig minst mulig teori og mest mulig praksis, drukner et sted i yrkesfagenes teoretiske pensum. Disse medlemmer ser en sammenheng mellom høye frafallstall og den teoretiserte yrkesutdanningen. Etter 10 år med teori ønsker søkerne til yrkesfaglig studieretning å få praktisk opplæring - ikke mer teori. Disse medlemmer har som hovedsyn på yrkesfaglig utdanning at teoriundervisningen må tilpasses den virkelighet eleven møter i yrkeslivet. Det innebærer etter disse medlemmers syn at omfanget og innholdet av den teoretiske del av undervisningen begrenses og knyttes bedre og tydeligere til selve yrkesfaget. avgjørende for den yrkesfaglige utdanningen at samarbeid mellom skole og bedrift er godt. Disse medlemmer mener at samarbeidet må styrkes ytterligere, likevel slik at næringslivets kunnskap og innspill vektlegges bedre. Et slikt utvidet samarbeid vil også kunne sikre et tilbud som er bedre balansert i forhold til arbeidslivet og de utdanningssøkendes behov. En slik styrking bør etter disse medlemmers oppfatning også omfatte finansiering; slik at prinsippet om offentlig finansiering av videregående opplæring også dekker inn et lærlingetilskudd både for den teoretiske og praktiske del av yrkesutdanningen. Dette vil virke motiverende både for eleven og for den bedriften som inngår kontrakt om fagopplæring. Disse medlemmer har merket seg signaler fra næringslivets organisasjoner knyttet til reduksjon i tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger og lærekandidater, en reduksjon som fremkommet etter at ordningen med lærlingetilskudd er lagt om i budsjettet for 2002 gjennom flytting av midler fra UFD til rammetilskudd til fylkeskommunene. Også dette forhold taler for en fullstendig omlegging av finansieringen av den yrkesfaglige utdanningen. Disse medlemmer ønsker en grundig revisjon av Reform 94 også når det gjelder yrkesutdanning. Disse medlemmer ønsker innført en klar deling i videregående skole fra starttidspunktet der elevene som velger yrkesrettet studieretning alt fra første dag får sitt undervisningsopplegg fokusert på fagopplæring i lærebedrift og opplæring i allmennfag som er tydelig knyttet til selve yrkesfaget. Disse medlemmer vil også understreke at en slik revisjon må omfatte innføring av en ordning med yrkesfaglig utdanning av kortere varighet enn 3 år. Disse medlemmer ønsker en slik omlegging så hurtig som mulig - og at en overgang til slik yrkesutdanning som beskrevet gjennomføres med dispensasjoner og forsøk fra Reform 94 før et nytt rammeverk for yrkesutdanning er formelt vedtatt og innført. Disse medlemmer fremmer følgende forslag: "1. Stortinget ber Regjeringen utarbeide et opplegg for omlegging av yrkesfaglig studieretning i videregående skole, der eleven alt fra første år kombinerer yrkesopplæring i bedrift med yrkesrettet opplæring i allmennfag, basert på at en større del av opplæringen overlates til næringslivet og basert på at omfanget av undervisning i teoretiske fag begrenses og knyttes tydeligere til selve yrkesfaget. Ordningen må også omfatte yrkesfaglig utdanning av kortere varighet enn 3 år. Stortinget ber Regjeringen omgående åpne for praktisering av en ordning som beskrevet gjennom unntak og forsøk i forhold til Reform 94 for de som ønsker det. stykkprisprinsippet. Offentlig og private utdanningstilbud likestilles når det gjelder tilskudd til drift. Finansieringsmodellen må gjennom stykkpris dekke inn en ordning med lærlingetilskudd til bedriften som forestår yrkesopplæringen og lærlingegodtgjørelse til eleven som gjennomfører yrkesrettet opplæring. 3. Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag som fra annet halvår 2002 tilbakefører til Utdannings og forskningsdepartementet det generelle lærlingetilskuddet som er lagt inn i rammetilskuddet for fylkeskommunene, og om nødvendig styrke denne posten slik at beløpet på kr 80 000 pr. lærling pr. år - med tillegg av justering for prisstigning fra forrige regulering - gjeninnføres." Disse medlemmer vil subsidiært støtte forslag om tiltak for å øke yrkesrettingen og avvikling av ordningen med sakkyndig vurdering for å få alternativt utdanningsløp som forslagsstillerne fremmer. FORSLAG FRA MINDRETALL Forslag fra Fremskrittspartiet: 1. Stortinget ber Regjeringen utarbeide et opplegg for omlegging av yrkesfaglig studieretning i videregående skole, der eleven alt fra første år kombinerer yrkesopplæring i bedrift med yrkesrettet opplæring i allmennfag, basert på at en større del av opplæringen overlates til næringslivet og basert på at omfanget av undervisning i teoretiske fag begrenses og knyttes tydeligere til selve yrkesfaget. Ordningen må også omfatte yrkesfaglig utdanning av kortere varighet enn 3 år. Stortinget ber Regjeringen omgående åpne for praktisering av en ordning som beskrevet gjennom unntak og forsøk i forhold til Reform 94 for de som ønsker det. 2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endret fmanseringsmodell for driften av videregående skoler slik at pengene følger eleven etter stykkprisprinsippet. Offentlig og private utdanningstilbud likestilles når det gjelder tilskudd til drift. Finansieringsmodellen må gjennom stykkpris dekke inn en ordning med lærlingetilskudd til bedriften som forestår yrkesopplæringen og lærlingegodtgjørelse til eleven som gjennomfører yrkesrettet opplæring. 3. Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag som fra annet halvår 2002 tilbakefører til Utdannings og forskningsdepartementet det generelle lærlingetilskuddet som er lagt inn i rammetilskuddet for fylkeskommunene, og om nødvendig styrke denne posten slik at beløpet på kr 80 000 pr. lærling pr. år - med tillegg av justering for prisstigning fra forrige regulering - gjeninnføres. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Stortinget ber Regjeringen utarbeide tiltak for å øke yrkesrettingen i fagopplæringen i videregående skole ved å bedre integreringen av teori og praksis, og ta nødvendige skritt for å få awiklet ordningen med sakkyndig vurdering for at en elev skal fa tilbud om alternativt utdanningsløp fram til praksis/lærekandidat. Innst. S. nr. 140 (2001-2002) Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Asmund Kristoffersen, Bjarne Håkon Hanssen, Olav Gunnar Ballo og Ola D. Gløtvold om sluttoppgjør mellom staten og fylkeskommunene som følge av statens overtakelse av sykehusene m.m. 1. SAMMENDRAG I dokumentet fremmes følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen, snarest og senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2002, legge fram forslag for Stortinget til et sluttoppgjør mellom fylkeskommunene og staten knyttet til fylkeskommunenes drift av spesialisthelsetenestene." I dokumentet vises det til at Stortingets flertall vedtok gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 66 (2000- 2001) om lov om helseforetak m.m., Innst. O. nr. 118 (2000-2001), at staten skulle overta ansvaret for det meste av spesialisthelsetjenesten, deriblant de fylkeskommunale sykehusene. Dette vil skje fra 1. januar 2002, slik det går fram av forslag til statsbudsjett for 2002. Gjennom henvendelser til Stortinget synes det klart at svært mange fylkeskommuner nå sitter med et akkumulert underskudd som bl.a. skyldes drifta av sykehusene og andre spesialisthelsetenester som staten skal overta eieransvaret for. Forslagsstillerne peker på at det er viktig både av hensyn til de forutsetninger for oppgjøret som regjering og Stortinget har lagt til grunn tidligere og til den framtidige driftsøkonomien for fylkeskommunene, at oppgjøret mellom staten og fylkeskommunene blir mest mulig ryddig og korrekt. En ser klart at eventuelle underskudd fra sykehusdrift som skal dekkes av fylkeskommunene etter at staten har overtatt ansvaret, vil kunne få store følger for drifta i andre sektorer som for eksempel skole, kultur, samferdsel m.m. klare. En skal der ta hensyn til hvilke totale utgifter fylkeskommunen har hatt til drifta av den delen av spesialisthelsetjenesten som staten nå tar over. 2. KOMITEENS MERKNADER 2.1 Det økonomiske oppgjøret Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Innst. O. nr. 118 (2000-2001), St.prp. nr. 82 (2000-2001), St.prp. nr. 1 (2001-2002) og St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) som bakgrunn for saken. Komiteen har oversendt Dokument nr. 8:26 (2001-2002) til Kommunal- og regionaldepartementet og Helsedepartementet for uttalelse. Kommunal- og helsedepartementet har gitt sine kommentarer i brev til komiteen datert 14. januar 2002. Saksordfører har også sendt spørsmål til Kommunal og regionaldepartementet. Disse er forelagt helseministeren, og ut fra dette har Kommunal- og regionaldepartementet besvart spørsmålet i brev av 14. februar 2002. Videre har dokumentet vært oversendt Kommunenes Sentralforbund til uttalelse, og organisasjonen har gitt sine kommentarer i brev til komiteen av 18. mars og 2. april 2002. Komiteen har også merket seg at hovedprinsippet for oppgjør mellom staten og fylkeskommunene i St.prp. nr. 82 (2000-2001), St.prp. nr. 1 (2001-2002) og i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002), har vært at fylkeskommunene skal ha tilstrekkelig økonomisk evne til å løse sine gjenværende oppgåver etter at sykehusene er overført til staten. Komiteen har videre merket seg at man fra Regjeringens side har uttalt at det i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 vil bli foretatt en vurdering av det økonomiske oppgjøret som følge av den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten. Regjeringen har også uttalt at man i denne forbindelse spesielt vil vurdere om det økonomiske oppgjøret har gitt spesielle negative utslag i forhold til enkelte fylkeskommunen Komiteen vil også vise til at de private ideelle institusjoner som har vært en del av de offentlige helseplaner må være med i det oppgjøret som finner sted med fylkeskommunene. Komiteen legger til grunn at det blir en likebehandling av de private ideelle institusj onene som har vært en del av de offentlige helseplaner og de institusj onene fylkeskommunene har hatt ansvaret for. Fleirtalet i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at fylkeskommunane no har avslutta rekneskapa for 2001. I skriv av 2. april 2002 har Kommunenes Sentralforbund gjort greie for rekneskapstala og uttaler: "(...) fylkeskommunene har et negativt netto driftsresultat på 1,4 milliarder kroner eller -1,9 prosent av samlede driftsinntekter. Det regnskapsmessige merforbruket (def: underskudd på driftssiden som fylkeskommunene må inndekke enten ved opptak av lån eller bruk av oppsparte midler) er på 1,8 milliarder kroner. De innsamleae tallene viser at merforbruket innenfor spesialisthelsetjenesten i 2001 er på 2,4 milliarder kroner (inklusiv Oslo 2,7 milliarder kroner) (...)" Fleirtalet har merka seg Kommunenes Sentralforbunds syn om at rekneskapsunderskotet i fylkeskommunane er oppstått i spesialisthelsetenesta i 2001. Fleirtalet viser til at dei statlege helseføretaka har kunna leggje igjen heile det opparbeidde driftsunderskotet i fylkeskommunane. Fleirtalet meiner at tidlegare underskot frå sjukehusdrifta ikkje bør trekkjast inn i fylkeskommunale budsjett frå 2002. Fleirtalet viser til det faktum at statlege sjukehus har hatt vesentlege overskridingar på same måte som dei fylkeskommunale sjukehusa dei siste åra. Dei statlege sjukehusa har fått sine underskot dekka av staten gjennom ekstraordinære løyvingar. Underskot i fylkeskommunale sjukehus er ikkje blitt kompenserte fullt ut. sluttoppgjer etter at staten no har overteke spesialisthelsetenesta. Fleirtalet viser til at det er gitt lovfesta rett til vidaregåande opplæring for ungdom. Det er vidare stilt krav til omfanget av denne opplæringa i dei ulike fylkeskommunane. Fleirtalet peiker dessutan på at det er vedteke å gi lovfesta rett til vidaregåande opplæring for vaksne, noko som også har følgjer for dimensjoneringa av opplæringstilbodet. Fleirtalet konstaterer at opplæringssektoren no er den klart dominerande i fylkeskommunane etter at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetenesta. Vidaregåande opplæring vil derfor bli særleg skadelidande dersom fylkeskommunane må bere det fullstendige økonomiske ansvaret for rekneskapsunderskota i 2001. Det kan føre til nedlegging av ei rekkje utdanningstilbod og ein omfattande reduksjon av talet på klassar i vidaregåande opplæring. Fleirtalet viser i den samanhengen til at statlege styresmakter i fleire tilfelle har peikt på at omfanget av vidaregåande opplæring allereie er for lågt. Fleirtalet peiker på at fylkeskommunane sin innverknad på regional samferdsle skal styrkjast. Fylkeskommunane har ansvaret for lokal og regional kollektivtrafikk. Den omfattar bygging og vedlikehald av fylkesvegar, fylkesvegferjer og skuleskyss. Transportordninga for funksjonshemma fell også inn under denne verksemda. Fleirtalet meiner at kollektivtilbodet kan bli sterkt ramma dersom berre fylkeskommunane må ta ansvar for rekneskapsunderskotet. Fleirtalet viser til at kulturverksemda utgj er berre ein mindre del av den samla fylkeskommunale aktiviteten. Kulturmidlane er likevel viktige for å stimulere til kulturaktivitet. Fleirtalet legg dessutan vekt på at det er eit mål å auke den lokale og regionale innverknaden over institusjonar og økonomiske verkemiddel i sektoren. Fleirtalet meiner at det må gjerast ein gjennomgang av uttrekksmodellen der ein får presentert verknadene for kvar fylkeskommune i forhold til utgifter dei har hatt til den verksemda som no er overteken av staten. Fleirtalet viser til framstillinga ovanfor og føreset at Regjeringa i Revidert nasjonalbudsjett i år fremmar sak om sluttoppgjer med fylkeskommunane som følgje av at staten har overteke ansvaret for spesialisthelsetenesta. Komiteen poengterer at fylkeskommunane må ha økonomisk grunnlag for å løyse oppgåvene sine på ein akseptabel måte. Denne føresetnaden må liggje til grunn for eit rettferdig sluttoppgjer for spesialisthelsetenesta mellom staten og fylkeskommunane. sluttoppgjøret mellom staten og fylkeskommunen knyttet til statens overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke behovet for et godt og rettferdig oppgjør med fylkeskommunene. Dette for at målsettingen om at disse kommunene skal være i stand til å løse sine gjenværende oppgåver skal bli en realitet. 2.2 Eiendomsoverdragelser Ko m i t e e n har merket seg at det har vært gjennomført drøftinger mellom staten og fylkeskommunene om overføring av eiendommer til staten iht. helseforetaksloven § 52 nr. 6. Videre har komiteen merket seg at eiendomsoverføringene fra fylkeskommunene til staten langt på vei har funnet sin praktiske løsning. Det gjenstår imidlertid uenighet mellom staten og 14 fylkeskommuner om en del av den eiendomsmassen som berøres av sykehusreformen. Komiteen har i denne forbindelse merket seg den ikke übetydelige divergens i lovforståelse og i beskrivelsen av forhandlingssituasjonen som foreligger i brevene fra Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund. Komiteen er bekymret over at konfliktnivået mellom staten og en del fylkeskommuner synes å være relativt høyt, og oppfordrer staten ved Helsedepartementet til å forsøke å løse tvistene i forkant av eller gjennom nemndsbehandling. I Innst. S. nr. 326 (2000-2001) uttaler komiteens flertall: "Flertallet vil her understreke at staten bes vise romslighet i de kommende forhandlinger med fylkeskommunene om overdragelse av eiendom, slik at en unngår fremtidige tvistemål i rettsapparatet." Komiteen oppfordrer på bakgrunn av ovennevnte Helsedepartementet til i sin skjønnsutøvelse å legge betydelig vekt på Stortingets ønske om å vise romslighet i oppgjøret med fylkeskommunene. I forhandlingene om overføring av eiendom mener komiteen at Helsedepartementet bør strekke seg langt for å imøtekomme fylkeskommunene. Komiteen vil i denne forbindelse igjen påpeke det særs uheldige i at ulike forvaltningsnivåer skulle havne i rettstvist med hverandre. Komiteen foreslår at Dokument nr. 8:26 (2001- 2002) vedlegges protokollen. KOMITEENS TILRÅDING Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:26 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Asmund Kristoffersen, Bjarne Håkon Hanssen, Olav Gunnar Ballo og Ola D. Gløtvold om sluttoppgjør mellom staten og fylkeskommunene som følge av statens overtakelse av sykehusene m.m. - vedlegges protokollen. |
maalfrid_71c20913a34453337b72da6913db32caf090608d_54 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.794 | • • En av ordninger – slik det ofte er man tenker man skal få det beste av to eller flere ordninger, for eksempel litt straff og litt av andre løsningsmåter (mekling; kompensasjon; hensyn til gjerningsperson. Eller også: kontroll og hjelp; straff og behandling) • Men... Har i staden kanskje fått det verste – fordi det strafferettslige ser ut til å legge andre verdier og tanker døde. ... |
maalfrid_3f589793696db21cb75f80179441d0b112c19684_44 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.85 | Etter mottatt forespørsel om deltakelse gjør oppfølgingstjenesten en vurdering av om pasienten oppfyller inklusjonskriteriene for medisinsk avstandsoppfølging. I de tilfellene hvor oppfølgingstjenesten vurderer at en person oppfyller inklusjonskriteriene, informeres både pasienten og pasientens fastlege. Fastlegen vurderer deretter om tjenesten er egnet for pasienten. Dersom fastlegen godkjenner deltakelse, inviteres pasienten til å delta i utprøvingen. Det gjennomføres et informasjonsmøte, hvor pasienten får informasjon om tjenesten, og så foretas en randomisering der det avgjøres om pasienten havner i tiltaks- eller kontrollgruppen. De pasientene som randomiseres til tiltaksgruppen tildeles tjenesten. Pasientene som havner i kontrollgruppen, fortsetter å motta vanlig oppfølging fra helsetjenesten. Etter at pasienten er randomisert til medisinsk avstandsoppfølging gjennomfører oppfølgingstjenesten et oppstartsmøte der pasienten får utlevert utstyr. Pasienten gis på dette møtet også opplæring i hvordan utstyret fungerer. Deretter gjennomføres det en testperiode på to til fire uker hvor pasienten gjennomfører målinger og hvor oppfølgingstjenesten følger opp målingene. Ofte gjennomfører pasienten målinger med en hyppigere frekvens i testperioden enn i den påfølgende oppfølgingsfasen. Dette for å gi oppfølgingstjenesten et godt grunnlag for å utarbeide utkast til både oppfølgingsplan og egenbehandlingsplan (EBP). Etter testperioden gjennomføres et tverrfaglig møte med pasient, fastlege og oftest en sykepleier fra oppfølgingstjenesten, hvor både oppfølgingsplan og egenbehandlingsplan ferdigstilles. Planene utarbeides med utgangspunkt i målingene fra oppstartsperioden og pasientens målsetninger og behov. For en grundigere beskrivelse av de to planene se avsnitt 6.3 og 6.4. I oppfølgingsfasen gjennomfører pasienten målinger til faste tider etter avtale med oppfølgingstjenesten og nedfelt i oppfølgingsplanen. Oppfølgingstjenesten følger opp og vurderer målingene. Oppfølgingen fra oppfølgingstjenesten bygger på en trafikklysmodell. For hver pasient, og for hver sensor pasienten har, er det definert tre ulike soner – grønn, gul og rød sone. Hver sone er definert ut ifra målingene pasienten gjennomfører i testfasen. Mer spesifikt betyr grønn sone at pasientens helsetilstand er stabil, mens rød sone er forbundet med en alvorlig forverring av helsetilstanden. Ved avvikende målinger (målinger som har verdier i gul eller rød sone) følger oppfølgingstjenesten opp som avtalt i oppfølgingsplanen. Dette kan innebære å ringe pasienten, kommunikasjon med pasient over meldingstjenesten på nettbrettet eller kontakt med pasientens fastlege for å rådføre seg om anbefalt tiltak. Oppfølgingstjenesten har i de fleste prosjektene faste ringeavtaler med pasientene. Disse samtalene brukes til å følge med på helsen til pasientene, men kan også brukes til å kartlegge om oppfølgingen pasienten mottar er hensiktsmessig. Ved tegn på at medisinsk avstandsoppfølging ikke virker som ønsket, vurderer oppfølgingstjenesten, eventuelt i samråd med fastlegen, om tjenesten skal avsluttes. Det kan være ulike årsaker til at en pasient avslutter avstandsoppfølgingen. I Vedlegg D analyserer vi årsaker til avsluttet deltakelse for de som ikke lenger mottar medisinsk avstandsoppfølging. Av de 13 som har avsluttet deltakelse av andre årsaker enn at pasienten døde, var årsaken i fire tilfeller at pasienten ikke lenger ønsket å motta medisinsk avstandsoppfølging og i fire tilfeller forverring av helsetilstand. For en pasient førte medisinsk avstandsoppfølging til økt stress og angst, en flyttet, en var redd for å ødelegge utstyret og en ønsket ikke å delta i forskning. Ved avslutning gjennomføres en avsluttende samtale mellom oppfølgingstjenesten og pasienten, og utstyret samles inn. Tjenesteforløpet kan variere avhengig av diagnose. For kreftpasienter er kreftkoordinator ofte involvert både som en rådgivende part i oppstartsfasen og ved utarbeidelsen av egenbehandlingsplan på det tverrfaglige møtet med pasienten og fastlege. På lik linje med pasientens fastlege er kreftkoordinator også delaktig i oppfølgingsfasen som en rådgivende part. Kreftkoordinator er også delaktig i avgjørelsen om en eventuell avslutning, for eksempel ved overføring til hospice. I Eid har man utarbeidet et eget tjenesteforløp for oppfølging av pasienter med psykiske lidelser, der psykisk helseteam er involvert i tjenesteforløpet. |
wikipedia_download_nbo_Klareboderne (København)_259165 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.861 | '''Klareboderne''' er en gate i Indre By i København. Den ligger mellom Købmagergade og Pilestræde og ved møtet med Pilestræde går den mot nordøst over i Møntergade. Gatenavnet kjennes tilbake fra 1518 og har navn etter klosteret Skt. Clare som lå i området. Klosteret ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen. Den kongelige mynt ble opprettet på stedet klosteret hadde ligget. I 1787 etablerte Søren Gyldendal forlaget Gyldendal med adresse i Klareboderne 3. Skulptur av Merkur på taket i Klareboderne nr. Klareboderne nr 1 er tegnet av Emil Blichfeldt og ferdigstilt i 1895. Dette er en forretningsgård som ble oppført for varehuset Messen og er i fem etasjer. Gården ligger på hjørnet av Købmagergade, har ni fag mot denne, hjørnefag og 10 fag mot Klareboderne. Over hjørnekarnappet er det anbragt et tårn og et stykke bortenfor dette er det plassert en skulptur av Merkur. Skulpturen er utført til bygningen av billedhuggeren Julius Schultz. Klareboderne 3-3a-e var tidligere lokaler for Borgerdydskolen. Gyldendalhuset forlag har holdt til her siden slutten av 1700-tallet.. Murermester Abraham Stoy som levde fra ca.1697 til 1734 begynte å føre opp bygningen mellom 1731 og 1734. Han rakk ikke å ferdigstille huset før han døde og arbeidet ble fullført av J.C. Böhme. Eiendommen ble kjøpt av Søren Gyldendal i 1787 og han bodde her selv fra 1799 til 1801. Av andre kjente personer som har hatt bolig i bygningen er bokhandler Jacob Deichmann og Christian Molbech. Borgerdydskolen hadde tilhold i lokalene i flere år på 1800-tallet og blant elevene fant man blant annet Ludvig Bødtcher, J.P.E. Hartmann og Søren Kierkegaard. |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.